Nei til importforbud av "gatehunder"

For det er det som ligger i bunnen for den gruppe dyr som diskuteres i dag: Dyr over-avles, dumpes eller sviktes av mennesker på ulike måter – og ender opp i en situasjon hvor de trenger hjelp. Hjelp til hjemløse dyr kan gjøres ved å sette begrensninger for kjæledyravl, ved å implementere kastrasjonsprogrammer og ivaretakelse for utelevende dyr og ved adopsjon av dyr til hjem.

Det sier seg selv at alle som hjelper dyr ønsker at de skal være friske og ha det godt. Ut i fra dette er NOAH positiv til punkt to i forslaget om klarere regler for å sikre god helse for dyr fra utlandet.

Punkt nr. en om forbud mot «gatehunder» er imidlertid faglig og juridisk uklart, ubegrunnet diskriminerede og med tvilsom effekt. NOAHs problemer med forslaget er som følger:

• «Gatehund» har i realiteten ingen fornuftig definisjon. En hund fra en omplasseringsorganisasjon kan komme rett fra et dårlig hjem, eller en avdød eier – eller ha vært dumpet. En eid hund visitere de samme gatene som hunder som er dumpet, og senere selges til utlandet for avl. En utelevende hjemløs hund i Tyrkia kan spise fra foringsautomater med tørrfor, mens en eid hund kan ha for vane å fange rotter i hagen.

• Det man synes å ville ramme med begrepet «gatehunder» er hunder som er i en situasjon hvor de har trengt HJELP, altså hunder som er reddet fra avliving eller en dårlig situasjon – og som man har intensjon om å omplassere til et godt hjem. Det gir et meget dårlig signal at man stigmatiserer hjelpearbeid for dyr til forskjell fra annen – kommersielt eller bruksmessig drevet – import av dyr.

• Det faglige grunnlaget mangler for å for å påstå at dyr som hjelpes reelt sett er en diamentralt annen smittekilde enn dyr som transporteres pga jakt/avl eller hunder som er med eier på ferie. Det er tett kontakt på trang plass som primært skaper en smitte situasjon – det kan skje på et dårlig mottak for hjemløse dyr, men det kan også skje på en masseproduserende avlskennel. Skal man hindre smitte må man se på TILTAK som kan utøves overfor ALLE dyr som har oppholdt seg i land med smitte man ikke vil ha inn, ikke tiltak overfor en utvalgt, men svært dårlig definert gruppe dyr.
• NOAH er redd for at uklare definisjoner som gjør noen dyr ulovlige også vil kunne ramme dyr som allerede er i landet. Uklare definisjoner og forbud er ingen god kombinasjon for å ivareta rettsikkerheten til verken dyr eller mennesker. Hundelover har allerede elementer av dettesom har skapt problematiske situasjoner i håndhevelsen av loven.

• NOAH vil også gjøre oppmerksom på at tallene som ligger som grunnlag i forslaget kan være villedende: Når 70% av nye sykdommer er zoonoser, betyr ikke det at dette først og fremst er knyttet til dagens tema: Forskningsrapporter hos OIE som bruker dette tallet fremhever kontakt mellom ville dyr og produksjonsdyr i industrialisert landbruk – hvor dyr står tett sammen – i utvikling av nye dyresykdommer som kan bli zoonoser. Tallet kan ikke i seg selv brukes som begrunnelse for tiltak mot omplasserte familiedyr.

• Smitteforebygging er imidlertid viktig og positivt i seg selv. For å oppnå dette må man istedenfor et forbud mot en dårlig definert og begrenset gruppe, få regler som gjelder likt for alle dyr innenfor en art, som både reisende dyreeiere og veterinærer lett kan tilegne seg. Det har man ikke i dag – i dag råder det stor usikkerhet rundt hva som er viktig og riktig å gjøre når man reiser med dyr i verden – også blant veterinær.
• Både endrede klimaforhold og migrasjon av mennesker og dyr (ville, produksjonsdyr, familiedyr) vil skape en situasjon hvor veterinærer må lære seg om nye sykdommer. Vi kan ikke tro at man unngår dette ved forbud mot en liten gruppe dyr som ikke nødvendigvis utgjør det største problemet, i kombinasjon med fortsatt uvitenhet om sykdommene. Man har en bedre sjanse ved å lage regler og offentlig informasjon som gjør veterinærer og dyreeiere i stand til å både behandle og forebygge – uansett hundens opphav.