Eierløse katter – hva kan vi gjøre med det?


av Professor Bjarne O. Braastad, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Ås

Til tross for at de aller fleste katteeierne er ansvarlige dyreholdere, er det mange steder store bestander av hjemløse eller eierløse katter.

Bjarne O. Braastad er professor i etologi ved Institutt for husdyr- og akvakultur-vitenskap, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås. Han er spesialist på katteatferd, og har på flere måter engasjert seg i kattevelferd.

Problem og forpliktelser

Til tross for at de aller fleste katteeierne er ansvarlige dyreholdere, er det mange steder store bestander av hjemløse eller eierløse katter. Dette kan ha mange årsaker. Noen har rømt hjemmefra. Spesielt hannkatter rundt to års alder kan frivillig emigrere om de ikke mestrer det sosiale miljøet blant utekattene, selv om de har eiere. Andre blir forlatt av eierne i hytteområder, såkalte feriekatter. Enkelte ansvarsløse katteeiere setter fra seg uønskede kattunger eller voksne katter i skogen eller i veikanten, noe som selvsagt er i strid med dyrevelferdsloven. I alle slike tilfeller blir kattene etter hvert hjemløse katter, om de overlever. Mange katter er født ute i naturen uten kontakt med mennesker. Slike forvillede (ferale) katter er som regel svært skye overfor mennesker.  Hjemløse og forvillede katter sliter ofte med å skaffe seg nok mat. De kan få avkom 3–4 ganger i året og bidra til store populasjoner av eierløse katter. Mange av kattene kan bli syke og lide av smittsomme sykdommer som katteinfluensa, katteaids eller kattepest, eller de kan ha innvollsorm, øremidd, lus/lopper og tannproblemer.

«Vi har en etisk plikt til å håndtere problemet, dels fordi mennesket har skapt det, dels grunnet den dokumenterte betydningen katten kan ha for menneskets fysiske og psykiske helse.»

Før var det vanlig at kommuner satte i gang aksjoner for å fange inn og avlive slike katter. Noen gjør det fortsatt. Det er to årsaker til at samfunnet og det offentlige nå må håndtere dette på en annen måte: (i) Kattens status i samfunnet har økt vesentlig de siste tiårene, og (ii) Samfunnet har et etisk ansvar for eierløse/forvillede katter. Vi har en etisk plikt til å håndtere problemet, dels fordi mennesket har skapt det, dels grunnet den dokumenterte betydningen katten kan ha for menneskets fysiske og psykiske helse. Alle eierløse katter i Norge stammer fra katter som har hatt eiere, enten i samme generasjon eller i tidligere generasjoner. Dette gjør at ingen katter kan betraktes som vanlig vilt, men bør ha en særstilling vis-à-vis for eksempel viltloven. Det er ikke jakttid på katt, og katt kan svært sjelden betraktes som et skadedyr. Dette gjør avliving av katt som en ikke selv eier, lovmessig svært vanskelig.  Europeisk konvensjon om beskyttelse av kjæledyr av 1987 gir forpliktelser om å iverksette tiltak hvis en bestand av herreløse dyr er for høy. I tillegg til tiltak for å redusere antall dyr er landene forpliktet til (i) å vurdere krav om permanent merking av katter (og hunder) med nummer samlet i et register, og til (ii) å oppmuntre til kastrering av dyr for å hindre ikke planlagt avl (artikkel 12.b).

Aktuelle tiltak

Erfaring spesielt fra storbyer i Storbritannia, USA og Italia viser at avlivingsaksjoner kun har en kortvarig effekt. Når mange avlives, blir det ledige revirer for andre katter. Disse ledige revirene blir raskt okkupert av immigrerende katter, og dermed må en hyppig gjenta avlivingsaksjonene. Det er et spørsmål om dette er etisk forsvarlig. Det finnes omfattende erfaring i andre land med alternative metoder til avlivingsaksjoner. Ulike løsninger, og hvor effektive de er, diskuteres av Margaret R. Slater i boka The welfare of cats (2007). Her skal jeg spesielt legge vekt på norske forhold.

Kastreringsaksjoner (TTVARR/TNR)

Det finnes flere måter å gjennomføre tiltak på der katter kastreres. Den mest omfattende kalles TTVARR. Dette står for Trap-Test-Vaccinate-Alter-Rehome or Release, og består i at antatt eierløse katter blir fanget i levendefeller (trap) og undersøkt for eiermerking og sykdommer/skader (test). Alvorlig syke, eierløse katter blir avlivet. Friske katter blir vaksinert (vaccinate), og kastrert eller sterilisert (alter). De blir individmerket og omplassert til nye eiere hvis gemyttet og fravær av frykt for mennesker tillater det (rehome). Katter som har hatt eiere og seinere er blitt hjemløse, kan godt venne seg til et liv med mennesker igjen. Er kattene for skye, blir de sluppet fri igjen (release). Antallet som blir sluppet fri, er dermed lavere enn antallet som blir fanget. Kastrerte hannkatter er mer territoriale enn ukastrerte og bidrar derfor til å hindre immigrasjon av nye katter.

En viss bestand av katter sikres, slik at bestanden av uønskede smågnagere holdes i sjakk. I enklere form kalles denne metoden TNR (Trap, Neuter, Return), eller TNVR (Trap, Neuter, Vaccinate Return). TTVARR-metoden ser ut til å gi mer langvarige virkninger enn avlivingsaksjoner. Dette er heller ingen engangsaksjon, men må gjentas etter hvert som den eksisterende generasjonen dør ut og langsom immigrasjon skjer. Det finnes gode erfaringer med denne metoden i ulike land som USA, England, Nederland, Italia og Israel, men mange andre land begynner nå også å ta denne metoden i bruk. Feline Advisory Bureau, nå International Cat Care (icatcare.org), har utgitt en bok som beskriver hvordan en bør gjennomføre tiltak for eierløse katter, og hvordan disse kan oppstalles på et omplasseringssenter (Feral Cat Manual).

I Norge er TNR-metoden brukt i større byer som Trondheim og Stavanger, med godt resultat. Her er det gjerne dyrebeskyttelsesorganisasjoner som tar initiativ til å etablere metoden, og disse oppretter samarbeid med kommunen om gjennomføring og finansiering. Det er særlig veterinærutgifter som koster. Det er imidlertid viktig å kombinere TTVARR- eller TNR-metoden med sterk oppfordring til katteeierne om å ID-merke og kastrere kattene sine, for å unngå at bestanden av hjemløse katter øker igjen.

Bearbeidet utdrag fra forfatterens bok Katten. Atferd og velferd, Vigmostad & Bjørke forlag, Bergen 2012.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2016.