Katte-matematikken

Vitenskapskomiteen (VKM) publiserte november 2023 en rapport om hvordan katter påvirker ville dyr. I media ble det uttalt at katter har «høy risiko for negative effekter på biologisk mangfold». Men i realiteten var rapporten ikke like kategorisk.

Debatten om katters påvirkning på ville dyr, kan lett ende i stillingskrig. De som bryr seg mest om katter, er redd for at fremstilling av katten som «problem» skal føre til kattehat, mishandling og avlivingsaksjoner. De som bryr seg mest om fugler, er redde for at fugler skal skades og dø fordi katteeiere er uvillige til å gjøre selv enkle forebyggende grep. Det er dessverre velbegrunnet frykt fra begge sider. For NOAH, som bryr seg om både katter og ville dyr, er det viktig at tiltak tar hensyn til begge dyregrupper. Og ikke minst; at man ikke slipper av syne de virkelige truslene mot naturen.

Tallenes uklare tale

Tall anses gjerne for fakta, men ikke alle tall er faktiske. Tall på antall dyr drept av katter er basert på teoretiske modeller. Og VKM er tydelige på at det er mange usikkerhetsmomenter. Eksempelvis er antall hjemløse katter en ren gjetning.

For NOAH, som bryr seg om både katter og ville dyr, er det viktig at tiltak tar hensyn til begge dyregrupper. Og ikke minst; at man ikke slipper av syne de virkelige truslene mot naturen.

VKMs anslag på gjennomsnittlig 33,2 millioner ulike dyr tatt av katter årlig, er regnet ut ved å gange antall katter som får gå ute, med 50 for eide katter, og 100 for hjemløse katter. Grunnen for å anslå et høyere antall dyr tatt av hjemløse katter, er antagelser. Studier på hjemløse katter i byer viser derimot at de hovedsakelig lever av matsøppel.^[1]

Det er en misforståelse av tallene når en stortingspolitiker i fjor skrev følgende i et innlegg hvor han tok til orde for båndtvang på katter: «Mange som har reagert mot mitt forslag mener at andre tiltak er bedre: Halsbånd, bjelle, inne om natten osv. Gjerne det.

Men hvis dette er så gode tiltak, hvorfor drepes det da så mye fugl? Fordi tiltakene ikke brukes? Eller ikke virker?»^[2] Men VKMs tall viser ikke at tiltak «ikke virker» eller «ikke brukes», og ikke engang at det «drepes så mye fugl». VKMs tall viser en teoretisk risiko.

Den risikoen kan være feilvurdert – det kan bare konkrete undersøkelser vise. En norsk studie som kameraovervåket katter, viste for eksempel at 80% av byttedyr var insekter, og få pattedyr og fugler ble tatt.^[3]

Høye estimater av predasjon bygger opp under fremstillingen av katter som et «hovedproblem» for ville dyr. Men det gir ikke nødvendigvis et realistisk bilde.

Et viktig usikkerhetsmoment som VKM er tydelige på, er at man ikke vet om dyr som tas av katt, ellers hadde dødd av andre årsaker: «Vi ikke vet hvor stor andel av denne predasjonen som kommer i tillegg til annen dødelighet (…) det er mangel på studier fra Norge som direkte undersøker hvilke effekter hold av tamkatt har på biologisk mangfold».^[4] Èn norsk studie anslår at katter fremst tar dyr som har risiko for å dø fra før.^[5] Katter kan for eksempel finne fugler som er skadet etter å ha flydd inn i vinduer, eller fugleunger som er i ferd med å fryse eller sulte i hjel. Studier av dyr som katter har fanget, viser at de ofte har dårligere kondisjon enn friske dyr ville ha hatt.^[6]

Fra tall til politikk

I 2013 laget den amerikanske forskeren Peter Marra en matematisk modell som konkluderte med at katter dreper milliarder ville dyr.^[7] Hans utregninger blir gjerne gjenbrukt i andre studier. De er også del av VKM-rapporten. Imidlertid er Marra kritisert for å dra udokumenterte slutninger av hypotetiske tall, og bruke dette til politisk press for masseavliving av katter.^[8]

I magasinet Conservation Biology (2019) tok seks forskere til motmæle mot Marra, og skrev at katter ikke er en «generell trussel mot naturmangfold».^[9] De påpekte at studier på katter viser at de kan ha både negativ, nøytral og i enkelte tilfeller positiv innvirkning på andre arter.

