NOAH logo
Forsiden > Dyr i underholdning > Tradisjon i utnytting 1. jan 2005

Tradisjon i utnytting

“Verdens største elefant” skryter sirkus Merano. Det klinger av gamle dager, det klinger av sirkusdirektører som har vist frem de “rareste”, “minste”, “største”, “farligste” blant såvel mennesker som dyr – uten å ta hensyn til individene bak sirkusplakatens glorete merkelapp.

Gjøglernes tradisjon

Sirkus er gjøglernes arena – det opprinnelige sirkus besto av gjøglere som fremførte sin akrobatikk og sine klovnerier. Teaterets lille søster – av og til et skarpt politisk våpen, av og til en nøkkel til den magiske sfæren fri for hverdagens bekymringer. Fra hoffnarr til linedanser – i sirkuset skapte gjøglere sin egen verden. De tidligste sirkus hadde ingenting med dyr å gjøre, da det første sirkus turnerte sent på 1700-tallet var det artisteriet som sto i fokus.1) Disse forestillingene sto nok nærmere teateret i sin form, og den opprinnelige sirkustradisjonen bringes i dag videre av såkalte “nysirkus” som Circus Soleil og Circus Cirkör. De tar gjøglertradisjonen på alvor – og lager forestillinger som spiller på både akrobatens ferdigheter og skuespillerens talenter: I disse sirkusnumrene kan man av og til gjenfinne de gamle hoffnarrenes politiske brodd, og man kommer nærmere gjøglerens sjel uten å blendes av show-maskineriets grellhet. Men det er fortsatt få sirkus som i dag fører videre den egentlige sirkustradisjonen. Dagens sirkus er reslutat av at en annen tradisjon trengte seg inn i manesjen i midten av 1800-tallet:1) Menasjeri-eierne ville også ha sin plass i scenelyset, ikke ved hjelp av kunster og ferdigheter de selv kunne utføre, men ved hjelp av kunsten å utnytte andre. Slik ble dyresirkusene skapt.

Menasjeriets entré

Men hvor kom villdyrmenasjeriene fra? Dette var en tradisjon separat fra teater- og gjøglertradisjonen – den har sin egen fortid. Hva ser vi når vi leter etter de tidligste menasjeriene? Vi ser innfangede dyr av alle tenkelige arter – brakt inn fra jungelen med de voldeligste metoder, fanget i feller og nett.1) Vi ser dem stables i bur og falbys til rike og kongelige som bygger opp sine private menasjerier, vi ser rikmenn arrangere skyte-selskaper hvor de ville dyrene drepes. Vi ser de tidligste dyrehager, hvor publikum angrep dyrene i burene fordi de ble sett på som “krigsfanger” som skulle latterliggjøres. Vi ser enda lenger tilbake; en rund scene omgitt av skrikende mennesker. Vi ser Colosseum, den største arenaen av dem alle, hvor forbruket av levende skapninger var enormt. Tigre, løver, elefanter, giraffer, nesehorn – alle tenkelige eksotiske dyr som møter hverandre til kamp i manesjen. Eller slippes i kamp med mennesker, slaver, også de røvet fra sine familier og tvunget med vold til å slåss – for å drepe eller bli drept. Vi ser menneskemengden som brøler og hoier. Og et ensomt dyr. Fanget av en art som totalt kontrollerer det. Tilbake til vår egen tid, ser vi en annen hoiende menneskemengde samlet rundt en manesje, igjen med et ensomt vilt dyr i midten, langt fra sitt fødested i den indiske jungelen. Men dette dyret blir ikke drept. I stedet må dyret stå på hodet, snurre rundt, stå på rulleskøyter, knele foran mengden. Vi ser Colosseums seiglivede lille bror, dyreopptredenene, som snek seg inn under sirkusteltet for 150 år siden. På gladiatorkampenes voldelige og nedverdigende tradisjoner hviler sirkusets bruk av dyr.

All verdens rare skapninger

På samme måte som mennesker ble brukt på linje med dyr i Colosseum, var også de omreisende menasjeriene en arena for fremvisning av både “ville mennesker” og ville dyr. Denne tradisjonen blomstret videre i sirkuset. Når menasjeriet først var en del av de omreisende truppene, utviklet det seg fort en stygg tradisjon hvor det skremmende, iøyenfallende og anstøtelige både blant mennesker og dyr skulle vises frem til skrekkblandet fryd for borgerskapet: “Sirkuset er et kongedømme for seg selv. Her finnes mennesker så små at de kan ha hoppet rett ut av eventyrbøkene, kjemper, skjeggete damer, ville menn, armløse forunderligheter, menneskelige skjeletter, og kvinner som gir ordet “fet” en helt ny mening – alle lever de i harmoni bak de strålende plakatene som annonserer deres utrolige fremtoninger…”1) Dyr og mennesker ble fremstilt på samme stereotype måte; “Goliath, monster-sjøløven, Umbagi barbaren fra Det Mørkeste Afrika”.1)

Utnyttingen av disse menneskene var akseptert, og deres følelser ble glatt satt til side for underholdningsindustriens skyld. De “rare” menneskene var fremviserens eiendom, slik dyrene hans var det: “Når smarte show-menn hadde et ekstra merkelig eksemplar av menneskearten som ikke representerte noe spesielt, ga de ham simpelthen et merkelig navn og lot ham vekke nysgjerrighet. En slik raritet var “Old Zip”, som ble annonsert som “Hva er dette?”. Han var en neger med “pin-head” som turnerte kontinuerlig fra 1865 til 1926, da han døde på et sykehus i New York, 81 år gammel.” 1)

Også det norske publikum moret seg på andre menneskers bekostning: I 1914 ble en “negergruppe” utstilt på den store jubileumsutstillingen på Frogner i Oslo.2) 15 år etter ser man fortsatt at Sirkus Carl Hagenbeck gjestet Oslo med en “trupp indere”.2) Og så sent som i 1950 ble “den skjeggete dame”, Juliana Pastrana fra Mexico, vist frem i Oslo – riktignok død og i glassmonter. Hennes mann hadde latt henne balsamere etter at hun døde i barsel, og turnerte med hennes kropp – senere ble hun og barnet solgt til en norsk tivolieier.2)

Sirkusets glade harmoni

Da menasjeriene med sine utstilte dyr og mennesker ble en del av sirkuset, fikk gjøglernes illusjonsverden en helt ny betydning. Det var ikke lenger bare teaterets illusjon, selve forestillingen, som skulle kommuniseres til publikum. Etterhvert som humanistiske tanker fikk gjennomslag i samfunnet, var det om å gjøre å opprettholde en illusjon rundt hele livet til de ufrivillige artistene. De menneskelige tragediene måtte skjules bak sminkede fjes og kostymer, og metallkroker og dressurredskap brukt på dyrene ble, da som nå, skjult i glittergirlander og festlige dusker. Og selvsagt brukte man språket for å opprettholde illusjonen og pengemaskinen, “raritetenes” såvel som dyrenes liv ble fremstilt som en eventyrlignende dans på roser:

“Her ser vi dverger fra Tyskland, buskmenn fra Afrika, en kjempe fra sørveststatene og en trebenet mann fra Italia, nyte livet sammen i kongeriket som er som tatt ut av Alladins magiske lampe.” 1)

“Hvilken herlig forfriskende slurk for disse stående bjørnungene, som så glade slurper i seg melk fra små flasker …Disse Alaska-bjørnungene, tre måneder gamle, med sine sjarmerende triks, trekker mange besøkende (8 bjørnunger er fotografert stående i en meter kjetting)… disse små hundene ler fordi opptredenen er som en lek for dem, til og med store hvite Pegasus (hest) har et fornøyd uttrykk i ansiktet… de elsker sin trener”1)

Selv om den rå tradisjonen med å vise frem mennesker ikke overlevde lenger enn til 1950-årene, kjenner man fortsatt igjen retorikken brukt på dyrene. I dag er dyrene sirkusets gjenværende slaver – dyrenumrene er siste rest av menasjerienes respektløshet. Men også dagens sirkuspublikum lokkes til å forundres over det “største og farligste”, måpe over det “villeste” og le av det “merkeligste” blant dyrene, uten tanke på at dette er skapninger som tvinges til å underholde. Også dagens publikum sluker rått sirkusets illusjon om at dyrene ikke har noen andre behov enn å danse på to ben eller hoppe gjennom brennende ringer.

Skal sirkuset finne tilbake til sin opprinnelige gjøglertradisjon og ha sin berettigelse som kunstform, må de vende utnyttingens tradisjon ryggen. Artister og gjøglere må kaste ut dyretemmerne og menasjeri-businessen, slik de skulle ha gjort helt fra begynnelsen av …

Kilder:

1) “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4, oktober 1931; 2) Teatermuseet i Oslo, utstilling med fotografier og tekst & “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger”, Herman Berthelsen, Cappelen, 2002

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2005.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem