Unni Wilhelmsens to verdensvante katter er med når NOAHs Ark intervjuer henne i kjellerstuen med utsikt over hele Oslo. Unni tok dem til seg rett før en turné, som de følgelig måtte være med på. Hunnkatten er også med på en av Unnis plater – hun kvesset klørne på Unnis favorittgitar og laget toner som produsenten falt pladask for.
Unni Wilhelmsen har vært medlem av verdikommisjonen, sitter i styret i et eiendomsfirma, har engasjert seg i musikkpolitikk, fildelingsdebatten og spilt til inntekt for flere humanitære organisasjoner – men med 14 år bak seg som artist, er hun først og fremst musiker. Når en P3-reporter introduserte henne med «hun som har ny norsk rekord i veldedighet – Unni Wilhelmsen, driver du med musikk fremdeles?» skjedde det noe.
– Jeg oppdaget at noen av de journalistene som jeg er avhengig av å ha et profesjonelt forhold til i min jobb som musiker, faktisk så ned på artister med samfunnsengasjement. Jeg følte derfor at jeg måtte trappe ned på dette engasjementet. Overfor de store organisasjonene som har profesjonelle fundraisere var det ikke så hardt å si nei, men det føltes kjipt å tenke sånn i møte med saker basert på ren idealisme. Og arbeidet for dyrene er nettopp en slik sak. Det er en av sakene jeg har satt høyest: Det er heldigvis mange som støtter saker som har med mennesker å gjøre, så jeg har alltid vært ekstra opptatt av dyr som ikke kan forsvare seg.
«Det er heldigvis mange som støtter saker som har med mennesker å gjøre, så jeg har alltid vært ekstra opptatt av dyr som ikke kan forsvare seg.»
– Hvorfor føler du et spesielt ansvar for dyr?
– Det har med deres utsatthet å gjøre – det er dobbelt urettferdig å utsette et dyr for ubehag. Et menneske kan oftere forstå hva som skjer, men dyr forstår ikke hvorfor vi utsetter dem for smerte – de opplever både smerten og forvirringen over hvorfor smerten kommer.
– Når var det du innså at dyrene trenger noen som forsvarer deres rettigheter?
– Engasjementet for dyr har vært der bestandig. Det er alle de dyrene du møter i oppveksten som andre er slemme mot, som får deg til å innse at ikke alle tenker på dyr som de følende skapningene de er.
Blant disse dyrene var en hund som ble skutt foran Unnis øyne, og en gris som ble sparket ned i gjødselsjakten mens hun så på. Unnis «barndoms-bondegård» nær besteforeldrenes hjem var ikke av det romantiske slaget, men Unni tilbrakte likevel dagene der – sammen med dyrene.
«Et menneske kan oftere forstå hva som skjer, men dyr forstår ikke hvorfor vi utsetter dem for smerte – de opplever både smerten og forvirringen over hvorfor smerten kommer.»
– Det var et illeluktende grisefjøs på Hadeland med en rent ut sagt kjip bonde som skjøt en labrador på tunet mens jeg satt og lekte i snøen. Han visste hvor glad jeg var i dyr. Jeg kunne sitte timesvis i strekk og se på grisungene – de måtte bære meg ut. Jeg ville ikke gå fra dyrene, men det var så mye amoniakk der at det var rart jeg ikke fikk astma. Og der levde grisene hele tiden. Følelsen av at «her er det noen annen som bestemmer, gitt, og du blir bare sett på som en dust hvis du protesterer» var veldig sterk. Det var en ensom posisjon å være i. Jeg begynte å skjønne at ufølsomhet kan bli en vane. Man lærer det av andre og så lenge ingen sier noe på det, så fortsetter det bare i samme spor. Det gjelder både på bygda og i byen.
– Hva opprører deg mest i forhold til dyr?
– Jeg har alltid blitt provosert over enkeltindividers tankeløshet og slemhet – at man ikke tenker på at dyrene faktisk er til for sin egen skyld. Det har vært en litt naiv tanke som har fulgt meg hele veien siden jeg var barn – hvorfor kan man ikke bare la dyr være i fred, hvorfor må man ødelegge for dem? For meg hadde selv det minste vesen en hensikt. Og det syntes jeg var litt hellig. Man skal ikke avbryte levende vesener i det de holder på med…
«Jeg har alltid blitt provosert over enkeltindividers tankeløshet og slemhet – at man ikke tenker på at dyrene faktisk er til for sin egen skyld»
– Vitenskapen har i de siste årene gitt stadig mer underbygning for de følelsene du hadde allerede som liten – når det gjelder virveldyr har de jo mange av de samme opplevelsene og følelsene som oss selv, det handler ikke bare om det vi kaller «instinkt», men viljer, ønsker…
– Ja, jeg har forsøkt å følge med på den utviklingen. Selv om jeg føler det er mange svakheter i mine tanker rundt dyr – jeg drar for eksempel ikke med samboeren min på jakt, men jeg spiser litt kjøtt – så handler det for meg også om at jeg har en liten «krok» av empati som nettopp dyr kan trigge. Det er noe som rører meg og som kan gjøre meg ordentlig forbannet hvis jeg ser et dyr som lider. Og den følelsen vil jeg beholde, den evnen til å reagere selv om man på mange andre områder mister illusjoner og blir mer «hardhudet».
Unni snakker om paradoksene som plager henne. Om å ikke ville være slem mot noe dyr, men hive ut nabokatten når han sniker seg inn på soverommet for bakholdsangrep på hennes egne katter om natten. Om reinsdyrkjøttet som ligger i fryseren, og ønsket om egentlig ikke å forstyrre dyrene i deres liv. Om musene hun prøver å redde fra kattene, og de som er så skadet at hun må slå dem ihjel. Om å være med far på fisketur, og true med å svømme i land hvis ikke fiskene ble slått ihjel med en gang de ble dratt opp. Og selv være med å sette garn, for å kunne lage rakfisk «som jeg ikke engang liker» og vel vitende om at «de som gikk i garnene først har hatt noen forferdelige timer». Til slutt oppsummerer hun:
– Jeg prøver så godt jeg kan å leve etter mine idealer, bortsett fra at jeg ikke lever helt uten kjøtt. Jeg har prøvd å hjelpe de dyrene jeg har støtt på – omplassert museunger, tatt imot katter – og støttet de som gjør mer.
«Det er forstemmende at visse norske artister ikke greier å si at de er imot pels, bare fordi det legger begrensninger for dem i forhold til et eventuelt cover shoot. Å ta slike latterlige hensyn på bekostning av dyrene er uforståelig.»
Da hun hadde konsert på Sentrum Scene i august, rett etter lanseringen av sitt svært godt mottatte nye album «7», tok hun hjerteligst imot NOAH som delte ut antipels-informasjon til hennes trofaste publikum. Hun kledde seg også gjerne i NOAHs antipels-topp:
– Det er forstemmende at visse norske artister ikke greier å si at de er imot pels, bare fordi det legger «begrensninger» for dem i forhold til et eventuelt cover shoot. Å ta slike latterlige hensyn på bekostning av dyrene er uforståelig. Jeg har en venninne som jeg har prøvd å overtale til å skrive under mot pels, «kom igjen, du som er så glad i dyr – nå er det på tide», sier jeg. «Men da kan jeg jo ikke gå i pels» svarer hun. Jeg har aldri sett henne i pels! Men hun var bekymret i tilfelle hun kanskje arvet en… Det er jo ikke så rart det går litt tregt med politiske endringer når folk tenker slik.
Unni er glad for at en politisk endring sannsynligvis er like om hjørnet – slutten for elefanter i sirkus:
– Fra jeg var liten har jeg syntes det har vært feil med dyr på sirkus. Så ser man seg rundt, og merker at ingen annen reagerer. Men nå kommer det stadig flere sirkus uten dyr, og det er mye kulere når folk gjør kunstene selv.
– Hva tror du skal til for at flere skal utvikle den medfølelsen for dyr som du har holdt fast ved?
«Hvorfor kan man ikke bare la dyr være i fred, hvorfor må man ødelegge for dem?»
– For meg var det fryktelig viktig å ha kontakt med dyr da jeg var liten. Jeg har hatt mange ulike dyr og det å se at de var forskjellige alle sammen, lærte meg noe viktig. De var individer. Selv de små musene mine var forskjellige i personlighet, og det ville jeg ikke visst hvis jeg ikke hadde hatt et nært forhold til dem og studert dem. Folk som ikke har hatt nær kontakt med dyr har gått glipp av noe, og jeg er helt sikker på at de erfaringene jeg tidlig fikk med dyr, gjør meg mer i stand til å sette meg inn i andres situasjon, både menneskers og dyrs.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2010
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
