NOAH logo
Forsiden > Ville dyr > Mislykket hvitevask –… 1. feb 2003

Mislykket hvitevask – Blodet går ikke vekk!

Bokomtale av Arild Tornes

«Hvitebok for kjøttspisere – Håndbok i etisk argumentasjon for jegere og fiskere» av Jan Arve Gjøvik, 2003, Dovre forlag

Endelig er jeg ferdig med denne boken. Den forsvarer det etiske skillet mellom menneskene og de andre dyrene, og rettferdiggjør all utnytting av dyr. Jan Arve Gjøvik, som er bokens forfatter, har profilert seg mye i avisen Nationen i det siste. Hans agenda er å ta til motmæle mot den fremvoksende dyrerettighetsbevegelsen og forsvare det tradisjonelle, ”høstingsorienterte” og artsjåvinistiske forhold til ikke-menneskene. Det har gitt NOAH anledning til å få mange motinnlegg på trykk. Det er allikevel trist å se hvordan enkelte mennesker rettferdiggjør et respektløst syn på dyr og forsvarer det de mener er sin rett til å påføre sine medskapninger smerte og død.

 

Ingen etisk tenkning

Boka er delt i åtte kapitler som tar for seg det historiske synet på dyr, kjæledyr, ”militant vegetarianisme”, husdyrhold, jakt, fisking, det han kaller filosofi og etikk, og antihumanismen han mener dyrerettighetsbevegelsen og miljøfilosofer som Arne Næss og Paul Taylor står for. På omslaget er det bildet av en forvirret jeger med børse som bærer på dyrelik, omgitt av en flokk demonstranter som Gjøvik har gjort sitt beste for å fremstille på en negativ og latterlig måte. Slagord som ”brenn dyrefengsler”, ”de onde spiser hval”, ”vegetarianere er perfekte”, ”støtt militant vegetarianisme”, ”dyr er bedre enn mennesker”, ”leve bambi-ismen”, ”griser er likest” og ”spis grass” pryder deres plakater og bannere. Innholdet i boka er ikke mye mer objektivt og saklig. Hele tiden prøver han å være morsom, ”folkelig” og bygge opp under eksisterende fordommer om dyrerettighetsaktivister.
Gjøvik har en akademisk, tilsynelatende seriøs filosofisk fremgangsmåte i behandlingen av stoffet. Allikevel er det ikke en bok om etisk argumentasjon som undertittelen skulle tyde på. Han går ikke inn i en kritisk og saklig diskusjon om etikk. Følgende sitat er beskrivende for boken: ”Vi som har tenkt å fortsette å spise kjøtt har fått en utfordring (…). Det finnes gode etiske grunner til å fortsette med å være kjøttspiser.” Det er altså kjøttbegjæret og fordommene som ligger i bunn, og etikken som så skal konstrueres som en fasade. Dette er noe helt annet enn å gå inn for en åpen etisk tenkning som kan true ens forutinntatte meninger. Det er lett å se at Gjøviks ”filosofi” er en etterrasjonalisering fra artsjåvinistiske fordommer. Den er en overbygning for hans artsjåvinisme, ikke et grunnlag for den. Han er ikke åpen for at vår behandling av dyr er grunnleggende umoralsk, og vil ikke reflektere og diskutere det på en åpen og kritisk måte. Han ”later” som om han tenker, analyserer, vurderer, og veier resonnementer opp mot hverandre og foretar slutninger bare for å bekrefte de fordommene han i utgangspunktet hadde. Han ”finner” innebygde motsetninger i dyrerettighetens og miljøetikkens filosofiske systemer som ikke eksisterer.

Dyrevern?

De forskjellige sidene av vårt forhold til dyr og bruk av dem blir gjennomgått, og Gjøvik sier seg tilhenger av ”dyrevern”, og ”moderate forbedringer”. At dyr har egenverdi, som dyrerettighetsbevegelsen mener, og at hele naturen har egenverdi, som endel miljøfilosofer mener, finner han absurd. Ifølge Gjøvik er den eneste grunnen til å ta hensyn til dyrene av hensyn til oss selv, for å fostre sympati og unngå brutalitet mennesker imellom. Dyrene er en tredjepart i mellommenneskelige forhold. Gjøvik sier seg enig i Kants oppfatning om at vi bare har indirekte plikter ovenfor dyr.
Under kapittelet om fisk stiller han spørsmålet: ”Er smerte moralsk viktig?”. Et annet absurd spørsmål er ”La oss problematisere vår vanligvis negative holdning til tyrefekting, og spørre om oksen har vondt av dette?”. Gjøvik mener smerte er etisk relevant, men ikke avgjørende. Menneskers interesser bør alltid komme først. Ut i fra det forsvarer han også drap av dyr som underholdning. Rekreasjon og underholdning er også viktig for mennesker påpeker han. Å skyte ville dyr ser han nærmest på som dyrevern. De får stort sett en mye mer human død når de blir drept av mennesker enn de ville fått i den ville og brutale naturen, skal vi tro Gjøvik.
Lidelse og død er naturens orden skriver han, derfor er det meningsløst å tillegge dyr rettigheter som skal verne dem mot det. Med en slik unnskyldning kan han gardere seg mot all kritikk og trenger ikke å ta noen hensyn. Hvis man kan mishandle og drepe fordi man mener at lidelse og død er naturens orden faller all moral sammen. Det samme argumentet kunne like gjerne vært en innvending mot menneskerettigheter.

«Lidelse og død er naturens orden skriver han, derfor er det meningsløst å tillegge dyr rettigheter som skal verne dem mot det. Med en slik unnskyldning kan han gardere seg mot all kritikk og trenger ikke å ta noen hensyn. Hvis man kan mishandle og drepe fordi man mener at lidelse og død er naturens orden faller all moral sammen. Det samme argumentet kunne like gjerne vært en innvending mot menneskerettigheter.»

Forklaringer og fremmedgjøring

Gjøvik er veldig opptatt av å tolke og forklare dyrerettighetsbevegelsen og dens budskap. ”Hvorfor mener de dette?” er et enklere og mer behagelig spørsmål enn ”Er det noe i det de sier?”. Å objektivere noen på den måten er å prøve å uskadeliggjøre dem. Han har god fantasi når det gjelder å ”finne” historiske og psykologiske forklaringer på dyrerettighetstankens gjennomslag som: industrialisering som fører til fremmedgjøring fra naturen, lengsel etter naturkontakt, virkelighetsflukt, vegetariske renhetsritualer, bambi-isme, new age, antropomorfisme og «postkolonial angst».
Mennesker er fremmedgjort fra dyrene fordi de bare ser dem på tv, kjøper dem som kjøttkaker og pølser, og ikke deltar i husdyrholdet og slakteprosessen, mener Gjøvik. Fremmedgjøringen når dyr blir sett på som varer og produkter går han derimot ikke innpå. Når Gjøvik motiveres av sin egoistiske interesse for å forsvare den tradisjonelle utnyttingen av dyr kan man sette spørsmålstegn ved hans egnethet til å foreta objektive og saklige vurderinger om hvem som er fremmedgjort. En forutsetning for medfølelse og respekt er innlevelse, og det avviser Gjøvik som antropomorfisme, det vil si å tillegge ikke-mennesker menneskelige følelser. Vi kan aldri vite om andre føler det samme som en selv. Følelser er subjektive, men en forutsetning for medfølelse og respekt er allikevel innlevelse. Om dyr opplever verden på en annen måte enn mennesker betyr det ikke at deres liv eller følelser er mindre verdt enn menneskers. Fremmedgjøring har heller å gjøre med at mennesker tingliggjør dyrene.
I kapittelet om fisk gjør han sitt beste for å støtte opp om forskere som mener at dyr ikke føler smerte. Det store flertall av fagfolk legger i dag til grunn at fisk føler smerte og stress. Men en eventuell tvil må komme menneskene til gode, ikke dyrene, mener Gjøvik.

Sivilisasjonsbyggingsteorien

Hovedargumentet hans er at det er et opplagt etisk skille mellom mennesker og dyr fordi menneskeheten er forent i en menneskelig sivilisasjonsbyggende kultur, og det er ikke de andre dyrene. Han hevder videre at menneskene er forent ved å være omfattet av menneskehetens prosjekt som er ”sivilisasjonsbygging”. Menneskerettighetene er ifølge ham et produkt av vår sivilisasjon for å organisere den på en effektiv og rettferdig måte. Ifølge Gjøvik gir det ingen mening å tillegge dyr rettigheter fordi lidelse og død er naturens orden. Gjøvik hevder videre at vår ”sivilisasjon” er bygd på drap og utnytting av dyr, og det å slutte med dette vil si at sivilisasjonen bryter sammen, og at vi oppgir å være mennesker! Derfor konkluderer han med at miljøetikken og dyrerettighetsbevegelsen er antihumanistisk og menneskefiendtlig.
Det er mange forskjeller mellom mennesker og andre dyr akkurat som det er mange likheter. Likheter og forskjeller er det over alt i naturen og det er ingen som er mer opplagte enn andre. De mentale skillene og kategoriene mennesker oppretter er subjektive og kulturskapte, ikke selvsagte. Hvis man vil forsvare sin overlegenhet over andre medskapninger man vil undertrykke så er det lett å ”finne” forskjeller og prøve å gjøre dem etisk relevante. Det er det Gjøvik gjør når han lanserer ”sivilisasjonbygging” som et etisk relevant kriterium. Evnen til å lide syns han er en helt vilkårlig og irrelevant som etisk kriterium.
Når det gjelder definisjonen av ”sivilisasjonsbygging” er han derimot temmelig fattig. Han har ingen god problematisering og definisjon av begrepet. Det er noe han tar for gitt og tror alle forstår. Det høres jo så flott og storslagent ut. Men mennesker har forskjellige syn på hva som er bra og hva som er dårlig, på hva som er sivilisert og hva som er usivilisert. Menneskeheten er ikke forent i det ”prosjektet” Gjøvik prater om. Det er hans eget personlige lille livsprosjekt. Alle mennesker enes ikke om et ”prosjekt”, en mening eller en sannhet. Det er like mange ”livsprosjekter” som det er mennesker, vi er uenige om alt mellom himmel og jord, og slåss og dreper hverandre på grunn av det. Det er mennesker som slåss for egoistiske interesser, men det er også mange som slåss for mer fred, respekt og rettferdighet i verden, for menneskers og dyrs rett til å leve og ha det bra.
Nok et uholdbart resonnement fra Gjøviks side er at vår sivilisasjon bryter sammen hvis vi slutter å utnytte dyr. Det at vårt samfunn har blitt bygget på undertrykkelse av dyr betyr ikke at det kollapser hvis vi fra i dag går inn for å avvikle denne praksisen. Samfunnet vårt er også bygget på undertrykkelse av menneskeslaver, andre raser og kvinner, men kvinnefrigjøring og antirasisme har ikke ført til at samfunnet har kollapset. Det som var ”nødvendig” før er ikke automatisk nødvendig nå. Kan det være så vanskelig å forstå?

Gjøvik kaster sten i glasshus når han kaller dyrerettighetsbevegelsens og miljøetikkens filosofiske grunnlag skrøpelig. Hans fremstilling av dyrerettighetsbevegelsen inneholder flere feil, for ikke å si direkte løgn. Dyrerettighetsbevegelsen mener ikke at man bør gå tilbake til huleboertilværelsen, og leve som ”edle villmenn”. Dyrerettighetsaktivister er heller ikke mot demokrati, og mener heller ikke at mennesker ikke kan leve sammen med dyr eller være en del av naturen. Det som truer menneskets verdighet er de sjåvinistiske og undertrykkende holdninger som Gjøvik forsvarer. Dyder som solidaritet, nestekjærlighet og rettferdighetsans er bedre tegn på humanisme og verdighet enn tyranni.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2003.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem