Bob baner vei for ny hundelov

av Silje Junge, hovedfoto: NOAH

Da NOAH i juni 2018 mottok beskjed om at Bob hadde tapt saken i Høyesterett, kunne vi ikke forstå hvordan landets høyeste rettsinstans kunne dømme denne hunden til døden. Men det skulle vise seg at dette likevel ikke var slutten på Bobs historie.

I mai stilte NOAH i Høyesterett i et siste forsøk på å redde hunden Bobs liv, og dermed øke rettssikkerheten for alle hunder i Norge. Bobs historie handler i korte trekk om en hund som uheldigvis ble bundet utenfor en restaurant, og fordi han er en stor hund, ble en politipatrulje oppmerksom på ham. Bob har ikke bitt noen, men hoppet opp og skrapet med en klo på en av de mange forbipasserende, mens politiet sto i en halv time og «testet» ham. Han var ikke anmeldt av noen av personene som gikk forbi ham denne skjebnesvangre dagen. To uavhengige eksperter innen hundeadferd har undersøkt ham og vitnet om at han er en av de snilleste hundene de har testet. Eier av kennelen hvor han sto i over to år har også vitnet til fordel for ham. Det er kun politiet som hele veien har ment at Bob må dø for at samfunnet skal være trygt.

Statsadvokatens spill for galleriet

Fokus for advokatene til Bobs eier og NOAH som partshjelper, var å legge frem den faglige dokumentasjonen på at Bob er en vanlig, vennlig hund, og stille spørsmålstegn ved forholdsmessighetsvurderingen i at en hund skal avlives for å være borti noen med en klo. Advokatene la også vekt på den etiske siden ved å legge listen for avliving så lavt. Statsadvokaten som førte politiets sak hadde et annet fokus; å få medhold i at avliving er riktig så lenge politiet sier det er det. Det var første gang hundelovens avlivingsparagraf ble prøvd for Høyesterett, og retten hadde valgt å kjøre to saker rett etter hverandre: Bobs sak gikk andre dag, mens første dag var viet en hund kalt «Rambo».

«Det er kun politiet som hele veien har ment at Bob må dø for at samfunnet skal være trygt.»

Hundens eier var en alenemor som allerede hadde brukt flere hundre tusen på å prøve å redde hunden. Hunden hadde reddet kvinnen i forbindelse med en vanskelig periode i livet, i følge et oppslag på TV2. På tur hadde hunden dessverre forårsaket et sår på en mann som kom brått på dem – dette skjedde mens hunden gikk på en hormonbehandling før kastrering, som kunne forårsake økt uro. Partene skal ha vært enige om at det ikke var et reelt bitt. I denne saken hadde imidlertid mannen selv gått til anmeldelse. Saken var dermed ganske ulik Bobs, men spørsmålet om forholdsmessighet ved avliving var felles for begge sakene.

Hunden Bob ute på tur

NOAH har fulgt og referert Bobs sak i alle rettsinstanser. I de to tidligere instanser hadde politivitnet forklart at han egentlig ikke så om Bob var borti en passerende lukket barnevogn, men syntes det var «ekkelt» at Bob dro i retning av den. I Høyesterett, 3 år senere, la politiet imidlertid frem en historie med detaljer som de aldri hadde nevnt før. Båndet «sto i spenn» slik at det var like før Bob hoppet oppi vognen i følge denne historien, og de beskrev ansiktsuttrykket til foreldrene – som de likevel ikke tok vitneavhør av. Det var forstemmende å se hvordan en episode, hvor fortsatt ingen kunne hevde at hunden i det hele tatt så barnet, likevel ble beskrevet av statsadvokaten som et «svært dramatisk» angrep på barn. Og det var enda mer forstemmende at retten skulle vise seg å legge all vekt på politiets ord og senere omtale dette som den «mest alvorlige» hendelsen.

Mannen som først snublet over Bob, slik at politiet ble oppmerksomme på dem, ble fortsatt av statsadvokaten omtalt som «svært redd» – selv om han i retten hadde prøvd å forklare at han ikke ble redd og at hunden ikke hadde gjort ham noe. At han også allerede på stedet hadde forsøkt å si dette til politiet, åpenbart uten å bli hørt, var heller ikke med på å svekke politiets troverdighet. Videre ble merket, som trolig kom fra en klo, konsekvent omtalt som «bitt» av statsadvokaten – og senere av retten. Statsadvokaten hevdet også at det var «ingenting ekstraordinært i denne situasjonen på Grønland. Dette kan skje igjen».

Men det som skjedde var at Bob ble latt alene utenfor en restaurant ved en feil fra hundepasserens side – hvorpå en politipatrulje setter i gang en halvtimes «testing» av hunden midt på gaten, uten å være hundekyndige. Hvis statsadvokaten mener at dette ikke er en spesiell situasjon, betyr det lite annet enn at politiet anser at de kan stoppe enhver hund de synes ser «skummel» ut, og begynne «testing» for å bevise der og da at hunden er aggressiv. Statsadvokaten mente at «risikoen (er) for stor ved å beholde hunden i vårt samfunn til at det kan aksepteres». Uttalelsen gjaldt fortsatt hunden som i to uavhengige tester hadde skåret absolutt lavest på aggresjon, og ble omtalt som en «stor kosebamse» av kennelen han sto på.

Bob taper

Til tross for den opprørende svartmalingen av Bob som statsadvokaten leverte i retten, hadde vi håp om at hundefaglige tester skulle gi rettferdighet til slutt. To uker etter rettssaken fikk NOAH endelig beskjed om at dommen ville komme dagen etter. Vi planla presseutspill og gledet oss til at Bob endelig skulle få sin frihet. I tilfelle Bob skulle dømmes til omplassering, hadde vi på forhånd ordnet et godt hjem som sto klart for å ta imot en gammel hund med alt for mange kenneldager bak seg. Vi hadde også forberedt hva vi skulle si til media dersom Bob ble dømt til døden, men det føltes unødig – for det kunne bare ikke skje.

Veterinær og leder i NOAH, Siri Martinsen og Bob.
Veterinær og leder i NOAH, Siri Martinsen og Bob.

Men det kunne skje. Tidlig på morgenen 7. juni fikk vi tilsendt dommen – avlivingsvedtaket opprettholdes. Bob skal dø. Det var ingen ankemulighet. Kontoret ble stille. Vi tenkte på alle som har signert underskriftskampanjer for Bob, alle som fulgte denne saken og håpet at gamle Bob kunne få leve sine siste år i et godt hjem. Alle som vet at Bobs dødsdom betyr at alle helt vanlige hunder som kommer opp i en situasjon hvor noen misliker dem, risikerer å dø, dersom politiet vil det. Og vi tenkte på Bob og hans familie. Så urimelig det var at han ikke skulle få leve – til tross for at ingen annen enn politiet selv ville se ham død. Vi kunne ikke gjøre mer for ham. Det var en vond erkjennelse.

Midt i sorgen over Bob fikk vi vite at også «Rambo» ble dømt til døden. Et knapt døgn etter dommen ble familiehunden tatt livet av på kennelen, og mor og sønn sto kun igjen med en regning fra staten.

Politet har alltid rett

Etter at to hunder ble dømt til døden, melder spørsmålet seg: Hvorfor tok Høyesterett i det hele tatt opp disse sakene når de på forhånd hadde bestemt seg for ikke å legge noen som helst vekt på faguttalelser om hundene, eller omstendigheter rundt hendelsen – men ene og alene politiets mening?

Og hva er så politiets mening? Statsadvokaten sa rett ut at hundens intensjon ikke hadde noe å si for om noe defineres som et «angrep»: «Vi skal ikke inn i hodet på hunden og spørre “hadde hunden angrepsintensjon eller skadeintensjon”, dette nærmer seg en teatralsk fremstilling.» En hund som hopper og vil hilse «angriper» med andre ord dersom den hopper mot feil person. Dersom det er «utrygghet» hos «personer som er tilstede» er det nok for å dømme hunden til avliving. Statsadvokaten uttalte at det bare er «småbarns frykt (som) kan være irrasjonell» og dermed omfattes av forarbeidenes unntak om situasjoner som ikke har medført reelt grunnlag for frykt.

Enhver «voksen allminnelig person» har automatisk rett hvis vedkommende mener en hund er farlig. «Trygghetsfølelsen for folk flest vernes ved at man anvender en lav terskel for avliving», mente statsadvokaten. Politiet synes også å se helt bort i fra den delen av loven som sier at avliving ikke skal være uforholdsmessig; for «hensynet til å verne borgere mot utrygghet tilsier i de fleste tilfeller avliving», «det skal mye til før avliving av hund som har angrepet/skadet er uforholdmessig». Hensynet til dyret selv eller eier er «ikke relevant», man skal «ikke ta hensyn til den etiske siden» og dyrs egenverdi etter dyrevelferdsloven teller heller ikke fordi loven «gjør dyr til en gjenstand». Som konklusjon «må det være en lav terskel for når avliving kan skje» og «det skal mye til før et slikt vedtak kvalifisierer som uforholdsessig.”

«Fordi de fagkyndige var uenig med politiet i hvordan de tolket Bobs adferd, hadde de automa tisk feil. For dommeren hadde politiet automatisk rett.»

Statsadvokatens ord vitnet om at politiet tolker loven ganske annerledes enn den var ment. Sjokkerende nok hadde Høyesterett ingen innvendinger mot dette. Tvert imot var dommerne tydelige på at de kun la vekt på politiets vurdering av Bob – til tross for at politiet selv uttalte at de ikke var hundekyndige. Dommeren mente at det ikke forutsettes «målrettet adferd» for at en hunds bevegelser skal kalles et «angrep» – og at det dermed ikke er relevant hva hundens intensjon er. Dommeren mente likevel, basert på politibetjentenes opplevelse, at «Bob var aggressiv, og at hunden har angrep som en del av sitt handlingsmønster» – så dommeren tillot seg å tolke hundens intensjon, selv om ikke adferseksperters tolkning av hundens adferd var relevant. Tvert imot ble adferdsekspertenes vurdering nedvurdert: ”Jeg bemerker at ingen av de sakkyndige i denne saken synes å ha tatt inn over seg alvoret i hendelsene på Grønland.” Fordi de fagkyndige var uenig med politiet i hvordan de tolket Bobs adferd, hadde de automatisk feil. For dommeren hadde politiet automatisk rett. Gitt disse forutsetningene hadde ikke Bob – eller noen annen hund som politiet først har bestemt seg for å avlive – noen sjanse i rettssystemet.

Derfor må hundeloven endres

NOAH trengte ikke flere tragiske eksempler på nødvendigheten av å endre hundeloven. Men med Bobs dom fikk vi det likevel. NOAHs veterinær Siri Martinsen, som selv hadde undersøkt Bob flere ganger, satt ord på problemene i en kronikk i Dagbladet: «Når Høyesterett hevder at de hundefaglige personer som har testet Bob ikke «tar inn over seg alvoret» i hendelsen, kan det ganske enkelt ha sin grunn i at det som er juridisk alvorlig når det gjelder hund, og det som er alvorlig ut ifra kunnskap om hunders normale atferd, ikke sammenfaller. I biologisk forstand er det ikke alvorlig aggresjon at en hund hopper opp på et menneske, selv om hoppet forårsaker et risp – uten andre atferdsuttrykk er det ikke engang aggresjon. I juridisk forstand er det et «angrep».

Når en hund drar i båndet i retning en lukket barnevogn uten å se barnet, er det rett og slett ufaglig ut ifra etologisk kunnskap å hevde at hunden har vist at den er farlig for barn. Ut ifra jussen, derimot, er dette et «alvorlig angrep». Høyesterett skriver at «normal» hundeatferd ikke er grunnlag for avliving, samtidig som de ikke tar hensyn til faglitteratur og fagpersoners redegjørelse for hva normal hundeatferd er. Etter Bobs dom har man ikke fått en avklaring om hva nedre grense er for å kunne ta en hunds liv. Det man har fått avklaring om er at definisjonsmakten ligger hos politiet – også når de etter eget utsagn ikke vet noe om hunder.»

NOAHs leder Siri Martinsen i Høyesterett sammen med advokatene Andreas Meidell og Stephen Knudtzon, som førte saken for henholdsvis Bobs eier og NOAH som partshjelper
I Høyesterett: NOAHs leder Siri Martinsen i Høyesterett sammen med advokatene Andreas Meidell og Stephen Knudtzon, som førte saken for henholdsvis Bobs eier og NOAH som partshjelper

NOAH påpekte allerede i 2003, da den nye hundeloven kom, at loven var problematisk. NOAH mente at hunder og hundeeieres rettsvern var for svakt, og at loven inneholdt formuleringer som ville få urimelige konsekvenser. Bobs sak, og de siste 15 årene med skrekkeksempler på hvordan hundeloven har rammet vanlige hunder, bekrefter dessverre NOAHs bekymringer. Blant de viktigste endringene som NOAH nå har foreslått for justisdepartementet, er at grunnvilkåret for avliving må endres: Slik loven nå er kan den praktiseres med krav om avliving for episoder hvor hilseglade hunder hopper opp på et menneske. Et annet viktig moment er begrepet «utrygghetsfølelse»: Det innebærer at hundeeiers motpart automatisk har makt til å avgjøre hundens skjebne – da en følelse ikke kan motbevises med faktiske forhold.

For Bob var det likevel ikke over

Sjokket over avlivingsvedtaket skulle snart bli avløst av lettelse. For ikke lenge etterpå fikk vi beskjed om at Bob hadde forsvunnet fra kennelen, og det var god grunn til å tro at noen som brydde seg om Bobs velferd og liv hadde besørget dette. Det var trist at ikke NOAHs kamp for Bob i rettssystemet kunne være det som reddet ham, men på spørsmål fra media om hva vi syntes om hendelsen, måtte vi svare som sant er: Vi er lettet over at Bob lever, og ønsker ham alt godt!

«Dommen innebar at en uskyldig hund ble dømt til døden uten grunnlag, og da mener jeg at det mannen gjorde var moralsk riktig.»
– Jussprofessor Jo Hov, om at Bob ble bortført fra kennelen etter at dommen falt.

Noen måneder senere viste det seg at politiet ikke ville slippe Bobs sak. De hadde etterforsket hvem som kunne være delaktig i Bobs forsvinning, og en mann var blitt anmeldt. Jussprofessor Jo Hov stilte som mannens advokat i media, og uttalte til Nrk: «Rettsanvendelsesspørsmålet her er etter min oppfatning fullstendig klart, han kan ikke straffes. I straffelovens paragraf 169 er det et forbud mot å ødelegge tvangsfullbyrdelse, og der er det nevnt bestemte typer tvangsfullbyrdelsesinngrep som ikke må forhindres. De er nøyaktig regnet opp: utlegg, hefte, arrest og beslag. Det ble ikke tatt beslag i Bob, men han ble innbrakt etter hundeloven. Det alternativet er ikke nevnt i straffelovens paragraf 169, og siktede kan derfor ikke straffes». Og han la til: «Dommen innebar at en uskyldig hund ble dømt til døden uten grunnlag, og da mener jeg at det mannen gjorde var moralsk riktig.»

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2018.

Støtt NOAHs arbeid for dyrs rettsvern! Bli medlem i NOAH!