NOAH logo
Forsiden > Ville dyr > Jakt – Leder NOAHs Ark… 1. feb 2003

Jakt – Leder NOAHs Ark 2-2003

av Siri Martinsen

Et sted i Norge blir i dette sekund en elg skutt med en kule som treffer like foran hjertet. Ved luftrøret og spiserøret. Halsmuskelen sprenges istykker, nervetråder er revnet. Elgen flykter. Blodet renner. Hjertet dunker med full styrke. Det svir i musklene, svir i lungene. Han må stoppe. Først da kjenner han hvordan en istykkersprengt muskel føles.

Et annet sted treffes en elg av et skudd tvers gjennom buken. Han oppfatter smerten. Han blir redd og løper. Buken fylles med blod. Det er en sprengende tyngende smerte. Veggen i magesekken er revnet, magesyre renner ut mellom organene og blander seg med blodet. Elgen detter sammen og klarer ikke å reise seg.

Et rådyr blir skutt i albuene så knokkelen splintres og skjærer seg inn i musklene. Han mobiliserer sine siste krefter og flykter, og hvert skritt gjør skaden og smerten verre. Han detter. En ilende smerte skyter inn i det ene bakbeinet. Det er brukket. Han prøver å hale seg opp. I bakbeinet er nerver og muskler blottlagt, knokkelsplinter stikker ut.

Snart løper to rådyr ut på et jorde. Mor og kalv. De stanser opp og værer. Så detter den eldste i bakken. I mange sekunder er hun fortsatt ved bevissthet, mens kroppen begynner å rykke i sterke kramper. Så ligger hun stille. Den unge kalven slås av panikk, og flykter. Mange minutter etterpå stopper hun. Pulsen er høy, temperaturen er høy. Hun er redd. Og for første gang alene.

I sivet ligger en døende fugl. Hun har vært syk i mange måneder nå. Det begynte med en plutselig smerte, et hagl som boret seg inn i kroppen og ble liggende inne i bukmuskelen. Etterhvert dannet det seg en byll. Den ble stor og pussfylt. Den åpnet seg inn mot bukhulen, og betennelsesvæske spredte seg. Fuglen ble matt og dårlig, ble tynnere. Nå er hele buken full av illeluktende gulaktig betennelse. Hun kjemper ikke lenger imot.

Det har allerede skjedd mange ganger. Det vil skje igjen.

Ca 100 000 store dyr og en million smådyr og fugler drepes under jakten. 10 000 store dyr og 500 000 små dyr skadeskytes hvert år, beregnet på moderat skadeskytingsstatistikk.

Disse dyrene skades ikke som uunngåelig følge av et hardt liv i naturen, de dør ikke i “kampen for tilværelsen”. De dør for det Jeger- og fiskerforbundet kaller “naturopplevelse, rekreasjon og spenning”. De dør fordi forbundet på sine ungdomsider oppfordrer stadig nye unge mennesker til å se på dyr som levende måltavler i et spill; en prikk i kikkertsiktet som får det til å “klø i avtrekkerfingeren til noen og enhver” som de skriver. Et offer som det er “sinnsvakt spennende” å skyte.

Tror de at dyr ikke føler smerte når musklene deres sprenges, når knoklene splintres, når lungene punkteres? Tror de at de ikke føler frykt når de løper så temperaturen i hjernen stiger til det faretruende, hjertet dunker på maksimal hastighet og de løper for sitt liv? Tror de at de ikke føler sorg etter at de i panikk har løpt bort fra en død mor eller en fallen kalv, og oppdager at de er alene? Hvis man ikke tror det ennå, er det på tide å studere dyrene med andre øyne enn det som kun ser gjennom et kikkertsikte for å peile seg ut dødelige punkter. Se med andre øyne enn de som kun ser muskelmasse for fryseboksen og gevirpynt på veggen når et dyr går forbi.

Jegere sier gjerne at jakten “må oppleves”, at man ikke kan forstå hvor herlig den er før man selv deltar. Men hva skal til for å forstå dyrenes situasjon? Må det oppleves? Skuddet som treffer tvers gjennom halsen. Beinet som splintrer og trenger inn i musklene. Buken som fylles med blod. Må det oppleves? Smerten, Frykten. Panikken når man ikke lenger kan slippe unna døden. Tapet av et annet individ som betydde noe for en. Det må tydeligvis oppleves. Det er for vanskelig å leve seg inn i et annet vesens liv og opplevelser – til tross for at deres nerver er de samme, deres smerte, deres frykt . Den samme som vår.

I dette NOAHs Ark avdekkes argumentene og faktaene som jaktromantikken skjuler. Vi vet at det ikke er for “balansens” skyld – dyreartenes størrelse er satt ut av balanse nettopp på grunn av jaktinteresser; de artene man vil jakte på prøver man å “gro” mye av, de andre vil man helst ikke se noe til. Vi vet at det ikke er “for dyrenes skyld” – jegere leter ikke primært opp skadde og døende dyr. Vi vet at det ikke er for “matens” skyld – mennesket trenger ikke kjøtt for å leve, heller ikke jaktet kjøtt til en kilopris av flere tusen kroner.

Vi vet at det er for de gode følelsenes skyld. Anerkjennelse. Spenning. Sosial hygge. Fordi den ilende smerten, den panikkartede frykten og det ugjenkallelige tapet ikke er ens eget. Fordi man er så blind for andre skapningers opplevelse, at man kan akseptere hva som helst av lidelse for andre. For sin egen gode følelses skyld.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2003.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem