NOAH logo
Forsiden > Ville dyr > Fakta om skogens dyr 1. feb 2003

Fakta om skogens dyr

av Siri Martinsen og Odd Harald Eidsmo

Rype:

Kyllingene kommuniserer med moren allerede før de er ute av eggene, slik kan moren sørge for at alle utvikler seg likt og blir født samtidig. Det er ca ti unger i hvert kull. De finner mat selv, men moren og faren er alltid i nærheten og lager “kontaktlyder”. Moren varmer ungene med jevne mellomrom, og ungene har et eget rop for at de er kalde.

Hvis kyllingene utsettes for fare vil moren eller faren prøve å avlede ved å late som om de er skadet. Den ene av foreldrene prøver på denne måten å lokke med seg fienden bort fra barna, mens den andre ligger og vokter på ungene som trykker på gjemmestedene sine. Hvis moren forulykker tar faren helt over alle foreldreoppgavene.

Hannfuglen har fast territorium hele livet, og duellerer med andre hanner om høsten.

Nye par dannes i april/mai, og parene holder i utgangspunktet sammen livet ut, men hunner er mye mer utsatt for farer og blir derfor sjelden mange år gamle. Ikke minst er jakten en grunn til at par brytes opp: Når fuglene skremmes opp, hender det ofte at de ikke finner sin make igjen selv om begge skulle overleve.

Fuglene er meget hengivende overfor hverandre; leker, sitter vinge mot vinge og renser hverandres fjær. Hannen vokter over hunnen når hun ligger på eggene.

And:

Ender er svært fleksible og kan leve i nesten alle typer miljøer. De spiser planter og zooplankton under vann ved å stå på hodet i vannet, men kan også spise gress og dukke i grunt vann etter mat. På visse tider av året tar de dessuten turen til kornåkrer der man kan se dem spise i flokker.

Ender er avhengige av vann. De bygger redene sine i vannkanten, hvor de kan få 6-16 unger. Eggene ruges ut i løpet av ca 3 uker. Andungene har allerede ved fødselen åpne øyne og er kledd med dun som tørker raskt. Allerede noen timer etter at de er klekket er ungene i stand til å både , svømme og dykke, og følger moren ut i vannet – det elementet de mestrer best.

Endene lever i monogami, og kan sees sovende to og to på hver sin plass langs vannkanten. Det hender man ser par som har funnet et eget sted for seg selv på en liten øy eller ved en dam, men stort sett er endene samlet i flokker som lever sammen. Det er moren som tar seg av både ruging og barneoppdragelsen, men flere mødre kan også slå seg sammen og ruge kolonivis. Når hunnene er opptatt av ungene sine, slår hannene av f.eks. stokkand seg sammen i omstreifende flokker. Der det er tett av ender ser man allikevel at hannene kan holde seg i nærheten selv når barneoppdragelsen pågår. Utover høsten, når ungene har gått gjennom et par draktskifter, slutter hele familien seg til hannen igjen.

Flokkene av andefamilier flyr fra vann til vann om natten, og holder seg til et ”hjemmevann” om dagen. Noen er trekkfugler, særlig hvis det blir for kaldt. Men mange blir også igjen og overvintrer i nordlige strøk.

Due:

Duene er trofaste mot hverandre og holder seg til samme partner hele livet. De er også svært stedsbundne slik at de ofte slår seg til ro på et sted og lever der livet ut. Mange lever også i større flokker. Noen drar sydover, noen overvintrer.

Duer er glade i frukt og frø, og i takt med jordbruket har de økt i antall. De spiser ofte i flokk på bakken, men kan også klatre ut på greiner i trær for å finne frukt og frø.

Når hannene er seksuelt aktive utfører de en spesiell flygetur hvor de klapper med vingene for å tiltrekke seg en make. Hunnen legger 1-2 egg én gang i året, som begge passer på i reiret. Begge foreldrene ruger, og den som ligger på eggene blir matet av den andre.

Når ungene fødes, blinde og med noen få gule dun spredt over kroppen, bytter også foreldrene på å passe og mate dem. Ungene er svært hjelpetrengende og forlater ikke reiret før de kan fly.

Ringduen, som er den due som mest er utsatt for jakt, er en skogsfugl. De trives best i tette barskoger, men kan også ses på mark og eng. De bygger et spinkelt og lett kvistrede i trærne.

Hare:

Harene forlater hulene sine både om morgenen og om kvelden. De spiser stort sett gress og saftige planter i skogsområder. Om dagen kan de ta seg en hvil i solen, godt skjult av sin kamuflerende pels som skifter med årstidene. Om natten sover de i sitt skjul. Hvis haren ikke finner et passende ferdig skjul, graver den seg et hus i jorda med egne labber. Harene kan både leve alene eller parvis.

For å komme seg raskt unna farer og trusler har haredyrene store ører som gir utmerket hørsel, øyne plassert høyt oppe på hver side av hodet, noe som gir dem nesten 360 graders synsvinkel, samt lange bakbein som gir dem stor fart i flukt. Når det er fare på ferde gjemmer de seg gjerne i sprekker og jordganger.

Haren føder 1-3 kull med 1-8 unger i året i et bol som ofte er en grop fôret med gress, mose og pels. To ganger i døgnet kommer moren for å la ungene die. Det tryggeste for dette kvikke dyret med så mange fiender, har vist seg å la ungene være mest mulig i fred inntil de er blitt mer mobile selv også.

Men allerede to dager gamle kan hareungene av og til følge etter moren og lære seg hvordan man eter gress og andre vekster.

Elg:

Elgen er verdens største hjortedyr. Den imponerende skikkelsen kan bli 3 meter lang og to meter høy, og gamle okser kan veie nærmere 500 kilo.

Elgen liker seg i skogen i nærheten av myrer, innsjøer og tjern. Han finner glede i å rulle seg i gjørme, eller ta seg et forfriskende bad til beskyttelse mot insektene og for fornøyelsens skyld. Han liker å svømme, og er også svært dyktig til det.

Elgen holder seg gjerne innenfor et bestemt hjemmeområde. Hvis han må søke seg til andre områder om vinteren, vender han allikevel tilbake til hjemstedet om sommeren.

Dyrene spiser hovedsakelig kvister fra trær som pil og poppel, bark og furunåler, men kan også dykke under vann om sommeren for å få tak i røttene til nøkkeroser og andre vannplanter. Elgens brede mule og smidige lepper er godt egnet til å gripe vannplantene eller rive blader av kvister.

Elgen går drektig i 242-250 dager før hun føder 1-2 unger. Det varer ikke mange dager før kalvene kan følge moren. En elgkalv som har mistet moren sin har mye mindre sjanse for å klare vinteren, da kalven er avhengig av morens veiledning og beskyttelse i lang tid. Moren forsvarer kalvene mot fiender med sine kraftige klauver. Det er vanlig at kalvene har følge med moren i ett eller to år, til de selv er blitt kjønnsmodne.

Elger holder seg ofte for seg selv, men kan også holde sammen i små familiegrupper. Mor og kalv lever sammen store deler av året, men de skiller som regel lag når neste års kalv skal fødes. På vandringene fra vinterbeite til sommerbeite, går imidlertid elgene på spesielle elg-stier, og da kan det danne seg flokker av unge elger som vandrer sammen.

Rødreven:

Det lille dyret på 2-10 kilo er av hundefamilien, men er smidig og sterk som en katt. De er flinke til  å klatre og svømme, og kan av og til ses hvilende på grener høyt over bakken.

Revene bor i fjellterreng og skog, de er nøye med hvor de finner sitt hi: Gode plasser finner de med utgangspunkt i store trerøtter eller dype fjellsprekker, men tunneler i tilknytning til hiet finnes gjerne under jorden. Revens hi kan ofte strekke seg over flere hundre kvadratmeter alle underjordiske huler og ganger iberegnet. Av og til, hvis det er et hi reven gjerne vil ha, kan den flytte inn og bo i naboskap med en grevling – de overser da hverandre i gjensidig toleranse.

Reven er forsiktig, og beveger seg gjerne under kratt og busker når han jakter om natten. Men om dagen kan rever påtreffes der de ligger og sover på en sten eller stamme i solskinnet.

Rever spiser smådyr, insekter og frukt

Reven får fire til syv unger. Moren går aldri fra ungene de første dagene, når hun så etterhvert må ut og finne mat, er hun raskt tilbake. Faren blir mest opptatt av ungene når de blir litt større, og begynner å sole seg og leke utenfor hiet, under foreldrenes tilsyn. Etter noen uker begynner de gjennom lek å lære foreldrenes jaktteknikker, de følger moren på turer. Mor og far oppdrar barna sammen, og hvis moren dør overtar faren hele ansvaret i hennes sted. Når ungene er gamle nok, forlater familien hiet og ungene følger foreldrene rundt i skogen. Utpå høsten beveger ungene seg stadig lenger bort og tilbringer mer tid uten foreldrene.

Før trodde man at reven stort sett levde alene, men nå vet man at de også ofte lever i parforhold som gjerne er livslange.

Rådyr:

Disse hjortedyrene er små og lette dyr på 15-30 kilo.

Rådyr liker seg best i kratt og ungskog, skogkanter eller mylendt terreng med busker og småskog. Om sommeren trekker de til fjells, men om vinteren holder de til i lavlandet. Noen steder begir rådyrene seg ut på regelmessige vandringer i takt med årstidene. De er ikke stedbundne, med mindre de føler seg helt trygge. Unge rådyr streifter ofte langt fra stedet der de ble født.

Rådyr både svømmer og klatrer bra. De spiser blåberlyng og kvister om vinter, gress, korn og blad om sommeren.

Det meste av året lever rådyrene i små familiegrupper på en hann, en hunn og to-tre unger. Av og til kan gruppene bestå av opptil 15 dyr, gjerne flere hunner sammen. Men i begynnelsen av mai trekker hunnen seg tilbake for å føde en eller to kalver. Moren forsøker å holde kalvene skjult så lenge som mulig. Hun piper på en spesiell måte hvis det er fare på ferde, og stamper i bakken. Når kalvene hører det, legger de seg tett inntil bakken og trykker. Moren forsøker å lede fiender bort fra ungene ved selv å løpe langt avgårde og få fiendene med seg. Etter tre-fire uker er kalvene blitt så sterke at de kan flykte sammen med moren hvis noe truer, men allerede ved en ukes alder blir de med foreldrene på små beiteturer.

Rådyr blir opptil 12 –17 i frihet hvis de unslipper farer.

Kilder: Norges Dyr, Cappelen, 1990; Verdens dyreliv, N.W. Damm & Søn 2002.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2003.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem