Forliset av "Prestige" og den nye ekspertisen

av Aileen Hennes, hovedfoto: NOAH

Bare noen få oljesølkatastrofer får full mediadekning. Forliset av oljetankeren "Prestige" utenfor den spanske Atlanterhavskysten i november 2002 var blant enerne.

Den sammenfalt med to ‘mindre’ ulykker, en lekkasje fra “Jacob Lukenbach” som sank i 1953 utenfor San Francisco og et oljesøl av ukjent opprinnelse ved kysten av Storbritannia, som såvidt ble nevnt i media.

Innviklede ansvarsforhold

Den 42.000 tonn tunge oljetankeren «Prestige» – bygget i 1976 – var på vei med 77.000 tonn tung fyringsolje fra Latvia til Singapore, da den forliste utenfor den Galiciske kyst i nordvest Spania. Den var eid av “Mare Shipping”, chartret til en russisk oljeeksportør “Crown Resources” og registrert i Bahamas. Umiddelbart etter forliset av “Exxon Valdes” ble det standard praksis for oljeselskapene å leie skip istedenfor å eie dem. Det har gitt oljeselskapene bedre beskyttelse mot økonomiske krav etter ulykker. Og “Prestige”med sine innviklede eierforhold, er i så henseende et typisk eksempel.

Bilde viser en oljeskadet fugl
Foto: Korean Federation for Environmental Movement.

Å få gjennom krav om bedre beskyttelse for miljøet tar mye lenger tid. Det er ca. 8 års ventetid for å få en sak behandlet av I.M.O. – International Maritime Organisation – forteller Allison Duncan, som på vegne av Birdlife International bl.a. krever doble skrog på oljetankere og obligatorisk rensing av oljetankene i dertil egnede renseanlegg i havn. Både Birdlife International og Greenpeace ønsker å se skips-eier og eier av lasten dele det juridiske ansvaret.

Hyklerske “redningaksjoner”

I de senere års ulykker har oljeselskapene ikke bare kunnet toe sine hender og skylde på eierne av skipet, men de har kunnet høste poeng for den bistand de har bidratt med etter ulykken. Da “Erika” sank utenfor Bretagnekysten i 1999 trådde Total/Fina/Elf – eierne av lasten – inn for å hjelpe til med opprensingen. Vel vitende om at saken ville ta årevis å oppklare i retten og at skylden til syvende og sist ville bli delt mellom så mange at de økonomiske konsekvensene ville være ubetydelige, satte de igang en storstilt renseaksjon som skulle forvandle ‘dårlig reklame’ til ‘god reklame’.

«Å få gjennom krav om bedre beskyttelse for miljøet tar mye lenger tid. Det er ca. 8 års ventetid for å få en sak behandlet av  International Maritime Organisation (I.M.O)»

Dr. Fychaut – en av verdens ledende eksperter på rengjøring etter oljesøl, tilbød sin ekspertise med en gang katastrofen var et faktum, men ble ignorert av oljeselskapet som styrte en helt annen kurs idet de valgte å henvende seg til lokale borgermestere og turistnæringen. Disse så sitt snitt til å få pusset opp hotellfasadene, investerte i ny gatebelysning og pyntet rundkjøringer med nymalte utrangerte fiskebåter. Det som verre er var deres ønske om å forvandle den Bretonske kyststripen til en hvit Middelhavsstrand. Til dette formål ble tonnevis med sand fjernet fra strendene og bragt til et oljeraffineri til rensing. Dette overstått ville borgermesterne at strendene skulle forbli hvite og til dette formål ble det utviklet en ‘cribleuse’; en maskin som av utseende kan ligne på en stor støvsuger og som tar bort alt som ser skittent ut – også fugleegg, skjell, tang og tare – inklusiv den svarte algen som er karakteristisk for Bretagne og som er grunnlaget for alt liv i strandkanten. Det har gått spesielt hardt utover sandloen som legger egg i forkant av turistsesongen, akkurat på det tidspunkt da lokale myndigheter finner det mest gunstig å rense strendene.

Den nye ekspertisen

I “Erika” ulykken mistet 300 000 sjøfugl livet i løpet av de første ukene. Færre fugleliv er gått tapt etter forliset av oljetankeren “Prestige” og det til tross for at oljeflaket omringet Sisargas øyene, som er et fuglereservat. Man kan jo undres på om dette var ‘flaks’ eller fordi det nå er færre fugler…

Bilde av en oljeskadd svane
Oljeskadd svane. Foto: NOAH

Imidlertid eksisterer det idag en internasjonal allianse av organisasjoner som står i beredskap til å rense fugl og eventuelt andre dyr som blir skadde i oljesølskatastrofer. Den går under det tungvinte navnet «International Alliance of Oiled Wildlife Responders». Denne alliansen hadde nettopp holdt møte i Italia, da katastrofen rammet spanskekysten. International Fund for Animal Welfare (IFAW) og World Wide Fund for Nature (WWF) sendte straks representanter til Spania for å finne ut om deres hjelp var ønsket. De tok kontakt både med den spanske ornitologiske foreningen SEO og XUNTA – som tilsvarer det norske Naturverndirektoratet – som begge takket ja til erfaren hjelp utenfra. XUNTA bidro med passende lokaler til hjelpeaksjonen og to rehabiliteringssentere ble straks etablerte.

«I Erika ulykken mistet 300 000 sjøfugl livet i løpet av de første ukene.»

Det idéelle lokale må ha stor gulvplass og god ventilasjon for å unngå soppinfeksjoner; ha god tilgang til strøm og nærmest ubegrenset tilgang til vann. Det tar f.eks. en time å vaske en havsul og en halv time å skylle den etterpå.

Fuglerensingen etter “Prestige”

Attende november ankommer de første 15 fuglene rehabiliteringssenteret i La Coruna. Det første som må gjøres er å få i dem drikke; en blanding med vann og akkumulatorvæske som løser opp oljen de har svelgt. Fra nå av ankommer fugler og hjelpere om hverandre. Kasser blir snekret til oppbevaring av de nyankomne fuglene og bassenger til rehabiliteringen blir skaffet lokalt.

Representanter fra Sea–Alarm, Earthkind, MEDMARAM, to rense-eksperter fra Taronga Zoo i Australia og Grefa – en gruppe veterinærer fra Madrid som har spesialisert seg på førstehjelp for ville dyr – kommer til Galicia for å hjelpe til, men også for å få erfaring med behandling av oljeskadd fugl.

Oljeskadet fugl i rehabilitering.
Rehabilitert oljeskadet fugl. Foto: Sissel Rørvik/NOAH

Det som er spesielt med fuglene de får inn er det store spekteret av arter de representerer: Storsul, lom, alke, skarv, toppskarv, svartbak, sildemåke, krykkje, svartand, lomvi, lundefugl og havlire – en type stormfugl med eksepsjonelt stort vingespenn – en meget sjelden slektning av albatrossen. De får inn bare én av den, men den ene utgjør en forholdsvis stor andel av de (ca.) 1750 som er igjen i verden. Den får navnet Pepe.

«Etter tre uker er de første fuglene klare til å settes ut igjen. Men hvor?»

Nå begynner også veteranene å strømme til, de med særskilt erfaring fra “Amoco Cadiz”, “Exxon Valdes”, “Pallas”, “Sea Empress”, “Erika”… Noen er eksperter i innfanging av fugl – det er ikke alltid enkelt og må gjøres på en måte som ikke ytterligere traumatiserer fuglene. Andre har spesialisert seg på fôringen eller vaskingen.

Bilde viser Fugl vaskes etter oljeskader.
Fugl vaskes etter oljeskader. Foto: NOAH

Imidlertid må noen av dem dra igjen nesten med en gang for å hjelpe til med renseoperasjonen i California. Royal Society for the Protection of Birds kan ikke sende folk; de har hendene fulle med 650 oljeskadd fugl funnet langs Kent kysten. Noen av ulykkene forårsakes simpelthen ved at skip skyller ut tankene til sjøs.

«Vi vet imidlertid at svaret for alt liv som fortsatt lever på jorden og i havet, ligger i en drastisk reduksjon av forurensing. En satsing på reelle, preventive sikkerhetstiltak fra oljeindustriens side kunne redusere oljesølsulykkene både i antall og omfang.»

Etter tre uker er de første fuglene klare til å settes ut igjen. Men hvor? Stea, Portugals ornitologiske forening, mener at Bahia de Setubal, en kyststripe utenfor Lissabon er et bra sted. I første omgang blir et 30 -40 talls fugl kjørt de åtte timene det tar til stranden. De må gis vann og mates med fersk fisk på veien. Folkene som er igjen i rensesenteret kan glede seg, men får ingen ‘pust i bakken’ for 430 pasienter er igjen hvor der idéelt sett bare er plass til 300. Og ny olje sprer seg fra “Prestige”, et 20 kms flak er på vei inn mot Pontevedra….

Flere fugler reddes

20.000 fugl ble reddet i løpet av de første ukene etter “Erika” ulykken. I året som fulgte gikk totalen opp til 64.000 som ble renset ved senteret til Martine og Patrick Luhan i Lorient i Frankrike. Prosentvis ble flere fugler reddet i ukene etter forliset av “Prestige”; det synes som om alliansen mellom dyrevernorganisasjonene fungerer bra.

Ærfugler tørker etter vask. Foto: Sissel Rørvik/ NOAH
Ærfugler tørker etter vask. Foto: Sissel Rørvik/ NOAH

Ekspertisen øker og prosentvis flere fugler overlever i de seneste redningsaksjonene. For øvrig kan ikke bestander overleve hvis de synker for lavt i antall. Fugler og andre dyr, selv insekter, som det har syntes å være ubegrensede mengder av, har i de sist femti årene forsvunnet ‘på mystisk vis’. I Storbritannia er man redd for å miste gråspurven, da bestanden er redusert med millioner. Alt tyder på at dyr som lever i flokk er like avhengige av bestandens sunnhetstilstand som av hvert enkelt individs fysiske velvære. Det var på tide at også norske forskere ble modige nok til å fokusere på hva en bestand – av fisk, fugl, eller sjøpattedyr – trenger for å opprettholde livsviltaliteten istedenfor å komme med leksen om hva de gjør av skade på ‘våre fiskerier’.

«20.000 fugl ble reddet i løpet av de første ukene etter Erika ulykken. I året som fulgte gikk totalen opp til 64.000 som ble renset ved senteret til Martine og Patrick Luhan i Lorient i Frankrike.»

Vi vet imidlertid at svaret for alt liv som fortsatt lever på jorden og i havet, ligger i en drastisk reduksjon av forurensing. En satsing på reelle, preventive sikkerhetstiltak fra oljeindustriens side kunne redusere oljesølsulykkene både i antall og omfang. Det er imidlertid av like stor betydning at avgjørelser angående reparasjoner av naturen når ulykker skjer – for ulykker unngår vi ikke – blir foretatt av dem som har den nødvendige ekspertise og erfaring. Dem finnes det nå ganske mange av selvom de ikke alltid kommer til ordet der beslutninger taes.

Pepe – havliren – albatrossens slektning – den ene av 1750 – kom seg fort til hektene igjen. Den likte folk og spesielt sin egen passer, som han klatret rundt på. Etter tre uker ble det bestemt at Pepe var klar til å settes ut i naturen igjen. Han skulle reise med fly til Mallorca, der de andre havlirene bor; men bare to dager før avreise døde han plutselig.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2003.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.