I Journal of the Society for Conservation Biology (2022) påpekte en annen forsker at «basert på metodene brukt for å estimere kattepredasjon og datamangelen med hensyn til både kattepopulasjoner og populasjoner av ville dyr, har flere forskere stilt spørsmål om størrelsen på estimatene for katters effekt på ville dyr.»^[10]

Høye estimater av predasjon bygger opp under fremstillingen av katter som et «hovedproblem» for ville dyr. Men det gir ikke nødvendigvis et realistisk bilde, og er ikke det samme som økologisk effekt. Dette skillet er viktig fordi det har betydning for menneskers handlinger både overfor katter og ville dyr.

Tall og økologi

Det publikum fikk med seg av VKM-rapporten var trolig at katter utgjør en «stor risko» for ville arter. Men for pattedyr, reptiler og amfibier estimerer VKM tvert imot lav risiko for at katter har negativ innvirkning på populasjonene. For noen sjeldne flaggermusarter estimeres moderat risiko. Det er ikke fordi katter har tatt, eller sannsynligvis vil ta, sjeldne flaggermus – men fordi flaggermusene vil være sårbare dersom katter slippes inn til deres hvilesteder i hus.

VKM mener norske katter kan ta gjennomsnittlig 20,3 millioner pattedyr, de fleste er mus. Marra har uttalt at «den estimerte dødeligheten (fra katter) kan overgå alle andre kilder til menneskeskapt dødelighet for små pattedyr, imidlertid er vi ikke kjent med studier som har kvantifisert slik dødelighet (…)».^[7] En kilde til menneskeskapt dødelighet for små pattedyr, er «skadedyrbekjempelse» med feller og gift. Å hevde at kattens predasjon alene «kan overgå» denne, er mildt sagt spekulativt.

Både lovlig og ulovlig bekjempelse foregår i stor skala, og i Norge finnes ingen tall på hvor mange pattedyr som dør som følge av dette. En engelsk studie av «skadedyrbekjempelse», gjør ikke engang forsøk på å kvantifisere antall, men nøyer seg med å slå fast at det dreier seg om «mange millioner».^[11]

Australske studier av 57 områder fant ikke sammenheng mellom tetthet av fugler og antall katter. Men de fant at antall fugler sank med økt bebyggelse og mindre naturlig vegetasjon.

For fugler har VKM anslått at gjennomsnittlig 6,3 millioner individer tas av katter. Men rapportens karakterisering av katter som «høy risiko» for fugler er ikke generell, men knyttet til særlige forhold. Rapporten anslår at katters predasjon utgjør 1,7-7,4 % av de aktuelle fuglepopulasjonene – og gir samtidig anslag på årlig normal-overlevelse for voksne fugler på 42-71%. For fugleunger er normaloverlevelsen lavere, ca. 30-40%.^[12]

Professor emeritus i økologi ved NMBU, Ivar Selås, har lagt til grunn de samme estimatene som VKM, og finner at i en gjennomsnittlig norsk distriktskommune vil kattepredasjon utgjøre 3,6 % av all naturlig predasjon på mindre fugler.^[13]

Risikoen, slik VKM beskriver den, er knyttet til sårbare arter i urbane miljøer eller katters tilstedeværelse ved fuglefjell. Men katter går sjelden mer enn noen hundre meter fra bebyggelse, og vil ikke komme inn i verneområder om man ikke tillater bebyggelse. VKM beskriver at de «fleste slike steder er trygge fra kattepredasjon”.^[4]

Under visse forutsetninger, som på øyer, kan katter skade arter. Men det er ikke en selvsagt sammenheng. Katter kan også påvirke andre predatorer. En studie fra New Zealand fant at det å fjerne katter fra en øy, forverret tilstanden for sårbare fuglearter, fordi antall smågnagere som tok egg økte.^[14] Studier som har målt fugletetthet av ulike arter i bymiljøer, viser ikke forskjell i områder med og uten katter.^[15]

Men med stadig krympende natur, vil flere truede fuglearter komme tettere på mennesker. Det er for truede fuglearter som lever tett på mennesker, at VKM anser det kan være en risiko forbundet med katt. De peker spesielt på ti arter. Samtidig har ikke VKM undersøkt hva disse artene i praksis trues av. Åkerrikse er en av artene, og her vet man at grunnen til rødlisting er bruk av slåmaskiner på gressarealer til husdyrfôr.^[16]

Når dyr får skylden

Men er det egentlig vesentlig om kattene har en effekt på artene? Er det ikke ille nok at de tar fugler? For den individuelle fugl er det riktig, og det er all grunn til å hindre at mette og trygge katter forårsaker ville dyrs død. Men stempling av katten som «miljøfare» har sterkt problematiske konsekvenser.

Det kan øke hets og kriminalitet mot katter. Slik hets er allerede et reelt problem som beskrives i forskning på vold mot dyr.^[17] NOAH erfarer at kriminalitet mot katter ikke sjelden «forsvares» med kattens «negative egenskaper». En beskrivelse av katten som «skadedyr» vil også gå ut over hjemløse katter, som kan bli offerfor avlivingsaksjoner. VKMs rapport omtaler for øvrig slike avlivingsaksjoner, og slår fast at dette ikke er et «effektivt» tiltak.

En annen følge av at noen typer dyr ses på som «skadelige» er lavere respekt for alle dyr, og en holdning om at vi mennesker har rett til å «løse» problemer ved å ta livet av dyr. Professor Selås frykter at det kan forsterke negative holdninger til andre rovdyr: «Jeg mener at den negative holdningen enkelte har til frittgående katter (som i uminnelige tider har vært en del av vår kultur og sivilisasjon) er en parallell til den anstrengte holdningen enkelte jegere har til rovvilt. Argumentasjonen har vært den samme i generasjoner: For hver predator jeg fjerner, spares x antall byttedyr.»^[5]

«Kattekrig» – en avledning?

Katter har levd i Norge i over tusen år, og Europas fugler og smågnagere har utviklet seg sammen med lignende predatorer – som europeisk villkatt. Det er annerledes i Australia, hvor nybyggere og katter kom for ca. 200 år siden, og klimaet er varmere. Landet er ofte brukt som eksempel på at katter kan utgjøre reell fare for arter.

I 2015 erklærte australske myndigheter katter for «svartelistet», og satt mål om å drepe 2 millioner katter. Katter ble drept med feller, skyting og gift. Det gikk særlig hardt ut over hjemløse dyr, mens avl av katter til kjæledyr fortsatt tillates. Samtidig er det forbudt å hjelpe hjemløse katter med kastreringsprogrammer. Veterinæruniversitetet i Queensland kritiserer dette forbudet, og setter spørsmålstegn ved myndighetenes fokus på katter. De viser til at hunder tar like mange dyr, og flere dyr av tilhørende arter, enn det katter gjør.^[18]

Antall hjemløse katter i Australia ved «initiativets» start var beregnet til ca 2-6 millioner dyr.^[19] Antall katter etter årevis med dreping er beregnet til ca. 2- 6 millioner dyr.^[20] Flere studier påpeker at avlivingsaksjoner er ineffektive.^[21] En australsk studie viser at de til og med øker antallet katter i et område før det stabiliserer seg igjen.^[22]

Myndighetenes kattekrig ble kritisert av økologer for å være meningsløs: «Selv om strategien (for truede arter) nevner villkatter mer enn 70 ganger, er naturtap og naturfragmentering mistenkelig fraværende. Landrydding er et potensielt sensitivt tema fordi store økonomiske interesser (landbruk, utbygging, gruvedrift) er hoveddriverne. Strategien adresserer ikke disse truslene eksplisitt, og nevner naturtap bare én gang og landrydding nevnes ikke i det hele tatt.»^[23]

FNs Naturpanel fremhever arealendringer og jakt/fangst som de største truslene mot ville dyr. En «kattekrig» som avleder oppmerksomheten fra disse truslene er ikke det de ville dyrene trenger.

«Landrydding», altså nedhogging av naturlig vegetasjon, er det største problemet for australsk natur, og landet er blant de som står for mest avskoging i verden.^[24] I 2016 slo en australsk forskergruppe fast at det er «jakt, landbruk og landrydding» som er de største truslene for ville dyr.^[25] I 2019 pekte forskere mer presist på kjøttindustrien: «Funnene hjelper oss å peke på hva som driver Australias avskogingskrise, og biff er nummer en på listen».^[26] Australia har minst 68 millioner sauer og 35 millioner kyr i kjøttproduksjon.^[27] De er blant de største kjøtteksportørene i verden.^[28] Millioner av ville dyr drepes dessuten av grunneiere i «skadefelling» for å beskytte landbruksinteresser.^[29]

Når media verden over rapporterer at katter utrydder Australias ville dyr, er detderfor en sannhet med modifikasjoner. Australske studier av 57 områder fant ikke sammenheng mellom tetthet av fugler og antall katter. Men de fant at antall fugler sank med økt bebyggelse og mindre naturlig vegetasjon.^[18] En annen australsk studie viste at små pattedyr som var sårbare for katt, likevel var mer tallrike i områder med flere katter. Forskerne mener det skyldes at vegetasjonen var tettere i disse områdene.^[30] Derfor har nå flere forskere fokus på å restaurere natur for å hjelpe ville dyr.^[31]

Negativ utvikling for mange fuglebestander har primært kommet som følge av jordbruk, hogst og forurensing.^[32] For sjøfuglene er fiskeriene den største trusselen.^[33] FNs Naturpanel (2019) fremhever arealendringer og jakt/fangst som de to største truslene mot ville dyr. En «kattekrig» som avleder oppmerksomheten fra disse truslene er ikke det de ville dyrene trenger.

Dyr er ikke tall

VKM-rapporten bør ikke brukes til å igangsette en «kattekrig» i Norge. Men den bør brukes til å skape bevissthet hos katteeiere om at det er et mål i seg selv å hindre at ville dyr blir utsatt for ekstra byrde fra familiedyr som ikke trenger å fange sin egen mat. VKM understreker at det er disse eide kattene som i Norge tar flest ville dyr, ikke de hjemløse.

Dyr er ikke tall, de er individer. Enhver kjøttmeisunge har kanskje tøffe odds fra naturens side. Men det er ingen grunn til å ikke hjelpe ham på veien ved å ta ekstra hensyn. Predasjon blant ville dyr er «naturlig», men samtidig er predasjon ødeleggende for enkeltindividet. Dersom predasjonen ikke er nødvendig, er det gode grunner for å hindre den for det ville dyrets skyld. Eide katter trenger ikke å jakte, og klarer seg utmerket uten. Da bør hensyn til de ville dyrenes liv gå foran.

For ville dyrs liv teller. Å trå mer varsomt i habitatene vi deler med dem, er viktig. Det inkluderer å sørge for at dyrene vi deler hjem med, har minst mulig påvirkning på dem. Men det viktigste er og blir det store bildet; at menneskers forbruk ikke krever mer av dyrenes naturlige hjem.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #1 2024