NOAH logo
Forsiden > Dyr i underholdning > Kampen hvor en hunds… 1. mar 2002

Kampen hvor en hunds liv er innsats

av Siri Martinsen

Offeret blir sett på som syndebukken. Overgriperen hevder at offeret liker det han blir utsatt for. Og offeret blir straffet med døden, mens overgriperen går fri…

Når forbrytelsen er arrangerte kamper hvor hunder drives til å sloss for livet mot hverandre, er denne bakvendte virkeligheten en realitet. Kampene medfører de verste påkjenninger for dyret – inkludert dype kjøttsår, splintrede ben, avrevne kroppsdeler, skadede involler og en ekstrem frykt. Allikevel ser tilhengerne på det som sport. Mens noen av motstanderne ikke er i stand til å se at dyrene selv er ofre…

Hvem er egentlig “kamphundene”?

I dagens mediavirkelighet forledes man til å tro at en “kamphund” er en hund som er født for å sloss for livet og født for å drepe andre. Man får inntrykk av at enkelte hunder, av en bestemt rase, blanding eller utseende er “kamphunder” fra første dag. Men enhver hund som misbrukes i hundekamper har vært valp engang — med potensiale for å leve et normalt hundeliv. Man har mange eksempler på hunder som var tiltenkt hundekamper, men som er blitt reddet og omplassert til et godt liv.

En “kamphund” er en hund som blir misbrukt av mennesker, avlet og trent opp til ikke å respektere eller bruke hunders naturlige konfliktdempende språk. Til tross for at selve avlen også er en del av misbruket, kan enhver type hund utsettes for så ekstreme påkjenninger at den utvikler “kamphund”-adferd. Fremfor alt er en “kamphund” et offer, og ikke en type hund.

Hva er en hundekamp?

Det finnes en rekke ulike former for hundekamper. Etablerte illegale miljøer verden over har egne regler for hvordan kampene skal foregå, som om det var en hvilken som helst sports-begivenhet. Bøker om hundekamper, beskriver det slik: Hundene skal sloss i et avgrenset område med lave vegger rundt. Hundene vaskes, og når de er “klare” holdes de i hvert sitt hjørne med ansiktet mot hverandre og slippes på startsignalet. Hvis en hund klarer å rømme fra kampen blir den automatisk taper. Hvis hundene holder hverandre i én posisjon ved bitt, skal de “brekkes” fra hverandre, ved å åpne kjevene med egnet stang. Hunder som for eksempel snur seg bort — det vil si utfører normalt hundespråk for demping av motstanderens aggresjon — taper runden. Det er tillatt å hisse hundene ved bruk av stemme, men ikke ved bruk av berøring. Hundene blir tatt til hjørnet for en ny runde, når den ene viser adferd som betinger tap, enten det er aggresjons-demping, flukt eller hjelpesløshet. For hver runde gis poeng, som til slutt samles opp og bestemmer “vinneren” — men hvis en av hundene dør, vil den levende alltid være “vinner”. Kampen varer fra en halv til to timer. Hundekamper kan også foregå med mindre regler, hvor én runde avgjør, og hundene sloss til den ene er totalt lemlestet eller død. Men selv med diverse regler svever selvsagt hundene i livsfare, i tillegg til at hele seansen består av smerte, frykt og ekstremt stress. Reglene er heller ikke strengere enn at totalt ødelagte hunder sendes ut i ringen igjen og igjen, slik kamp-arrangørene selv beskriver det: “Når hunden blir sluppet på signal, må hunden bevege seg rett mot sin motstander. Han kan sjangle, dette sammen, kravle, dra eller dytte seg selv bortover, så lenge han gjør en sammenhengende kraftanstrengelse og ikke nøler eller stopper før han har kommet frem til og berørt sin motstander.” 1)

Misbrukernes argumenter

Hovedgrunnen til at hundekamper eksisterer, er selvfølgelig at man vedder penger på kampene. Imidlertid forsvares også kampene med at de er “underholdene”: “Det er en opplevelse å se en kamphund angripe sin motstander mot alle odds. For noen mennesker blir denne opplevelsen forløsende for hverdagens frustrasjoner på en måte som ingen annen sport kan.”1) Påfallende nok er argumentasjonen for hundekamper svært lik argumentene for annet, men lovlig, dyreplageri. Blant annet sammenligner man hundekamper med annen dårlig behandling av dyr: “Rapporterete dødsfall blant kamphunder er blåst ut av proporsjoner (…) det er ikke mer vanlig enn at man skyter en løpshest som skades under et løp (…) Hvis den ene sporten burde være forbudt, burde den andre det også.” 1) Et annet argument for kamper, som glatt slår i hjel det foregående, er påstanden om at hundeeierne er kapable mennesker som vet å stelle hundene – ikke minst stelle skadene; “ Man må beskytte en slik investering (som hunden er) ved å være kjent med førstehjelpsteknikker spesielt beregnet på kamphunder, slik som behandling av hypovolemisk sjokk og overrevne blodårer. Eiere som bruker hundene sine ivrig, blir ofte veldig kunnskapsrike på dette området og blir kapable stand-ins for veterinæren.” 1) Med andre ord er det nok av alvorlige skader.

Omtalen av kamphundene ligner for øvrig mye på eieres omtale av “gode” jakthunder, trekkhunder — og andre hunder som utfører “prestasjoner” for sine eiere. Man argumenterer med at eierne selvsagt er glade i hundene sine, nettopp fordi de er så verdifulle og “flinke”: “Kamphunder med lang merittliste får leve en pensjonisttilværelse når de blir gamle, på samme måte som fine løpshester. I tillegg til å være en penge-kilde (i avl), er en pensjonert kamphund et dyr som er virkelig elsket av sin familie. En kamphund-mann elsker sin hund på en måte som få andre hundeeiere gjør.”1) Det mest absurde argumentet er muligens at kamphundene liker å sloss, som det hevdes: “ Hunden vil strutte av stolthet. Den vil til og med vise et smil.”1) Enhver hund vil selvsagt være glad for ros fra sine menneskelige flokkmedlemmer, og blir man oppmuntret til å gyve løs på andre hunder, så blir det dette man tyr til for å bli akseptert av sin eier. Denne naturlige egenskap hos ethvert flokkdyr, brukes mot dyret for å rettferdiggjøre å sette det i situasjoner som medfører smerte og frykt.

Hundekamper i Norge

Hvorvidt hundekampene som foregår i Norge følger regler og er del av et stort velorganisert miljø slik man ser det i enkelte andre land, vites ikke. Trolig er miljøene mindre og reglene enklere — men med det samme fatale resultat for hundene. At hundekamper foregår i blant annet Oslo, er imidlertid en velkjent sak: “ – Akkurat nå skal vi selge et kull på ni pit-buller. Klart det avles med tanke på å tjene penger, sier han og titter ned i gulvet. 16-åringen har formidlet salg av pit-bullterriere i ett år, og tar 5000 kroner for en to måneder gammel valp. Prisen er oppe i 12 000 kroner hvis utseende og stamtavle er spesiell. – Som jeg sa, etterspørselen er ganske stor(…)”2)

Men hva politiet gjør for å få slutt på dyreplageriet, er mer usikkert. I disse dager gis det inntrykk av at politiet i Oslo satser stort på å forhindre hundekamper. Beklageligvis går ikke denne strategien ut på å lete opp og straffeforfølge de som arrangerer kampene. Isteden har man plukket opp og avlivet hunder — ikke nødvendigvis hunder som er misbrukt i kamp, men alle hunder som man tror kan ha gener i seg fra raser som vanligvis brukes i kamp. Ansvarlig for politiaksjonene i Stovner politidistrikt i Oslo, Bjørn Hansen, svarer slik på hvorfor politiet ikke straffeforfølger eiere eller på noen måte prøver å finne ut om de står bak kamper: “Det er diskutert. Vi har foreløpig gått på hundene, fordi det er den forvaltningsmessige letteste del av dette her. Når man går på hundeeierne er det straks mer komplisert lovverk. Med hundene har man omvendt bevisbyrde. Det er eier som plikter å bevise at hunden er lovlig. Vi har diskutert straffeforfølging, men det ligger nok litt inn i framtida.” 3) Med andre ord blir ikke hundekampene i seg selv forhindret — i og med de som arrangerer dem ikke blir rørt av politiet. Alt som skjer er at ett og annet offer blir tatt livet av — sammen med en hel rekke familiehunder som aldri har vært misbrukt i denne type illegal dyremishandling.

Det illegale miljøet — som alltid vil ha anledning til å skaffe seg nye hunder av lovlige såvel som ulovlige raser, samt falske papirer der det skulle være nødvendig, får fritt spillerom. Enkeltmennesker som kanskje har reddet en blandingshund fra nettopp å bli brukt som kamphund, svever imidlertid i konstant fare for å få hunden drept. En slik forvaltning er et tragisk resultat av vårt samfunns nedprioritering av dyrevernsaker, og politiets higen etter å oppvise “resultater” for samfunnet..

Kilder:
1) “The world of fighting dogs”, Carl Semenic, 1984, T.F.H. Publications Inc. (Forfatteren beskriver seg selv som kamphundoppdretter, og hevder å være motstander av illegale hundekamper, samtidig som han synes positivt innstilt til hundekamper som sport. red anm.)
2) artikkel i VG, 24/01/98
3) Bjørn Hansen i TV-debatt om hunder, Redaksjon En, NRK, 18/09/02

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem