Iditarod – for enhver pris
Da den ekstreme sledehundkonkurransen Iditarod gikk av stabelen med norsk deltagelse i fjor, var dekningen preget av en naiv rosemalingsjourmalistikk blottet for kritiske spørsmål.
Ikke engang da den norske sledehunden Takk døde i sporet, sprakk glansbildet for media. Også i år deltar norske hunder i løpet som krever liv. Iditarod er verdens mest kritiserte hundeløp med sin 1800 kilometer lange rute fra Anchorage til Nome. Rundt 90 hundespann deltar, hver kjører starter med 12-16 hunder, og må ha minst fem med seg over mål. Førstepremien er ca 500 000 kroner. [1]
Hunder dør i sporet
I Iditarod dør minst en til to hunder hvert år i sporet. I ifjor døde to: 5 år gamle Wolf og 7 år gamle Takk – som sannsynligvis døde av magesår.[1] Siden man begynte å føre telling – hvilket man ikke gjorde de første årene – har over 120 hunder dødd i selve løpet.[2] Disse hundene er topptrente, og gjennomgår grundige veterinærsjekker før de starter.[1] Ikke desto mindre utsetter løpet dem for belastninger som for noen blir dødelige. Dette skjer hvert år. Arrangørene og hundekjørerne vet det vil skje igjen.
Hunder stresses ihjel
Hundene utsettes for en ekstrem stressbelastning, som i noen tilfeller kan føre til dødelige skader på indre organer. Blødende magesår er ikke en uvanlig sykdom hos hundene.[3] Magesår er ikke noe som oppstår plutselig og uten grunn. Innenfor smådyrmedisin regner man med at de vanligste årsakene til sykdommen er alvorlig organsvikt som følge av alderdom, langvarig bruk av smertestillende midler eller ekstrem stresspåkjenning.
«81 % av undersøkte hunder i Iditarod-løpet viser skader på lungene. Av disse viste 46% betydelig opphopning av væske og 22% hadde unormale lungelyder som knitring og piping.»
Forhåpentligvis kan man gå ut ifra at alderdoms-organsvikt og langvarig bruk av medisin er uaktuelt for Iditarod-hundene – man står da igjen med det sunt vett forteller en at Iditarod er: en ekstrem stressbelastning. Dr. Paula Kislak fra Association of Veterinarians for Animal Rights sier følgende: «Perforasjoner forekommer over dager til måneder. Signaler burde ha vært oppdaget, som apetittløshet, oppkast og smerter i mageregionen.” [3]
Hunder skades
81 % av undersøkte hunder i Iditarod-løpet viser skader på lungene. Av disse viste “46% betydelig opphopning av væske” og “22% hadde unormale lungelyder som knitring og piping”.[4] Sledehundforbundet bortforklarer slike funn, og hevder at alt er normalt. Men knitring og piping i lungene er et klinisk tegn på at noe er vesentlig galt. Det skal ikke være “betydelig væske” i lungene. Dyr som har dette, opplever ubehag, kan få pusteproblemer, kvelningsfornemmelser – astmasymptomer. [4] Hundene lider av slike symptomer samtidig som de fastspent til et sledespann må halse avgårde av all kraft. Veterinærer påpeker at tilstanden kan gi hundene lungebetennelse måneder etter løpet. [3]
Andre vanlige årsaker til at hunder blir tatt ut av løpene underveis, er selvsagt skadet på muskler og skjelett. Hvor mange hunder som tas livet av på grunn av kompliserte skader, føres det ikke statistikk over.
Hunder utsettes for ubehag i løpet
Hundene i langdistanseløp utsettes for tvang i en ekstrem situasjon. Hundene må gjøre sitt fornødne mens de løper. Det er ikke snakk om å stoppe for å slukke tørsten. I tillegg blir de utsatt for søvnmangel, selv om hunder fra naturens side sover flere timer mer enn mennesker,[5] Mens kjøreren sovner i sleden, må hundene bare løpe selv om de er utslitt: “Han vil høre lyder, telefoner som ringer, stemmer der ute. Men det er rett og slett hallusinasjoner. Så trett vil Kjetil være at han nok dupper av bak sleden, forhåpentligvis ikke for lenge av gangen. For hundene merker om føreren sovner, og slakker da av på tempoet.” [6]
«Hundene i langdistanseløp utsettes for tvang i en ekstrem situasjon. Hundene må gjøre sitt fornødne mens de løper. Det er ikke snakk om å stoppe for å slukke tørsten.»
Det er heller ikke gitt at man oppdager, eller tar hensyn til, skader – hundene må da løpe selv om de har vondt: “ Han (Don Bowers hund Batman) hadde et åpent sår på en av forpotene helt siden løpet startet og selv med potesokk og liniment, blir det ikke bedre.” [7]
Etterhvert som hundene blir utslitt, er det heler ikke uvanlig at de får sykdomstegn:
«Det var mitt første Iditarod (…) Hundene hadde feber alle sammen. Veterinæren ga dem en kraftig antibiotika (…)de hostet slim.” [8]
“Lidwood Fiedler åpnet hundens munn og matet antibiotika mot en infeksjon. “Bedre hundekjøring ved hjelp av farmasien”, sier han.” [9]
Trening medfører mishandling
Både under selve løpet og i trening må hundene presse seg selv til det ytterste. Stemmer det at hundene ganske enkelt “liker å løpe”? Visst liker hunder å løpe. Men de liker selvsagt ikke å løpe til de stuper. Man bruker deres lett forståelige iver etter å få rørt på beina, etter timer fastlenket i hundegården, som en unnskyldning for å drive dem gjennom de verst tenkelige fysiske påkjenninger. Og skjuler på denne måten at dominansen over dyrene ofte medfører mer enn vennlige ord:
“Sandy McKees hunder er skikkelig vrange. De vil ikke bevege seg. Mc Kee tenker på å kutte, noe som får Bill Borden til å reagere. “de bikkjene tester det ut”, sier han, “Du må gi dem en spark bak (…)” [10]
«Visst liker hunder å løpe. Men de liker selvsagt ikke å løpe til de stuper.»
“Et treningsinstrument som pisken er ikke inhumant i det hele tatt, men effektivt (…) det er et vanlig treningsverktøy blant hundekjørere (…) si “Fido, opp med deg!” og slå til bakbeina hans med pisken.” [11]
“ Det er noen ganger et unektelig behov for negativ forsterkning. Et av de mest effektive midlene for dette er elektriske støt. Jeg har alltid med meg den lille lommemodellen.” [12]
Grove metoder for fysisk avstraffelse er beviselig i bruk. Også de mindre ekstreme metodene er ubehagelige for dyrene og de har lite med moderne hundepsykologi å gjøre.[5] Norges Hundekjørerforbund anbefaler i sine retningslinjer “fysisk korrigering”. Det er mange måter å utnytte hundenes selvutslettende iver etter å gjøre alt hva “herren befaler”. Dyrens higen etter den lille gunsten som deles ut, kombinert med et strengt regime, kan drive dem til å utsette seg for farlige belastninger for “lederens” skyld i.
«I Iditarod dør minst en til to hunder hvert år i sporet. I ifjor døde to: 5 år gamle Wolf og 7 år gamle Takk – som sannsynligvis døde av magesår.»
Når oppdrettere har opptil 300 hunder i en kennel, slik mange Iditarod-kenneler har, [13] kan man da tro at hver og en blir tatt vare på? Får de lov til å nyte alderdommen? Hva skjer med dyr som ikke er gode trekkhunder? Svaret er at noen blir til overs. Mens “gode hunder” fra et Iditarod-spann kan koste 10 000 dollar, [14] blir andre hunder drept fordi de ikke passer inn i elite-jaget:
«Å drepe uønskede sledehund-valper er en del av businessen, sier mange hundekjørere fra Alaska (…) hun tester valpene ved 12 ukers alder (…) og etter å ha gradert dem, avliver hun.” [15]
Norges Hundekjørerforbund innrømmer at: “markedet er begrenset, bortsett fra for de mest kjente konkurransekjørerne, så du kan ikke forvente å få solgt overtallige hunder”.16) Retningslinjene anbefaler avliving ved “alderdom eller hunder som ikke fungerer som trekkhunder og har en atferd som gjør dem uegnet som kjæledyr”.[16] “Uegnet som kjæledyr” vil dessverre de fleste hunder som hele livet er holdt ute i kjetting, være – hvis ikke hundens nye familie vet at enhver hund uansett bakgrunn kan få et nytt liv hvis han møtes med tålmodighet. Slike familier, som kan ta imot “overskuddet” som hundekjørermiljøet bevisst skaper med sitt elite-jag, finnes det ikke mange av.
Hundenes fastlenkede liv
Blant det mest kritikkverdige er forholdene mange av hundene lever under til daglig. Det norske hundekjørermiljøet anbefaler at hunder lenkes i kjetting, og presser dyrevernlovens obligatoriske ti meter for hund i bånd ned til 1,8 lusne “meter”: “For at hundene ikke skal stå varig bundet, skal hundene ikke stå oppbundet i kort kjetting mer enn 24 timer sammenhengende … I perioder hvor hundene ikke trenes skal hver hund slippes løs i hundegård ( 12 m2 for to hunder) minimum 1 time hver 24 time.” [17]
Norges Hundekjørerforbund mener at “stående ”på kjetting” kan hundene nå andre hunder når de ønsker å leke, eller unngå dem når de ønsker det … og det er mulig for hundeeierne å gi hver enkelt hund maksimalt med personlig oppmerksomhet.”[16] Fra fire måneders alder blir valpene “vennet til” å stå bundet.[16] Dette er en type hundehold som er sterkt kritisert av etologer og veterinærer. [18]
Menneskenes premisser
I Iditarods tradisjon måles en hunds verdi i hvor mye blodslit han kan mase seg igjennom før han dør, hva han tåler av ekstreme fysiske og psykiske påkjenninger. Menneskene deltar på grunn av ære, penger og “heltetradisjoner” . Hundene deltar fordi de må. Man vet at noen av dem vil dø eller skades, og dette er tydeligvis et tap man godtar. Bare denne bortforklaringen burde være et signal om at Iditarod mildt sagt ikke er til for hundenes skyld. Men ekstrem-hundekjøring har tradisjon i å se bort fra hundenes verdi som enkeltindivider. En entusiastisk journalist beskrev hundekjøringens aner på denne måten:
“En av de mest bevegende historiene er den der Nansen og Johansen er kommet til åpent vann, og deres eneste gjenlevende hunder, Kaifas og Suggen, har utspilt sin rolle som trekkdyr. Etter at mennene i månedsvis har skåret strupen over den ene hunden etter den andre, og matet dem til sine frender, utveksler mennene hver sin følgesvenn, for å slippe å ta livet av “sin” hund.”[19]
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2005.
