NOAH logo
Forsiden > Dyr i underholdning > Tyrefektingens historie 1. jan 1992

Tyrefektingens historie

Tyrefekting

av Lars Johansen
(Artikkelen har tidligere vært utgitt i HISTORIE, populærhistorisk magasin)

Det er alltid lettere å misjonære i fremmed land, lettere å forkaste andre menneskers barbari. Det er faktisk lettere å se det for hva det er, nettopp fordi man ikke behøver å bruke selvinnsikt, som kan være smerte- full enten den er kulturell eller personlig. Vi kjenner argumentene for vår egen nasjons sel- og hvalfangst, men hva vet vi om hva tyrefektingen betyr for spanjolene? Vi gjengir her en artikkel tidligere publisert i «HISTORIE», som er skrevet av en tilhenger av tyrefektingen. Selv om artikkel forfatteren har en annen holdning til dette enn det dyrevernere har, opplyser artikkelen til fulle om tyrefektingens faktiske innhold.

Tyrefekting er blodig alvor. Det er drama der tragedien er ekte. Den ene av aktørene dør faktisk. Sam- tidig er det fest og folkeforlystelse. Spanjolene kaller tyrefektingen «la fiesta nacional»; den nasjonale festen. Og ingen kan tvile på at tyrefektingen også er en fest, til tross for det tragiske innholdet. I de fleste byer og landsbyer i Spania er tyrefekting noe man arrangerer som en del av byens årlige fest, som ofte er koblet sammen med religiøse høytider. Det er et feststemt publikum som bivåner forestillingen der en mann, kun væpnet med et rødt klede og et sverd, skal dominere en vill halvtonns okse før han tar livet av den med et sverdstøt. Ja, han skal ikke bare dominere villdyret. Han skal bruke det som middel til å skape «kunst», som sin partner i en tragisk ballett der kultur og intelligens demonstrerer sin overlegenhet over naturens villskap. Dette kan minne om eldgamle ofringsriter og det er lett å tro at spanjolene har drevet med tyrefekting i uminnelige tider, men hvor lenge har dette fenomenet egentlig eksistert? Hvor kommer det fra og hvordan har det oppstått? Kort sagt: hvordan er tyrefektingens historie?

Tyrefekting

Artikkelforfatteren mener dette er en fair kamp – men bare en av deltagerne har gått inn i ringen frivillig.

Begynnelsen… Eller..?

Tyrefektingens opprinnelse er svært usikker, men det eksisterer flere og tildels sprikende meninger om hvordan det hele begynte. Noen mener at Mithraskulten er sentral i utvikling av det vi idag kjenner som tyrefekting. Mithraskulten var en rligiøs kultus som kom til Europa fra Persia på romerrikets tid. I denne religionen spilte tyren en viktig rolle som symbol. Sentralt i kulten står guden Mithras´ ofring av en mytisk tyr. Dette bildet er en gjennomgangsfigur i de arkeologiske funn knyttet til denne religionen. Et eksempel fra landsbyen Cabra i Spania viser både dette og dens persiske opprinnelse: «Skulpturen i marmor representerer øyeblikket da guden ofrer den himmelske Tyren . Som vanlig er i den den mithraiske ikonografien har han på seg orientalske klær, persiske bukser, tunika med ermer og frygisk lue. Også dyrene som symboliserer den ondes krefter finnes fremstilt, skorpionen, slangen og hunden, selv om vi ikke vet særlig godt hvilken spesifikk rolle i kult-dramaet denne siste spiller. Fiender i den elementenes kamp som beveger historien siden tidenes begynnelse.» Tyreofringen i Mithraskulten kan ha sin opprinnelse i byen Tarsus der det de siste hundre år før Kristus fantes et blomstrende filosofisk miljø med stoisismen som sentral retning. Astrologi var et vesentlig element i stoisismen. Tarsus´ byvåpen har en løve i kamp med en tyr, noe man mener har klare sammen henger med den mithraiske ofringen av dette dyret. Det forklares som en ren astrologisk tildragelse; mithraistene så tyrens død som en markering på slutten av stjernetegnet tyren. Ofringen var en markering av vårjevndøgn, noe man trodde man hadde nådd takket være guden Mithras som var ansvarlig for dette årstidsskiftet. Denne teorien støttes av byvåpenet, der løven som dreper oksen er stjernetegnet Leo som symbolsk «dreper» stjernetegnet Taurus. Dette sammenfaller med vårens såing, og symboliserer defor jordbrukets begynnelse. Dette blir ekstra interessant når man vet at i de forsøk som er gjort på å tolke tyrefekting som rituell handling, blir den ofte omtalt som fruktbarhetsrite. Et element som bekrefter teorien kan vi se i de nevnte relieffer, der den døende oksens hale er forvandlet til et hveteaks. En annen teori går ut på at tyrefektingen har gresk opprinnelse. Teoriens grunnlag er at sjøfolk fra Kreta tok med seg Minoskulten med legenden om Minotaurus og kultens rituelle «tyreleker». Leken- dens hovedtrekk er som følger: Kong Minos´ hustru Pasifaë fattet en mildt sagt unaturlig tilbøyelighet for en okse. Resultatet av denne forbindelsen var Minotaurus, en blanding av menneske og tyr. Denne fremtoningen var innesperret i den berømte labyrinten på Knossos, helt til Tesevs ved hjelp av Ariadnes garnnøste løste problemet med å finne veien ut, slik at han kunne gå inn og drepe monsteret. Man mener denne legenden har sin opprinnelse nettopp i en tyrekult, der utøvelsen av en form for tyre- fekting sto sentralt. Denne gikk ut på å slå volte over dyret uten å bli skadd av hornene. Slik tyrefekting kan man se igjen opp gjennom historien også i Spania, særlig i det 18. og ved begynnelsen av det 19. århundre, da den moderne tyrefektingen, til fots, var i sin begynnelse. Teoriene om opprinnelsen går svært langt tilbake i tid, og kan være vanskelig å knytte sammen med den tyrefekting man kjenner fra historisk tid i Spania. Det samme problemet går igjen når man skal avgjøre hva slags historiske beretninger som dreier seg om tyrefekting. Det har forekommet mange slags former for drap på okser og kyr, men ikke alle kan knyttes til `la corrida de toros´ (se ordliste) i moderne for- stand. Man må skille mellom ritualiserte tyredrap og populære feiringer der oksen blir drept av festdel- takerne som del av feiringen. Slike feiringer med drap av okser hadde sannsynligvis mye tilfelles med de `capeas´ som feires i landsbyene idag. Disse blir beskrevet av tyrefektingens største kronikør José Maria de Cossco som «tøylesløs og anar- kistisk lek med og drap av okser og kyr på byens `plaza´, for anledningen brukt til hendelsen». Dagens `capeas´ kan uten tvil også beskrives på den samme måten, ihvertfall må det sies å være en god beskrivelse av de `capeas´ jeg har fått anledning til å være med på. Det er også viktig å skille dette fra tyrefektingen på arenaen, siden flere som ville beskrive seg selv som store `aficionados´ av den vel- regisserte forestillingen en tyrefekting er, men som aldri kunne tenke seg å delta på en `capeas´. Opprinnelsen til dagens tyrefekting, `la corrida de toros´ i egentlig forstand, må heller søkes i den type kamp med okser som Spanias gamle adel utviklet.

Adelig tyrefekting

Fra det 6. århundre har vi dokumentert en form for tyrefekting til hest, en slags avansert jakt i en innhegning, der målet er å ta livet av oksen fra hesteryggen uten å skade hverken seg selv eller hesten. Denne formen for tyrefekting finnes det en variant av selv i våre dager og kalles `corrida de rejones´ eller `rejoneo´, kalt slik etter navnet på sverdet som brukes av tyrefekteren til hest, en `rejón´. Opprinnelsen og spredningen av denne type tyrefekting er vanskelig å datere. Fram til tusentallet har man bare spredte nedtegnelser, men fra dette tidspunkt dukker det opp mange tegn på at dette var meget utbredt i Spania. Fra denne perioden og utover fortelles det om `rejón´ som en fritidsbeskjeftig- else adelen dedikerte seg fullstendig til. Det fantes ikke dét arrangement, hverken av nyttig eller festlig art som ikke hadde sin `corrida de toros´. Særlig ved kongebesøk og adelige bryllup var det vanlig å arrangere tyrefektinger av denne typen. Graden av popularitet kan man ane ved å sitere et brev dronning Isabel «la Catolica» skal ha skrevet til sin skriftefar Fr. Hernando de Talavera i 1493, der hun sier følgende: «For tyrefektingen følte jeg slik De sier, selv om jeg ikke nådde så langt; allikevel fremla jeg der med all min beslutsomhet aldri å se det mer i mitt liv, eller være der dette foregår, og jeg sier ikke forsvare dem (dvs. forby den) fordi dette var ikke for meg alene.» De adelige tyrefekterne var ikke profesjonelle og det lå under deres verdighet å motta penger for sin opptreden. Dette var noe man drev med for ærens skyld. En demonstrasjon av makt overfor almuen og en kappestrid om de unge senoritaers gunst. Samtidig hadde den en mer prosaisk funksjon som krigstrening for riddervesenet. At det allikevel fantes folk som drepte okser mot betaling kan vi se av en lovtekst fra 1277, der Castillas konge Alfonso X i lovboken Las Siete Partidas slår fast at infame, nederdrektig, æreløs er den som tjener penger på å drepe ville dyr. En slik person ville miste sine lov- lige rettigheter, hans vitnesbyrd ville ikke kunne aksepteres i retten, hans barn ville kunne gjøres arve- løse, han kunne bli utstøtt av samfunnet, og, hvis drept, kunne han nektes begravelse i signet jord. Denne lovgivningen er utvilsomt et angrep på en mere folkelig art av tyrefektingen. Noe slikt er sjelden nevnt i historien, men lovens eksistens viser at en folkelig, betalt form for tyrefekting må ha hatt en viss utbredelse allerede på denne tiden.

Almuen gjør sitt inntog

De adelige `rejonadores´ hadde hjelpere til fots som med ulike slags kapper sørget for å styre oksen etter rytterens direktiver. Hvis rytteren ikke klarte å drepe oksen fra hesteryggen, var det disse hjelperne som måtte «klargjøre» den før rytteren steg av hesten for å avslutte forestillingen. Til dette formål ble `la media luna´, halvmånen, brukt. Halvmånen er en sigd som man kuttet oksens klauver av med for å hindre oksens bevegelser, og dermed gjøre matadorens jobb lettere. Den var i bruk til slutten av 1800-tallet, da flere og flere provinsregjeringer forbød `la media luna´ sammen med bruken av hunder. Hunder ble brukt til å avlive okser som var `mansos´ , tamme, og dermed uegnet for tyrefekting. År 1700 overtar huset Borbón kongetronen i Spania ved Felipe V. Han var oppvokst og utdannet i Frank- riket, og beskrives som en mann med «forfinet, kontinental smak». Han likte overhodet ikke spanjolenes «barbariske» skikk med å drepe okser for fornøyelsens skyld. Hans aversjon mot denne formen for underholdning åpnet for utviklingen av det vi idag kjenner som `la corrida de toros´ , eller om man vil, tyrefektingen. For selv om riddervesenet og deres turneringer var i forfall, hadde tyrefektingen fortsatt å manifestere seg med den samme pomp og prakt som tidligere. Til slutt var tyrefektingen det eneste som virkelig opptok denne «utvalgte klasse», og de ville neppe ha sluttet med denne demonstrasjonen av prakt, hvis ikke kong Felipe V hadde mislikt den så sterkt. Adelen har en tendens til å la seg forme av smak og luner hos sine herskere og den spanske adelen mistet etterhvert interessen for sin tidligere yndlings-beskjeftigelse. Hadde det ikke vært for Felipe V´s motvilje, ville tyrefektingen sannsynligvis bevart sin opprinnelige form. I denne overgangsperioden ser vi mange eksempler på mulige overlevelser fra de gamle tyrekultene jeg nevnte innledningsvis. En `suerte´ svært lik den man mener er opphavet til legenden om Minotaurus beskrives som `el salto de la garrocha´. Den besto i å hoppe over oksen mens man støttet seg på en lang stav (la garrocha), m.a.o. et stavsprang over oksens horn. De eldste nedtegnelser om denne `suerte´ finnes fra «Los Sanfermines» i Pamplona for årene 1723, 24, 29, 31 og 40. Som vi ser faller denne praksisen sammen med perioden da adelen slutter med å `correr toros´ til hest og den mer folkelige typen til fots dukker opp. Forfatteren og filosofen Ortega y Gasset skriver om året 1740 i tyrefekting- ens historie: «Jeg mener dette tidspunktet er «epokegjørende» i tyrefektingens historie.» Det er dette året de første organiserte `cuadrillas´ dukker opp, og det er også rundt 1740 at man innfører regler som styrer «ordnede riter, hver dag mer presise i sin utførelse».

Den kontrollerte tyrefektingen

Denne nye formen for tyrefekting fikk snart et rigid regelverk som styrte det hele fra begynnelse til slutt. Tyrefektingens forløp og de regler som styrer den er stort sett oppstått utifra hvordan det rent praktisk var mulig å gå fram for å drepe okser på denne måten. Den ble delt inn i `tercios´, eller «tredjedeler» som hver hadde sin spesielle funksjon i forhold til avslutningen, der tyrefekteren lener kroppen sin over oksens horn for å drepe oksen med sverdet. I den første delen tar tyrefekteren imot det ville, tilsynelatende ukontrollerbare dyret. Ved å «tilby» oksen kappen han har i hendene som et mål for angrepet, får han stoppet det planløse i dyrets bane og ledet det til å snu seg for å gjenta angrepet mot det målet tyrefekteren vil den skal angripe. Slik kan han lede oksen mot hesten der `picadoren´ nå sitter klar. `Picadoren´ stikker så oksen i nakkemuskelen med sitt spyd. Spydstikket er nødvendig for den videre tyrefektingen. Den neste delen er `las banderillas´, der man stikker tre par kjepper, pyntet med farget papir, og utstyrt med fire centimeter lange pigger med mothaker inn i oksens nakkemuskel. Dette har en dobbelt funk- sjon. Den er en pynting, «urbanisering» kan man kalle det, av oksen. Piggene skal også «livliggjøre» oksen etter at den har fått gjennomgå av `picadoren´. De fleste tyrefektere lar sine medhjelpere ta seg av dette, men endel gjør det selv, og tillegger det da en ekstra artistisk «touch». I tyrefektingens siste del griper matadoren `la muleta´ , et rødt klede spent ut med en kjepp, og sitt sverd. Han er nå helt alene med oksen i ringen. Medhjelperne har trukket seg tilbake bak plankegjerdet som omkranser arenaen. Der blir de helt til oksen er død, hvis ikke det skjer noe galt, slik at deres assistanse er nødvendig. Nå kommer `picadorens´arbeid til sin rett. Uten den trettingen av oksens nakkemuskel som hans spydstikk innebærer, ville mange av de tingene tyrefekteren gjør i den siste delen være u- mulige. Det ville f.eks. være et enda mer hasardiøst prosjekt å forsøke å drepe oksen slik han gjør. Tyrefekterens kropp er i drapsøyeblikket fullstendig udekket, og i umiddelbar nærhet av oksens horn. Tyren bør helst ikke foreta brå kast med hodet i dette øyeblikket. Svært mange skader finner sted i akkurat «sannhetens øyeblikk». At oksen senker hodet er også estetisk viktig. Oksen skal være «yd- myk» i denne delen av tyrefektingen, og den ydmyke holder hodet lavt. Slik ble tyrefektingen formet i siste halvdel av det 18. århundre; og slik ser den ut idag.

De første store idoler

I forrige århundre etablerte denne «nye» formen for tyrefekting seg som den klart mest populære. Den klassiske formen til hest ble skjøvet helt i bakgrunnen i Spania. De nye tyrefekterne til fots hadde ad- skillig større appell til publikum, noe som gjelder den dag idag. `Aficionados´ som ellers ikke ville gå glipp av en tyrefekting for alt i verden, står gjerne med stor ro over en `corrida de rejoneo´. De betrakt- er det som et vakkert skuespill, men uten `seriedad´. Den mangler det alvor tyrefektingen til fots har. En annen årsak til den store populariteten tyrefektingen til fots fikk, er at utøverne ofte kom fra lavere samfunnslag. Tyrefekteren ble en helt man kunne identifisere seg med, man trengte ikke lenger være adelig og rik for å oppnå berømmelse i ringen. Det var også først nå dette virkelig ble profesjonalisert. De gode tyrefekterne fikk ikke bare ære, men også anseelige pengesummer. Det ble en mulighet til å klatre ut av fattigdom og elendighet og over i rikdom og berømmelse. Slikt stoff sys det drømmer av, for ikke å snakke om myter og legender. Tyrefektingens virkelig «store», dukket da også opp i denne perioden. Noen av dem skrev ned sine idéer om hvordan det hele skulle gjøres, og de første lærebøker i tyrefekting ble publisert. De mest kjente er skrevet av José Delgado, `Pepe-Illo´, publisert så tidlig som i 1796, og Francisco Montes, `Paquiro´, utgitt første gang i 1836. Begge to var sentrale tyrefektere som både med sin tolkning av tyrefektingen i ringen og i bøkene, bidro sterkt til å gi tyrefektingen sin form. Pepe-Illo mente at hvis man fulgte anvisningene i boken hans, ville man aldri bli tatt av tyren. Han må ha glemt sine egne råd, for det var en okse som tok livet av ham en tragisk aften i 1801. Tyrens navn var `Barbudo´, «Skjeggen». Det var likevel først ved århundreskiftet at de virkelig store heltene dukket opp. De siste årene før inngangen av det 20. århundre var markert av det totale hegemoniet til «Kalifen fra Córdoba», Rafael Guerra, `Guerrita´. Det er hans «skyld» at man den dag idag kan høre folk si, med håp i stemmen: `No hay quinto malo´,»Den femte er aldri dårlig». Dette uttrykket, som man gjerne tar i bruk før aftenens femte tyr skal slippes ut, har sin opprinnelse i at den viktigste av de tre tyrefekterne på en tyrefekting, kunne velge hvilke okser han ville ha av de seks, og hvilken tur han ville ha til å fekte den. Rafael Guerra var alltid den viktigste tyrefekteren der han var med, og han valgte alltid å fekte som nummer to, etter å ha plukket ut de to beste oksene til seg selv. Han plasserte deretter den antatt beste av de to til slutt. Slik ble tyrefektingens beste okse alltid sluppet inn i ringen som aftenens femte. Det hører med til historien at de andre tyrefekternes irritasjon over dette fremtvang det regelverket vi har idag. Ifølge det skal tyrefekteren med lengst «ansennitet» fekte først, og så de andre etter rekkefølge. Spørsmålet om hvem som skal ha hvilke okser avgjøres ved loddtrekning.

Gullalderen

`Guerrita´ trakk seg tilbake i 1899, og etterlot seg et tomrom. De første årene av det nye århundredet hadde også gode tyrefektere, men der var som sagt et tomrom, og man ventet på noe nytt som skulle komme. Man behøvde ikke vente lenge. Det var nå klart for det som for alltid vil bli stående i tyrefektingens annaler som «Gullalderen». Den kan dateres helt nøyaktig fra den 16.oktober 1913, da Juan Belmonte tok sin `alternativa´, til den 16. mai 1920 da José Gómez, også kalt `Gallito´ eller `Joselito´ ble drept i Talavera de la Reina av oksen Bailador. Gullalderen kan dateres på denne måten av den enkle grunn at gullalderen var Juan og José´s alder. Det var kun disse to som gjaldt i denne perioden. De to og konkurransen dem i mellom om å være den største og beste, eller rettere sagtpublikums rivalisering og krangel om hvorvidt og hvorfor akkurat deres tyrefekter var den beste av de to. Det spanske folk var delt i to. Enten var man `Belmontista´ eller så var man `Gallista´. Anekdotene og historiene om de to store og deres respektive leire finnes i hopetall. Et par av dem kan det være verdt å referere her for å illustrere hvor omfattende interessen for de to konkurrentene var: Da Belmonte kom hjem etter en turné i Mexico vinteren 1914 hadde tusenvis av tilhengere møtt frem på stasjonen i Sevilla for å bære sin helt til hjemmet hans i bydelen Triana. I det de passerer Santa Ana- kirken vil de plassere Belmonte på den båren som vanligvis brukes til å bære kirkens jomfrufigur under påskefeiringen. Presten kommer løpende, alarmert av bråket, og skriker til forsamlingen: «Vanhellige! Kirkeranere! Hvis dere nå i det minste ville ta båren for å bære `Joselito´..! Det blir også sagt at når barna til `Belmontistas´ åpnet munnen for å si sine første ord, så var det hverken «mamma» eller «pappa» som kom ut, men «J..J..Juan». Hva besto så forskjellen i? Og hva fikk folk til å velge side? Bakgrunnen til de to tyrefekterne var svært ulik. I tillegg representerte de to forskjellige fortolkninger av tyrefektingen. `Joselito´ var den tredje i et dynasti av store tyrefektere. Hans eldre bror Rafael `El Gallo´ er allerede nevnt, og deres far, Fernándo var også et stort navn i forrige århundre. Han kom altså fra relativt velstående kår, og hans inntreden i tyrefekternes rekker var allerede i utgangspunktet sett på med forventning. I sin behandling av oksene var han sikker, atletisk og klassisk i stilen. Folk mente at den tyr fantes ikke, som kunne med ham. `Joselitos´ tilhengerskare besto stort sett av såkalte tradicionalistas, folk som sverget til det klassiske, rene og konservative. Det er kansje unødvendig å si at blandt borgerskapet var det Joselito som var helten. Juan Belmonte derimot, var en mann av en helt annen bakgrunn. Han vokste opp i den gamle og fattige bydelen Triana i Sevilla, en bydel som har fostret flere store tyrefektere opp igjennom tiden. Hans far holdt liv i familien som skraphandler, og Belmontes første møte med tyrefektingen var i gaten der småguttene lekte tyrefekting. En historie i Manuel Chaves Nogales´ utmerkede biografi forteller om hvordan de dresserte en av lausbikkjene i gaten til å angripe kledet de holdt fram, som om den skulle være en okse. Når de ble eldre svømte de i månelyse netter over elven Guadalquivir for å snike seg inn på oppdretteriene på den andre siden. Der isolerte de en okse fra flokken for å trene med den. Det var et ytterst risikabelt foretagende. Ikke bare var de langt fra all hjelp hvis noe gikk galt og en tyr skadet dem. Om de ble opp- daget av oppdretteriets ansatte hadde disse full rett til å skyte dem ned på stedet. I Spania er denne måten å lære seg faget på sterkt romantisert. Denne formen for ulovligheter er blitt tilegnet både sanger og dikt, og Belmontes periode som `maletilla´ er behørig referert, både i poesi og malerkunst. Den fattige delen av befolkningen flokket seg rundt Belmonte. Han var en av dem, en unggutt fra små kår som med sitt talent, og ikke minst sin vilje hadde blitt noe stort. Man kunne identifisere seg med Belmonte. En annen gruppe mennesker som flokket seg rundt Belmonte, var periodens intellektuelle. Det var eksprsjon- ismens tidsalder, og ekspresjonismen insisterte på brudd med de klassiske borgerlige verdier og normer. I Juan Belmonte fant de sin `torero´. Når han etterhvert ble kjent og fikk sitt gjennombrudd som tyrefekter, ble han snart kalt en revolusjonær og en galning. Hans teknikk som besto i å bevege føttene minst mulig var noe helt nytt. Legenden sier at det hele skyldtes Belmontes svake fysikk, spesiellt beina hans var lite å skryte av. Så han sto der altså som en påle fordi han ikke kunne annet, og skapte intet mindre enn en revolusjon innen tyrefektingen. Den gamle mestermatadoren `Guerrita´ gikk så langt som å si om ham: «Den som vil se Belmonte bør skynde seg før en tyr tar ham». Paradoksalt nok tok gullalderen slutt med at Joselito, som ble sagt å mestre alle okser, ble drept av en. Tyrefektingen i Talavera de la Reina den 16.mai 1920, vil for alltid stå som slutten på en epoke. Bel- monte, mannen ingen trodde ville overleve lenge,fortsatte i mange år før han trakk seg tilbake i 1936. Han døde først i 1962, for egen hånd. Han var da 70. Guerrita skal ha sagt ved Joselito´s død at «dette var slutten på tyrefektingen». Så drastisk var det ikke, men gullalderen var definitivt over

Etterkrigstiden

Etter at den spanske borgerkrigen var slutt i 1939, var landet i dyp krise på mer enn en måte. Tyre- fektinger var arrangert under hele krigsperioden, så det var ikke snakk om å starte fullstendig «på nytt». Den store forandringen fant sted med hensyn til tyrene. Krigen hadde gått hardt utover mange opp -dretterier. De «røde» benyttet anledningen mens de hadde makten, til å gasse seg i kjøt slik de aldri hadde hatt mulighet til tidligere, og samtidig ta hevn over fienden, de store undertrykkende landeierne. Resultatet var at det var få tyrer igjen etter krigen slik at man måtte bruke ungdyr, gjerne bare to til tre år gamle. Minimumsalderen for en `Toro Bravo´ i en tyrefekting idag, er 4 år. I disse årene var tyrefektingen fullstendig dominert av én person. En person som ifølge mange fikk sin posisjon, ikke bare fordi han var en stor tyrefekter, men fordi han var en person som var «riktig» for perioden. Han kom fra Córdoba, hans far hadde vært tyrefekter, og under krigen hadde han vært aktiv på den riktige siden. Han tilhørte vinnerne i borgerkrigen og kjempet seg opp til en posisjon som den udiskutable nummer én i tyrefektingen. Allikevel var hans fremste kjennetegn et ansikt som aldri smilte. Han var et symbol på et Spania som gjennomlevde en av sine verste perioder. Han het Manuel Rodriguez, `Manolete´. Hans posisjon som fullstendig urivalisert på tyrefektingens trone ble tilslutt hans skjebne. Publikum ble lei av hans ufeilbarlighet. Man begynte å klage på oksene han brukte. Han ble beskyldt for å bruke `afeitados´, okser der man har manipulert hornene*, og for bare å velge små dyr og unngå de «farlige» oppdretteriene. Publikum begynte å skrike etter `Miuras´, okser fra oppdretteriet til Don Eduardo Miura, regnet som de farligste og vanskeligste. Manolete ga etter for presset, og den 28. august 1947 sto han på plakaten i Linares med okser fra Miura. Oksen `Islero´ føyet på denne dagen nok et navn til «Miuras svarte legende», ved å ta livet av selveste Manolete. Det skulle gå lang tid før tyrefektingen igjen fikk en stjerne så lyste så ensom på himmelen som ham.

En amerikansk forfatter vender tilbake

Selv om femtiårene var full av gode tyrefektere, var der aldr noen «Nummer 1». Der var heller ikke noen konkurranse mellom to `monstruos´ som i Gullalderen. Så når en gammel og forfyllet Ernest Hemingway dro tilbake til Spania på jakt ette sin tapte ungdom, fant han delvis opp konkurransen mellom Luis Miguel `Dominguín´ og hans svoger Antonio Ordónez. Han fulgte disse to hele sommeren `59. Gjennom artikler i Life Magazine, beskrev han en intens rivalisering de to i mellom. Hemingway tok snart parti for Ordónez, tilla ham egenskaper som opprører og gjenskapte nærmest den spanske borgerkrigen, med Ordónez som «republikansk» representant. At det i virkeligheten var motsatt, iallfall når det gjaldt deres politiske ståsted, var mindre viktig for nobelprisvinneren. Resultatet var at den ene berømte amerikaneren etter den andre tok turen til Spania. Ava Gardner innledet et forhold til «Dominguín» , og Orson Wells knyttet så sterke vennskapsbånd med Ordónez, at han etter eget ønske ble gravlagt på tyrefekterens `finca´ ved sin død i 1987. Det sies om Hemingways forhold til «Dominguín» at en fest der de begge var til stede ble utslagsgivende. Forfatteren klarte etter lang tids fyllevrøvl, å gjøre «Dominguín» så lei, at han uttrykte følgende til mannen som ha skapt sin myte blandt annet ved å skrive om tyrefekting: «Vi kan snakke om hva som helst. Men vær så snill, Ernest, ikke snakk til meg om tyrefekting, for det vet du ingen verdens ting om.» Hemingway skal ha blitt blodig fornærmet, og det er kansje ikke så rart at «don Ernesto» tok parti for Ordónez. «Dominguín» har i et senere intervju fortalt at rivaliseringen mellom de to var hans eget påfunn. De var i familie Ordónez var gift med «Dominguíns» søster, og de var gode venner. «Dominguín» skulle trekke seg tilbake fra tyrefektingen, og ville hjelpe sin unge svoger. Han mente en slik kon- kurranse ville fokusere flks oppmerksomhet på Ordónez. Slik beskrevet fremstår det som et rent markedsføringsopplegg, med Hemingway som reklamehistoriens mest celebre tekstforfatter.

60-årene

Det revolusjonære tiåret. Verden ble i 60-årene preget av hendelser den ennå ikke er ferdig med. Det var hippiebevegelsens, ungdomsopprørernes «revolusjonens» tiår. Ikke minst var det tiåret da alt skulle prøves og alt det bestående rives eller forandre. 60-årene fikk også «sin» tyrefekter. Som Manolete ble Juan Benitez, `El Cordobés´ et symbol på sin tidsepoke. Juan Benitez´ historie er kansje den mest kjente og mest klassiske «rags to riches» historie i tyre- fektingen. Familien levde i stor fattigdom, og Juan Benitez, som Juan Belmonte før ham, søkte lykken som `maletilla´. Hans talent ble oppdaget da han under en tyrefekting i Madrid kastet seg ut i arenaen med en slitt `muleta´ i hånden. Hans spontane opptreden førte til en tur i fengsel, men også til at hans karriere startet. En karriere verden aldri har sett maken til. El Cordobés hadde ingen klassiske røtter å ta hensyn til, ingen hadde lært ham noe om tyrefekting som «edel kunst». Han var kun utstyrt med et sjeldent mot og et utvilsomt talent. Han brøt alle konvensjoner, han tok oksens horn i munnen, satte seg på ryggen dens, og satte hatten sin på tyrens hode. Hans mest kjente bidrag til tyrefektingen er oppfinnelsen av `el salto de la rana´, froskehoppet. Folk ble som gale. De leste med skrekkblandt fryd om alle hans millioner, all galskapen han fant på med dem og alle hans kvinnehistorier. De så den tid- ligere fattiggutten fra Palma del Río avfotografert på jakt med generla Franco og i gemytlig prat med Robert Kennedy. Og ikke minst – de gikk mann av huse for å se ham i aksjon. Han var folkets tyrefekter. De gamle `aficionados´ fnøs av hans «klovnerier» og hatet hans brudd på alle konvensjoner. De mente han ødela tyrefektingen. Men, ingen var så populær som han, og ingen fikk så mange kontrakter som ham. Året 1970, da han fektet 121 `corridas´ bare i Spania, står ennå som re- kord. Han glemte aldri sin bakgrunn, og lot alltid `espontáneos´ som hoppet ut i ringen under hans opptredener få tid på seg til å vise seg frem før de ble fjernet. Det var jo slik han selv hadde begynt. El Cordobés fylte arenaene og kunne forlange de honorarene han ville. Det fortelles i en anekdote at den klassiske tyrefekteren Antonio Ordónez stilte ham følgende spørsmål: «hvorfor fekter ikke du som meg Manuel?» Svaret var klart: «Hvis jeg hadde fektet som deg måtte jeg ha tatt samme betaling som deg, og det interesserer meg ikke». Han måtte tas på alvor om man ville eller ei. Selv idag setter en diskusjon om hvorvidt El Cordóbes var en klovn eller en stor tyrefekter, en revolusjonær på linje med Belmonte, igang sterke følelser. Men han var rett mann til rett tid og sin tids konge, derom hersker ingen tvil

Nåtid og framtid

Tyrefektingen gjennomlevde en kritisk periode i siste halvdel av syttiårene da Spania gikk over fra dikta- tur til demokrati. Som en følge av endringen i det spanske samfunn, fjernet folk seg fra dette spanskeste av det spanske. Man ville «europeisere» seg mest mulig, og ha minst mulig å gjøre med francotidens symboler. Tyrefektingen ble regnet som en av dem. Den hadde i årevis blitt brukt i politisk øyemed som eksempel på det spanske folks «nobleza», i resten til resten av Europa og USAs dekadens. På den annen side hadde tyrefektingen vært folkets eneste mulighet til systemkritikk. Arenaen var en av de få stedene der større folkemengder kunne samles uten at man brukte «oppviglerparagrafen» mot dem, og presidenten på tyrefektingen, alltid en høyere funksjonær, var som systemrepresentant et kjært offer for de mest utrolige skjellsord. Man kunne trygt skrike fornærmelser fra sitt sete på arenaen, uten noen risiko for å bli oppdaget i mengden. Til tross for dette sank altså interessen for det nasjonale skuespillet i den første demonkratiseringsperioden. På begynnelsen av 80-tallet var der mange som stilte seg tvilende til tyrefektingens fremtid. De var redd at det bare var en sak man viste frem til japanske turister med fotoapparat på magen og en travel reise- leder. Så i 1984 skjedde det noe som setter tyrefektingen på kartet igjen. Francisco Rivera, `Paquiri´ ble drept av oksen Avispado i Pozoblanco. Paquirri var svært populær. Hans død ble slått stort opp ogtyrefektingen kom på nytt på forsidene. En av de som var med i Pozoblanco, en ung mann ved navn José Cubero, «El Yiyo», stepper året etter inn i en tyrefekting som erstatning for Curro Romero, en eldre tyrefekter, og en meget overtroisk sådan. Han hadde fått dårlige signaler angående denne dagen, og trakk seg. Skjebnen ville det slik at `El Yiyo´ ble drept denne dagen. Disse to dødsfallene, med nøy- aktig ett års mellomrom, satte ny fart i interessen. Myten om «la maldición de Pozoblanco», kom som et produkt av at to av de tre som var med den fatale dagen i 1984, nå var døde. Mange mener faktisk at tredjemann som var med i Pozoblanco, `El Soro´, burde gi seg. Han bør ikke friste en «uavvendelig skjebne» slik han gjør. At Yiyos død kom etter at en annen tyrefkter hadde trukket seg på grunn av dårlige «omen», gjorde ikke saken mindre interessant. Omtrent i samme periode som disse dødsfallene, leder Felipe González Spania inn i EF og Nato. Spania blir europeisk. Personlig tror jeg europeiseringen kan ha reddet tyrefektingens framtid. For aldri har så mange gått på tyrefekting, eller de forskjellige byers `ferias´ hatt så mange tyrefektinger som nå. Og grunnen til det er selvfølgelig at dette er blitt god butikk. Folk kommer til arenaen igjen, muligens på jakt etter en egen identitet midt oppi det «store europeiske fellesskapet». Dette inntrykket forsterkes av interessen også for andre «nasjonale særegenheter». Blandt annet har flamencoen fått en stor renessanse. Så for en `aficionado´, håpløst fortapt i dette skuespill der tragedien er ekte, denne feiring av det edleste og på samme tid grusomste i menneskenaturen, ser fremtiden ganske så lys ut. `Hay toros para rato´…

ORDLISTE:
LA CORRIDA DE TOROS: Det spanske ordet for tyrefekting. Det kan oversettes til «oksenes løp» på norsk. Det norske ordet «tyrefekting» som er svært lite dekkende for hendelsen, skyldes sann- synligvis at tyrefekteren tar livet av oksen med et sverd.

AFICIONADO: Ordet betyr egentlig «amatør», men brukes om folk som har stor interesse for en spesiell ting. At en er aficionado av tyrefekting betyr ikke ganske enkelt at man liker det. En ekte aficionado har store kunnskaper om, og bruker ikke så rent lite av sin tid på sin pasjon.

CAPEA: Et arrangement, der man slipper løs en okse i en innhegning og alle de tilstedeværende kan forsøke seg som tyrefektere. De arrangeres i mange mindre landsbyer under landsbyfester, og, kansje oftere, i privat regi, der en gruppe mennesker går sammen om å kjøpe en okse (gjerne en kalv), og der «fektingen» av denne er festens hovedattraksjon.

REJONEO: Tyrefekting til hest. Den har sitt navn etter det spesielle sverdet man bruker for å drepe oksene fra hesteryggen, en rejon.

CUADRILLA: De medhjelperne tyrefekterne har på arenaen, kalles gjerne hans cuadrilla. Den består idag av tre banderilleros, som de til fots ofte kalles, og to picadores, som er de til hest.

ALTERNATIVA: En seremoni som markerer overgangen fra novillero (tyrefekter som bruker yngre tyrer, novillos), til fullverdig matador de toros. Seremonien foregår ved at corridaens eldste tyrefekter lar den «nye» tyrefekteren drepe sin første okse, som også er forestillingens første. Den eldste mata- doren er seremoniens gudfar, og man sier at hen «gir» la alternativa til den nye tyrefekteren.

MALETILLAS: Dette kaller man gjerne fattiguttene som drev fra oppdretteri til oppdretteri, capea til capea, tyrefekting til tyrefekting, i håp om engang å få vist seg fram, bli lagt merke til og «bli til noe». De fikk navnet sitt etter det knyttet der de bar sine få eiendeler.

AFEITADO: Okse hvis horn er «barbert», dvs. slipt av slik at oksen ikke lenger er i stand til å sikte skikkelig. Uttrykket brukes også til å beskrive andre former for manipulering med oksen. (tilføyelse red.)

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1992.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem