Hjemløse katter er et offentlig dyrevernproblem: Her redegjør NOAH for lovstridige avlivingsaksjoner mot katter, og kommunenes mulighet og ansvar for å forebygge hjemløshet hos dyr
Innledning
NOAH – for dyrs rettigheter henvender seg med dette til alle landets kommuner for å informere om regelverk som gjelder for hjemløse dyr, samt foreslå dyrevennlige og etiske løsninger på problemet med hjemløse katter.
Uansvarlig kattehold, kombinert med mangel på offentlig ansvar, har medført et omfattende dyrevernproblem. Mange steder søker kommunene å bøte på problemet ved å oppfordre folk om ikke å mate de hjemløse kattene. Dette er i realiteten oppfordring til lovbrudd, da man på denne måten undergraver hjelpeplikten som er nedfelt i dyrevernloven ( § 6). Vanlig moral, dyrevernloven og den europeiske kjæledyrkonvensjonen pålegger Norge en særlig plikt til å forebygge hjemløshet hos familiedyr. Forutsetningen for å oppnå dette er et klart forbud mot å drepe friske katter, og en like klar plikt til å hjelpe katter som rammes av omsorgssvikt.
Forebyggelse av problemet med hjemløse katter består i å arbeide for gode holdninger og ansvarlig dyrehold, herunder merking og formeringskontroll. Hjelpen består i å gripe tidlig inn overfor uansvarlige katteeiere, og ta hånd om dyr i nød. Om en katt viser seg å ikke være omplasserbar kan den kastreres og settes ut igjen under et enkelt omsorgsprogram. Dette er satt i system mange steder, både i Norge og andre land. Det er gode erfaringer med denne modellen, som ved et samarbeid mellom det offentlige, frivillige dyrevernorganisasjoner og private er lett gjennomførbar. En begrenset bestand av kastrerte katter vil holde fremmede katter unna, og man unngår problemer med luktmarkering i boligområdet.
Mye tyder på at mange kommuner mangler kunnskaper om den delen av moderne dyrevernarbeid som gjelder hjemløse katter. Avlivingsaksjoner er ineffektive da de gir kortsiktig effekt, og signaleffekten av slike aksjoner er svært negativ for dyrene og bidrar bare til å øke problemet med uansvarlig dyrehold.
I realiteten er det sterkt begrenset adgang til å gjennomføre kommunale avlivingsaksjoner av katter. Enhver privat avlivingsaksjon er lovstridig.
Avliving av katter – hva sier regelverket?
Smittevernloven
Kommunestyret gis adgang etter smittevernloven § 4-1 til å treffe vedtak om avliving når dette er nødvendig ut fra smittevernhensyn. Kommunelegen kan i hastesaker også treffe slike vedtak, jfr. § 4-1, 5. ledd, pkt. 2. Smittevernloven gir bare hjemmel til å treffe vedtak om fanging og avliving av selskapsdyr ”når dette er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført”.
Det fremgår videre klart av lovens oppbygging at det stilles krav om helt ekstraordinære tilfeller, hvor det har oppstått fare for spredning av en eller flere konkrete sykdommer. Det at hjemløse katter generelt og teoretisk kan være smittespredere, antas ikke å være tilstrekkelig grunnlag for å foreta avliving. Det gis heller ikke anledning til å avlive hjemløse katter på bakgrunn av at de anses som et irritasjonsmoment i hverdagen. En subjektiv oppfatning av plage er ingen legitim grunn til å avlive katter.
Dyrevernloven
Med unntak av det ovennevnte gis det kun adgang til avliving ut fra dyrevelferdsmessige hensyn. Det vil si avliving av syke og skadete dyr som ikke har mulighet til å bli friske, jfr. dyrevernloven § 6. Det er imperativt, hvis avliving av hjemløse syke katter skjer, at eide og friske katter skilles ut. Alle innfangede katter må straks undersøkes for individmerking, slik som øretatovering, mikrochip, halsbånd el.l.
Det må foreligge rutiner for videre behandling av friske katter som ikke er merket. Selv om det er oppfordret til at alle merker sine katter, kan man risikere at katteeiere i området ikke har fått med seg dette varselet. Videre kan katter vandre langt og derfor kan umerkede katter være eide katter fra andre steder. Under en avlivingsaksjon må det garanteres at ingen, verken friske eller eide katter, merket eller ikke, blir avlivet. Det er per i dag ingen merkeplikt på katter i Norge. At man ber innbyggerne merke sine katter i forbindelse med aksjonen endrer ikke dette. Avliving av friske og/eller eide katter er skjedd flere ganger tidligere ved liknende aksjoner. Avliving av friske og/eller eide dyr er ulovlig.
Dyrevernlovens § 1 omfatter alle slags dyr, inkl. katter, både eide og hjemløse. Overtredelse av dyrevernloven kan straffes med bot eller fengsel, jfr. § 31.
Dyrevernloven § 6 annet ledd fastslår at avliving av dyr man treffer på, bare kan skje når dyret er så sykt, skadet eller hjelpeløst at det ikke kan bli bra igjen, og når avliving er nødvendig for å hindre mer lidelser for dyret:
”Når det er klårt at dyret ikkje kan leve eller verte godt att, kan kvar den som råkar på det, taka livet av dyret med det same, i samsvar med reglane i § 10, såfremt det trengst for å spara det for meir liding (…)”
Avliving av hjemløse og forvillede katter er etter denne forståelse forbudt med mindre de er så syke, skadet eller hjelpeløse at livet ikke står til å redde.
Forskrift om avliving av hund og katt
Forskriftens § 1, punkt 1, som omhandler bruk av skytevåpen, fastslår at ”avliving av hund og katt kan bare foretas med skudd mot dyrets hjerne – fortrinnsvis med haglgevær, eventuelt annet dertil egnet skytevåpen – som avfyres på en avstand tilpasset det våpen som anvendes, og mens dyret er i ro. Avlivingen må foretas av person som er kyndig i bruk av vedkommende skytevåpen.”
Dette innebærer at skudd mot katt som ikke er fiksert er lovstridig.
Straffeloven
Private personer kan ikke avlive andres eide dyr, dette følger blant annet av strl. §§ 291:
”For skadeverk straffes den som rettstridig ødelegger, skader, gjør ubrukelig eller forspiller en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen. Straffen for skadeverk er bøter eller fengsel inntil 1 år (…)”
Katter vil etter lovverket alltid relateres til en menneskelig eier, og er som sådan en «gjenstand» som tilhører «en annen». Den som tar livet av en eid katt, eller medvirker til det, kan derfor straffes for skadeverk etter disse bestemmelsene.
Straffelovens § 407 uttaler at ”den som krenker en annens rett, ved å fange eller drepe dyr som ikke er i noens eie, straffes med bøter.” Dette omfatter hjemløse katter. Man har ikke lov til å krenke grunneiers rett ved å gå inn på hans eiendom og ta katter til fange.
Viltloven
Avliving av friske katter vil være i strid med viltloven § 3 første ledd om fredning, og straffbart etter viltlovens § 56, jfr. § 3 annet ledd om forbud mot å jage fredet vilt.
”Alt vilt, herunder dets egg, reir og bo er fredet med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov (…) Det er forbudt å fange, jage eller skade fredet vilt (…)”
Viltloven freder som kjent alle viltlevende landpattedyr i Norge utenom de fastsatte jakttider som er fastsatt for enkelte dyreslag. I viltloven er i tillegg viltbegrepet utvidet til å gjelde arter som er eller var tamme, og som kan danne viltlevende bestander i norsk fauna. Et typisk eksempel er tamrein som etter omstendighetene blir villrein ved at de «forviller» seg i fjellet og kommer under viltlovens domene. Et annet eksempel er den amerikansk importerte minken som var et fremmed-element i norsk fauna, men som nå faller under viltloven med dens fredningsbestemmelser og jakttider. På samme måte er det ikke noe hinder for at huskatten forviller seg og blir «villkatt», og dermed faller under viltlovens beskyttelse som fredet.
Forarbeidet til viltloven bygger på at forvillede katter omfattes av viltloven og følgelig er fredet. I NOU 1974: 21 ble det foreslått som et unntak fra fredningen, at grunneieren kunne skyte omstreifende katter på egen grunn. I Ot.prop. nr. 9 for 1980-81 ble forslaget inntatt som § 52 i utkast til ny viltlov som et unntak fra fredningsbestemmelsene. Avlivingsadgangen for grunneieren var ny i forhold til dagjeldende lovgivning. Forslaget vakte et ramaskrik da det ble kjent, og det ble forkastet under stortingsbehandlingen.
De begrensninger som ble satt på adgangen til å avlive katter, viser at avliving av katter ikke kan skje uten særskilt lovhjemmel. Når forslaget ikke ble lov, er det på det rene at det må hjemmel til for å ha rett til å avlive katter, og at slik hjemmel ikke er fastsatt i viltloven.
Europakonvensjonen til beskyttelse av kjæledyr
Heller ikke i Europarådets konvensjon om beskyttelse av kjæledyr finnes det noen egen og selvstendig hjemmel for å avlive innfangede dyr. Man må fortsatt bygge på hva som internrettslig gjelder som hjemmel for slik avliving.
Forvaltningsloven
Ethvert vedtak som medfører inngrep i den enkelte borgers rettsfære, også innfanging og/eller avliving av katt, krever hjemmel i lov eller forskrift utferdiget i medhold av lov. Kommunestyret kan blant annet vedta slik avliving, men det er strenge vilkår. Fremgangsmåter for å fatte vedtak om inngrep overfor katter må følge forvaltningslovens regler om veiledning (§ 11), befaring (§ 15), forhåndsvarsling (§16), utredningsplikt (§ 18), skriftlighet (§23), begrunnelse (§§ 24-25), underretning (§27) og klageadgang (§§28-29).
Vedtak hvor hjemmel mangler eller Forvaltningsloven ikke er fulgt er ugyldige. Gjennomføringen kan stanses ved begjæring om midlertidig forføyning ved namsrett.
Rettspraksis
Oslo Namsrett kjennelse av 29. mai 1997 uttaler at borettslaget:
«vil være uberettiget både til innfanging og avliving av katter – enten det nå dreier seg om katter som noen eier (…) eller det er snakk om herreløse katter (…)og det ikke sees å foreligge noen hjemmel for unntak som er aktuell i det foreliggende tilfelle.»
Retten er klar – avliving av eide og hjemløse katter er forbudt uten særskilt hjemmel.
Samme kjennelse behandler spørsmålet om hjemløse eller forvillede katter hører under viltloven. I kjennelse av den 29. mai 1997 uttaler Oslo Namsrett at:
» — herreløse katter, som må antas omfattet av viltlovens bestemmelser, hvoretter alle viltlevende landpattedyr i utgangspunktet er fredet —»
Rettens utsagn er klar tale. Hjemløse katter hører under viltloven og er fredet.
05.10.2004 behandlet Oslo Tingrett en sak vedrørende et antall vanskjøttede katter som ble overtatt av en ideell forening. Saken har relevans for tilfeller der kommuner arrangerer avlivingsaksjoner av hjemløse og forvillede katter som mates av privatpersoner, og hvor disse privatpersoner fremstår som ”eiere” av kattene og ikraft av dette godkjenner avlivingsaksjonene. Kjennelsen fra Oslo Tingrett trekker i tvil ”eierrettighetene” i slike saker, da det i følge retten bør kunne forlanges mer enn at man setter ut mat til katter, for at eiendomsretten skal erhverves.
Tingretten sier:
” Etter tingrettens mening er det (…) mye som taler for at omstreifende/forvillede katter må anses å være beskyttet av viltloven, i den forstand at det ikke er adgang til fangst og jakt i den hensikt å avlive eller skade dyrene (…) Hva angår spørsmålet om det er adgang til å fange omstreifende/forvillede katter i den hensikt å ta disse til seg som huskatter, kan tingretten imidlertid ikke se at viltlovens bestemmelser om fredning vil være til noen hindring. For å oppnå de rettigheter som tilkommer en eier, bør kattefangeren etter tingrettens syn ha vist at han/hun er i stand til å oppfylle de plikter som følger med dyrehold (…) sosialisert (…) forsvarlig tilsyn og stell, (…) adekvat behandling (…) Da (…) ikke synes å ha oppfylt sine plikter som katteeier, jf overfor, er tingretten kommet til at han ikke kan sies å ha ervervet eiendomsretten til kattene.”
Retten gir således hjemløse katter beskyttelse fra å bli ansett som ”eiendom” og kunne avlives av privatpersoner som ikke tar det fulle eieransvar for dem, men eksempelvis kun setter ut mat.
Avlivingsaksjoner – flere ulemper
Som det fremgår har hjemløse katter et rettsvern forankret i flere lover. Avlvingsaksjoner er derfor ofte ikke i tråd med gjeldende regelverk. I tillegg virker avlivingsaksjonene mot godt dyrevern og effektiv drektighetskontroll på en rekke måter:
• Når kattepopulasjoner som er etablert i et område tas livet av, vil området stå åpent for ny etablering av ukastrerte katter. Avliving er således et kortsiktig tiltak, som direkte bidrar til økt formering da revirer åpnes for nye ukastrerte katter.
• Skyting eller infanging med avliving til følge skaper frykt hos dyrene. Det vil i slike aksjoner alltid noen vaktsomme individer som vil være igjen. De gjenværende kattene opparbeider ingen tillitt til mennesker under slike forhold og blir stadig vanskeligere å fange inn. De er imidlertid fortsatt ukastrerte, og bidrar til at nye hjemløse dyr fødes.
• Avlivingsaksjoner favoriserer ”forvillet” adferd: Når jakt/skyting o.l. igangsettes i et område risikerer man at katter som nettopp er blitt hjemløse eller som er savnet av sine eiere, mister tillitten til mennesker og utvikler sky adferd – således skremmes de kanskje fra å søke seg til mennesker og risikoen for at de ikke finnes igjen av opprinnelig eier eller kan få et nytt hjem, øker. Av samme grunn kan katter som verken er hjemløse eller mistet i utgangspunktet, bli skremt bort fra sitt område av aksjonene – og bli mistet og i verste fall hjemløse.
• Avliving av katter i stabile kattegrupper av hjemløse dyr, bidrar til sosial uro, rømming/vandring til andre områder og økt sosial uro i gruppen eller andre grupper av katter i nærheten – inludert katter som har hjem. Sosial uro betyr flere skader, stress og dårligere immunforsvar blant dyrene – kort sagt dårligere dyrevern.
• Avlivingsaksjoner signaliserer til samfunnet at hjemløse dyrs liv ikke har verdi. Dette er sterkt negsativt holdningssakende. Kommuner som driver avlivingsaksjoner forteller i realiteten publikum at det ansvarsløse dyreholdet som er utgangspunkt for hjemløsheten, er ”greit”: Dersom det offentlige behandler dyrene som lavstatus-dyr som bare kan skytes med jevne mellomrom, er det ikke overraskende at folk flest holder ved like sitt syn på katter som ”bruk-og kast-dyr”.
• Avlivingsaksjoner skaper et negativt forhold mellom innbyggere med dyrevernengasjement og det offentlige dyrevernet. Istedenfor å kunne samarbeide om positive løsninger, skaper avlivignsaksjonene grobunn for en unødvednig konflikt mellom idealister og det offentlige.
Praktiske løsninger som ivaretar dyrevernet
For å sikre at dyrevernloven ivaretas iforhold til hjemløse dyr i kommunene, kan det offentlige samarbeide med idealistiske foreninger om en – i andre europeiske land – velkjent modell: kastrasjons-programmer. Programmet går i korte trekk ut på at hjemløse dyr fanges inn, steriliseres/kastreres/merkes og enten omplasseres eller slippes ut igjen. De katter som slippes ut igjen inngår så i et matingsprogram. Denne modellen involverer samarbeide med organisasjoner, frivillige og veterinærer og har en rekke positive effekter. På sikt vil et slik tilnærming varig og stabilt redusere antallet hjemløse katter mot det idelle nivå hvor ingen dyr er uten personer som tar ansvar for dem.
• Kastrering/utsetting/mating stabiliserer kattebestandene: De kastrerte kattene holder fortsatt sitt revir mot andre ukastrerte katter, men på en, for menneskene, mindre merkbar måte – og bestanden øker ikke ved formering. Det skapes ikke ”rom” for nye usteriliserte katter som vandrer inn i området.
• Kastrerte katter som inngår i matingsprogram får større tillitt til mennesker og blir mindre sky. Dermed øker sjansen for at individer fra bestanden gradvis kan opptas for omplassering. Hvis andre enkeltkatter skulle bli del av en slik gruppe, vil de også lettere få tillitt til mennesker og vil lettere kunne la seg innfange for sterilisering.
• En stabil gruppe av kastrerte katter som får mat sikrer godt dyrevern også for hjemløse dyr. Det blir mindre sårskader, overføring av vanlige sykdommer og færre stresssituasjoner i en slik gruppe.
• Kastreringsprogrammer har en utdannende effekt for publikum, oppmuntrer til engasjement for dyr, og signaliserer at dyr har egenverdi. Dermed forebygger man på lang sikt den bruk- og kast-holdning som råder overfor katter. En slik holdningsbyggende virksomhet tar selve årsaken til hjemløshetsproblematikken ved roten.
Sammendrag
Det er fastslått at det trengs positiv lovhjemmel for å avlive katter. Slik hjemmel for avliving av katt finnes bare i dyrevernloven § 6 annet ledd, og gjelder syke, skadete eller hjelpeløse katter som er i en slik tilstand at helbredelse ikke er påregnelig, og i Smittevernloven § 4-1, for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller forhindre at den blir overført. Foreligger ikke betingelsene etter disse bestemmelsene, er avliving forbudt og kan ikke skje. Friske katter kan fremmede ikke avlive på egen eller andres grunn enten det dreier seg om eide, hjemløse eller forvillede katter.
Konklusjonen er kort fortalt at det er forbudt å avlive
– katter som er i noens eie (strl.§§ 291)
– friske katter (dyrevernloven § 6)
– hjemløse katter på egen eller andres grunn (strl.§ 407, viltloven § 3)
Avliving av hjemløse katter er en uetisk og kortsiktig løsning på et stort dyrevelferdsproblem. Hjemløse dyr er et menneskeskapt problem, og slike problem må gripes ved rota. Ved hjelp av holdningskampanjer i kombinasjon med en internasjonalt anerkjent kastrerings- og omplasseringsmodell, stabiliseres kattebestanden samtidig som det skapes en positiv og langsiktig holdningsendring overfor katt. Enkelte stater har innsett at dette er den eneste måten å få bukt med hjemløshet hos katter, og har innført pålagt kastrering av katter.
NOAH håper at Norge vil følge etter, og at hver enkelt kommune vil gå foran med et godt eksempel og vise vilje til å løse problem med hjemløse dyr med etiske og langsiktige metoder.
vennlig hilsen
NOAH – for dyrs rettigheter
v/ Jeny Rolness