NOAH logo
Forsiden > Ville dyr > Etologiens pionerer 1. feb 2007

Etologiens pionerer

Portrett av sjimpanse.

av Siri Martinsen

Darwin revolusjonerte biologien ved å påpeke menneskets slektskap med andre arter. Siden det har forskning i mange år snarere tåkelagt dyrenes liv enn kastet lys over det – inntil man igjen begynte å studere dem på deres egne premisser.

Charles Darwin

Charles Darwin

Charles Darwins la grunnlaget for å forstå at alle dyrearter har et slektskap med hverandre. Hans arbeid har vist at det ikke er korrekt å snakke om mennesker som vesensforskjellige fra andre dyr, men at vi må innse at vi er en dyreart blant mange. Ifølge Darwins syn er det ingen ”fundamental forskjell i mentale evner” mellom mennesker og andre pattedyr som står oss nær, men han påpekte samtidig at ”vi har gjort dyrene til våre slaver – og ønsker ikke å se på dem som våre like.” Konrad Lorenz,som kom til å bli betegnet som etologiens ”far”, formidlet også nærhet og respekt for andre arter, og levde sammen med mange av dyrene han studerte. Hans forskning gikk i stor grad ut på å lære av dyrenes egen adferd, ikke presse dem inn i menneskeskapte situasjoner hvor deres adferd ble redusert til respons på stimuli i et laboratoriemiljø.

Forskning som ikke vil finne svar

Den moderne adferdsforskningen utviklet seg imidlertid i en begrensende retning. Dyr ble studert i kunstige omgivelser hvor de ikke hadde mulighet til å utfolde sin adferd, men hvor de tvert imot ofte kunne utvikle avvikende adferd og mental sykdom. Mange av spørsmålene som ble stilt om dyrs adferd og mentale og emosjonelle evner var i seg selv begrensende. Visse spørsmål stilte man ganske enkelt ikke. Visse svar ville man rett og slett ikke ha. På denne måten ble viten om andre arter snever – med den praktiske konsekvensen at man annonserte at det ikke var noen informasjon å finne. Man kan undres om forskere i dyreadferd egentlig ønsket å finne ut så mye som mulig om de dyrene som var gjenstand for deres studier, eller om det hele var en øvelse i å bekrefte menneskets unike posisjon.

Konsekvensen av lukkede øyne

Denne tradisjonen finnes fortsatt, og den har satt dype spor langt utover det vitenskapelige miljøet. Det er fortsatt ikke uvanlig at hunder blir fremstilt som stimulus-respons-maskiner av selvoppnevnte adferdseksperter. Likeledes er det fortsatt utbredte holdninger at dyr som holdes i fangenskap – som kuer, griser og høner – ikke ”trenger noe annet” en bur og binger. Deres adferd i disse stimulifattige omgivelsene er nødvendigvis er svært fattig, og således slår man fast at de heller ikke har andre adferdsbehov.

En antropolog fornyer etologien

Men i1960-årene tok antropologen Louis Leaky initiativet til tre langvarige primat-studier som skulle revolusjonere etologien. Han ville undersøke menneskets røtter ved nettopp å studere våre nærmeste slektningers liv slik det utfoldet seg i deres eget miljø. Leaky så at fordommene som ble innprentet studentene i biologi faktisk var til hinder den type forskning han ønsket å bedrive, til hinder for å se dyrene slik de egentlig var. Man lukket øynene for viktige oppdagelser fordi det man så per definisjon ikke kunne skje: Dyr hadde ikke følelser, altså kunne man ikke rapportere hvordan sorgreaksjon etter tapet av familiemedlemmer artet seg. Dyr hadde ikke tanker, altså kunne man ikke beskrive hvordan de løste problemer på måter som åpenbart måtte medføre resonnering . Dyr hadde ikke kultur, altså lukket man øynene for oppdagelser som tydet på at de var nettopp det de hadde. Denne måten å drive vitenskap på førte ikke frem til nye innsikter. For å muiliggjøre studier av dyr uten dette tåkelag av fordommer, gikk Leaky nye veier – han sendte ikke ut studenter, men unge mennesker som ikke nødvednigvis hadde formell utdannelse, men først og fremst hadde en stor innlevelse med dyr og evne til å oppdage detaljer og enkelthendelser, til å gjøre feltarbeidet for seg. Flere av dem skulle bli blant verdens mest respekterte etologer, verdenskjente for sin forskning – Jane Goodall med sjimpansene, Dian Fossey med fjellgorillaene og Biruté Galdikas med orangutanene.

Feltstudiene skaper respekt for dyr

Disse feltstudiene foregikk helt på dyrenes premisser med så lite forstyrrele av dem som mulig. Forskerne levde sammen med dyrene over flere tiår – fulgte enkeltindivider, familier og samfunn. De noterte ikke bare informasjon om adferd som de på forhånd hadde bestemt seg for å observere, men beskrev helheten i dyrenes liv, inkluderte enkelthendelser og ekstraordinære observasjoner. Dyrene fremstår som individuelle personligheter gjennom forskerens beskrivelse. Felles for disse tre forskerne var også et dypt engasjement og respekt for enkeltindividene – alle engasjerte seg etterhvert parallelt med forskningen i å beskytte individene i de ville samfunnene såvel som redde enkeltindivider fra fangenskap.

Etterhvert som primatstudienes oppdagelser åpenbarte et helt annen dyreverden enn det man i vitenskapelige kretser var vant til å forholde seg til, vokste lignende prosjekter frem og fikk oppmerksomhet rettet mot andre arter. Studenter i de ulike forskningsleirene begynte å studere andre dyr – som Barbara Smuts, student hos Jane Goodall, som fokuserte på bavianer. På samme tid vokste lignende forskningsprosjekter frem i andre deler av verden. Cynthia Moss og Ian Hamilton levde med elefantene i hver sin forskningsleir – og har vært inspirasjon for en rekke av verdens fremste elefantforskere. Andre studier ble utført på løver, afrikanske villhunder, ulver, delfiner og fugler – for å nevne noen.

Nye holdninger smitter

Prof. Marc Bekoff representerer en trend hvor disse feltforskerne med fornyet respekt og forståelse også endrer synet på de dyrene man er vant til å omgi seg med. Han studerte lenge ville dyr i sitt nærmiljø i Colorado, koyotene, fjellløvene og fuglene – og brukte samme metode for å studere hunders adferd – hans egen hund, Jethro, var den viktigste samarbeidspartneren. Bekoff uttaler at hvis man ”ikke vil gjøre noe mot sin egen hund, bør man heller ikke gjøre det mot andre dyr”. På samme vis forteller Barbara Smuts at hun så på dyr i sin nærhet med nye øyne etter å ha levd på like fot med bavianene i deres samfunn: ”Det var ikke før jeg erfarte opplevelsene med bavianer at jeg begynte å stille spørsmål ved den begrensede referanserammen innenfor hvilken jeg og andre i vår kultur forholder oss til våre ”selskapsdyr””. Hun forteller hvordan hun opplevde forholdet til Safi, hunden hun tok til seg etter sine feltstudier i Afrika, på en helt annet og likeverdig måte enn tidligere. På samme måte har Jane Goodall overført sin innsikt om menneskets nærmeste slektning, til innsikt om andre arter. Hun har sluttet å spise dyr som følge av sin viten, og er en aktiv forkjemper for ”en mer etisk holdning overfor alle skapninger som utgjør det vell av arter som menneskene deler planeten med”. For disse forskerne har respekt og beundring for de ville dyrenes komplekse liv, fått dem til å åpne øyenne for at også de dyr som ofte er fratatt muligheten til å utfolde individualitet og naturlig adferd, innehar disse egenskapene.

Efaring med dyr blir ofte fremhevet som verdifullt i seg selv, men felforskernes arbeid viser at ulike fremgangsmåter gir svært ulike erfaringer: Den erfaring som nås gjennom å leve med dyr på deres egne premisser skaper respekt og forståelse. Den erfaring som nås ved å leve med dyr og tvinge dem inn på våre premisser, setter skylapper for vår innsikt om hvem dyrene egentlig er.

Kilder: Montgomery S, Walking with the great apes, Huoghton Mifflin Company, 1991; Goodall J & Bekoff M, ”The ten trusts”, Harper San Fransisco, 2003; Goodall J, Trough a Window, Phoenix, 1990; Moss C, Elephant Momories, Fontana 1988; Poole J, Coming to Ahe with elephantsHyperion , 1996; Bekoff M, The Emotional lives of animals, New World Library, 2007.

”Da jeg begynte mine studier i Gombe i 1960 var det ikke akseptabelt – iallefall ikke i etologiske sirkler – å snakke om et dyrs sinn. Bare mennesker hadde sinn. Det var heller ikke helt god tone å snakke om dyrs personlighet. Selvsagt visst alle at dyr hadde sine unike personlige karaktertrekk – enhver som noensinne hadde hatt en hund eller et annet familiedyr var klar over det. Men etologer, i sin streben etter å gjøre sitt felt til en ”hard vitenskap”, skygget unna oppgaven som gikk ut på å forklare slike ting objektivt. En respektert etolog, som innrømmet at det var ”variasjon mellom ulike dyreindivider”, skrev at det var best om dette faktum ble ”feid under teppet”. På den tiden var det etologiske teppet ganske så bulkete på grunn av alt som var gjemt under det.”

Prof. Jane Goodall (40 års studier av sjimpanser)

”Mitt eget liv har overbevist meg om at de begrensninger de fleste av oss oppdager i våre relasjoner med andre dyr ikke reflekterer deres begrensinger, som vi så ofte tror, men vårt eget insnevrede syn på hvem de er og hvilke relasjoner vi kan ha med dem.”

Prof. Barbara Smuts (studier av blant annet bavianer og delfiner)

”Jeg har sett (…) elefanter hilse hverandre med trompetstøt av glede; sett elefanter – voksne såvel som kalver – løpe og leke over de åpne markene; sett elefanter prøve å løfte og holde oppe en såret venn; sett en mor stå ved siden av sitt døde barn i fire dager; og sett en syv årig kalv forsiktig stryke og kjærtegne kjevebeinet fra sin døde mor.”

Dr. Cynthia Moss ( 35 års studier av elefanter)

”Det er noe urovekkende og dypt rørende ved en gruppe elefanters reaksjon på at en av dem dør (…) de har en måte å berøre på hvor de går bakover og bruker sine følsomme bakføtter overraskende forsiktig, de bruker denne måten for å vekke opp sine sovende barn og å berøre sine døde. De bruker tåneglene og sålene til å stryke over kroppen svært forsiktig, i sirkler, igjen og igjen (…) til slutt dekker de den døde med løv eller grener. Er dette elefantenes sørgerituale?”

Dr. Joyce Poole (30 års studier av elefanter)

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem