NOAH logo
Forsiden > Ville dyr > Om å le av dyr 1. jan 2000

Om å le av dyr

av Konrad Lorenz

Det er sjelden jeg ler av et dyr, og gjør jeg det, kommer jeg etterpå som regel til at det var meg selv jeg lo av: jeg hadde ledd av mennesket, som dyret hadde vist meg en mer eller mindre ubarmhjertig karikatur av. Vi står og ler foran apeburet, men vi ler ikke av en larve eller en snegl. Og når hanngåsens krumspring virker så utrolig komiske når den går på frierføtter, så er det vel fordi unge mennesker oppfører seg omtrent på samme måten.

Alltid når jeg har ledd av dyr, har jeg i virkeligheten ledd av menneskene. Adferdsforskeren gjør ofte en uhyre komisk figur i omgang med intelligente dyr, fordi det i vitenskapens interesse kan være nødvendig å legge bort verdigheten. Hvis uinnvidde får se forskeren i arbeid, er det ikke til å unngå at de tror at han er gal. Det er bare fordi jeg er kjent som en harmløs mann- et ry jeg deler med de andre landsbyidiotene i Altenberg- at jeg ikke for lenge siden er blitt sperret inne i et galehus. Til forsvar for innbyggerne i Altenberg vil jeg fortelle noen småhistorier.

Jeg eksperimenterte en gang med unge stokkender, for å finne ut hvorfor kunstig utrugede villender som nettopp er krøpet ut av egget, i motsetning til kunstig utrugede grågjess er sky og utilgjengelige. Villgjessunger betrakter uten videre det første, levende vesen de treffer som moren, og følger det tillitsfullt. Små stokkender ville derimot ikke vite noe av meg. Når jeg tok nyutklekte stokkandunger ut av rugemaskinen, sprang de uvegerlig vekk fra meg og trykket seg opp i nærmeste, mørke krok. Hva kunne det komme av? Jeg kom til å tenke på at jeg en gang hadde latt en stor, mellom- amerikansk and ruge ut noen stokkandegg, og at de små ungene heller ikke ville godta denne fostermoren. Så snart de ble tørre, løp de simpelthen fra henne, og det var sannelig vanskelig å få tak i disse skrikende, villfarne ungene.

På den annen side hadde jeg en gang latt en tykk, hvit tam-and ruge ut stokkand-egg, og denne pleiemoren fulgte de små stokkendene like trofast som om den hadde vært deres virkelige mor. Hemmeligheten måtte ligge i lokketonen, for i det ytre var tam-anden og den mellom-amerikanske anden like forskjellige fra stokkandmoren. Men det tam-anden hadde til felles med stokkanden (som er stamfaren til vår tam-and) var stemmeytringene, som ikke har forandret seg vesentlig i løpet av tam-andens utviklingstid. Følgelig måtte jeg kakle som en stokkand for å få ungene til å springe etter meg.

Som tenkt, så gjort. Da et kull villender av ren rase skulle klekkes ut pinselørdag, la jeg eggene i rugeapparatet, tok ungene i min varetekt så snart de var blitt tørre, og kaklet som en andemor på mitt beste gråand-språk. Dette holdt jeg på med i timevis. Kaklingen falt i god jord. Andungene tittet tillitsfullt opp på meg, og da jeg stadig kaklende fjernet meg langsomt bort fra dem, satte også de seg lydig i bevegelse og vagget etter meg i en tett klynge, slik andunger pleier å gjøre når de følger moren. Min teori var sikkert bevist.

Nyutklekkede andunger reagerer medfødt på lokketonen, men ikke på det optiske bildet av moren. Hva som helst som kan kakle riktig, blir tatt for moren, enten den som kakler er en tykk, hvit Pekingand eller en enda tykkere mann. Men den som erstatter moren må ikke være altfor høy. I begynnelsen av disse eksperimentene hadde jeg satt meg i gresset, og i denne stillingen beveget jeg meg bort fra dem for å få dem til å følge etter. Men så snart jeg reiste meg og prøvde å narre dem med meg mens jeg sto oppreist, stanset de, og kikket søkende til alle kanter- bare ikke på meg. Det varte ikke lenge før de begynte med den gjennomtrengende forlatthetspipingen som vi kan kalle gråt.

De greide ikke å tilpasse seg det faktum at fostermoren var blitt så høy. Hvis jeg ville ha dem til å følge meg, måtte jeg altså bevege meg fremover på huk. Det var ingen bekvem stilling, og det var ikke mer behagelig å måtte kakle uavbrutt, slik som andemoren alltid gjør. Hvis jeg bare et halvt minutt holdt opp med mitt ”kvakk-gegegeg”, så fikk de små andungene lengre og lengre hals, akkurat som når småbarn blir ”lange i ansiktet”, og hvis jeg ikke begynte å kakle igjen med en gang, ga de seg til å pipe på ny. Så snart jeg holdt opp, trodde de visst at jeg var død eller at jeg ikke brydde meg om dem lenger, og var ikke det grunn nok til å gråte?

I motsetning til grågåsungene var andungene både trettende og krevende pleiebarn. Du kan jo prøve å tenke deg å ta en to timers kaklende spasertur med slike unger. I vitenskapens interesse fant jeg meg virkelig i timevis av denne prøvelsen. Og således hendte det altså en pinsedag at jeg vandret kaklende omkring på huk på en maigrønn eng i den øverste delen av hagen med andungene i hælene. Jeg gratulerte nettopp meg selv fordi andungene vagget så lydig etter meg, da jeg plutselig så opp og fikk øye på en rekke bleke ansikter utenfor hagegjerdet. De sto og stirret skrekkslagne på meg. Det var forståelig, for det eneste de kunne se, var en svær mann med skjegg, som vagget omkring på engen i åttetallsturer, mens han ustanselig så seg tilbake og kaklet. De små andungene som kunne ha løst gåten for tilskuerne, kunne de ikke se, for de var skjult i det høye gresset.

Neste gang jeg sto i fare for å bli sendt på psykiatrisk klinikk, var den gangen jeg drev eksperimenter med min store, gultoppede kakadue. Kort før påske hadde jeg kjøpt den vakre og svært tamme fuglen for en ganske stor sum penger. Det gikk mange uker før det stakkars dyret overvant de sjelelige skader den hadde fått i fangenskapet. Til å begynne med kunne den ikke begripe at den ikke var fastlenket, og at den fikk lov til å bevege seg fritt omkring. Det var et ynkelig syn å se den stolte fuglen sitte på en gren uten å våge å lette på vingene fordi den ikke kunne tro at den ikke var lenket fast. Da fuglen omsider overvant hemningene, ble den både livlig og livsglad, og utviklet en rørende hengivenhet for meg.

Så snart den ble lukket ut av det rommet hvor den fremdeles var innesperret om natten, fløy den av sted for å finne meg, og viste en helt forbausende intelligens under letingen. Allerede etter kort tid visste den hvor den skulle lete. Først fløy den til vinduet på soveværelset mitt, og hvis den ikke fant meg der, dro den ned til andedammen- kort sagt, den gjennomsøkte alle de stedene hvor jeg pleide å avlegge morgenvisitt på forsøksstasjonen. Denne energiske letingen var ikke helt ufarlig, for hvis ikke kakaduen fant meg, dro den lengre og lengre av sted, slik at den ved forskjellige anledninger for vill. Mine medarbeidere hadde derfor streng ordre om å holde kakaduen innesperret når jeg ikke var tilstede.

En lørdag i juni steg jeg av toget fra Wien på Altenberg stasjon. Det var mange badegjester med toget, som så ofte i helgen. Jeg hadde bare gått noen skritt bortover gaten, da jeg fikk øye på en fugl som fløy høyt oppe i luften, en fugl jeg ikke kunne identifisere. Den fløy med regelmessige, langsomme vingeslag, som ble avbrutt av glideflukt over lengre strekninger. En bussard? Fuglen ga inntrykk av å være tyngre og bredere mellom vingene. En stork?

Nei, den var ikke stor nok. Dessuten ville jeg tross høyden kunne sett fuglens hals og ben. Da gjorde fuglen en dreining. Slik at solstrålene fra den nedadgående solen falt et øyeblikk på undersiden av vingene, som lyste som små stjerner mot den blå himmelen. Fuglen var hvit. Gud i himmelen, det var jo kakaduen min! De rolige og jevne flybevegelsene tydet på at den hadde til hensikt å foreta en lengre flytur.

Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg lokke på fuglen? Men har du noen gang hørt gultoppkakaduens flylokkerop? Ikke det nå. Men har du kanskje vært til stede ved svineslakting etter den gamle metoden? Prøv å forestille deg svineskrik tatt opp på lydbånd og forsterket mange ganger idet de blir sendt ut gjennom høyttaleren. Menneskene kan godt etterligne dette skriket- om ikke med samme styrke- ved simpelthen å brøle så høyt som mulig ”Oæh, oæh!”. Jeg visste fra før at kakaduen gjenkjente etterligningen og kom tilbake. Men ville det virke når fuglen fløy så høyt? De fleste fugler har vanskelig for å bestemme seg for å fly rett ned. Skulle jeg brøle, eller skulle jeg ikke brøle?

Brølte jeg, og fuglen kom, da var jo alt i orden. Men hvis den nå bestemte seg for fly videre, hva så? Hvordan skulle jeg dessuten få forklart alle turistene hva sangen min betydde? Til slutt brølte jeg allikevel. Menneskene omkring meg stod som lamslått. Kakaduen svevet et øyeblikk stille på samme sted, så foldet den de hvite vingene sammen, stupte ned og landet på den utstrakte armen min. Enda en gang var jeg situasjonens herre.

Kakaduen gjorde på en høyst sjarmerende måte kur til min mor. Den danset rundt henne og fulgte henne overalt. Hvis hun ikke var til stede, lette den etter henne like energisk som den i sine yngre dager hadde lett etter meg. Nå hadde min mor ikke mindre enn fire søstre. En gang var tantene og noen eldre venninner innbudt til te på verandaen i huset vårt. De satt omkring et stort, rundt bord.

Foran hver av dem stod en asjett med praktfulle jordbær fra vår egen hage, og midt på bordet sto en temmelig flat, stor skål med melis. Kakaduen fikk øye på min mor ved bordet da den tilfeldigvis eller med hensikt fløy forbi verandaen. I neste øyeblikk styrte den elegant inn gjennom den brede døren, som allikevel var smalere enn vingenes spennvidde. Den hadde tydeligvis til hensikt å lande på bordet like foran mor, for den pleide å sitte der når hun strikket. Men denne gangen var landingsplassen sperret av alle slags gjenstander som hindret flytrafikken, og dessuten satt hun i en krets av bare ukjente ansikter.

Kakaduen tenkte over saken et øyeblikk, stanset flaksende over bordet og ble stående stille i luften som et helikopter, dreide rundt sin egen akse, ga full gass igjen og forsvant ut av døren som et lyn. Forsvunnet var også melisen fra den flate skålen, propellvinden hadde sørget for å feie den bort til siste smule. Omkring bordet satt syv, snehvite, pudrete tanter, syv rokokkodamer som var hvite som sne i ansiktet og som satt med øynene lukket. Vidunderlig!

Konrad Lorenz (1903-1989) var naturvitenskapsmann, zoolog og etolog, født i Wien. Han studerte medisin og ble professor ved Albertus universitetet i Königsberg. Han ledet bl.a. Institutt for Komparativ Etologi i Altenberg. Som grunnlegger av etologien, har hans studier ledet til dypere forståelse av dyrs adferdsmønstre. ”Om aggresjon” ”Kong Salomons Ring” og ”Man Meets Dog” er populære bøker. Han fikk i 1973 nobelprisen for fysiologi og medisin. Artikkelen er utdrag fra forfatterens bok ”Samtaler med dyr”.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2000.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem