NOAH logo
Forsiden > Dyr i underholdning > Et hesteliv 24. mai 2013

Et hesteliv

av Madeleine Åleskjær

Hester har levd i menneskenes verden lenge. Har vi klart å forstå hva de ønsker og trenger? Eller er dette dyret, som så mange sier de elsker, også offer for vår hang til å undervurdere dyrs behov?

Hester har blitt brukt av mennesker i flere tusen år, og er også blant de dyrene som har blitt brukt innen flest ulike områder. Der hester før ble sett på som en nødvendighet, enten det var i krig, gårdsarbeid eller for transport, har maskiner og kjøretøy for det meste overtatt. Bruken av hest i Norge i dag er først og fremst til sport eller rekreasjon, og import og avl for denne bruken er økende. I en rapport fra Norsk senter for bygdeforskning anslås antall hester i Norge 2012 å være 125 000, mens tallet i 2009 ble anslått til 65 000.1)

Man skulle tro at mennesket, etter å ha levd så tett på hesten gjennom årtusener, burde ha god kjennskap til hva som skal til for hestens trivsel og helse. Men bruk og hold av hestene er mye basert på å ivareta vår egen lettvinthet og komfort fremfor deres behov, og i gjennomsnitt lever våre tamhester kortere enn viltlevende hester.2) Hesten har høyere status enn mange produksjonsdyr, men heller ikke alle hester er mer verdt enn det de kan brukes til, og blir avlivet eller slaktet om de ikke lenger kan oppfylle eiernes krav og ønsker.

Hesten i naturen

Forskere regner med at hesten stammer fra et lite steppedyr som levde for 60 millioner år siden (Eohippus), som ikke var mer enn 40 cm høy og hadde fire tær på frambeina og tre tær på bakbeina.3) Å komme seg raskt unna rovdyr og opprettholde sunne føtter, var essensielt for overlevelse, og høvene slik de er i dag er et resultat av denne utviklingen. De beskytter mot underlaget, er hestens naturlige støtdemping og hjelper hjertet å sirkulere blodet, da hesten har et lite hjerte i forhold til kroppen. Når hesten løfter beinet, vil hoven trekke seg sammen og presse blodet ut. Når hesten setter hoven ned, vil hoven utvide seg og blod vil strømme inn i hoven og slik fungerer alle fire høver som ekstra blodpumper.4)

Viltlevende hester beveger seg jevnt utover døgnets 24 timer, 15-25 kilometer per dag. Bevegelse gjennom hele døgnet er et utviklet behov hos hester, for blant annet å opprettholde den optimale blodsirkulasjonen. En hest sover kun 4 timer i gjennomsnitt per døgn, og disse hviletimene er fordelt på 24 timer, hvor medlemmene i flokken bytter på hvem som skal hvile og hvem som holder vakt for farer. Viltlevende hester velger hvileplasser der det er åpne fluktveier, fast underlag og klar sikt.5)

Flokken representerer ikke bare trygghet, men gir mulighet for gjensidig stell, lek og vennskap.”

Pelsen beskytter hesten mot forskjellige klima. Ved ekstremvær eller hete kan hester også søke ly blant trær eller finne annen skygge. Temperaturen i det fri er gradvis skiftende gjennom døgnet og året og det er sjeldent hester har problemer med kulde. Hesten kan ved hjelp av små muskelfibre festet til hårrøttene, reise opp, senke eller snu hårene i  hårlaget, for å optimalisere beskyttelsen mot f.eks. regn og vind.6)

Hester trenger sosial kontakt med artsfrender. Gjennom millioner av år som flokkdyr har hesten alltid følt at sikkerheten avhenger av flokken, og at adskillelse fra flokkmedlemmene er farlig. Hester kan lære seg at situasjonene i fangenskap hvor de adskilles fra andre hester ikke er livsfarlige, men isolasjon vil allikevel være en stor stressfaktor. Flokken representerer ikke bare trygghet, men gir mulighet for gjensidig stell, lek og vennskap.7)

Oppstalling – til hestens eller menneskets beste?

Ved vår tradisjonelle oppstalling vil ikke hesten bevege seg på langt nær så mye som den gjør i det fri, og bevegelse er ofte konsentrert innenfor korte perioder (f.eks. riding) for deretter å stå helt stille på boks eller spiltau. Også uteområdene for mange hester er mangelfulle – små paddocker, hvor de heller ikke får utfolde seg. I Norsk forskrift for velferd hos hest står det at ”Hester som står oppstallet i boks, skal ha daglig trening eller sikres mulighet for fri bevegelse i minst 2 timer per dag (…) Kravet om fri bevegelse gjelder ikke dersom helsemessige forhold hos hesten eller vær og føreforhold tilsier noe annet.» Dette vil derfor si at man, med loven i hånd, kan la hesten stå oppstallet i en ordinær hesteboks på 3×3 meter, alene 24 timer i døgnet, om været er dårlig. En hest kan også stå oppstallet 22 timer i døgnet og bli ridd de to resterende timene, i stedet for å bevege seg fritt i luftegård. Det er heller ingen regler i Norge for at hester må stå sammen med andre hester.8)

En hesteboks er ikke hvilestedet hesten naturlig ville ha valgt, da en slik boks hindrer mulighet for flukt og bevegelse, og isolerer hesten fra fysisk kontakt med flokken. Mange hester står isolert i slike bokser hele natten og store deler av dagen, og stress og kjedsomhet er vanlig å se. Mangel på stimuli eller stress kan gi utslag i stereotyp adferd som luftsluking, krybbebiting, sirkling, veving (beveger seg fra side til side) eller aggressiv oppførsel. Dette er kjente problemer hos oppstallede hester og blir ofte kalt «uvaner» som forsøkes avvennes, eller hindret ved hjelp av spesialutstyr. Halsrem er et eksempel på slikt utstyr, som presser mot hestens svelg og hindrer hesten i å svelge luft, og påfører derfor hesten lidelser uten å forandre årsaken til adferden.9)

På grunn av de brå overgangene i temperatur og vær som hesten utsettes for ved oppstalling, forstyrres hestens eget varme- regulerende system. Det er derfor vanlig å sette forskjellige typer dekken på hesten, og mange klipper pelsen for å forhindre svette ved trening. Muskelfibrene til hestens pels trenger mosjon som andre muskler, noe de ikke får ved dekkenbruk eller klipp.10) Denne innblandingen i hestens naturlige varmesystem, er trolig grunnen til at vi kan se hesteforkjølelse hos oppstallede hester, noe som ikke er blitt observert hos viltlevende hester.11)

“Med loven i hånd, kan man la hester stå oppstallet i en ordinær hesteboks på 3×3 meter, alene 24 timer i døgnet, om været er dårlig.”

Ved tradisjonell oppstalling vil hesten være fraskilt andre hester hele eller mesteparten av døgnet. De kan i noen tilfeller se, men ikke berøre hverandre. Dette er en stressende situasjon for en hest. Stress kan også gi seg utslag i fysiske sykdommer – blant annet kolikk.12) Dette er hyppigere i staller der hester står adskilt, enn ved utegang hvor hestene er sammen.13) Behandlingstrengende kolikk hadde i følge Stortingsmeldingen om dyrevel-ferd fra 2002/2003 en forekomst på fem tilfeller per 100 hester per år under norske forhold.14)

I tradisjonell oppstalling av hest er det også vanlig å sette sko på hestene. Men skoen har en skadelig effekt på høvene.15) Veterinær Hildur Strasser har forsket i over 20 år på årsaker til haltheter hos tamhester, og startet skolen ESHOP som utdanner hovpleiespesialister over hele Europa. I hennes bok ”Et sunt og naturlig hesteliv” tar hun for seg flere skadelige effekter skoene har for høvene: «En hestesko hindrer utvidelse av hovkapselen, og reduserer hovens naturlige støtdempende kapasitet med 70-80%. Studier viser at en skodd hest som skritter på asfalt utsettes for tre ganger mer krefter fra sammenstøtet enn hva en uskodd hest utsettes for når den traver på samme underlag. Disse støtkreftene er medvirkende årsaker til artritt (leddbetennelser, forkalk- ninger). Skoen hindrer hovmekanismens sirkulasjons- og blodpumpende funksjon, og hjertet belastes unødig. Skoen ødelegger de tynne arteriene i hovens horn, spesielt i hovveggen, gjennom en vibrasjon på ca. 800 Hz dersom underlaget er hardt. Effektene av dette invol-verer vevsdød og abnorme vevsendringer ”.16)

En hest eller en idrettsutøver?

I en undersøkelse gjort av norsk senter for bygdeforskning (2012) svarer 32 % at de er engasjert i trav og galopp på totalisatornivå (spill på hester), og 23 % bruker hesten til annen konkurransebruk. Videre driver hele 27 % av respondentene med avl og oppdrett.17)

Fra tribunen eller tv-skjermen kan heste-sport for noen være et fascinerende syn på hvor fort hesten løper, hvor høyt den hopper eller hvor grasiøst den beveger seg under rytter. Men som med alle idrettsutøvere ligger det timevis med slit bak prestasjonene. Et menneske som vier sitt liv til idretten, er klar over hva dette koster, men en hest får ikke valget mellom å leve sammen med flokken sin, eller reise rundt og prestere i en sportsgren. Den får heller ikke vite risikoen den utsetter seg for. Om hesten ikke gjør det den blir bedt om, kan det følge straff eller tvang, og for noen veier vinningen for mennesket tyngre enn hestens behov.

“En hest er ikke bygd for å kunne bære en rytter lengre enn noen minutter uten å påvirkes av dette fysisk, selv ikke når den er fullvoksen.”

Norges Rytterforbund gir lisens i Norge til å konkurrere innenfor ni grener. Norges rytterforbund har i dag rundt 42 000 medlemmer fordelt på disse ni grenene.18) Sprangkonkurranser utgjør hele 80 % av de som har utløst lisens, og hindrene kan være opp til 160 cm høye.19) Å hoppe over store hindre er unaturlig for hester, selv om de i naturen hopper over mindre hindre som stokker og bekker. Høye hindre kan være skremmende, og flere hester opplever smertefulle slag med bakbeina mot hinderet før de lærer å unngå dette. Når hesten lander fra hinderhopp vil den ene foten være i bakken først og ta hele vekten, og i en dårlig landing overbelastes både fot, hals og rygg. Hester som brukes i sprang er derfor også mer utsatt for slitasje-skader i leddene.32)

Ved å studere hestens anatomi vil man se at en hest ikke er bygd for å kunne bære en rytter lengre enn noen minutter uten å påvirkes av dette fysisk, selv ikke når den er fullvoksen. Zschokke (1892) publiserte den første undersøkelsen om fleksibilitet av ryggvirvlene og oppdaget at gjennomsnittlig senking av ryggen under vekten 50-80 kg er hele 4 cm. I en annen undersøkelse med flere hundre hester, hadde flertallet forandringer av mer eller mindre alvorlig grad i ryggsøylen i ung alder.20) En sal med ”eksellent passform” har normalt et trykk på 1,93 psi (pounds per square inch). Press over 0,75 psi stopper blodsirkulasjonen. Dette er grunnen til at det i ekstreme tilfeller av press, spesielt der salen ikke passer, kan komme frem kroniske, hvite flekker i hestens pels der salen ligger.21)

Bitt er påbudt i konkurransesammenheng innen flere grener, blant annet trav og dressur.22) Dette kan gi bitt-slitasje, hvor emaljen på tennene slites vekk, trykkskader i munnvikene og sår og betennelser.23)

Hestespill

Rikstoto gis konsesjon for fem år av gangen for å drive organisert veddeløp med hest.24) I 2012 var det totalt 5961 forskjellige hester til start i travløp på norske baner, disse hadde til sammen 47776 «starter», d.v.s. deltagelse i løp.25) Sporten utgjør ca 4500 årsverk.26) Galoppsporten er mindre enn travsporten, ca. 400 fullblodshester blir trent til galoppløp.27) Den totale omsetningen for hestenæringen er  mellom åtte og ni milliarder kroner årlig. Totalisatorvirksomheten alene hadde en omsetning på ca 3,6 milliarder kroner i 2012.28)

Lov om fremvisning av dyr i §6 sier at: ”Dyr kan bare benyttes som ridedyr dersom de er egnet til slik bruk ut fra bl.a. art, størrelse og alder”. Men innriding og innkjøring av hester blir utført lenge før hesten er ferdig utviklet. Travhestene blir vanligvis innkjørt når de er litt over ett år gamle og kan starte løp ved to års alder,29) og galopphestene kan starte sitt første veddeløp med rytter i toårsalderen.30) Dette til tross for at de siste vekstplatene i hestens ryggsøyle og nakke ikke er ferdig utviklet før hesten er minst fem år gammel.31)

“Hester som legger tungen over bittet, blir ofte utstyrt med tungereim som binder opp hestens tunge under travløp og trening.”

Hesten er et byttedyr og vil så langt de kan prøve å skjule sin smerte, og det er trolig mange hester som presterer under trening og konkurranser med skjulte smerter. Signaler hester gir ved smerte og ubehag – hodekasting, gaping, bukking og steiling – blir ofte mistolket som uvaner og dårlig oppførsel, og blir over-sett, straffet eller korrigert ved hjelp av utstyr.

Det er mange fysiske risikoer hesten utsettes for ved menneskers bruk. I følge veterinær-rapporter er halthet viktigste årsak til konsultasjon.32) Betennelser på sener og ligament, krysslammelse og leddlidelser er blant lidelsene som kan være en direkte konsekvens av menneskets bruk av hesten.33) Det er også generelt høyere forekomst av magesår på hester som er i trening og konkurranser/løp sammenlignet med hobbyhester. Magesår er dokumentert i 80-90% av galopphester i trening, og kan skyldes for høyt stressnivå under trening eller oppstalling.34)

Utstyret som brukes kan være ubehagelig og smertefullt, og tvinger hesten til en adferd eller gangart etter menneskets ønsker. Eksempler på dette er «sjekkbitt»: En hest vil gjerne slå over fra trav til gallopp når hastigheten blir høy – og senker hodet i det den gjør dette. For å få frem høye travhastigheter brukes sjekkbittet som tvinger hesten til å holde hodet oppe. Samtidig kan det også brukes sperrestropp som hindrer hesten i å løfte hodet for høyt, i tillegg til sidestenger for å hindre hesten i å bevege hodet til siden. Skylapper og jordblendere (hindrer hesten i å se nedover) er også vanlig. Hester som påføres denne typen utstyr vil til slutt være fratatt alle muligheter til normal hodebevegelse og syn.

“Signaler hester gir ved smerter og ubehag, blir ofte misoppfattet som uvaner eller dårlig oppførsel, og blir korrigert ved hjelp av utstyr eller straff.”

På grunn av smerter eller ubehag, enten direkte fra bittet i munnen, eller indirekte ved f.eks. skader i nakken, vil noen hester prøve å legge tungen over bittet for å lette trykket. Hester som legger tungen over bittet, blir ofte utstyrt med tungereim som binder opp hestens tunge under travløp og trening.35)

Når en travhest ikke lengre kan gå løp, senest ved 15 års alder for kaldblods og 12 år for varmblods, blir den i mange tilfeller solgt, gitt bort eller slaktet. ”Avdanka travere” er et kjent begrep i hestemiljøet.

Hest i dressur, show og sirkus

I dressur er hensikten i følge Norges Rytterforbund “å utvikle hesten til en tilfreds atlet gjennom harmonisk skolering”.36) Spørsmålet er om en hest kan være en “tilfreds atlet” ved å gi avkall på sosiale og adferdsmessige behov kun for å prestere i en sport for menneskets skyld. Dressurhester på høyere nivåer lever ofte et isolert liv med hyppige og lange transporter og oppstalling. Hestene er ofte dyre hester og frykt for skader gjør at disse hestene kanskje blir enda mer isolert fra andre hester enn “billigere” hester.

Dressurhesten blir kalt ridesportens “ballettdanser”, og øvelsene skal se lette ut for hesten å utføre og det skal gi inntrykk av at rytteren ikke “gjør noenting”. I virkeligheten er dressurøvelser meget tunge og vanskelige å utføre for hesten,37) og rytterens utstyr kan være smertefullt. I følge Norges Rytterforbunds konkurransereglement for dressurridning, er pisk lovlig i seks konkurranseklasser. Forskjellige typer bitt er i følge reglementet påbudt i alle klassene. Sporer, som settes på rytterens støvler for å gi sterkere signaler, er også påbudt i flertallet av klassene innen dressur.

Bevegelsesmulighetene for hester i sirkus er minimale grunnet hyppige transporter, små luftegårder og oppstalling i binger.”

En bevegelig, men samtidig såkalt “samlet” hest, er et av hovedmålene innen dressur. Dette betyr at hesten bør legge mer vekt på bakbeina og har disse mer under seg, enn det den normalt ville ha gjort, slik at fremparten blir lettere og mer bevegelig. Samtidig skal hestens nakke være buet. Dette får man til ved rytterens vekt, ved å dytte sjenkler (hæler) i siden på hesten, samt med bittet. En “fri samling” som betyr at hesten løfter ryggen og buer nakken av seg selv, forekommer naturlig i lek og gallopp, men i dressuren prøver man å fremtvinge det samme inntrykket av eleganse og kraft hos dyret, under menneskers kontroll. Men det unaturlige bevegelsesmønsteret fremtvunget under rytter, er noe mange hester egentlig ikke er fysisk sterke nok til å klare og det kan gi langvarige skader.38) Minutter med en slik tvunget holdning av rygg og nakke ved hjelp av bitt, kan være nok til å gjøre skade på beskyttelsen av ryggmargen.39)  Ved smerter eller ubehag kan hesten vise fysiske tegn som pisking med halen, tanngnissing, legge tungen over bittet eller vise motvilje mot å gå frem. Også i dressur blir disse tegnene ofte sett på som ulydighet fra hestens side.40)

“Flere kjente rideskoler lærer fortsatt barn og unge at vold er den riktige måten å forholde seg til hesten på – utstyr og treningsmetoder handler om tvang, straff, frykt og dominans.”

Hester som brukes i sirkus vil, som andre show- og konkurransehester, ikke få utløp for naturlig adferd. Sirkusøvelsene er gjerne avanserte og belastende dressurøvelser. Bevegelsesmulighetene er i tillegg minimale grunnet enda hyppigere transporter, og oppstalling i små luftegårder og transportvogner ved reise. Isolasjon fra andre hester er ikke uvanlig, selv når sirkuset har mange hester. Bevegelsen de får er stort sett i form av trening eller oppvisning foran publikum, eller i små luftegårder som ikke er egnet for hester. Hester i sirkus kan også utvikle stereotyp adferd som krybbebiting, luftsluking eller veving. En undersøkelser Animal Defenders International har utført av europeiske sirkus, viste at hestene gjennomsnittlig sto oppbundet i teltet opptil 90 % av tiden de ikke opptrådde, resten av tiden ble de oppbevart i bilene.41) Observasjoner av norske sirkus viser samme mønster: Oppstalling ved binding i teltene eller oppbevaring i transportvognene, adskilt fra hverandre, er vanlig – og luftegårder, der de brukes, er begrenset av at sirkusene ofte oppholder seg på parkeringsplasser og andre uegnede steder.

Hest som hobby

Hester brukt til hobby og rekreasjon, utgjør den største prosentandelen av hva mennesker bruker hester til i Norge.42) Hester kan kjøpes av hvem som helst, uavhengig av kunnskap om hestens behov, og hester kjøpes til barn som et ”levende leketøy”. Riding på ”klubbnivå” i konkurranser som ikke krever lisens, regnes også som hobby – det kan dermed antas at konkurranseprosenten er stor innen hobbybruk også.

Flere kjente rideskoler lærer fortsatt barn og unge at vold er den riktige måten å forholde seg til hesten på – utstyr og treningsmetoder handler om tvang, straff, frykt og dominans. Smertefullt utstyr kan kjøpes i de fleste hestebutikker, og få reagerer når dette tas i bruk. En del av slikt utstyr selges gjerne med design som appellerer til barn og unge.

Forskrift om hestehold sier: ”Ved alt hold og bruk av hest skal det tas hensyn til hestens adferdsmessige, sosiale og fysiologiske behov, og hesten skal beskyttes mot fare for unødig stress, smerte og lidelse.” Spørsmålet er om vi tar hensyn til hestens adferdmessige, sosiale og fysiologiske behov når vi setter den alene i en 3X3 meter boks eller bundet til et spiltau store deler av døgnet? Eller om vi beskytter den mot fare for unødig stress ved å ta den vekk fra flokken for å konkurrere for våre egne mål? Eller verner den mot smerte og lidelse når vi påfører den utstyr som er bevist smertefullt?

Mange ønsker et gjensidig tillitsforhold til ”sin” hest. Har vi gjort oss fortjent til det?

 

Et lite utvalg av utstyr fra hestesporten:

(tatt ordrett fra trav24.no)

«Drasjekk: Er en sjekk som kusken kan justere når hesten er i fart. En lærrem går fra hestens hode og helt bak til kusken. Noen ganger kan det være en fordel og dra hestens hode opp litt underveis i løp.

Gapegrime: En tynn lærgrime som sitter under hodelaget. Gir hesten en følelse av å ikke kunne åpne munnen like godt og dermed konsentrere seg om det den skal.

Gomtrøkker: En skarp variant av et sjekkbitt som gjør at hester som «henger» i sjekken og er dumstri blir bedre. Gomtrøkker finnes i utallige varianter og skarpheter.

Hodestang: Det er en stiv stang som blir festet ved hestens manke og i en ring i hestens hodelag. Den hjelper til med å holde hodet rett når hesten skal trave slik at han ikke kan vri hodet til motsatt side av der hvor hodestangen er festet.

Jordblender: Noen hester er skvetten og redd for alt som beveger seg. De får ofte hjelp av en jordblender slik at de ikke ser så mye nedover, men heller konsentrerer seg om det de skal, nemlig trave.

Kikkerthodelag: Noen lærbiter er sydd sammen slik at hesten kun ser rett frem i to relativt små hull.

Sjekk: Det er den læremmen som går fra hestens hode og ned på ryggen/manken. Et sjekkbitt festes i munnen, på hver side går det en lærrem som møtes i pannen og går over hodet på hesten og ned på ryggen/manken. Har en stabiliserende effekt og forhindrer hesten i å ta hodet ned mellom frambena.

Skylapper: En hest blir ofte stri/tar ekstra i når den mister synet bakover. De fleste (skylapper) har den misjon at de skal få hesten til å konsentrere seg maksimalt, og ikke minst svare på andre hester når de ser dem på siden.

Sperrestropp: Noe man fester under magen på hesten i selen, som går mellom frambena og opp under haken på hesten og forhindrer den i å slå opp hodet.

Tungestropp: En lærrem som man binder hestens tunge med. Brukes på hester som ikke konsentrerer seg fullt på sine oppgaver. Flere hester leker med tungen og da kan de få den over bittet i munnen, det kan i verste fall ende med at hesten svelger sin egen tunge. Noe som igjen kan føre til død.

Ørehette/propper: Er noe man har over ørene til hesten i løp. Når man drar dem av får hesten kald og frisk luft inn i ørene, noe som igjen gjør at noen får et ekstra gir mot slutten av løp. Kan også benyttes uten drasnor for at hesten skal høre mindre lyder o.l, ofte benyttet på hissige hester.»

Ordrett fra: www.trav24.no/Travets-Gule/Travets-ordbok

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark # 1/2013.

Kilder:

1) Rapport fra Norsk Senter for Bygdeforskning 2012, Jostein Vik og Maja Farstad. Oppdragsgiver:  Norges Forskningsråd og Stiftelsen Svensk Hästforskning; 2) «Et sunt og naturlig hesteliv»,  Dr. Hildur Strasser, Lynne Forlag, 2003 (s. 1); Ibid (s. 67) og www.nhm.uio.no/fakta/geologi/fossiler/ faktablader/blad_x24.htm; 4) «Et sunt og naturlig hesteliv»,  Dr. Hildur Strasser, Lynne Forlag, 2003 (s. 90-98; 12-13; 99-101); 5) Ibid (s. 12; s. 19-20; s. 30); 6) Ibid (s. 5-12; 7) Ibid (s. 14-16); 8) Forskrift om velferd for hest, kapittel 4, §22; 9) Rådet for dyreetikk, etisk vurdering av dagens hestehold mai 2011; www.hovslagerforeningen.no/filemanager/download_file/file/354106.pdf/Rapport.pdf; «Equin Welfare»,  CW McIlwright og BE Collin, Wiley-Blackwell/ UFAW, 2011 (s. 97-99); «Et sunt og naturlig hesteliv»,  Dr. Hildur Strasser, Lynne Forlag, 2003 (s. 5; s. 31);  “Factors influencing the development of stereotypic and redirected behaviours in young horses: findings of a four year prospective epidemiological study», Waters AJ, Nicol CJ, French NP., Equine Veterinary Jorunal 2002 Sep;34(6):572-9; «Stortingsmelding 2002/2003 om dyrehold og dyrevelferd», Landbruksdepartementet, 2002 (kap. 6.2.18.8); 10)  «Et sunt og naturlig hesteliv»,  Dr. Hildur Strasser, Lynne Forlag, 2003 (s. 5-12); 11) Ibid; 12) «Forstå hestens adferd», Lesley Skipper (til norsk av veterinær Torunn Knævelsrud), Tun Forlag, 2007 (s. 13-17); 13) «Et sunt og naturlig hesteliv»,  Dr. Hildur Strasser, Lynne Forlag, 2003 (s. 15); 14) «Stortingsmelding 2002/2003 om dyrehold og dyrevelferd», Landbruksdepartementet, 2002 (kap. 6.2.18.7); 15) «Et sunt og naturlig hesteliv»,  Dr. Hildur Strasser, Lynne Forlag, 2003 (s. 38-39); 16) Ibid (s. 38-39); 17) Rapport fra Norsk Senter for Bygdeforskning 2012, Jostein Vik og Maja Farstad, oppdragsgiver Norges Forskningsråd og Stiftelsen Svensk Hästforskning; 18) Norges rytterforbunds informasjonssider www.rytter.no/ Ryttersport/Grener.aspx; 19) Konkurransereglement for sprangriding fra 1 mars 2013. §208; 20) «Harm of riding study Part 1», Maksida Vogt, Academia Artium Didacticum Equiorum in Liberti, 2008; 21) Practical Use Of A Computerized Saddle-Pressure Measuring Device To Determine The Effects Of Saddle Pads On The Horses’ Back. JC Harman. Journal of Equine Veterinary Science. Vol 14, No 11, 606-611, 1994; 22) Konkurransereglement for dressurriding §426, punkt 2. Utstyrsbestemmelser for travsport kategori «bitt»; 23) «Bittskader», veterinær Ellen Schmedling, Hesteliv nr. 4/2007;  «Bittskader og trykkskader», veterinær Ellen Schmedling, Hesteliv nr. 5/2007;  24) LOV 1927-07-01 nr 03: Lov om veddemål ved totalisator [totalisatorloven]; 25) Pers. kontakt på mail med Britt Helene Villand Lindheim, Sjefsveterinær for DNT, 24.01.2013; 26) Det Norske Travselskaps nettsider, www.travsport.no/Om-DNT/;  27) «Hest i Norge», Rapport 2009-001, Econ Pöyry for Norsk Hestesenter og Norges Rytterforbund; 28)  Rapport fra Norsk Senter for Bygdeforskning 2012, Jostein Vik og Maja Farstad, oppdragsgiver Norges Forskningsråd og Stiftelsen Svensk Hästforskning; 29: Den Norske Travselskap, løpsreglement §4.4; 30) Øvrevoll spillinfo, www.ovrevoll.no/Spill/ ; 31) «Harm of riding study Part 1», Maksida Vogt, Academia Artium Didacticum Equiorum in Liberti, 2008; 32)  «Det du trenger å vite om hestens helse», veterinær Kieran O, Brien (til norsk ved veterinær Torunn Knævelsrud), Tun Forlag, 2008 (s. 8); «Stortingsmelding 2002/2003 om dyrehold og dyrevelferd», Landbruksdepartementet, 2002 (kap. 6.2.18.7); 33) «Sene og ligamentskader hos hest», artikkel fra fagbloggen www.rikstotoklinikkene.no, 29.11.2010; «Det du trenger å vite om hestens helse», veterinær Kieran O, Brien (til norsk ved veterinær Torunn Knevelsrud), Tun Forlag, 2008 (s. 8; s. 42, s. 60); 34) «Magesår hos hest», artikkel fra fagbloggen www.rikstotoklinikkene.no, 16.04.2010; 35) Utstyrsbestemmelser for det norske travselskap – kategori «tungerem»; 36) www.rytter.no/Ryttersport/Grener/Dressur/Hvaerdressur.aspx; 37) «Equin Welfare»,  CW McIlwright og BE Collin, Wiley-Blackwell/ UFAW, 2011 (s. 332-340); 38) Ibid; 39) www.bitlessbridle.com/article-6.pdf; 40) «Forstå hestens adferd», Lesley Skipper (til norsk av veterinær Torunn Knævelsrud), Tun Forlag, 2007 (s. 94); 41) “The ugliest show on earth – the use of animals in circuses”, rapport fra Animal Defenders International 1998; 42)  Rapport fra Norsk Senter for Bygdeforskning 2012, Jostein Vik og Maja Farstad, oppdragsgiver Norges Forskningsråd og Stiftelsen Svensk Hästforskning.

 

 

 

 

Bli medlem