NOAH logo
Forsiden > Dyr i underholdning > Ferdinand er død 1. sep 2011

Ferdinand er død

av Roger Pihl, forfatter
foto: ukjent
fra boken “Bløtkakemannen og Robin Robin”

Aficoniadoene hadde samlet seg på den sirkelformede arenaen. Stemningen var høy og forventningene spent til det ytterste. Kampen mellom matadoren og tyren Ferdinand hadde fylt benkeradene til siste sitteplass.

Tilhengerne hadde lenge sett fram til denne dagen, og det hadde vært rift om billettene. Svartebørsen kunne tilby billetter til mange ganger prisen, men aficoniadoene syntes det var vel verd pengene. De strømmet til arenaen de jublet og vinket til hverandre. Mange hadde med seg barna, for tradisjonen var viktig å føre videre til nye generasjoner.

Først kom capeadorene inn, de som skulle gjøre tyren Ferdinand rasende. Så kom picadorene, de som skulle stikke spydene sine inn i nakken til Ferdinand. Etter picadorene, bandarilloene, de som skulle kaste fargerike piler i kroppen hans. Og til slutt kom matadoren, morderen selv, ikledd sin tradisjonelle drakt. Smale bukser, brodert jakke og hatt. Han bukket til publikum, som hilste entusiastisk tilbake.

“Matadoren mottok publikums hyllest for sin tapperhet og sitt mot.”

Ferdinand ble jaget inn på banen. Øynene hans var smurt inn med vaselin slik at han ikke kunne se klart. Arenaen var utydelig, og menneskene fremsto som uskarpe skygger. Han var forvirret. Publikum skrek. Capadorene jaget Ferdinand fram og tilbake på arenaen, og frykten gjorde den store tyren rasende. Han brølte, men ingen forsto hva han sa. Publikum jublet og kastet hattene sine i været. Viftet med flagg. Matadoren la opp sin strategi. Sin plan for det kommende drapet. Kaldt og overlagt. Picadorene red inn på sine polstrede hester. Hestene hadde skylapper for øynene slik at de ikke skulle kunne se Ferdinand. Hestene var redd ham. Derfor hadde de fått skåret over stemmebåndene slik at de ikke skulle kunne vrinske om hjelp og ødelegge den gode stemningen på arenaen. Hyggen. Kosen. Picadorene red inn til Ferdinand og stakk lansene sine inn i nakken på ham. En etter en, én lanse om gangen. Picadorene vekslet på å komme fra høyre og venstre, slik at lansene ble vridd fram og tilbake i nakken hans. Nakkemusklene ble slitt i stykker, og Ferdinand klarte ikke å holde hodet løftet lenger. Klarte ikke å stange. Klarte ikke å forsvare seg. Blodet fosset fra den store kroppen, og blodtapet gjorde ham utmattet. Bandarilloene kastet pilene sine i nakken hans, de også. Fargerike piler som ble sittende fast i mothakene og gjorde alle bevegelser smertefulle. Fotografene var storfornøyde med motivet. Så var det matadorens tur. Han lokket Ferdinand til seg med kappen sin, men hver gang Ferdinand kom bort til ham, sprang han til siden, og Ferdinand snudde seg etter. Hver bevegelse fikk Ferdinand til å brøle i smerte. Til slutt orket ikke Ferdinand mer. Hodet hans hang ned, han var ute av stand til å bevege det. Matadoren sto ansikt til ansikt med Ferdinand, hevet sverdet og stakk det brutalt inn mellom skulderbladene hans for å gjennombore hjertet. Men Ferdinand var en enorm tyr, og sverdet nådde ikke dypt nok inn i kroppen. Matadoren måtte bruke enda et sverd, og igjen ble Ferdinand tirret til å bevege seg fra side til side, og slik fikk Ferdinands egne bevegelser sverdene til å skjære opp lungene og innvollene hans. De nyslepne sverdene kuttet vevet i biter, og lungene fyltes med blod. Ferdinand gulpet, blodet rant ut av munnen på ham og ned på den gule sanden i arenaen. Rødt og gult, som fargene i det spanske flagget. Så døde Ferdinand langsomt av skadene.

Matadoren mottok publikums hyllest for sin tapperhet og sitt mot.

“Til slutt orket ikke Ferdinand mer. Hodet hans hang ned, han var ute av stand til å bevege det.”

Teksten er fra Roger Pihls bok «Bløtkakemannen og Robin Robin», som kom ut i 2010. Historien er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

___
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2011.

Bli medlem