NOAH logo
Forsiden > Ville dyr > Naturimperialismen klar… 1. feb 2003

Naturimperialismen klar for fall

av Siri Martinsen

Ligger det i menneskets natur å legge andre under seg? Ta til våpen mot andre levende individer så fort anledningen byr seg til “fordeler” på andres bekostning? Eller står også den siste mest befestede form for imperialisme for fall; naturimperialismen?

En invasjon av naturen

Menneskeslekten har en lang tradisjon i utnytting av hverandre – det har ikke vært uvanlig med nedslakting av andre svakere stilte slektsmedlemmer for å få tilgang til deres ressurser; stjele deres livsgrunnlag eller stjele deres frihet. Det samme har mennesker lenge gjort mot andre slekter – ikke mange dyreslekter har unnsluppet menneskets imperialistiske adferd.

Når mennesker ennå idag invaderer naturen hver høst i form av “jakt”, er det derfor en del av en meget inngrodde utnyttingstradisjon, som både mennesker og dyr har fått lide av. Men gjennom tidene har dette inntoget i naturen med våpen i hånd fått stadig sterkere preg av underholdning – man tar ikke livet av andre dyr bare fordi man skal utnytte dem, men rett og slett fordi det gir spenning og tilfredsstillelse i seg selv. Motivet om å legge naturen under seg kommer for dagens jegere, i skyggen av de lystbetonede opplevelsene jegerne knytter til jakten. Og jakten blir forsvart på de merkeligste måter: Noen hevder at ved å jakte får de nærhet og samhørighet med de dyrene de skyter. Andre mener tvert i mot at jakt opprettholder det de mener er et nødvendig skille mellom mennesker og dyr; det blir et rituale som viser at dyrs verdi er så mye mindre enn vår at vi kan vi drepe for de formål vi måtte ønske.

“Forvalteroppgaven”

Det vanligste argumentet til forsvar for jakt er imidlertid forvalterargumentet; jegeren ser seg som utøver av orden i naturen – den som sørger for balanse slik at ikke dyreartene formerer seg vilt og kommer ut av “kontroll”. Det er muligens et snev av sannhet i dette argumentet, for det dreier seg nettopp om kontroll – menneskets kontroll. Det er snakk om å annektere hele naturen under menneskers herredømme. Hvorvidt denne formen for kontroll er den mest gavnlige for naturens som helhet, og dens andre innbyggere er heller tvilsomt. Menneskets naturkontroll tar sikte på store bestander av dyr som man ønsker å drive jakt på – og mindre populære dyr blir forsøkt holdt på et “minimumsnivå” som jo kan ligge langt under det biologiske minimum for det man kan kalle en bestand.1) Noen arter som ikke er kommersielt interessante, og heller ikke utgjør noen større konkurranse, får for øvrig også være i fred uten at noen er redd for at de skal formere seg over alle breddegrader.

“Viltforvaltning” med våpen i hånd er ingen nødvendighet. Naturen i seg selv ville ikke ha frembrakt elgstammer så store at de ikke kan finne mat nok. “Viltforvaltning”, derimot, gjør dette: “Rettet avskytning” mot årskalver sørger for at bestanden er i konstant vekst, og skogbukets flathogst og plantede felt med ung gran sørger for et kunstig høyt næringsgrunnlag. Forskere påpeker at denne politikken har bidratt til unaturlig høyt antall individer av de dyr som jegerne finner interessante: «Elgbestanden har økt sterkt de siste 30 årene. Dette skyldes først og fremst innføringen av «rettet avskyting” og bestandsskogbruket med flathogst og økt lauvoppslag.»2

«Med en skadeskytingsprosent på minst 10 % på store dyr7) og minst 50% på små dyr8), betyr dette at tusenvis av dyr hvert år kan ligge i timesvis med brukne bein, gjennomhullede bukorganer eller blødende muskelskader før de dør av utmatting eller blir skutt på nytt. For fuglejakt med hagle regnes skadeskytingsprosenten for å være enda høyere – 150%, hvilket betyr at for hvert dyr som skytes og drepes spres hagl og skader to ekstra dyr i flokken.9)»

“Høsting av overskudd”

“Gjennom jegeropplæring og jaktopplevelser får man et forhold til den naturen vi lever i. Ikke et livsfjernt forhold der sammenhengen mellom liv og død mangler, men et forhold der høsting av naturens overskudd er en naturlig del av vår tilværelse,” 3) skriver Jeger- og Fiskerforbundet. I samme pennestrøk har de avslørt hva slags forhold de har til naturen; et forbruksrettet forhold hvor naturen skal tilfredsstille menneskets bruksønsker.

En slags høytravende “viltforvaltnings-lyrikk” bygges opp rundt jakten, der begreper som “høsting av naturens overskudd” er ment å være rettferdiggjørende i seg selv. Men “høsting” betyr ganske enkelt å drepe, eventuelt skade, andre levende individer som ønsker å leve. “Høste” betyr å utøve vold mot andre – og skyting blir ingen mindre voldelig handling av at man kaller det det same som man kaller potetplukking. “Overskudd” er et annet jeger-skapt begrep, og er tross alt bare et annet ord for levende dyr. Disse dyrene er på ingen måte noe unødvendig “overskudd” for seg selv og artsfrender rundt dem. Heller ikke kan man si at enkeltindividene er “overskudd” for naturen rundt dem. Man kan selvsagt si at en bestand er blitt for stor – da gjerne som følge av at f.eks. jegerinteresser nærmest “aler opp” arter de ønsker å jakte på ved “viltstell”. Men hvert enkelt dyr er ikke noe “overskuddsdyr” som ikke “trenger å leve” – hvert enkelt dyr er et individ med sterkt livsønske.

“Mer kjøtt”

Jakten bidrar til at verdens kjøttberg vokser . Antall døde dyr mennesket har på samvittigheten for sin smakspreferanses skyld burde snarere bli lavere enn høyere – derfor er det neppe noe godt argument at jakt gir kjøtt. Selvsagt gir jakt kjøtt. Men mennesket trenger ikke kjøtt – og det anses heller ikke for noen vesentlig grunn til å jakte, av jegere selv. Ikke desto mindre er det et argument man hører: “Kjøttet som hentes i skogen, på fjellet eller fra kysten gir et betydelig tilskudd til det norske kostholdet. Årlig tas det ut ca 7.000 tonn kjøtt, (7 millioner kilo!), iberegnet både småvilt og storvilt. Det blir et formidabelt antall middager.” 3) Det formidable antall kjøtt-middager som med fordel burde byttes ut med mer ikke-voldelig mat, utgjør også et formidalbelt antall enkeltindivider: 100 000 store dyr og ca 7-800 000 smådyr og fugler bøter med livet hvert år.4) Av disse blir 10 000 store dyr og 400 000 små dyr skadeskutt årlig. Det er en høy pris å betale for at jegere skal presse ytterligere noen tonn med kjøtt ned i sine allerede overfylte frysere.

“Uten jakt ingen menneskeslekt”

“En gang var vi alle samlere og jegere. Om vi ikke hadde jaktet for 5000 år siden, hadde ingen av oss eksistert i dag.” skrev en jeger i Dagbladet.5)

En slik påstand kan verken bevises eller motbevises, og er derfor temmelig uinteressant. Noen menneskestammer jaktet og overlevde. Andre levde mest av planteføde og overlevde. Hvorvidt akkurat menneskeslekten ikke hadde overlevd hvis man ikke hadde jaktet, er en temmelig løs påstand. Med stor sikkerhet kan man gå ut i fra at mange svært ulike faktorer var avgjørende for menneskets overlevelse: Tross alt har både jaktende og ikke-jaktende dyrearter gått under i utviklingshistorien. Jakting er med andre ord ingen fribillett til evolusjons-toget.

Hvis man så tar et skritt videre fra steinalderen og se på andre aktiviteter som har bidratt til å bygge menneskesamfunn gjennom tidene, så ser vi en lang rekke av slaver og undertrykte mennesker: Slaver som bygger murer og festninger. Krigsfanger som tvinges til å ofre livet i hasardiøse broprosjekter. Barn som utnyttes i fabrikker. Rike land som blir rikere på fattige lands bekostning. Vår historie er full av eksempler på at det samfunnet vi idag har er basert på utnyting av andre – dyr som mennesker. Det betyr ikke at et menneskesamfunn krever slike ofre, det betyr bare at menneskene som bygde vårt samfunn valgte å gjøre det på den minst hensynsfulle måten. Det er ikke noe vi bør være stolte av. Selv om menneskesamfunn til alle tider har utnyttet svakere stilte mennesker, kan vi idag selvsagt ta avstand fra slik utnytting. Og selv om mennesket alltid har jaktet på andre dyr, kan vi idag strekke oss til en forståelse av at dette tilhører fortidens vrakgods som vi ikke trenger å dra med oss inn i en fremtid hvor også dyr respekteres.

«En slags høytravende “viltforvaltnings-lyrikk” bygges opp rundt jakten, der begreper som “høsting av naturens overskudd” er ment å være rettferdiggjørende i seg selv. Men “høsting” betyr ganske enkelt å drepe, eventuelt skade, andre levende individer som ønsker å leve.»

“Dyrevenner”

Jegere påstår ofte at de er “dyrevenner”, og dette skal alene tjene som en garanti for at jakt er akseptabelt. Man hører også fraser som “respekt for dyret” slik en jeger uttrykker det: “Jeg er spent som en puma, klar til sprang. Bildet limer seg til netthinna – bildet av bukken der den stolt står og skuer ut over reviret (…)Pang! Smellet fra rifla remjer utover daler og lier, og innen lyden dør hen har bukken sett sitt rike for siste gang (…) Jeg falt på kne ved bukken der oppe på kollen, legger rifla fra meg, tar av meg hatten og bøyer hjodet i ærbødighet…” 6) Hvilken type ærbødighet er egentlig dette? En takk til “jaktguden”, kanskje, som lot mennesket beseire et stort og flott dyr, men neppe ærbødighet i forhold til dyrets egne ønsker. Man ser en sammenblanding av fascinasjon og respekt: Selvsagt kan en jeger føle fascinasjon over dyrets flotte ytre. Men respekt for den medskapning som står foran ham, et dyr med egne behov, egne følelser og tanker, et eget liv å leve, det kan ikke en jeger ha når han fullstendig snur ryggen til dyrets egne interesser og frarøver det alle fremtidige muligheter for utfoldelse. Spenningen står i høysetet, uansett hvor lyrisk jegeren omtaler sitt offer: “Med et brak braser den gjennom vidjekratt, før denne kongen blant skogens hønsefugler seiler majestetisk på stive vinger nedover lia. Jo, jeg merker at det rykker til i høyre hånds pekefinger.”6)

Det kan heller neppe sies å være “dyrevennligheten” som får folk til å begynne med jakt. På Jeger- og fiskerforbundets ungdomsider ser man hvilken motivasjon de prøver å gi: “Sinnsvakt spennende!” er deres beskrivelse av revejakt, og for den som ikke kan vente til han kommer ut i skogen, har de følgende tilbud: “Fresht jaktspill! Det er høst og det klør i avtrekkerfingeren til noen og enhver. Her kan du få utløp for litt av frustrasjonen – helt gratis!”3) Med andre ord er det ikke vennlighet mot dyr som er hovedfokus for å få rekrutert nye jegere; forståelig nok siden det faktisk ikke er vennlig å drepe.

“Bra for dyrene å bli skutt”

Et beslektet argument er at det skulle være til dyrenes beste å bli skutt under jakta. Begrunnelsen som blir gitt er ofte at dyrene ellers ville sultet ihjel eller dø på verre måter. Et paradoks i seg selv er bekymringen over at dyrene skal sulte, når jegerinteressene selv presser bestandene av visse arter opp på et kunstig høyt nivå.1) Det faller også på egen urimelighet at det skulle være bedre å bli drept av en jeger enn et annet dyr. Forholdet rovdyr og byttedyr er det lite å gjøre med – det eksisterer fordi noen dyr ikke overlever uten å være rovdyr. Byttedyr vil alltid leve med belastningen om å måtte passe seg for andre. Livet blir imidlertid ikke lettere av også å måtte passe seg for jegere når skogen fylles av kuler og krutt om høsten. Dette oppfattes av dyret selvsagt som en tilleggsbelastning, og ikke som noe barmhjertig tilbud om å avslutte livet jo før jo heller. Dyr kjemper tross alt for sitt liv og ønsker å opprettholde det. Å bli tatt av rovdyr kan selvsagt være smertefullt, men de fleste rovdyr ønsker å gjøre så kort prosess som mulig av frykt for å utsette seg selv for skade i en eventuell kamp. Å bli skutt er også smertefullt – og unødvendig. Som veterinær og forsker på avlivingsmetoder, Egil Ole Øen, skriver: “ (…) selv ved et hjerteskudd kan det ta opptil 20-30 sekunder før et stort dyr faller om. Alle treff utenfor sentralnervesystemet, hjerte og lung må i prinsippet regnes som skadeskudd da risikoen for at slike dyr (…) må spores (…) er betydelig. Ved ettersøk er det for øvrig vanlig praksis at søket ikke begynner før etter nærmere en time (…)” 7) Med en skadeskytingsprosent på minst 10 % på store dyr7) og minst 50% på små dyr8), betyr dette at tusenvis av dyr hvert år kan ligge i timesvis med brukne bein, gjennomhullede bukorganer eller blødende muskelskader før de dør av utmatting eller blir skutt på nytt. For fuglejakt med hagle regnes skadeskytingsprosenten for å være enda høyere – 150%, hvilket betyr at for hvert dyr som skytes og drepes spres hagl og skader to ekstra dyr i flokken.9)

«Det formidable antall kjøtt-middager som med fordel burde byttes ut med mer ikke-voldelig mat, utgjør også et formidalbelt antall enkeltindivider: 100 000 store dyr og ca 7-800 000 smådyr og fugler bøter med livet hvert år.4) Av disse blir 10 000 store dyr og 400 000 små dyr skadeskutt årlig. Det er en høy pris å betale for at jegere skal presse ytterligere noen tonn med kjøtt ned i sine allerede overfylte frysere.»

“Andre dyr dreper også”

Et begrep som er ment å rettferdiggjøre rekreasjon basert på drap av andre, er “sammenhengen mellom liv og død”. Jegerinteresene vil få sine bevisste drap av et dyr for et formål de utmerket kan unnvære, til å virke like uunngåelig og selvsagt som at et rovdyr dreper et annet dyr for selv å overleve, eller at dyreunger fødes om våren. Dyrefødsler er selvsagt naturlig. Gamle dyrs død er selvsagt naturlig. Naturlig, om enn mer tragisk og dramatisk, er det også at dyr som ikke overlever uten å spise andre dyr, dreper. Jegernes drap hører imidlertid ikke hjemme her – selv om de av all makt prøver å presse sin aktivitet med radiopeilere og blankt stål inn i en slags natursyklus. Jegeren av menneskearten jakter ikke fordi han ikke har et annet valg. Denne jegeren jakter på tross av at han har utallige valg både for å livnære og more seg – som ikke innebærer krenkelse av andres liv. Det er intet naturlig ved et slikt oppheng i drap av dyr. Når jegeren så oppfatter de som ønsker å respektere dyrs liv som “livsfjerne”, må man spørre om det ikke er nærmere forståelsen av livet å erkjenne og ta konsekvensen av ethvert individs intense livsønske.

“Vår natur og kultur”

“Om den dagen kommer da jakten opphørte og skogene ligger stille og øde om høsten, da har vi virkelig mistet noe av det som er både sant menneskelig og en avgjørende kulturarv”, skrev en jeger i et avisinnlegg nylig.5) Av et slikt utsagt kan man virkelig lure på om man skal le eller gråte. For visst kan man le av at et menneske er så oppslukt i sin egen verden at han mener skogen med fuglesagn, rådyr som løper gjennom gresset, markmus som graver ganger under jorden og ungrever som lekesloss, ligger “stille og øde” hvis ikke en tofoting med gevær tramper rundt i den. Men samtidig er det trist at mennesker skal se på en ødeleggende handling – drap – som en “avgjørende kulturarv” og “sant menneskelig”. Er det “sant menneskelig”, vår natur, å ta livet av andre dyr? Dessverre er det i alle fall “menneskelig”, akkurat som det har vært “menneskelig” å holde slaver, drepe de som tenker annerledes, diskriminere de som ikke er lik en selv og sko seg på bekostning av svakere mennesker. Alt dette er “sant menneskelig” i den forstand at det har vært utbredt blant mennesker til alle tider. Men “sant menneskelig” kan også bety slik vi mennesker ønsker å være hvis vi klarer å alltid handle etisk. De fleste er da enig om at det ikke er etisk å påføre andre lidelse og død når man åpenbart kan la være, og at det bør være et “sant menneskelig” mål å ta hensyn og respektere liv. Slik sett er det uten betydning om utnytting av dyr er en del av vår “kulturarv”, slik også diskiminering og undertrykking av mennesker har vært en del av kulturen og “arvesynden”. Men ikke betyr det at menneskene er dømt til å agere innenfor rammene av gamle forestillinger og vaner – selvsagt kan mennesket også forandre kulturen til det bedre, og gi videre et mer hensynsfult samfunn i arv…

“Jegere blir glade og fornøyde”

Kronargumentet for jakt, det som alt koker ned til når andre argumenter feiler, er rett og slett at jegeren liker jakt. “ (…) mange finner glede i naturopplevelsene, rekreasjonen og spenningen ved jakta. En undersøkelse fra noen år tilbake, viste at jegere var mindre plaget av høstdepresejoner enn resten av befolkningen (…) det viser på en poengtert måte at jakta er en viktig del av vår identitet og kultur, og at den bidrar til bedre helse og trivsel.”, skriver Jeger- og fiskerforbundet.3) At det gir glede å drepe et annet individ er et farlig og merkelig argument, ikke desto mindre er det “jaktgleden” jegerne gjerne beskriver aller mest inngående: “Igjen braser det i vinger. Like foran beina mine går det opp ei enslig orrhøne. Idet fuglen skjærer skrått opp foran en bjørk drønner tolveren så det ljomer i heiene. Høna ser ut til å kollidere med ei usynlig glassplate; stanser brått opp i lufta og faller sammen som ei dunpute (…) for et eventyr!”6) Jegeren synes fullstendig blind for dyrets opplevelser, det viktige er det eventyr han selv opplever, og dyrets egenskaper er bare interessante i den grad de bidrar til dette eventyr i form av flotte farger, imponerende størrelse, spennende fremtoning – et vakkert syn som ingrediens i en jakthistorie.

Denne jaktglede blir ofte beskrevet med svulstig, pompøs se- og hør-lyrikk: “I naturens egen katedral står jag. Om det går an å kalle noe for religiøst , må det være dette (..) Hele mitt indre fylles av en stor glede, samhørigheten med naturen blir med ett overveldende.”6) Implisitt ligger det at jegeren er alene om å føle glede over naturen, og dermed er naturens “ekte sønn”. I jegerens øyne synes jaktmotstandere å være stesønnene “fra byen” som ikke skikkelig har opplevd naturen. Dette er i seg selv en arroganse uten like. For selvsagt kan man føle gleden over solskinn mellom furutrærne, rimfrost i lyngen, synet av en markmus som flittig samler til vinteren eller et par rådyr som kommer til synet i morgenlyset – uten å ville ødelegge det hele med dødelige kuler og skarpe smell. Mange mennesker som nærer en dyp kjærlighet og respekt for naturen og dens innbyggere, vil tvert imot være opprørt over jegerens invasjon av skogsdyrenes hjem. Og mennesker som er så heldige å oppleve nærkontakt med ville dyr, blir gjerne mer motstandere av naturødeleggelsen som jakt representerer: Jegeren som tok til seg og fôret opp en morløs hjortekalv erklærte at han fra nå av kun skulle ha med fotoapparat ut i skogen. Og familien som hadde et revepar og deres lekne unger i et hi i haven, ringte NOAH fortvilet og spurte hvordan de kunne beskytte dyrene fra viltnemndas beslutning om å skyte dem.

Men jegerne som går ut i naturen med det overordnede mål å komme hjem med et dødt dyr, føler sin form for glede på grunn av det. Glede er bra, men glede på andres bekostning er mindre bra. Og glede fordi man skal drepe noen, hører nok hjemme til de gleder man ikke umiddelbart bør oppmuntre til. Jegernes glede kan selvsagt ikke oppveie dyrets lidelser og død, eller eventuelle gjenværende dyrs frykt og sorg. Men når Jeger- og fiskerforbundet påstår at folk blir mindre deperimert av å jakte, kan det også være på sin plass å nevne at noen mennesker kanskje blir deprimert nettopp fordi det jaktes: Mennesker som ønsker å ferdes i skogen med fredelig ærend tør dette i mindre grad når de vet at folk med våpen i hånd lurer i buskene. For mange som klarer å sette seg inn i dyrenes lidelse under jakten, er viten om at jaktsesongen nærmer seg en belastning i seg selv. Jakten bidrar derfor til mistrivsel og utrygghet hos mennesker, og frykt, stress, lidelser og død for dyr. Det er på tide at skogen forbeholdes dyrene som har sitt hjem der og mennesker som har fredelige hensikter.

«“Viltforvaltning” med våpen i hånd er ingen nødvendighet. Naturen i seg selv ville ikke ha frembrakt elgstammer så store at de ikke kan finne mat nok. “Viltforvaltning”, derimot, gjør dette: “Rettet avskytning” mot årskalver sørger for at bestanden er i konstant vekst, og skogbukets flathogst og plantede felt med ung gran sørger for et kunstig høyt næringsgrunnlag.»

Fakta

Om jegere

• 144 460 jegere deltok i jakt i 20024)
• 95% av Norges befolkning jakter ikke, 5% gjør det.4)
• 95 % av jegere er menn, 5% er kvinner.4)
• 99% av jegere har “rekreasjon” som motiv.10)

Om skadeskyting

• 7-11% store dyr skadeskytes.7)
• 50-75% små dyr skadeskytes.8)
• 150% skadeskyting av fugler er vist i en dansk undersøkelse.9)
• Det tar opptil et halvt minutt å dø ved hjerteskudd.7)
• Skadeskutte dyr søkes ikke opp før etter minst en time.7)

Meninger om jakt

• 63 % av Norges befolkning mener det er viktig å “bekjempe jakt som ikke går på bestandsregulering.”11)
• 57% av norske barn var enige i utsagnet “å jakte for moro skyld er galt”.12)

Om dyrene

• Under jakten 2002 det drept 37 900 elg, 24 500 hjort, 6 600 villrein og 30 500 rådyr.4)
• Årlig blir det også drept 784 000 mindre dyr; herav ca. 413 000 ryper, 10 000 storfugl, 27 000 orrfugl, 30 000 ender, 14 000 gjess, 44 000 ringduer, 40 000 kråker, 30 000 skjærer og nøtteskriker, 17 000 måker, 28 000 harer, 16 000 rødrev, 2000 grevlinger og 1000 ekorn.4)

Kilder: 1) Punsvik & Storaas, “Viltforvaltning”, Landbruksforlaget, 1996; 2) )Sigbjørn Strand, «Trekkelg prosjektet i Sør Gudbrandsdalen», 2002; 3) www.njff.no; 4) Statistikk fra 2002-03, Statistisk Sentralbyrå, www.ssb.no; 5) leserinnlegg fra Mankell, Dagbladet 27/09/03; 6) Geir Danielsen; “Født til jakt og fiske”, Landbruksforlaget, 1995; 7) Øen, “Avlivingsmetoder for store pattedyr”, Norsk veterinærtidsskrift, vol. 108 nr 5, 1996; 8)Norsk Ornitologisk Forening i ”Skadeskyter 75%”, Aftenposten, 03/08/95; 9)”Anskydning af vildt”, rapport fra DMU, danmark, 1998 og “Anskydning af vildt”, TEMA-rapport fra DMU,Danmark, 1996/8; 10)Brattestad og rønningen, “Jegerundersøkelsen i Trondheim”, Fylkesmannen i sør-Trøndelag, 1987; 11)Strømsnes et al, ”Miljøvernundersøkelsen”, LOS-senteret Bergen, 1995; 12)Bjerke et al, “Attitudes towards animals among Norwegian Adolescents”, Anthrozoos, 1998oos

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2003.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem