I går natt når jeg lå i skumringslandet mellom virkelighet og drøm og forsøkte å bearbeide fantasiene som i løpet av dagen var blitt tastet inn og hadde blitt til ord som skulle eller ikke skulle få stå i den boka jeg holder på med, kjente jeg den varme pusten til Gaia mot hånda, og tankene mine sporet av i ei ny retning ganske av seg sjøl. Til noe jeg visste jeg måtte få skrevet ned.
Jeg begynte å se på henne. Virkelig se. Og det slo meg hvor like vi var, katte- og menneskedyret. Så godt som alt jeg har, det har også hun. Ører, nese, øyne. Hun føler kulde og varme, hun blør hvis hun får et sår, klør seg når det klør, eter når hun er sulten. Hun kan kjenne sorg og smerte og ensomhet og sinne.
Språk mellom mennesker og dyr
Dyr og mennesker kan nå svært langt i å utvikle et ”språk” som gjør at de forstår hverandre. Visste dere forresten at mesteparten av både av de lydene og det kroppsspråket som en katt bruker ovenfor sine mennesker er noe den bruker bare i nettopp denne sammenhengen og har liten eller ingen sammenheng med den kommunikasjonen katter har med hverandre?
De fleste katter skjønner utmerket at de vesenene den bor sammen med er skapninger som kommuniserer veldig mye med lyder, og sammen kan katt og menneske nå forbausende langt i vokal kommunikasjon, men vi kan også lære veldig mye om kroppsspråk ved å være venn med en katt.
Sjølsagt ville jeg være interessert i å vite hva Gaia mener om Einsteins relativitetsteori eller for den saks skyld om min siste roman, men sjøl et stakkars menneske skjønner jo at å få tilfredsstilt et øyeblikkelig behov for å bli klødd på magen når alt kommer til alt kan være viktigere enn diskusjonen om hvorvidt Max Stirner kun lar seg definere som en liberalistisk tenker, eller om man virkelig kan trenge djupere ned i hans ”egoisme” og finne at den har anarkistiske konsekvenser som han muligens ikke en gang sjøl var klar over.
«Visste dere forresten at mesteparten av både av de lydene og det kroppsspråket som en katt bruker ovenfor sine mennesker er noe den bruker bare i nettopp denne sammenhengen og har liten eller ingen sammenheng med den kommunikasjonen katter har med hverandre?»
Mange dyrs sanseorganer er så fantastisk mye mer utviklet på enkelte områder enn våre at vi bare kan fantasere og drømme om hvilke utrolige innsikter f.eks. en ulv eller en hunds luktesans gir dem om verden omkring dem.
Så hvorfor tror vi primater av arten ”menneske” at vi er så enestående? At vi har vesentlig større verdi enn andre dyr? At vi til og med har naturlige rettigheter som andre dyr ikke har, ut over det vi har tilranet oss gjennom ei rå makt som vi deretter bruker vitenskap, filosofi og religion til å begrunne og bekrefte?
”Jeg tenker, derfor er jeg”? Eller kunne vi mer kynisk si: ”Jeg babler ustanselig i skrift og tale om den verdenen jeg ser med mine sløve sanser og tolker med min overbeleste hjerne, derfor er jeg alle andre dyr overlegen”? Kanskje heller spørsmålet burde bli hvorfor vi er så opptatte av nærmest bagatellmessige forskjeller ikke bare dyreartene imellom, men til og med vår egne nærmest latterlige ”avvik” som gjør at vi deler hverandre opp i nasjoner og grupper og raser og ideologier som så hater og gjør sitt beste for å utrydde hverandre.
«Det er slett ikke menneskene som representerer naturens mest vellykkede forsøk på å skape en syntese mellom hensiktsmessighet og skjønnhet.»
En ting er jeg ganske sikker på. Det er slett ikke menneskene som representerer naturens mest vellykkede forsøk på å skape en syntese mellom hensiktsmessighet og skjønnhet. Når hormonene og/eller kjærligheten styrer og blander seg inn i tankene våre blir nok visse mennesker ustyrtelig vakre for oss. For foreldre kan sjøl det styggeste barn være vakkert. Eller til og med gamle ”hannkatter” som meg kan få hjertebank og svimmelhetsanfall når et menneske som jeg oppfatter som seksuelt tiltrekkende sender ut signaler som får hormonene til å overta kommandoen over vettet. Men når det gjelder virkelig skjønnhet er det imidlertid ingen ting i mine øyne som overgår den utrydningstruede geparden.
Jeg fastholder det som kanskje enkelte vil oppfatte som en barbarisk tanke, og som jeg fikk ganske mange reaksjoner på etter boka ”For at jeg kan ete deg”, at en død ulv eller en død gepard eller tiger er en langt større katastrofe for mor natur enn til og med mange menneskers død. Og derfor i en større sammenheng også en større katastrofe for menneskeheten.
Vi er en art som har gitt oss sjøl både anledning og Guddommelig unnskyldning for å formere oss uhemmet, samtidig som vi har behandler andre dyrearter som bruksgjenstander og mat som vi uten den minste omtanke utsetter for pine og død. ”Vær frugtbare og mangfoldige og opfyld Jorden og underlæg eder den, og hersk over havets Fiske, og over himmelens Fugle og over hvert Dyr som rører sig paa Jorden” kommanderer Jahve med salvelsesfylt patos. Og menneskeheten har sannelig lyttet både til ham og til Allah og de andre personifiserte vrangforestillingene om vår egen eneståenhet og angst som vi har snekret i hop.
Menneske som et skadedyr
Primitive slaktemetoder for å sikre at maten er ren og guddommelig nok for religiøse mager og tarmer har påført dyr ufattelige lidelser, som om ikke de mer verdslige slakterienes likegyldige samlebåndsdrap skulle være mer enn forferdelige nok.
I mine ører roper skrikene fra forsøkslaboratoriene der dyr pines til menneskenes beste ikke mindre høyt enn skrikene i fengslenes og fangeleirenes torturrom. Aller høyest roper faktisk de stumme skrikene fra dyra hvis stemmebånd er blitt klippet vekk for at smerteskrikene ikke skal forstyrre laborantenes velutdannede tankerekker med apeller til eventuelle rester av dyrisk empati.
«Vi er en art som har gitt oss sjøl både anledning og Guddommelig unnskyldning for å formere oss uhemmet, samtidig som vi har behandler andre dyrearter som bruksgjenstander og mat som vi uten den minste omtanke utsetter for pine og død.»
Jeg kunne derfor faktisk fristes til å gå lenger enn de fleste, og føre videre noen av tankene til mine ”aliens” i ”Pandoras planet” som jo oppfattet mennesket som et skadedyr: Vi kan og må på den ene siden beklage og fylles med avsky ved de massedrapene menneskene gjennom krig og annet har påført hverandre, og en kan med rette tenke på og beklage den smerte og det tap individer og familier har måttet tåle på grunn av dette. Men statistisk sett har Djengis Khan, Alexander, Napoleon og Stalin gjort både naturen og oss nålevende og overlevende slekter den tjenesten at vi er blitt spart for millioner på millioner og milliarder flere av vår egen art på vår stakkars ille menneskeplagede klode.
Det er jo en tanke hvis konsekvenser og innhold er så skremmende at jeg nesten ikke kan tro at jeg en gang har våget å skrive den. Jeg vet faktisk ikke en gang hva Gaia ville synes om dette, dersom jeg nå kunne fortelle henne hva jeg har skrevet her.
Hun ville kanskje mint meg på at individuell velvære for både mennesker og dyr er det enkle mål på livet som vi bør sette, uansett hvilke paradokser og forvirringer og filosofiske overbygninger vi mennesker prøver å forkludre slike enkle fakta med.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2001.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
