Foto: Øivind Pedersen

Historien om Bamse


av Siri Martinsen

Hvorfor har tusenvis av nordmenn engasjert seg i historien til Bamse og hans familie? Kanskje fordi den viser at våre rettsprinsipper svikter mest i møte med de stemmeløse. Kanskje fordi den kan bli deres egen.

Bamse var en glad unghund som bodde på en gård i Sogn og Fjordane. Det var datteren i huset, May-Linn, som fikk Bamse. Men han ble hele familiens midtpunkt, og trivdes så godt på gården hos foreldrene Sissel-Karin og Lars-Anton Kleiven, at han ble igjen da May-Linn flyttet hjemmefra. En augustdag i 2013 skulle Bamse som vanlig ut på tur. Den turen forandret livet til hele familien.

Bamse var en glad unghund som bodde på en gård i Sogn og Fjordane. Foto: PRIVAT.

Turen som endret alt

Ikke før var Bamse og Sissel-Karin kommet ut av tunet, før de treffer på et eldre par som har feriehytte i nabolaget. Det er dette møtet de neste to årene kommer til å dreie seg om. Dette møtet som Bamses liv plutselig skal avhenge av. Hva skjedde? Hva som enn skjedde, så skjedde det fort. En veterinærstudent som hjelper til på gården til Kleiven forklarte i Fjordane Tingrett at han var på vei inn i hovedhuset, da han observerer den eldre mannen rope og gå mot Bamse ute på tunet. Like etterpå bjeffer Bamse – hvorpå studenten titter ut av vinduet og ser Bamse i bånd og den eldre mannen foran ham som fekter med armene. I følge den eldre mannen skal Bamse i løpet av disse sekundene ha slitt seg fra båndet, hoppet opp på ham, bitt seg fast i armen og ikke gitt seg før mannen slo – han sier til VG at han ”kjempet for livet” og at en ”kjøttlapp” ble revet av armen. Sissel-Karin husker det annerledes. Hun sier i retten at hun husket at den eldre mannen gikk mot dem inn på tunet, mens han ropte om å få Bamse unna og veivet med armene. Bamse kan ha hoppet opp, men hun kan ikke huske at han slet seg fra båndet, ei heller at Bamse var borti mannen eller hoppet opp på ham. ”Men han må jo ha gjort det.”, sier hun i vitneboksen i Lagmannsretten på gjentatte spørsmål fra dommerne. Legejournalen forteller om en skramme som ikke ble sydd, men renset.

Lagmannsrettens avgjørelse

To rettsinstanser har vurdert om Bamse har bitt eller ikke – begge konkluderte med at han ikke har gjort det. Tingretten mente at ”skaden ikke fremstår forenelig med at Bamse skal ha bitt seg fast”, men at det likevel må legges til grunn at Bamse er farlig og må avlives. Retten trakk frem at Bamse er en ”kraftig hund” og derfor har ”stort skadepotensiale”, at ”hunder av raser slik som Bamse har et vaktinstinkt”, at to andre naboer og anonyme henvendelser ga uttrykk for frykt for Bamse overfor lensmannen, selv om ingen beskriver konkrete hendelser eller møter med Bamse – og konkluderer med at Bamse vil medføre ”utrygghetsfølelse”. Gulating Lagmannsrett mente at legejournalen ”ikke (var) forenlig med (fornærmedes) beskrivelse av sårets omfang og heller ikke med hans forklaring om at Bamse bet seg fast i armen hans og ikke ville slippe”. Skaden kan ha oppstått tilfeldig fra en tann eller klo, sier retten. Lagmannsretten mente derfor at Bamse ikke burde avlives – men han kunne ikke få komme hjem fordi hendelsen likevel hadde skapt ”utrygghetsfølelse”.

“For Kleiven er det ikke Bamse som er det store stygge dyret i denne fortellingen – det er bygdedyret.”

Over to år senere sitter Lars-Anton på kjøkkenet i Bamses nye hjem. For Kleiven er det ikke Bamse som er det store stygge dyret i denne fortellingen – det er bygdedyret: ”Vi ante ikke at noen var redd Bamse”, sier han. ”Det var ingen som kom og fortalte til oss at de så Bamse som et problem. Nærmeste nabo er 300 meter unna, og vi ante ikke at noen kunne se det som ille at vi hadde en hund de ikke engang så til vanlig. Hvis vi hadde visst, hadde vi invitert dem som var usikre til å hilse på Bamse og vist dem at han ikke er farlig selv om han er stor. Men vi fikk ikke den sjansen. I stedet hadde de snakket med hverandre om den ”fæle” hunden. Det er sånn bygdedyret blir til – man kan ikke forsvare seg mot det…”

Ekteparet Kleiven og deres advokat med Siri Martinsen under rettssaken for Bamse
Rettssaken: NOAH bisto advokaten til Kleiven i forbindelse med rettsaken, og var til stede i Gulating Lagmannsrett – her er Siri Martinsen med ekteparet Kleiven og deres advokat. Foto: Yvonne Helland.

Hundeloven

”Utrygghetsfølelsen”. Det var den Lagmannsretten la til grunn for at Bamse ikke fikk komme hjem. Det var den som hadde tatt livet av Bamse om ikke eierne hadde valgt å kjempe videre for ham. ”Utrygghetsfølelsen” fikk Lensmannen som vitnet i retten til å avtale avliving med bygdas veterinær da eierne kom med Bamse, selv om han hadde lovet dem en faglig vurdering av hunden fra veterinæren. Veterinæren som også vitnet, bekreftet at avliving var bestemt før han hadde sett hunden – han antok at det var en riktig avgjørelse for ”hunder som” Bamse.

“Fordommer og frykt bygget saken som kunne ha kostet Bamse livet. Men fordommer og frykt er også prinsippene hundeloven er bygget på.”

Fordommer og frykt bygget saken som kunne ha kostet Bamse livet. Men fordommer og frykt er også prinsippene Hundeloven er bygget på. Derfor har NOAH helt siden 2004, da loven og tilhørende forskrift om ulovlige raser ble laget, arbeidet for at den skal endres. I følge hundeloven kan en hund vurderes å utgjøre en uakseptabel risiko dersom den kommer borti den minste konflikt. NOAH har fått inn saker hvor hunder har blitt krevd avlivet etter et helt vanlig slagsmål med en annen hund. Eller etter at hunden har bjeffet i sin egen hage mens noen passerte hagegjerdet. Eller hvor eier ikke kan bevise med stamtavle at hunden ikke er blanding av en ”farlig” rase – uten forutgående konflikt. Normal hundeadferd kan plutselig bli livstruende for en hund. Normal hundeadferd kan skape ”utrygghetsfølelse”. Eiere opplever seg rettsløse i møte med Hundelovens omvendte bevisbyrde. Det er eiernes plikt å bevise hundens uskyld – uansett anklage. Men hvem kan motbevise følelser? Når hunder kan anses skyldige, og avlives, på bakgrunn av andres ”utrygghetsfølelse”, skal det en enorm innsats til for å ikke gi opp.

Rettferdighet for Bamse

Den innsatsen nedla Sissel-Karin og Lars-Anton Kleiven. Hundretusener er blitt lagt ut i kennelkostnader og advokatutgifter. De fikk to uavhengige sakkyndige til å vurdere Bamse – og begge har gitt ham de beste skussmål. To år av sitt liv har de hver dag sørget over tapet av familiens firbente midtpunkt, fryktet for hvordan han har hatt det og ikke engang visst om de kunne stole på at han enda var i live. To år har de måttet tåle spekulasjoner og se Bamse og seg selv bli beskrevet av utenforstående i avisenes kommentarfelt. Men i løpet av disset to årene har de også fått støtte. 28 000 mennesker som støttet opp om rettferdighet for Bamse på Facebooksiden med samme navn. Mennesker som trodde på dem, frivillige som var villige til å ta kampen sammen med dem. De har fått støtte av kennelen som først hadde Bamse oppstallet for politiet, mange som kjenner Bamse har vitnet om hvordan de opplever ham.

Et par dager før saken kom opp i lagmannsretten stilte hundrevis opp på kort varsel i NOAHs støttemarkering for Bamse utenfor Stortinget. Metervis med hilsener ble skrevet til Bamse og hans eiere fra markeringen, 30.000 underskrifter for Bamse ble overlevert til politikerne. Flere politikere har også engasjert seg i saken, og fattet interesse for å revurdere hundeloven. Og nå kan det se ut som om NOAHs ønske kan bli oppfylt.

Mennesker med plakater under markering for Bamse
Markering for Bamse: Et par dager før rettsaken i Gulating Lagmannsrett, arrangerte NOAH en markering foran Stortinget for Bamse og for hunders rettsvern, som respons på det store engasjementet fra publikum. Flere hundre deltok, og appeller fra NOAH, FrP, MDG og “Stopp rasediskriminering mot hunder” ble holdt. Mange hunder var også tilstede – og både dyr og mennesker ga sine hilsener til Bamses eiere. Foto: NOAH.

Arbeidet som Bamses eiere og deres støttespillere har nedlagt, ga resultater – Bamse lever. 9. oktober kom dommen som annullerte avlivingsvedtaket for Bamse, men som samtidig slo fast at han måtte omplasseres. Bamses eiere anket ikke – de kunne rett og slett ikke risikere å sette Bamses liv i fare igjen. 24. oktober i år ble Bamse frigitt fra politiets varetekt, og omplassert til et nytt hjem. Men eierne hans fikk ikke vite om det fra politiet – det var via direkte kontakt med det nye hjemmet at Kleiven endelig fikk vite at Bamse var utenfor fare for avliving.

Gjenforent

November 2015, ti måneder siden sist eierne så Bamse, er de på vei for å hilse på ham i hans nye hjem mange timer unna. NOAHs Ark reiser med dem – vi skal også få se hunden vi har forsvart siden vi først ble tipset om saken for over et år siden. Vi har sett videoopptakene av testene som Bamse har måttet gå igjennom. Vi har sett en hund som møter situasjoner hunder slett ikke skal trenge å møte, på en rolig og avbalansert måte. For hvilken hund skal egentlig måtte tåle at fremmede plutselig veiver gjenstander opp i ansiktet på den og uten forvarsel hopper mot den og skriker? Hvilken hund skal måtte gjennomgå slike situasjoner for å bevise at de har livets rett? Bamse har måttet tåle det – og testene var med på å redde hans liv. Vi har sett Bamse takle utfordringer. Men vi har ikke sett Bamse som den han egentlig er.

Vi møter Bamse rett utenfor døren til hans nye hjem. Der står vi klare noen meter unna med et filmkamera og et fotoapparat og håper at Bamse ikke skal merke oss. Det er så klart et fåfengt håp. Bamse kommer rett bort og ønsker oss velkommen med vennlig tunge og ivrig hale. Han bjeffer ikke. Tross at han slekter på to raser som er høyt verdsatt for sine vaktegenskaper, er det ikke antydning til dette i vårt møte med Bamse. Han fremstår som gjennomgående snill, vennlig og rolig. Etter å ha hilst på det fremmede besøket, leies Bamse bort til enden av hagen hvor Sissel-Karin og Lars-Anton venter. I et kort sekund ser Bamse fortsatt ut som den milde hunden som rolig møter nye bekjentskaper. Så går det opp for ham hvem som har kommet. En inderlig glede farer gjennom hele hunden, halen vifter kraftigere, potene snubler i hverandre. Ti måneder er forsvunnet. Bamse vet ikke hvor hardt de to menneskene han kaster seg i fanget på, har kjempet for livet hans. Men han møter dem med en hengivenhet verdig deres innsats.

“Bamse er ikke bare en helt vanlig hund. Han fremstår snarere som uvanlig snill og rolig.”

Etter å ha filmet Bamse en hel kveld, sett ham sammen med nye eiere, gamle eiere og for ham helt ukjente mennesker, og sett hvordan han leker sammen med sin nye hundevenn, fremstår det absurd at nettopp Bamse risikerte å bli dømt til døden for å være farlig. For Bamse er ikke bare en helt vanlig hund. Han fremstår snarere som uvanlig snill og rolig. Hvordan kan noen føle frykt for en slik hund? Hvordan kan han skape ”utrygghetsfølelse”? Men selvsagt kan han det – for frykt har ikke nødvendigvis rot i virkeligheten, og utrygghetsfølelse kan oppstå fra de mest irrasjonelle grunner.

Bamse sammen med en annen hund
Ny hundevenn: Bamse har fått en god venn i sitt nye hjem. Foto: Øivind Pedersen.

Desto farligere blir det når nettopp disse følelsene får bli styrende prinsipper i rettssystemet. Hundelovens svar på nesten enhver konflikt eller innbilte konflikt mellom menneske og hund, er i dag avliving. En person som hevder en subjektiv utrygghetsfølelse, blir mer vektlagt av retten enn det tapet av hunden – et familiemedlem – utgjør for eierne, og mer enn tap av selve livet utgjør for hunden.

“Jeg har sett hvordan Bamses eiere har kjempet mot tårene i en rettsak hvor verken båndet mellom dem og Bamse, eller det at Bamse selv er et levende vesen med livsønske, betyr noen ting.”

Jeg har lest alt som har blitt skrevet om Bamse i rettens dokumenter. Jeg har vært tilstede og lyttet til lennsmannens og bygdeveterinærens vitnemål – om deres antagelser og rasevurderinger. Jeg har sett hvordan Bamses eiere har kjempet mot tårene i en rettsak hvor verken båndet mellom dem og Bamse, eller det at Bamse selv er et levende vesen med livsønske, betyr noenting. Og jeg lurer: Hva ville retten sagt om Bamse fikk lov å komme inn i rettssalen? Hilse på dommere, advokater og motpart? Ville man fortsatt latt ”utrygghetsfølelsen” få styre? I retten må vi mennesker legge hånden på loven og sverge på at vi ikke lyver. Det hjelper ikke alltid.

En hund har ingen adgang til rettssalen. Den kan dømmes til døden uten at noen av de som dømmer har sett den. Den har ikke noe reelt rettsvern, og de som snakker på vegne av den har all bevisbyrde på sine skuldre. Men en hund lyver ikke.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2015.

Foto: NOAH

Vil du hjelpe NOAH i vårt arbeid med å styrke dyrs rettsvern?
Bli medlem: