NOAH logo
Forsiden > Dyr i underholdning > Ola – Julius´ glemte bror 1. feb 2007

Ola – Julius´ glemte bror

Sjimpansen Ola bak gitter i dyrehage.

av Siri Martinsen

Historien om sjimpansene Ola og Julius – halvbrødrene fra Kristiansand Dyrepark – er historien om essensen av dyrehagenes produksjonsmaskineri. Den ene brukes som publikumsattraksjon, den andre sitter bortgjemt i et bur i en thailandsk dyrepark.

Dyrehager er underholdningsindustri og det er få hendelser som får hjulene til å rulle mer enn at nye dyreunger blir født. Desember 1979 ble det født et sjimpanjebarn i Kristiansand Dyrepark som skulle få businessen til å nå nye høyder. Hans navn ble Julius. Julius ble “forlatt av sin mor” heter det på dyreparkens informasjonssider.1) Han ble “reddet” av dyrehagepersonalet og vokste opp i direktørens egen familie.

Falsk “redning”

Men ordene “forlatt” og “reddet” formidler en virkelighetsbeskrivelse med vesentlige mangler. Sjimpanseekspert jane Goodall beskriver mor/barn-forhold hos frie sjimpanser, og selv om omsorgsevnene varierer fra person til person blant sjimpanser som blant mennesker, er det høyst unormalt at en mor forlater sitt barn. Selv når barnet er dødt, viser moren omsorg for ungens kropp og forlater den ikke før etter en sørgeperiode.2) I dyrehager derimot er mødre som “forlater” ungene sine ikke et uvanlig fenomen blant flere arter – mødre som er stressede, deprimerte, for psykisk nedbrutte til å gjøre det som de under normale forhold ville ha ofret livet for; å ta seg av sine egne barn. Dyrehagens fangenskap fremprovoserer tragediene – men istedenfor å ta den skylden de selv har i dramaet, fremstiller dyreparkene seg selv som de som “redder” dyreungene som de i realiteten har dømt til å vokse opp morløse.

Lillebror solgt

Sjimpansen Ola - dyrehage.

Sjimpansen Ola og hans fostermor.

Hvorfor Sanna, Julius mor, ikke kunne ha barnet hos seg, har man ikke fått vite så mye om. Derimot vet man at Sanna skal ha født en sønn til i januar 1987 – denne gangen kunne hun heller ikke ta seg av ungen. Hun skal ha dødd i forbindelse med fødselen. Julius yngre bror fikk ikke noe navn i Kristiansand – han “ble med på lasset” da parken skulle selge en gruppe sjimpanser til den svenske Öland Djurpark da var han bare ett døgn gammel.3) Også han ble foret opp av mennesker. Også han ble brukt som media-maskot i sine første år. Men Olas historie ble annerledes enn brorens.

– Ola bodde i vår familie, lekte med våre barn – og ble som vår egen lille annerledes sønn, sier Louise Tilberg. Tilberg arbeidet ved Stockhoms Stadsteater og tross forbud mot å bruke aper i teater og sirkus, lånte Ölands djurpark ut den ett-og et halvt år gamle sjimpanseungen til teateret. I denne perioden bodde han hjemme hos familein Tilberg-Karlsen .

– Den gang tenkte jeg ikke over den tragiske utnyttingen av dyr som dyreparkene er ansvarlig for. Men hele familien ble dypt grepet av lille Olas personlighet – han var et eget individ, et lite barn som trengte kjærlighet og samtidig ga mye kjærlighet tilbake.

Bak dyreparkens kulisser

Tilberg skrev og tegnet barnebøker om Ola mens han bodde hos familien, og Ola medvirket – som Julius – i TV-serier, foruten i teateret. Men da teaterforestillingene tok slutt, flyttet Ola tilbake til apeinnhegningen på Ölands Djurpark.

– Det var en påkjenning å skilles fra ham, men vi ble beroliget av dyreparken, som sa at Ola hadde det bra og at vi kunne komme og besøke ham når vi ville, forteller Tilberg. – Idag ser jeg at apegården, de malte betongveggene og den lille gresspletten, ikke ga Ola og de andre apeungene det de trengte. Men stundene vi hadde sammen med Ola var så fylt av glede over gjensynet, og vi ville gjerne tro at han hadde det bra. Da vi kom viste han så tydelig at han var glad for å ha oss der, de andre apeungene merket det og så ut som om de ble sjalu. De kastet bananskall på oss og skrek til oss, erindrer Tilberg.

Men snart begynte bekymringne. Tilberg undret seg etterhvert over hvofor det bare var sjimpanseunger i dyreparken, hvorfor sjimpansene så ut til å forsvinne da de ble ca ti år gamle og kom i tenårene. Hun tok opp bekymringen med dyreparkledelsen, som forsikret at alle dyrene fikk nye gode hjem og at i Olas tilfelle ville han bo i parken hele sitt liv, og Tilberg kunne besøke ham når hun ville.

Ola forsvinner

Ett av de siste møtene mellom Ola og hans tidligere fostermor før forsvinningen.

Men en dag var også Ola borte. Familien Tilberg-Karlsen som ønsket å sikre Ola for fremtiden hadde selv ordnet plass til ham på Chimpfunshi Wildlife Orphanage og informert parken om dette. Så, uten forsvarsel ble Ola plutselig solgt og sent til Safari Zoo i Thailand i 1995.

– Dyrehagen hadde nok tenkt seg at en annen sjimpanse skulle få navnet Ola, og at de kunne fortsette å late som om alt var i orden. Men vi kjente ham jo – så dyreparken måtte finne opp en annen løgn, forteller Tiberg. Den gikk ut på at Ola “hadde det bra”. Men nå var tilitten til dyrehagen forsvunnet, og Tilberg ønsket å se hvordan Ola hadde det med egne øyne. Flere journalister forsøkte å besøke Safari Zoo, men ingen fikk se Ola. Til slutt klarte en svensk besøkende å ta bilder av Ola. Det viste seg at han levde i et oppbevaringsområde, i et bur på 3,75×3,75 meter, sammen med tre andre sjimpanser fra Öland – Viktoria, Emma og Ester.

Dyr som vokser tar plass

Det ligger i dyreparkenes natur at dyr blir “til overs” – og Ola hadde nå blitt en man ikke lenger trengte, en man ville gjemme bort. For de fleste dyr betyr dette døden – de tas rett og slett livet av når de har vokst seg ut av attraksjons-stadiet og begynner å bli krevende med hensyn til plass og adferd. Selv om det ikke er et tema dyrehagene gjerne snakker om, innrømmes det at drap av dyr er en del av zoo-businessen – i dobbel forstand i og med at dyrene ofte går fra å være kosnadskrevende som levende til å bli innbringende idet de dør. Harry Schram, daglig leder i European Association of Zoos and Aquaria uttaler at han finner det uproblematisk at dyrehager dreper dyr for blant annet å selge dem til preparanter og skinn-handlere.4) Foreningen oppmuntrer endog dyrehager til å ta livet dyr – særlig de som ikke har “rene” gener: -(De) tar opp plass, tid og mat. Vi oppmuntrer virkelig ikke våre medlemmer til å beholde dem hvis de har mulighet for å ta livet av dem, uttaler Schram.4) Den britiske avisen The Sunday Times avslørte nylig at skinn-handlere og europeiske dyrehager har tett kontakt.4) Skinn-handlerne oplyste at de kunne skaffe en hvilket som helst dyreart, og dyr i alle aldre, inkludert ukesgamle utstoppede løveunger, var blant varene.

Dyr som har hatt en høy mediaprofil – og spesielt dyr som er nært beslektet med mennesker – er det derimot ikke like lett å bli kvitt på denne måten. Sjebnen for disse dyrene kan imidlertid være like ille, bortstuet i bur eller solgt til andre parker som igjen gjemmer dem bort. For Olas del betydde det et bur i en Thailandsk dyrehage. Hans halv-bror Julius hadde lidd en lignende skjebne da han ikke lenger var barn og ble “ustyrlig”; Julius ble satt i bur i Kristiansand Dyrepark, der han levde i flere år.5) Julius´ pengeverdi reddet ham imidlertid fra å forbli i dette buret – et liv som fortsatt trekkplaster ble planlagt for ham. Ola hadde derimot ingen pengeverdi for hverken Kristiansand Dyrepark eller Öland Djurpark – mens han ennå var barn hadde han allerede blitt solgt og betalt for to ganger.

Fortvilet gjensyn

Ola finnes igjen i et bur i en thailandsk dyrehage. Familien får kun se ham en kort stund – og har siden ikke fått møte ham.

For Louise Tilberg derimot hadde Ola fått en helt spesiel verdi – hun hadde lovet å sikre sin sjimpanse-sønn et verdig liv. – Da vi fikk bekreftet at han var stuet unna i et bur i Safari Zoo startet en lang kamp for å frigjøre både ham og de tre hunnene, Vi var livredde for at de skulle selges til dyreforsøk. Det har vært avsløringer av at dyreparker har solgt nettopp aper til laboratorier, siden de er vansklig å få tak i og dyre å avle opp, sier Tilberg. Hun og familien reiste umiddelbart til Thailand for å se Ola med egne øyne, men ikke før i 1998 lykkes det dem å komme inn til Ola – og da med uoffisiell hjelp av svensk og thailandsk politi.

Øyeblikket da de endelig sto ansikt til ansikt med sjimpansene igjen, var en blanding av forferdelse og lettelse: – Det var som om alt håp var slukket i øynene til Ola. Men han kjente oss igjen. Vi satt tett inntil gitteret og strøk ham over pelsen, og han støk oss igjen. Viktoria, Emma og Ester gjenkjente oss også. Noen år tidligere hadde de kastet bananer på oss i sinne, men nå strakte de hendene sine mot oss og ville ha trøst. Vi snakket til dem og de svarte med hilselyder. Personalet var redde for dem – ingen hadde vært vennlige mot dem eller sluppet dem ut av buret i løpet av tre år. Det var ikke dagslys i rommet, buret ble rengjort ved spyling gjennom gitteret. De lå rett på betonggulvet og buret var helt nakent. Det var grusomt å gå fra dem uten å kunne gjøre noe for dem der og da, vi gråt, selvfølgelig – og lovet at vi skulle få dem ut snart, erindrer Tilberg.

Dyreparkenes sanne ansikt

Det skulle imidlertid vise seg svært vansklig å redde Ola, Viktoria, Emma og Ester – og den dag i dag sitter de fortsatt innesperret i det samme buret. Til tross for at internasjonal media skrev om deres skjebne, var forhandlingene med Safari Zoo mislykkede. Parken ville rett og slett ikke gi slipp på Ola. Og han er ikke den eneste de ikke vil gi slipp på – i 2004 fant thailandsk politi 32 livredde orangutangunger i fem tettpakkede bur i parkens oppbevaringsområde der også Ola lever. Disse ungene ble gjemt unna fordi de tidligere var smuglet inn som ville fra Borneo, for å brukes i parkens profilerte urangutangboksning-show.6) Etter en langtrukken prosess hvor apene måtte gjennomgå DNA-test for å bevise at de var smuglet inn, kunne 48 urangutanger i november 2006 forlate sitt thailandske fengsel og igjen se frem til friheten i Indonesia.7) Flere titalls aper som ikke sikkert kunne identifiseres som smuglede, måtte imidlertid forbli i parken som holder hundrevis av dyr av alle arter fanget under slagordet “The world of happiness”.8)

– Vi forstår ikke at parken ikke kan gå med på å frigi dem. Her hjemme dysses saken ned av dyreparkene, som bare vil glemme Ola og de andre. Men vi glemmer dem aldri. Ola har åpnet øynene våre for hva dyrehager egentlig er: et kynisk og falskt produksjonsmaskineri som utnytter dyreunger, og svikter dem når de vokser opp. Vi har ikke tenkt å svikte Ola – vi føler at vi har en livslang forpliktelse mot ham og de andre tre svenske sjimpansene som lider hver eneste dag i betongburet i Safari Zoo. Samtidig har deres historie fått oss til å forstå det vi håper alle kan forstå; at dyr virkelig ikke hører hjemme i dyrehager, avslutter Tilberg.

Kilder: 1) www.dyreparken.no; 2) Goodall J, “Through A Window – Thirty Years with the Chimpanzees of Gombe”, Phoenix, 1990; 3) www.apanola.nu; 4) For a price I can get you any animal”, Daniell Foggo and Hala Jaber; The Sunday Times, 22/07/2007, 5) “Et apeliv i mediene”, VG, 08/07/1996; 6) ”Thai zoo accused of ape smuggling”, CNN.com, 20/08/2004 gjengitt på http://www.monkeyworld.co.uk; 7) ”Smuggled orangutans arrive in indonesia”, Irwan Firdaus, Associated Press, www.abcnews.go.com, 22/11/2006; 8) www.safariworld.com

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem