To duer på et tak | NOAH - for dyrs rettigheter NOAH logo
Forsiden > Ville dyr > To duer på et tak 1. feb 2007

To duer på et tak

To duer på et tak.

av Siri Martinsen

Et duepar hadde slått seg til på et lavt tak rett over porten, slik at jeg kunne se dem fra verandaen i fjerde etasje i den gamle bygården. Det var et perfekt sted – beskyttet fra gatens mennesker og maskiner, og bygd slik at det også var utilgjengelig for husets ene katt. Det var høy aktivitet hos den lille familien. Den ene av duene fløy til og fra kontinuerlig, mens den andre lå i et rede inne i muren. Så en dag var de tre duer som trippet rundt på blikktaket.

Den minste, med strittende fjær, var den mest høylytte og energiske. Paret hadde bare en unge, men den fikk også all tenkelig oppmerksomhet og omsorg fra de to foreldrene. De matet den ustoppelig, trippet etter den og passet på når den bakset ivei over blikkplatene. Hele det vesle taket hadde ungen å øve seg på – den flakset frem og tilbake og ble flinkere og større for hver dag. En av foreldrene var alltid med den. Så en dag, da ungen var blitt stor og fin med nesten voksne fjær, hørtes gjennomtrengende piping nede fra taket. Mens foreldrene en eneste gang var borte samtidig, hadde en kråke grepet anledningen til å angripe ungen. Dramaet varer kun noen få sekunder. Kråken hakker ungen i hodet. Jeg reiser meg plutselig på verandaen. Kråken blir skremt av bevegelsen og flyr opp. En av dueforeldrene har hørt ungens skrik og er på vei tilbake. Ungen faller utfor kanten og blir liggende på asfalten under, idet den voksne duen lander, ute av stand til å hindre tragedien som med ett har rammet familien.

Jeg løp ned trappene til dueungen. Det kom ikke på tale å stå og studere ”naturens fascinerende gang” på bekostning av å hjelpe. Kråkas velbefinnende var det ingen fare for, i en by med matrester på hvert gatehjørne. Men dueungen hadde bare én sjanse nå. Da jeg plukket den opp var den helt slapp og blødde fra siden av hodet, det kunne se ut som om det var for sent. Jeg bar den opp, la den i en kasse med høy. Utover dagen fikk den i seg litt vann, litt mat – mot alle odds kom den seg gradvis. De første dagene etter ulykken var jeg opptatt med ungen, og hadde ikke lagt merke til at de voksne duene ikke var å se lenger. Det siste jeg hadde sett av dem var den ene duen stående alene på det tomme taket.

Men den foreldreløse ungen ble ivrig og aktiv, og ville gjerne ut på verandaen. Et nettinggjerde hindret den fra å hoppe over kanten av vanvare, før den var klar for det, og så fikk den gå ut og inn på verandaen som den ville. Det hadde gått to uker siden ulykken før den begynte å være ute. Man kunne se flokker av duer sirkle over området av og til, men i den gamle bygården bodde det ingen lenger. Jeg hadde håpet at det kunne komme en flokk og slå seg til, slik at ungen kunne gli inn blant sine egne. Men det var et senere problem, først måtte den bli sterk nok til å fly. Plutselig en dag mens ungen holdt på med sine flaksinger, satt en enslig due på taket ovenfor og så ned mot verandaen. Det så ut som en hunn, men sikker kunne man ikke være.

Duen kom hver dag, satt på taket noen meter borte i lange stunder av gangen. Det kunne ikke være mat hun var interessert i – for det fikk hun ikke, men kom likevel tilbake til samme sted dag etter dag. Så begynte hun å komme nærmere, ned til verandaen, satt utenfor nettingen på den brede kanten og betraktet ungen. De kurret til hverandre, men den voksne duen var rolig – hun kom og var ved ungen i lange stunder, som om hun ville passe på den. Ungen var flyvedyktig nå, så nettingen ble tatt vekk. Den voksne duen kom fortsatt hver dag, de spiste sammen, hvilte sammen. Men når hun fløy på kvelden, ble ungen igjen. En dag satt den lille duen og den store duen på taket sammen noen meter fra verandaen. I enda noen døgn tilbrakte den lille duen natten alene i sitt fosterhjem. Så kom den ikke tilbake lenger. Men de to duene kunne av og til ses på sittende på taket, før de fløy opp og blandet seg med de sirklende flokkene som tok sine runder over området. Etter to uker hadde ikke moren, for det måtte nesten være henne, gitt opp å finne ungen – og i enda to uker hadde hun voktet over den. To duer på et tak. Et vanlig syn. Men disse to hadde en uvanlig historie – en mor belønnet for sin hengivenhet, og hennes gjennfundne unge som endelig var klar for voksenlivet.

Duemor med sin gjenfunne unge. Foto: NOAH

Duemor med sin gjenfunne unge. Foto: NOAH

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem