NOAH logo
Forsiden > Ville dyr > Leksjoner fra hjertet 13. sep 2008

Leksjoner fra hjertet

rovdyr, ulv og menneske,

av biolog John Fentress, University of Oregon, foto: Saint Francis Wolf Sanctuary, oversatt av Cintzia Cartei

En dag, da Lupey og jeg befant oss på en gård i Cambridgeshire, gikk jeg ut for å se til min venn, da han skremte meg med en høy knurring. Jeg gikk et skritt tilbake. Da logret han og kom med sine fantastiske, ulvetypiske velkomstlyder. Jeg gikk et skritt frem igjen, og ble hilset med knurring igjen, høyere og lengre enn den første. Jeg gikk igjen et skritt tilbake og han responderte med logring og hilselyder. Vi gjentok denne ”dansen” flere ganger.

Lupey uttrykte nok ikke aggresjon mot meg generelt, men for noe jeg gjorde ubevisst. Det viste seg at jeg sto oppå noen kyllingbiter som han hadde begravd. Knurring. Jeg gikk vekk fra hans gjemte kylling. Logring og hilsing. Første leksjon: Ikke stå på en ulvs kylling. Andre leksjon: Om det er en utilsiktet feil, går det bra. Mitt inntrykk var at han forsto at jeg ikke hadde noen negative hensikter. Jeg mistenker at ulver er sofistikerte nok til at de ikke reagerer kun overfor handlinger men også overfor hensikter. Dette innebærer mer enn umiddelbare følelser, det nærmer seg det som barnepsykolger kaller ”theory of mind”.

En annen historie er følgende: På en kennel i Rochester, New York, ble en av hundepasserne utålmodig fordi Lupey tok seg for god tid i det han skulle gå gjennom hundeluken fra innendørskennelen til luftegården. Jeg var ikke der da hendelsen skjedde, men jeg så konsekvensene. Denne personen – som Lupey vanligvis behandlet med sin typiske entusiasme – slo ulven i hodet med en skovl. Da jeg kom, sto Lupey på sine baklabber og knurret i mannens ansikt. Flere av oss arbeidet sammen for å få hundepasseren vekk fra inngjerdingen. Jeg gikk tilbake til inngjerdingen der Lupey var, men forsiktig: Kunne hendelsen ha fått ham til å bestemme seg for at mennesker – alle mennesker – ikke var hans kompiser i det hele tatt lenger. Men, nei – han logret og hilste. Så kom det flere voksne mennesker inn i inngjerdingen, og til slutt en 4 år gammel jente sammen med sin far. I hvert tilfelle var Lupey sitt vanlige og vennlige selv. Skovl-mannen ble bedt om å komme tilbake, og med èn gang var Lupey på sine baklabber igjen og knurret i mannens ansikt. Vi gjentok denne øvelsen dagen etter og flere dager i løpet av tre uker. Den fornærmende hundepasseren kunne aldri komme inn i Lupeys område igjen. Alle de andre besøkende ble entusiastisk hilst velkomne.

Det finnes både kontraster og likheter i de to historiene. I kyllinghistorien handlet noen uklokt (på ulvespråk), men uskyldig. Det var ikke vondt ment. Men en regel ble brutt, og på et vis behandlet Lupey meg på samme måte som voksne behandler små barn: Reagér når en regel brytes, men ikke generalisér om barnets personlighet. Kort sagt, ikke hold tilbake din kjærlighet. I skovl-historien skjedde det noe veldig forskjellig. ”Denne mannen” – om man leser Lupeys notater – ”handlet med hensikt på en måte som kunne skade meg. Jeg avskriver ham for alltid! Jeg kan ikke stole på ham lenger. Men det er mange andre jeg kan stole på, og mitt forhold til dem ikke er forandret.”

Dette betyr etter min mening at ulver kan mye mer enn kun å reagere på konkrete handlinger. Selvfølgelig kan slike enkeltobservasjoner tolkes individuelt. Men Lupeys adferd overbeviste meg. Jeg er sikker på at ulver har rike og sofistikerte indre liv, som uttrykkes på ulvens vis med følelse såvel som medfølelelse…

John Fentress overtok ulven Lupey fra en zoologisk hage og levde med ham som familiedyr.

Bli medlem