Våren 2003 var hektisk for alle som engasjerte seg for dyr: Dyrevernmeldingen ble behandlet i Stortinget; både pelsdyrhold, burhønshold og utnytting av sirkuselefanter så ut til å slippe igjennom det politiske nåløyet, som forøvrig latet til å være like bredt som Sponheims låvedør. På NOAH-kontoret var alle krefter i gang med å skrive brev til politikere og innlegg til avisene. PelsUT-kampanjen måtte holde presset oppe på butikk kjedene som sto på vippen i forhold til salg av pels. NOAHs nye reklamefilm mot kosmetikktesting skulle lanseres, helst på forsøksdyrenes dag 24. april. Så kom meldingen: Hundeloven var oversendt Stortinget til behandling. Beskjeden kom et par dager før ferien, og loven skulle gjennomgå en lynrask behandling i løpet av de to første ukene etter påske, med ett åpent høringsmøte – på 24. april. Alle visste at den ville komme. Og alle visste at den ikke bare var blant verdens strengeste og mest dyrefiendtlige hundelover, men også direkte oppfordret til dyremishandling på åpen gate. Men man hadde håpet at det ville bli litt mer tid til å arbeide for hundene, slik at de ikke ubemerket ble bannlyst mens alle interesseorganisasjoner for dyr var opptatt på annet hold.
Oddsene for å få endret et dårlig utgangspunkt virket små: Tre knappe uker å arbeide på; et journalist-Norge som slo opp “morderhund” med krigstyper akkompagnert med bilde av hunder knapt synlige bak svære munnkurver hvis en hund over 20 cm ble knepet i å gå løs; og politikere som tilsynelatende hadde et vokabular begrenset til “kamphund” og “farlig” når hunder skulle omtales. Det virket som om en resignasjon hadde bredt seg i såvel “hundemiljøet” som blant dyrevern- og dyrerettighetsforkjempere. “Denne loven kommer til å gli igjennom”, sa folk, “så lenge barn blir satt opp mot dyr kommer man ikke frem med saklige argumenter”.
Hundeloven
Men på NOAH-kontoret hadde andre planer begynt å ta form. Selv om alle aktive hadde hendene fulle, kunne man ikke sitte og se på at hunder ble gjort til rettsløse gjenstander som politiet bare kunne plukke opp på gaten og dømme til døden etter eget forgodtbefnnende. Allerede hadde for mange fortvilte mennesker ringt NOAH og bedt om hjelp til å redde familiehundene: En Grand Danois-blanding på fire måneder var blitt holdt i kennel i over en måned fordi hun ble mistenkt for å være “ulovlig”. Hunden hadde begynt å krype sammen i buret, tisse på seg og vise tydelig frykt, til eiernes store fortvilelse. NOAHs anmeldelse av politiet førte selvsagt ikke frem. En eldre dame ringte og fortalte at hun ikke turde å gå rundt med Amstaffen hun hadde overtatt som omplasseringshund: Hun smuglet hunden inn i bilen og dro til skogs hver dag av frykt for at naboene skulle se hennes beste venn og få ham dødsdømt. En annen dame opplevde å få en Amstaff med papirer tatt av politiet like etter en alvorlig operasjon – men den syke hunden kunne ikke utleveres tross papirene fordi saksbehandlingen tok lenger tid. Galskapen akselererte. Hundeloven måtte stoppes. Sett at alle som egentlig var imot denne loven ble mobilisert? Sett at alle som brydde seg om hunden sin forsto at denne loven kunne ramme deres hund? Sett at alle som brydde seg om dyr ble oppmerksomme på at den tillot mishandling på åpen gate, avliving med tørre never? Sett at alle som brydde seg om logikk så at denne loven var en seier for ufornuften, som ville gå ut over uskyldige mennesker og forsvarsløse dyr? Sett at vi klarte å få dem til å forstå dette i løpet av en uke…
«Selv om alle aktive hadde hendene fulle, kunne man ikke sitte og se på at hunder ble gjort til rettsløse gjenstander som politiet bare kunne plukke opp på gaten og dømme til døden etter eget forgodtbefnnende.»
Dagen etter ble en pressemelding sendt ut: “ Gatejustisten kan ramme alle hunder! Forslaget til ny hundelov oppfordrer til alvorlige brudd på dyrevernloven, og legger opp til masseavlivning av hunder for den minste årsak. Avliv mytene – ikke hundene! NOAH starter nå en massiv informasjonskampanje mot ”hundeloven” – folk må få vite at loven kan ramme alle hunder. Loven er en fare for både dyr og mennesker.” Byen lå forlatt i aprilsolen, men på NOAH-kontoret ble den uoversiktlige lovteksten oversatt til løpesedler og plakater, protestkort ble laget og kampanjenettsider skrevet. I løpet av påsken hadde hundrevis av plakater blitt hengt opp rundt om i byene, hvor folk selv kunne lese hva loven innebar: “ • En hund som har forårsaket selv små blødende rift hos barn avlives uansett foranledning; selv valper rammes.• Hunder i samme husstand som en hund som har forårsaket slike rift, kan avlives av politiet uten at det er adgang til å klage. • Blandingshunder som ikke kan dokumentere med DNA-prøve/stamtavle å ikke «inneholde» Amstaff o.l. avlives”. Protestkort og løpesedler var blitt sendt ut, og planer for en fellesdemonstrasjon med Rugaas´ “Hagan hundeskole” og Canis hundebokforlag var også i emning.
«Alle ville demonstrere»
Ryktet om demonstrasjonen fikk det tydeligvis til å røre på seg i mange forskjellige miljøer. Med ett ringte hundeeiere av alle slag til NOAH – skuffet over det de kalte Norsk Kennelklubbs feighet og passivitet. Alle ville demonstrere. Alle ville protestere. Reklame for demonstrasjonen ble lagt ut på alle relevante nettsider – også Kennelklubbens… Hele påsken jobbet NOAH-aktive med penlser og tusj for å få ferdig titalls bannere og hundrevis av plakater til markeringen. Folk fra ulike grupper begynte å melde sin interesse for å holde appeller på demonstrasjonen – noen ville renvaske hundetypene som ble svartmalt i pressen, noen ville peke på blandingshundenes rettsløshet, noen ville snakke om at hunder var blitt fritt vilt.
«Alle ville demonstrere. Alle ville protestere. Reklame for demonstrasjonen ble lagt ut på alle relevante nettsider – også Kennelklubbens…»
Og plutselig begynte vinden å snu. Første mulige virkedag ringte NOAH rundt til presse- og debattprogrammer. I tidligere forsøk på å nyansere pressens bilde av hunden som et “våpen” som når som helt kan fyre av, hadde man gjennomgående fått til svar i redaksjonene: “Her i redaksjonen synes vi det er riktig å avlive hunder som ser sånn ut, derfor har vi bestemt at vi ikke vil ha noen andre vinklinger på denne saken enn den vi har.” Men nå var interessen en helt annen. Hundeloven var blitt en “sak”.
Avisspaltene var ikke lenger dominert av oppstilte bilder hvor hunder ble hisset opp til å vise tenner mot hverandre til fotografens ære, og selvoppnevnte eksperter som kunne fortelle almuen at “polarhunder er tøffe jævler som må denges”. Også hundenes og logikkens forsvarere kom til orde: “Loven oppfordrer til gatejustis og uholdbare tilstander hvor folk tillates å bryte Dyrevernloven på det groveste. Dette er ikke en rettsstat verdig,” sa Turid Rugaas, president i det Europeiske Hundetrenerforbundet og med 800 –1500 “hundeelever” hvert eneste år de siste 20 årene. “Lovforslaget er riktig dårlig, på enkelte punkter regelrett skremmende. Blir det vedtatt vil en få hjemmel til å kreve avliving også av helt vanlige og harmoniske familiehunder”, sa jusprofessor Jo Hov. “Loven gir politiet hjemmel til å avlive i mange ulike situasjoner. Spørsmålet er om vi vil ha denne hjemmelen”, sa en jurist fra politiet. “Å avlive en hund fordi den har bitt, er som å straffe pistolen istedenfor gjerningsmannen”, sa en hundeeier. “NOAH frykter at loven vil føre til økte skader både på mennesker og dyr, og et samfunn med økt fremmedgjøring overfor dyr. Når man ikke lenger tør sosialisere hunder med barn i frykt for at ethvert uhell kan koste hunden livet, blir det hverken noe bedre samfunn for dyrene eller barna” sa NOAH. “Ærlig talt, hvis noen velger å få en baby og så kaster noen av bleiene til babyen i skogen – skal man henrette babyen?”, sa Nemi over en helside i Magasinet.
«Avisspaltene var ikke lenger dominert av oppstilte bilder hvor hunder ble hisset opp til å vise tenner mot hverandre til fotografens ære (…)»
Selvsagt kom det motangrep. Som Valebrokks sure gulp i Aftenposten om at ei bikkje ikke lenger er ei bikkje som man kan skyte når man vil. Eller psykologen som “måtte ta livet av” sin egen schæfer fordi den “ble for skarp”, og allikevel sto selvsikkert frem i Dagbladet og hevdet at “angriperinstinkter” er det grunnleggende for mange hunderaser. Og “eksperten” som kunne fortelle samme avis om de mystiske og spesielle bullterrierne som blir “agressive mot mennesker” dersom valpene holdes isolert fra folk… Og selvsagt gruppen bak hundebitt.no, som igjen og igjen siterte en norsk adferdsforsker på at “70% av alle hunder som biter, vil bite igjen” – noe den aktuelle adferdsforskeren hverken hadde sagt eller sto inne for, viste det seg senere.
Men landskapet var definitivt endret: Folk var ikke lenger redde for å forsvare hundene mot en urettferdig lov. Folk samlet seg. Folk protesterte. I en “proteststorm uten like”, som saksordfører Storberget uttrykte det.
«Farlig lov, ikke farlig hunder»
På NOAH-kontoret holdt tempoet seg høyt. Politikere ble ringt for å avtale møter. Appeller ble skrevet til demonstrasjonen neste dag. Ut av trykkemaskinen strømmet tusenvis av protestkort og løpesedler. På kvelden stilte en NOAH-representant til TV-debatt, hvor Dørum verken kunne svare på hvorfor han ville dødsdømme hunder etter utseende eller åpne for selvtekt fra hundefiendtlige mennesker. Ved midnatt holdt NOAH nettforedrag på Canis diskusjonsforum. Og i grålysningen neste dag byttet fortsatt aktive på å sove og lage plakater. I alle rom sto bannere lent mot veggen; “Forkast hundeloven: Vold mot dyr avler vold mot mennesker!” “Avliv mytene, ikke hundene!” “Farlig lov, ikke farlige hunder!”
«På NOAH-kontoret holdt tempoet seg høyt. Politikere ble ringt for å avtale møter. Appeller ble skrevet til demonstrasjonen neste dag.»
Så begynte demonstrantene å strømme inn. En time før avgang var NOAH-kontoret fylt til randen av mennesker. Unge. Barn. Gamle. Spedbarn i barnevogner. Noen hunder. NOAH-aktive. Og noen som aldri hadde deltatt i en demonstrasjon før. I alt 50 personer bega seg nedover til Jernbanetorget. Der ventet flere mennesker. Flere barnevogner og flere hunder. Mange korthårede, kortsnutede muskuløse med brede glade smil og kraftig veivende haler. Håper de har papirer med seg, tenkte man. Eller at politiet tar en amnesti-dag i dag, og ikke plukker ut fanger til sin dødskennel akkurat når de går i sitt eget rettighetstog… Og mange små hunder – en liten terrierblanding ble gående først og peste ivrig inn i TV2s kameralinse. Det strømmet stadig til nye mennesker. Noen 11-årige gutter hadde kommet uten foreldre, og forsynte seg godt av plakathaugen. Til slutt var det nærmere 400 mennesker og 50 hunder som gikk oppover Karl Johans gate og la igjen mengder av protestkort og løpesedler hos publikum. Som det sto i landets aviser etterpå: “Ikke et knurr. Kanskje et bjeff eller to. Men ingenting som lignet på et glefs da to- og firbeinte masjerte gjennom Oslos gater i en fredelig protest mot den nye hundeloven.”
Hundene trengte ikke bjeffe og knurre. Denne gangen ble de forsvart av andre. Demonstrantene stoppet utenfor Stortinget, fylte plenen med plakater og appellene begynte. NOAH slaktet hundeloven fra punkt til punkt. “Det er aldri hundens feil at den kommer i konflikt med mennesker”, sa Turid Rugaas og høstet stor applaus. Hundene satt på plenen med sine bredeste glis. “Sverige har nå vedtatt ny hundelov, og fra arbeidet med denne uttales det: Det har inte varit möjligt att hänföra farliga hundar till en särskild hundras”, sa Canis representant. Og folkemengden nikket ivrig.
«I Tyskland ble utfallet dyremishandling på det groveste: Hunder ble tent på, stukket ned med kniv, jaget til døde med biler (…)»
Så kom appellene fra de som selv bodde sammen med snart eller allerede forbudte hunder: “Lovforslaget i Norge er til dels basert på det som kom i Tyskland. I Tyskland ble utfallet dyremishandling på det groveste: Hunder ble tent på, stukket ned med kniv, jaget til døde med biler”, sa en tydelig bekymret matmor til to små svarte hunder som sto på Departementets forbudsliste. “Da forbudet kom i England ble det påvist en økning av antall selvmord”, fortsatte hun, “Små barn ble vitne til at deres kjære ”Passopp” ble tatt i politirazzia i deres egne hjem, for så å bli dratt ut på og gaten og avlivet. Et dette tilstander vi vil ha i Norge?” En annen appellant hadde allerede fått føle det norske lovverket på kroppen: “ Jeg , og flere med meg, har det siste halvåret opplevd trusler om anmeldelser og avlivning av hunden dersom vi ikke kunne dokumentere våre hunders opphav. Dessverre er det allerede familiehunder som er tatt fra sine eiere og blitt avlivet. Skal man forlange at alle som får valper på tispen skal ta blodprøve av tispe, hannhund og valper, også når det er blandingshunder? Hva da om hannhunden er ukjent? Skal de valpene automatisk avlives?“, spurte hun folkemengden av aktivister og forbipasserende som hadde stoppet for å følge med i markeringen.
Neste dag var avisene for en gang skyld fulle av bilder av blide hunder uten munnkurv. Hunder som sov med hodet i fanget på mennesker. Hunder som langet ut rosa tunger til smilende småunger i barnevogn. Hunder som lekte med hverandre. På plenen foran Stortinget. Nå gjensto det bare å overbevise de som satt bak Stortingsveggene at det faktisk var disse hundene de laget loven for. Ikke de fantastiske fantasimonstrene VG og Dagbladet hadde skrevet skrekkhistorier om i snart ett år. På formiddagen gikk høringsmøtet av stabelen. På forhånd hadde NOAH ringt de fleste høringsinstansene i håp om å få flest mulig til å innse lovens urimelighet. Politijuristen virket interessert, men avventende. Kennelklubben virket ivrigere enn vanlig. Og med omplasseringforeningen hadde det allerede blitt noen timer strategiprat i telefonen. Men det var vanskelig å vite hvor mange som ville tørre å si det de egentlig mente når de sto overfor komiteen. Det viste seg at alle turde. Mer eller mindre. Ingen av høringsinstansene godtok loven. Alle hadde et eller flere momenter som forsvarte hundene. Alle, unntatt gruppen bak hundebitt.no, som for øvrig hadde uttalt at lovforslaget var helt i tråd med alle deres forslag.
«Dessverre er det allerede familiehunder som er tatt fra sine eiere og blitt avlivet. Skal man forlange at alle som får valper på tispen skal ta blodprøve av tispe, hannhund og valper, også når det er blandingshunder.?»
Allerede dagen etter begynte møtene med partiene. Sekretæren for SVs representant noterte og spurte. Endre lovutkastet ville de definitivt – men ville de også ta hensyn til enkeltindividene som ble drept på grunn av “pitbull”-forbudet? Den forfeilede “kamphund”-loven hadde tross alt vært SVs “hjertebarn” og ikke minst hadde en av initiativtagerne bak hundebitt.no selv vært aktiv i partiet. Arbeiderpartiets representanter tok i mot i kantina. “Det går jo ikke an å oppfordre til farlige situasjoner”, sa de, “ lovforslaget må endres”. Man turde så vidt å puste lettet ut, før Høyres representant sto for tur og argumentene igjen måtte trille ut på rekke og rad. Høyres representant lyttet, han hadde endog hørt på appellene på demonstrasjonen… Jo, han så poengene, men. Jo, det hadde vi nok rett i, men. Videre til Kristelig Folkeparti, nok et regjeringsparti, dessverre… Jo, de ville se på visse urimeligheter, noen flere advarsler før hunden ble avlivet på grunn av ordensregelbrudd, kanskje… Hale og dra. Fremskrittspartiet stilte mannsterke. Noen imøtekommende, noen mer avventende med armene i kors.
Så var det stopp. Ingen møter lenger. Komiteen jobbet. Komiteen jobbet på overtid. Så kom resultatet.
Hundenes skjebne
Loven var ikke fullt så ille som den kunne ha blitt. Men den var ille nok. Og det som ble reddet, var virkelig bare restene av fornuften. Generelt mente komiteen “at adgangen til å avlive og å kreve avlivning av hund bør utvides” – dette meningsløse formål hadde tross alt vært utgangspunkt for hele lovarbeidet. Litt selvmotsigende virket det å være å holde dette som et mål i seg selv, men samtidig innrømmet at “et for sterkt fokus på sanksjoner mot hundene og hunderaser kan derfor etter komiteens oppfatning virke som en uheldig avsporing i forhold til hundeholderens valg og beslutninger”. Fremskrittspartiet hadde insistert på noen tilleggsbeskrivelser av loven, som var overraskende ærlige: “Forslaget bærer preg av hastverksarbeid i kjølvannet av noen få svært uheldige tragedier (…) en del forslag synes lite gjennomtenkt i forhold til det som er målet med en ny hundelov(…) forslaget bærer i stor grad preg av å ha vært utformet av personer med svært liten kjennskap til hunder og hundehold”.
Men når alt kom til alt var det ordlyden i de ulike paragrafene som ville bestemme hundens skjebne. Definisjonen av “vesentlig skade “ i § 2 hadde vært et stridspunkt, denne skulle være utgangspunkt for avlivingsbestemmelser i andre paragrafer, og var så vid at en hund knapt kunne være borti et menneske uten å risikere livet. Definisjonen ble noe endret, fra å omfatte ethvert rift til å “forholde seg til det omfang av legemskrenkelser som ligger i forståelsen av straffeloven § 229 (…) En vil ved en slik definisjon unnta de mer bagatellmessige skader som bl.a kan oppstå ved lek med hund eller valp”. Videre ble “utrygghetsfølelse”endret til “utrygghet” i hele loven, hvilket betød at de punktene hvor avliving kunne forlanges på bakgrunn av noens “utrygghetsfølelse” ble ørlite moderert.
«Avliving på åpen gate med bare never kunne fortsatt skje, men bare hvis hunden utgjorde en klar fare.»
Når det gjaldt “gatejustisparagrafen 14” som ville gi hvem som helst adgang til å drepe en hund på stedet, ble det gjort et par meget små forbedrende grep: Ordet “åpenbart” ble strøket i; “Et ellers ulovlig inngrep mot hund er lovlig når noen gjør det for å avverge at hunden urettmessig jager eller angriper menneske eller dyr, dersom inngrepet ikke går lenger enn nødvendig for å avverge skade, og dessuten ikke går åpenbart utover det forsvarlige (…)”, noe H og KrF strittet vilt imot. Når det gjaldt adgangen til å skade hund som løper etter husdyr, ble det føyd til husdyr “som beiter lovlig”, slik at ikke ethvert tilfelle av hund som løper etter katt skulle resultere i at noen tyr til geværet, adgangen til å skade ble også begrenset til “så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige.” Videre ble adgangen til å drepe hund som løper etter hjortevilt begrenset til “grunneier” istedenfor “enhver”. Men til tross for at “flertallet, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning at man i de tilfeller som er nevnt i § 14 tredje ledd bokstav d bør stimulere til at politiet kontaktes og at andre sikkerhetstiltak iverksettes før avlivning” ble den verste ordlyden av alle stående forholdsvis uendret: Avliving på åpen gate med bare never kunne fortsatt skje, men bare hvis hunden utgjorde en “klar” fare.
Paragraf 15 som gjorde bortløpne hunder til fritt vilt fikk en moderering: “Dersom det ikke lar seg gjøre å oppta hunden eller få politiet til stedet så raskt som situasjonen krever, kan vedkommende om nødvendig avlive hunden på stedet. »
De to avlivingsparagrafene 17 og 18 bar fortsatt i stor grad preg av å se på drap som den nærmeste løsning. Riktignok ble det lagt til klageadgang på rekken av sterkt inngripende “strakstiltak” som politiet kunne utøve, men “dog slik at det ikke er klagemulighet på umiddelbar avlivning.” Fortsatt var skrekkscenarioet mulig, hvor en hund påstås å ha bitt noen, og politiet som “strakstiltak” avliver alle hunder i samme husstand. Men selv om klageadgangen ikke ville bringe noen tilbake til livet, kunne det kanskje bidra til at tjenestemenn ikke handlet overilt, da deres fremferd ville kunne bli gransket i etterkant. I paragraf 18, ønsker flertallet å betone omplassering sterkere som løsning, og ønsket formuleringen “skal søke” å omplassere istedenfor “kan vedta” å omplassere istedenfor å avlive. H og KrF hadde selvsagt mye imot dette: ”Tas dette på ordet, kan det etter disse medlemmers oppfatning medføre atskillig merarbeid for politiet med å kartlegge omplasseringsmuligheter, eller en risiko for erstatningsansvar dersom det ikke gjøres. Dette bør etter disse medlemmers mening unngås.” Etter disse partienes mening, bør man altså unngå å redde liv, hvis man har en sjanse til å ta liv isteden. Videre ble det en nyansering i forhold til om hund kunne forlages drept etter hundeslagsmål, dette kunne bare skje etter “ensidig” angrep som førte til “vesentlig” skade. Flertallet påpekte også, uten å lovfeste, at “Man må ved praktiseringen av regelen, være bevisst på tilfeller hvor hunden kan ha vært utsatt for en umiddelbar forutgående provokasjon. Flertallet mener det er klart at en må fravike hovedregelen der en hund for eksempel har blitt plaget av et barn (eller andre) umiddelbart forut for bittet.”
«Flertallet rettet også opp i klagemulighetene for loven, slik at klager kan få en mer rettferdig rettsgjennomgang enn den foreslåtte modell hvor politidirektoratet skulle ha det avgjørende ordet. »
Når det gjaldt drap av hund for diverse ordensregelbrudd, fikk protestene noe gjennomslag: Fra å kunne pålegge avliving etter en gangs brudd på f.eks. båndtvangsbestemmelser, ble loven endret til å lyde etter “mer enn en skriftlig advarsel” og “komiteen vil påpeke at politiet ikke bør bruke hjemmelen unødig overfor vanlige hundeeiere som kun har gjort seg skyldig i mindre alvorlig uaktsomhet”. Andre ordensregelbrudd skulle kun føre til avliving “om nødvendig”. Forøvrig ble adgangen for kommuner til å pålegge båndtgvang i stort sett hele kommunen begrenset, “slik at hensynet til de som ønsker å ferdes med løs hund også ivaretas”. Det ble heller ikke gjennomslag for å gi kommunene adgang til å lage generelle regler for bare å kunne ha en eller to hunder i en hustand, men kun for å utforme forskrifter for hold av flere hunder. Ellers påla Stortinget departementet tvungen merking av alle hunder, samt mulighet for helsepersonell til å melde fra om “uakseptabelt hundehold”. Igjen hang H og KrF med hodet, og mente at “dersom Stortinget velger å innføre en slik « meldeplikt » også for hunder kan dette tolkes som et signal om at vi likestiller dem med barn.” Flertallet rettet også opp i klagemulighetene for loven, slik at klager kan få en mer rettferdig rettsgjennomgang enn den foreslåtte modell hvor politidirektoratet skulle ha det avgjørende ordet. H og KrF er igjen på banen, nå med bekymringer om “hundeeiers økonomi”, som om ikke enhver fornuftig person heller vil være noen tusenlapper fattigere enn å bli frarøvet et familiemedlem, og det uten mulighet for å bli hørt i rettssystemet.
Raseforbud
Et annet meget hett tema var “raseforbudet”, og her var det tydeligvis vanskelig å bli enig: “Alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at en skal være forsiktig med å sette likhetstegn mellom spesifikke raser og farlige hunder.” Men “komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser at sosiologiske variasjoner hos hunderasene og deres hundeholdere kan danne grunnlag for raseforbud. Disse medlemmer vil støtte forslaget om at departementet gis hjemmel til ved forskrift å forby hunderaser slik rettstilstanden har vært til nå.
På bakgrunn av det som er sagt ovenfor mener disse medlemmer at en slik hjemmel bør brukes med varsomhet og hvor det er strengt nødvendig av påviste genetiske eller sosiologiske forhold”. Fremskrittspartiet hadde sin helt egne politikk på området, og “ønsker ikke et forbud mot spesifikke raser… raseforbudet har ikke vist seg å være et egnet verktøy for å få bukt med kamphundproblemene. Kamphundproblemet er et kriminalitetsproblem, ikke et hundeproblem. (Fremskrittspartiet) mener at dette kamphundmiljøet må være å anse som organisert kriminalitet… og har registrert at hunder som skal brukes som kamphunder blir systematisk mishandlet for at de skal bli aggressive.” På bakgrunn av dette mente Frp at alle forbud mot raser og blandinger skulle opphøre, de mente generelle raseforbud ble som å “forby melis fordi det ligner på kokain”. Isteden foreslo de en “Hundekamp-paragraf” som skjerpet strafferammen for denne bestemte form for dyremishandling: “Den som har latt hund delta i hundekamp, organisert hundekamp, eller på annen måte medvirket til at hundekamper finner sted, straffes med fengsel i inntil tre år”. Dessverre ble dette forslaget nedstemt, fordi de andre partiene mente at regeler om dyremishandling fikk man forbeholde dyrevernloven – som muligens er landets minst håndhevede lov…
«(…) Men loven er ikke bygget på respekt for en annen art som lever så tett med menneskearten at den inngår i våre familier. Loven er bygget på frykt for dyr og respektløshet overfor dyrs liv.»
Og alle resverasjoner til tross: Feigheten vant. Det ble flertall for ansvarsfraskrivelse. 16. juni ba stortingsflertallet “Regjeringen om snarest mulig å forby ulvehybrider, amerikansk staffordshire terrier, og blandinger der disse rasene inngår.” Hva skulle skje med alle enkeltindividerne som hadde “feil” utseende og ingen papirer? Hva skulle skje med blandingsvalper som helt tilfeldig ble født med et “ulovlig” utseende i fremtiden? Dødsdommen hang uuttalt i luften. Deres skjebne var igjen sendt inn i løvens hule – Justisdepartementet som brukte årevis på å utarbeide en verst tenkelig lov.
De som ønsker rettferdighet for hunden sine, har fått noen flere sjanser i den nye loven. Og de som ville ønske å misbruke den, har fått noen færre sjanser. Men loven er ikke bygget på respekt for en annen art som lever så tett med menneskearten at den inngår i våre familier. Loven er bygget på frykt for dyr og respektløshet overfor dyrs liv. Når nå forskrifter skal utformes som forbyr et bestemt utseende på hunder, vil NOAH igjen måtte sloss for dyrs rett til liv. For dyrs rett til ikke å bli dømt til døden fordi de har for kort snute…
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2003.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.