NOAH logo
Forsiden > Ville dyr > Hengivenhet 1. jan 2005

Hengivenhet

Av Cynthia Moss, African Wildlife Foundation, fra “The smile of a Dolphin” av Marc Bekoff
Oversatt av Sofie Engelstad

Så langsom som elefanten er når det gjelder å reprodusere seg, er det ikke overraskende at en mor investerer en stor del tid og energi i den ene kalven hun føder én gang hvert fjerde-femte år. Det 22 måneder lange svangerskapet og de minst 4 årene med diegivning taler for seg. Det som er vanskeligere, om ikke umulig, å kvantifisere, er den emosjonelle energien en mor utviser i forholdet til kalven sin.

Jeg eier ikke tvil om at elefantmødre har veldig sterke følelser for sine små; den intense hengivenheten er åpenbar i deres moderlige oppførsel. Men hva føler elefantmoren når hun dier kalven sin, redder den når den faller i et vannhull, løfter den på beina når den er svak, eller bærer den på snabelen og støttennene sine når kalven er døende? Det er lett å si at hun simpelthen handler instinktivt i forhold til kalvens lyder og oppførsel. Sant nok, men hva føler hun når hun handler? Elefanter spiser når de føler sult, drikker når de føler tørste, løper når de føler redsel, skriker når de føler smerte. Er det et så stort sprang fra disse fakta, til å si at når en elefant mildt berører kalven sin med snabelen, så føler hun kjærlighet?

I 1990 holdt jeg på å lage en film i Kenya, om en elefantfamilie kalt EB. Familiens overhode var den vakre matriarken Echo. Echo skulle føde i slutten av februar. Ved daggry 28. februar, fant kameramann Martyn Colbeck og jeg EB-familien med en helt ny kalv. Det var en han, og han var Echos. Martyn begynte å filme, men snart skjønte vi at noe var galt med kalven. Han klarte ikke å stå på føttene – forbeina var bøyde og stive i leddene. Echo holdt snabelen sin rundt undersiden av kalvens kropp, mens hun plasserte en tå under ham og løftet ham opp. Han var stor og sterk; han klarte å komme seg opp på bakbeina. Men deretter klarte han bare å krabbe rundt på knærne, før han kollapset på nytt. Om og om igjen prøvde Echo å løfte kalven, men han klarte ikke å gå.

Etterhvert forlot de fleste av de 14 familiemedlemmene stedet, men Echo og en av døtrene hennes, 9 år gamle Enid, ble værende med kalven. Enid prøvde også å løfte kalven, men Echo dyttet henne mildt unna. Kalven kom seg halvveis opp i oppreist stilling, og Enid kom opp ved siden av ham, for deretter å begynne å gå. Hun så seg tilbake, tilsynelatende for å få kalven til å følge etter henne. Men han klarte ikke.

Det hadde blitt svært varmt, og de tre elefantene befant seg i åpent landskap uten skygge, og uten mat og vann. Tålmodig og veldig langsomt klarte de å bevege seg til et lite slamhull hvor Echo og Enid badet seg selv og kalven. Utpå ettermiddagen var de uten tvil ekstremt sultne og tørste, men ingen av elefanthunnene forlot kalven. Kalven var utslitt; når Echo igjen prøvde å få ham på beina skrek han. Med jevne mellomrom laget både Echo og Enid en lav tromlelyd som signal til resten av familien, lyttet etter svar, og svarte selv tilbake. Enid begynte å gå i retning flokken, snudde, begynte å gå igjen, noe som antydet en intens indre konflikt. Ved ett tilfelle kom hun seg 30 meter avgårde, men i det Echo gjorde et nytt forsøk på å løfte kalven og han skrek, bråsnudde Enid og skyndte seg tilbake til ham.

Ved slutten av dagen hadde vi lite håp for kalven. Han klarte såvidt å nå Echos bryst, men stillingen var ubehagelig for ham og han klarte ikke å holde den. Utrolig nok overlevde kalven natten, og i løpet av de neste par dagene lærte han seg å krabbe avgårde på knærne med Echo og Enid på hver side, langsomt og med mange pauser. Den andre dagen kunne vi se en ørliten bevegelse i leddene hans. Den tredje dagen filmet Martyn ham da han sto oppreist for første gang. Jeg vet ikke hva Echo følte, men Martyn gråt – både for Echo og hennes forpliktelse og ømhet, og for kalven og hans mot og viljestyrke.

Jeg kalte kalven Ely, og mens jeg skriver dette i dag er han nesten 10 år gammel. Ely har vært utsatt for flere uhell, men det mest alvorlige inntraff like etter syvårsdagen hans. Jeg var midt i en dusj en ettermiddag, da Echo og familien dukket opp ved en liten sump bak meg. En venn av meg som kom for å studere dem, la merke til noe som stakk ut fra Elys rygg. I kikkerten så vi at det var et spyd, og at han blødde.

Neste morgen fløy jeg til Nairobi, hvor jeg straks oppsøkte Kenya Wildlife Service. Noen få dager senere fikk de sendt en gruppe veterinærer til Amboseli for å prøve å behandle Ely. Det som berørte alle under prosessen var Echos oppførsel. Nå hadde hun i tillegg et tre år gammelt barn, men det var tydelig at båndet til Ely fremdeles var veldig sterkt. Veterinærene fikk et svare strev med å holde henne unna mens de tok seg av sønnen hennes.

Hele familien reagerte med panikk da Ely segnet om av bedøvelsen. De nærmeste pårørende samlet seg rundt ham og prøvde desperat å løfte ham på beina. Veterinærteamet prøvde å jage dem vekk. Etter en modig innsats, sprang elefantene avgårde. Men Echo, og to av døtrene hennes, Enid og Eliot, ble værende. Til tross for store kjøretøy i full fart mot dem og skudd som ble avfyrt like over hodene deres, nektet de å forlate Ely. Tilslutt klarte en av mine kolleger å holde Echo unna ved hjelp av en Land Rover, men hele tida mens veterinærene arbeidet med Ely stanget Echo en bulk i bilen med snabelen. Jeg er glad for å rapportere at Elys operasjon var vellykket.

Ian Douglas-Hamilton, som var i Amboseli for å lage en dokumentar, fortalte meg at for ham sammenfattet Echos reaksjoner, hennes mot og lidenskap, alt som er usedvanlig med elefanter. Mens han observerte Echo risikere livet for kalven sin, hadde han i likhet med Martyn 7 år tidligere, tårer rennende nedover kinnene.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2005.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem