NOAH logo
Forsiden > Ville dyr > Dyrenes stemme? 1. jan 2001

Dyrenes stemme?

Som de sosiale vesener dyr er, er det hevet over tvil at de kommuniserer med hverandre. Vi mennesker strever imidlertid ofte med å forstå dem. Noen har, kanskje i ren frustrasjon over ikke å forstå, avskrevet dyrenes kommunikasjon som ikke-eksisterende. Andre prøver imidlertid å finne veien inn til et felles språk.

Men måtene dette gjøres på er svært ulike. Noen holder dyr i laboratorier, og påtvinger dem menneskespråk i håp om å finne en objektiv kommunikasjonsvei. Andre griper til metoder som for de fleste virker uforståelige, og tror de kan fange opp dyrs tanker og følelser direkte. Atter andre forholder seg til mer jordnære og lettfattelige uttrykk som kroppsspråk og mimikk, for å forstå dyrene.

En gang vil vi kanskje bli godt i stand til å kommunisere med andre arter. Kanskje vil vi kunne forstå mer av deres språk – slik at ikke den største forståelsesbyrden ligger på dem. Hvilke metoder man enn bruker til å komme i kontakt med dyr, bør ledesnoren være respekt for deres naturlighet og egenart. Dette ikke alltid er til stede i vår omgang med dyr, heller ikke i de situasjoner hvor vi er interessert i hva de kan formidle til oss. Men det dyrene faktisk klarer å formidle til oss på grunn av – og på tross av – våre anstrengelser, bør bidra til å lede oss nærmere dette målet.

– Intervju med en papegøye –

Oversatt fra ”Scientific American”nr 4/99, av Hege Fredriksen

Papegøyen Alex. Foto: Scientific American

I månedsvis hadde jeg ventet på å få møte Alex, den berømte Afrikanske grå- papegøyen. Trent av Irene M. Pepperberg i Universitetet i Arizona, kan Alex meget vel være den eneste ikkemenneskelige som snakker engelsk, og mener det han sier. Den 20 år gamle fuglen sies å kunne telle til 6 og å gjenkjenne og navngi 100 forskjellige objekter, med deres farge, sammensetning og form; hans evne til å kategorisere måler seg med det sjimpansene greier.

Idet jeg entrer Pepperbergs lille laboratorium sammen med en venn, stoppes jeg brått av en rasende vegg av ulvehyl. Forvirret lokaliserer jeg kilden; en mellomstor grå fugl med et megetsigende blikk, som står på et bord tilsøplet av frukt- og papirbiter. ”Alex liker høye menn”, forklarer Pepperberg, og mener vennen min.

På et øyeblikk er Alex vaglet på skulderen hans, skjelvende, flaksende og hoppende fra fot til fot i opphisselse. ”Hvis han virkelig liker deg”, advarer en student, ”vil han kaste opp inni øret ditt”. Han refererer til en papegøyes instinkt for å gulpe opp mat og gi det til maken sin. ”Vil du ha en drue?” spør Alex plutselig sin nye ledsager med en nasal, men fullstendig klar stemme. Jeg er overveldet av ærefrykt- til Pepperberg forklarer at Alex av og til benytter setninger uten å mene noe med dem. Noen ganger mener han dem. Ukomfortabel på hånden min, skriker Alex ”Vil tilbake”og klatrer opp på en stolrygg.

Det er fôringstid. ”Brød”, annonserer Alex, og etter å ha blitt gitt en bit muffins, fortsetter han å spise forsiktig rundt blåbærene. Min venn drar, slik at Alex kan konsentrere seg, og vi går igang med arbeidet. ”Hvor mange?” spør en student, mens han viser et brett med fire korker. Men Alex er i dårlig humør og nekter å se. ”To”, sier han raskt; så ”Kork nøtt”, hans beskrivelse av en mandel, som er hans belønning.

”Det er feil, Alex. Ingen kork nøtt. Hvor mange?”
”Fire”, svarer Alex. ”Du så ikke”, sukker studenten, og henter en metallnøkkel og en grønn plastnøkkel. ”Hvilken leke?”
”Nøkkel”
”Hvor mange?”
”To”
”Hva er forskjellig?”
”Farge”

Denne gangen får Alex sin kork nøtt. Jeg tar frem kameraet mitt. Øyeblikkelig bruser Alex med fjærene sine, eller rettere; det som er igjen av dem etter at han har nappet ut de fleste halefjærene. Jeg må legge vekk utstyret før han kan fortsette arbeidet. Alex går videre til å identifisere en stein som ”stein”, en firkant som ”fire kanter”, bokstavene ”o” og ”r” plassert sammen som ”OR”, før han med en trist, liten stemme etterlyser ”kork nøtt”.

Pepperberg trener sine papegøyer ved å bruke et triangel; seg selv, papegøyen og en student. En person holder opp et objekt; den andre setter navn på det og mottar det. Ved å lytte, se og trene, lærer fuglen det nye ordet som vil gi ham den nye ”leken”. Alex blir nå ofte brukt som et substitutt for et menneske, i innlæringen av de yngre fuglene. Han gjør sjelden feil i denne rollen, og fuglene lærer fortere fra ham enn mennesker.

I lang tid trodde forskere at fugler, med sine små hjerner, kun var i stand til tankeløs etteraping eller enkle assosiasjoner. Men Pepperberg har vist at iallefall Alex kan bruke språket kreativt- og i tillegg tenke med en kompleksitet sammenlignbar med det som er demonstrert med ikke-menneskelige primater eller delfiner.
Det neste Pepperberg håper å lære Alex, er at symboler, som f.eks ”3”, refererer til et bestemt antall objekter.

Min venn kommer tilbake, og Alex blir igjen distrahert. ”Jeg er lei meg”, sier han etter en spesielt dårlig sessjon. ”Vil tilbake”. Det er på tide å dra. Avskjeden blir lettere da en høy, mannlig student kommer inn. Mitt siste glimt av den utrolige Alex er av en pjuskete grå fugl som ekstatisk danser på skulderen til en mann.

– Og hva sier dyrene –

– telepatisk kommunikasjon med dyr
Intervju med Astrid Moe av Hege Fredriksen

Etter mange år i dyrebeskyttelsen, dyrevernnemd og Statens utvalg for forsøk med dyr, som en ”dyrenes hjelper”, følte Astrid Moe at hun måtte snu om på begrepene. Hva om de hun prøvde å ”verne” hadde et budskap til henne? Astrid gikk i lære hos Samantha Khury fra USA, og ønsker nå å hjelpe både dyr og mennesker med telepatisk kommunikasjon.

– Hvordan mener du at dyr kommuniserer?
– Dyr kommuniserer i bilder, følelser og tankebølger, som omsettes til bilder, fornemmelser og inntrykk hos oss. Vi kommuniserer også slik, men det er hovedsaklig talen som brukes av oss.

– Hvordan vet du at det er dyrene som snakker, og ikke dine egne tanker og følelser du hører?
– Jeg har fra barndommen vært tiltrukket av dyr, og følt at jeg kjenner og forstår dem veldig godt. Først syntes jeg det dyrene sa var så rart at jeg ikke turde tro dem, langt mindre konfrontere eierne. Men hver gang jeg gjorde det, bekreftet de alt. Dyr forteller alltid detaljer som bare eieren deres kan vite om, derfor er det viktig å hverken legge til eller trekke fra noe av den informasjon som kommer.

– Hva spør du dyrene om, under en konsultasjon?
– Først sier eieren hva som er problematisk ved dyret. Jeg snakker inni meg eller høyt, når jeg spør dyret. En hund hadde blitt slått av sin tidligere eier. Han løp forvirret rundt i rommet. Da han ble trygg, og uttrykte sine opplevelser, var det en så stor lettelse for ham at han sovnet i ren utmattelse. Endelig lyttet noen til ham, og forstod ham! Dyr vil at vi skal være tilstede for dem, de vil føle seg trygge. Vi må lytte til det de har å fortelle oss.

– Hvilket syn har du på å drepe og spise dyr?
– Jeg ble vegetarianer før jeg ble bevisst evnen til å kommunisere med dyr. Jeg kunne ikke være likeverdig med dyr før jeg sluttet å spise dem. Prosessen var uutholdelig; jeg ble satt til doms og så meg selv fra alle vinkler. Jeg spurte ”hvorfor gjør jeg dette?”; til jeg nådde inn til kjernen som sa ”Jeg kan ikke drepe». Jeg måtte tenke over: ”hvordan vil du selv fødes, leve og dø?” Jeg vil fødes naturlig, leve i pakt med mine følelser, og dø naturlig. Dyrene vil det samme. Hver gang vi dreper et dyr, drepes noe av vår indre guddommelighet.

– Tror du dyrene har et budskap til menneskene?
– Ja, veldig sterkt! Dyrene er her for å lære oss om kjærlighet. Det de ønsker av oss, er ubetinget kjærlighet, slik vi ville gitt våre barn.

– Med tegnspråk som brobygger –

utdrag fra boken ”Den ensomme apen” av Bergljot Børresen

De siste tiårene har forskere forsøkt å kommunisere med aper – ved hjelp av menneskers språk. Den største utfordringen har såldes ligget på apenes side. Noen resultater av anstrengelsene beskrives i bokform av veterinær Bergljot Børresen:

Hensikten med de forskjellige språkopplæringsprosjektene er ikke bare å se hvor langt de store apene kan komme i språkutvikling når de får samme systematiske stimulering som menneskebarn. Den store drømmen er å bruke språket til å få innblikk i dyrenes subjektive følelser og tanker.

Gorillaen Koko har kanskje ført oss lengst på veien inn i dyrets egen verden. I 1972 kom hun ti måneder gammel til forskeren Francine Patterson for kryssfostring, og lærte tegnspråk fra første stund. I dag bruker Koko ca. 1 000 ulike ordtegn, hvorav 500 hører til hennes daglige repertoar. Kokos mennesker snakker ikke bare tegnspråk til henne, men også vanlig engelsk, og hun forstår mange tusen ord i begge språkene.

Koko har fortalt en del om hvordan det er å være gorilla, som i følgende dialog:- Hva liker gorillaer aller best å gjøre?- GORILLA ELSKER SPISE GODT.-Hva gjør deg glad?- GORILLA TRE (At en ung gorilla liker å klatre er ikke så merkelig). – Hva gjør deg sint?- ARBEID.- Hva gjør gorillaer når det er mørkt?- GORILLA LYTTER…SOVER.- Hvordan sov du i natt?- GULV, TEPPE.- Hvordan liker du at teppe kjennes?- VARMT KOKO-LIKER.

Etter de første fem årene ble den artsblandede ”familien” utvidet med en tre år gammel hanngorilla, Micael. Selv om hans trening kom så sent igang, kan han idag bruke ca 400 ulike tegn, og han og Koko bruker ofte menneskenes tegnspråk seg imellom i tillegg til sine gorilla-lyder og tegn. De to gorillaene snakker tegnspråket så raskt og flytende at de ofte må senke farten og ”snakke” tydeligere for at mennesker som ikke er så fortrolig med tegnspråket skal henge med.

Ofte viser det seg at gorillaen mener noe helt annet med et ord enn det menneskene tror. En dag Koko kom inn på kjøkkenet mens en spesiell duftende rett ble gjort i stand, gjorde hun tegnet for BLOMST. For et menneske er en blomst først og fremst en vakker, fargerik dekorasjon. For en vegetarianer-ape er en blomst det samme som duftende mat.

En gang Koko var sint, kalte hun seg selv en RØD SINNA GORILLA. En annen gang var hun tørst og maste om å få saft uten at noe skjedde. Tilslutt suget hun i seg vann fra en dyp skål på gulvet med er ganske tykt gummirør som lå der, og kalte seg selv en TRIST ELEFANT.

Koko kan tulle og spøke med ord og bilder, og ler godt når hun får et menneske på limpinnen. Men hun har også tanker om sorg og død. Da hun var 7 år fant følgende dialog sted:Når dør gorillaer?-TRØBBEL GAMMEL. hvor går gorillaer når de dør?-KOSELIG HULL ADJØ. Hva føler gorillaer når de dør? glad? trist? redd?- SOVE. Koko har flere ganger snakket om hull i jorden i forbinnelse med død, selv om hun aldri har sett eller hørt om begravelser. Kanskje det ligger i gorilla- naruren, for da gorillaene i et Zoo i Washington en dag fant en død kråke, grov en av dem et hull i jorden, kastet kråka oppi og skuffet jord over.

Fem år etter samtalen om døden, forsvant Kokos elskede katt All Ball en dag ut av en dør som sto åpen etter en besøkende, og ble drept av en uoppmerksom bilist. Koko gråt da hun ble fortalt hva som hadde skjedd. Tre dager senere ble hun spurt: Vil du snakke om katten din? – GRÅTE. Hva hendte med katten? – SOVE KATT. Senere så hun et bilde av en katt som lignet All Ball, og signaliserte – GRÅTE TRIST RYNKE PANNEN. Flere måneder senere ble hun spurt: Hva følte du da du mistet Ball? – SAVN. Spørsmålet ble gjentatt og Koko svarte – ÅPEN TRØBBEL BESØK TRIST; og RØD RØD RØD VOND TRIST KOKO-ELSKE GOD.

Drøyt fem år etter hendelsen kom Koko over et bilde av seg selv og Ball i et fotoalbum: – DET VONDT RYNKE PANNEN TRIST UOPPMERKSOM.

– På talefot med hunden –

utdrag fra boken ”På talefot med hunden – de dempende signaler” av Turid Rugaas

Hunder er konfliktløsende flokkdyr. Når konflikter oppstår mellom oss og hundene må vi nok se på oss selv for å finne feilen. I de aller fleste tilfellene ligger den der.

Hunder som har normale muligheter til å utvikle språket sitt i samvær med andre hunder i oppveksten vil som regel bli sosialt godt fungerende dyr med god evne til å løse konflikter. Har de mistet en del av dette kommunikasjonssystemet som er så viktig, er det ofte på grunn av kontinuerlig mobbing og overfall fra andre, kanskje aggressive og voldsomme hunder som har angrepet dem på tross av all dempingen de ga.

Hunder prøver ihvertfall helt klart å unngå konflikter så sant de har beholdt en del av språket sitt og evnen til sosial omgang. Hunder bruker språk og signaler hele tiden når de befinner seg i våken tilstand og når det skjer det minste rundt dem. Vi kan ta for oss en helt vanlig dag. Du våkner, er litt morgensur og snakker grinete til hunden når den kommer glad og vil ha kontakt. Hunden prøver å dempe sinnet ditt ved å se vekk, slikke seg, eller noe annet. Dere skal ut på tur, og du kommanderer sitt i en litt morsk stemme fordi hunden hopper og maser ved døra. Hunden svarer deg med å slikke, gjespe, snu seg eller kanskje sitte helt stille til aggresjonen din er over. Ute på tur vil hunden bort til noe spennende, og du drar eller rykker den vekk – hunden kommer med demping for å få deg litt snillere. En hund dukker opp i det fjerne, og hunden din begynner å gå saktere, snur seg kanskje litt og snuser i bakken for å være sikker på at den andre hunden har sett hvor vennlig den er. En dame kommer farende i full fart for å rekke bussen, rett mot hunden din og deg, noe som på hundespråket er meget uhøflig, og hunden din svarer fort med å gå til siden, snuse, snu ryggen til eller noe annet dempende.

Slik kunne vi ha gjennomgått hele dagen med alt en hund opplever på godt og vondt. De svarer oss og hverandre; når en hund gir et signal så er det forventet at det kommer et svar. Akkurat som når vi sier hei og blir dugelig fornærmet om vedkommende bare går rett forbi uten å hilse. Går du mot hunden, bøyer deg over den, holder rundt den, klemmer den, blir sint i stemmen, såkalt dominant i oppførsel og stemme, når vi maser og løper rundt og bråker, når familiemedlemmer krangler og hyler, når ungene leker vildt, når vi ikke lar hunden få fred når den ønsker det – og i mange, mange andre situasjoner, vil du få et signal fra hunden som skal få deg eller dere til å roe dere ned, bli mindre aggressiv, mindre masete eller lignende alt etter situasjonen.

Noen ganger kommer signalene i små lynkjappe bevegelser slik at det er vanskelig å se dem. Andre ganger holdes de i noen sekunder så du har sjansen til å se hva som foregår. Med trening blir det lettere for deg å se til og med disse små lynglimtene av et slikk eller en hodevridning. Alt som skal til er litt trening og selvsagt også å vite hva du skal se etter.

Hundens forfedre 10-15.000 år tilbake i tiden hadde dem gjennom et naturlig utvalg fordi det hadde så mye med flokkens overlevelse å gjøre. En flokk kan ikke overleve hvis de til stadighet slåss og ødelegger hverandre. Hundene våre arvet dem. Alle hunder over hele verden har dem, uansett rase, størrelse, farge eller fasong de måtte ha. Det er et virkelig universelt språk. Det betyr at hunder fra hele verden kan kommunisere med hverandre når de treffes. Og det betyr at du kan kommunisere med hunder når du treffer dem i andre verdensdeler. Når du tar hjem en import fra Australia eller Afrika, vet du at den hunden også vil kunne forstå de hundene du har fra før og forstått av dem. Det er nesten magisk!

Noen raser bruker mer av enkelte signaler enn av andre, fordi det passer bedre til det utseende de har. Det er tross alt lettere for en hund med mye hår i ansiktet å slikke seg eller snu seg for å bli forstått, enn om den skulle bruke øynene som en del av andre raser ofte bruker. De vil likevel forstå de signalene andre hunder og raser bruker. For eksempel kan en hund stoppe opp og stå stille, snu hodet til siden og slikke seg, mens hunden den møter går i bue, med sakte bevegelser, snuser i bakken og passer på å ha siden til den møtende hunden. Er det en tredje hund tilstede sitter kanskje den og gjesper, eller legger seg ned. En fjerde tar kanskje en pinne og løper rundt med. De kan si forskjellige ting, men de blir forstått fordi språket er deres eget, og de har fått det i arv fra forfedre som var mestere i å overleve, blant annet ved å holde fred og ro innen flokken så de kunne bruke kreftene sine på jakt og mat istedet for på unyttige og destruktive konflikter i flokken.

Hundens språkreportoar inkluderer også det vi kan kalle trusler, eller avstandsøkende signaler. De består av å vise tenner, knurre, bjeffe, gjøre utfall, glefse og har til hensikt å få ubehaget på avstand, skremme det vekk. Det hunder finner truende hos oss mennesker er blandt annet sinne og aggresjon, at vi går rett mot dem, bøyer oss over, stirrer på dem, holder dem fast og lignende. En hund vil som regel prøve å dempe først, hvis ikke trusselen kom veldig brått, som når et barn snubler og faller oppå en sovende hund.

Når vi er i nærheten av hunder har vi alltid et valg: vi kan oppføre oss truende og dermed fiendtlig, eller dempende og dermed vennlige. Vi har alltid dette valget, og hva vi velger vil ha konsekvenser for vårt forhold til den hunden det gjelder. Viser du deg truende må konfliktløseren hunden prøve å dempe deg. Hvis det ikke går vil den prøve å skremme deg vekk. Hvorfor i alle dager skal vi opptre truende overfor en hund? Det finnes ingen grunn til det og ingen unnskyldning heller.

Bli medlem