NOAH logo
Forsiden > Dyr i underholdning > Elefantenes stemme:… 1. jan 2008

Elefantenes stemme: intervju med Joyce Poole

Elefantfamilie hviler. Foto: Joyce Poole.

Elefantfamilie hviler. Foto: Joyce Poole.

av Siri Martinsen

I Norge er det verken mange elefanter eller elefanteksperter. De elefanter som finnes lever i sirkusets fangenskap for underholdningens skyld. Og de elefanteksperter som finnes kan bidra til at de slipper fri fra det.

Joyce Poole er et kjent navn for alle som har lest om elefanters adferd. Sammen med ektemann Petter Granli, driver Joyce forsknings- og opplysningsprosjektet ”Elephant Voices” fra sitt hjem i Sandefjord. Nærheten til Torp muliggjør både reiser til forskningsleiren i Amboseli, Kenya, og til de mange samarbeidspartnere i ulike land.

– Prosjektet er et utadvent forskningsprosjekt. Vi ønsker å være elefantenes stemme i verdenssamfunnet; videreformidle den kunn-skapen vi har opparbeidet og bruke den til det beste for elefantene selv, forteller Joyce.

Da Joyce Poole var seks år flyttet familien til Afrika, der faren arbeidet i Fredskorpset. Hun vokste opp i et miljø hvor elefanter utenfor stuedøren og gaseller stirrende inn gjennom soveromsvinduene, var en del av dagliglivet.

– Bestemte du deg tidlig for å studere elefanter?

– Da jeg 19 år gammel fikk anledning til å studere elefanter hos feltforsker Cynthia Moss i Amboseli var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg vokste opp i omgivelser hvor interesse og omsorg for dyr var en selvfølgelighet. Min far var svært engasjert i naturvern, men jeg husker han sa: ”Selv om vern av artene er viktig, er det minst like viktig å bry seg om hvordan hvert enkelt individ har det.”

Joyce fikk en unik anledning til å bli en del av det som i dag er blant verdens lengste og grundigste feltstudier på dyr; det 36 år lange ”Amboseli Elephant Research Project”:

Jeg skrev min doktorgrads-oppgave om ”musth” (”løpetid”) hos hannelefanter ved Cambridge Universitet. Mitt post-doktorat ved Princeton Universitet handlet om signaler og vokal-kommunikasjon. På samme tid ble jeg involvert i et forskningsprosjekt om hvordan jakt påvirket elefantenes adferd og familiestruktur. Gjennom dette prosjektet ble jeg oppmerksom på hvilke alvorlige konsekvenser menneskers utnytting har for elefantene, forteller Poole.

– Var det bevissthet rundt dyrevern i forskningsmiljøene allerede da?

– På åttitallet var forskere generelt lite interessert i hvordan utnytting påvirket dyrene. Men etterhvert som Amboseli-prosjektet og andre langtidsstudier på dyr lærte oss stadig mer om dyrenes sinn, deres følelser og sosiale sammenhenger, kunne ikke lenger dyrenes egne opplevelser ignoreres. Vi har i Amboseli bygd opp en enorm kunnskapsbase hvor hvert enkelt individs liv er nøye dokumentert. Denne databasen, og et stort antall vitenskapelige publikasjoner, filmer og foto var det ikke mulig å se bort fra: Materialet dokumenterer at elefanter har et rikt sinnsliv – at de er sosiale, intelligente og komplekse skapninger. Lignende studier er gjort med andre arter. I dag har holdningene innenfor forskningsmiljøet endret seg betydelig.

Joyce Poole tar lydopptak av elefantkommunikasjon i felt.

Joyce Poole tar lydopptak av elefantkommunikasjon i felt.

– Opplevde du elefanter i fangenskap annerledes etter at du hadde studert dem?

– Faktisk kan jeg ikke huske å ha vært på sirkus med dyr da jeg var barn – mine foreldre må ha hatt et bevisst forhold til dette allerede da… Jeg har et vagt minne om at jeg var i en dyrehage, og ble svært opprørt over at dyrene var som fanget i en felle – men dette hendte også etter at jeg hadde bodd i Afrika og opplevd dyrene frie. Dyrenes naturlige adferd i fri tilstand, har hele tiden vært min referanseramme. Kunnskapen om elefantenes adferd og kommunikasjon som jeg har kunnet tilegne meg i løpet av mine 30 år som forsker, har i tillegg gjort meg i stand til å forstå deres sinnsstemninger på en langt grundigere måte.

– Hvordan ser du at en elefant har det vondt?

– Jeg ser en spesiell tomhet, mangel på ansiktsuttrykk, mangel på naturlig kropps-språk. Når jeg ser elefanter i sirkus synes jeg det er skremmende hvor lite de faktisk oppfører seg som elefanter. Adferdsmessig er dyrene nesten ugjenkjennelige som ”elefanter”. Jeg har studert hundrevis av timer med film fra sirkuselefanters liv, og av 170 ulike adferds-uttrykk eller varianter av kroppsspråk som er registrert i vårt forskningsprosjekt, viser sirkuselefanter kun noen få. Det er ingenting igjen av elefantens egenart, det eneste som er igjen er at de står på sine fire ben… At de ofte pådrar seg ulike sykdommer og skader som er ukjente i naturen, og at flere dør tidlig, hører dessverre med.

– Sirkuset påstår at dyrepasserne har størst forutsetning for å se om dyrene trives?

– Jeg har ofte blitt overrasket over hvor lite dyrepassere i sirkus og dyrehager vet om elefanter, og selv om de beste blant dem tror de er ”snille”, er det en misforstått snillhet. De har ofte kun erfaring med elefanter innenfor det begrensede miljø som fangenskap gir, og dette gir dem lite innsikt i hva elefanter er og trenger. En slik forståelse må komme gjennom erfaring med ville elefanters komplekse liv. Dyrepassere kjenner nok ”sitt” dyr i den forstand at de vet hva man kan forvente at dyret gjør i en gitt situasjon. Men det betyr ikke at de vet hva som er best for dyret eller forstår dyrets opplevelser og behov. Dette gjelder særlig med tanke på at knallhard disiplin er nødvendig for å få en elefant til å gjøre for den de helt unaturlige ”tricks” vi ser i sirkus. I praksis betyr det kontinuerlig underkuelse og mishandling.

 

Joyce Poole og ville elefanter.

– I de mer enn 30 år jeg har observert og forsket på ville elefanter har jeg aldri sett stereotyp svaiing, hodevagging o.l.. At det skulle være tegn på «glede» er en absurd påstand.

– Norske sirkus har påstått at elefantenes stereotypier betyr at dyrene er ”glade” og at slik adferd også forekommer i naturen?

– I de mer enn 30 år jeg har observert og forsket på ville elefanter har jeg aldri sett stereotyp svaiing, hodevagging o.l.. At det skulle være tegn på ”glede” er en absurd påstand – det er snarere tegn på en psykotisk tilstand og forekommer bare der elefanter har vært utsatt for langvarig frustrasjon. Det stemmer at stereotypier forekommer oftere ved f.eks. mating, og det kan ha gitt opphav til ideen om at dyrene viser ”iver, opphisselse”, men du må se på hele situasjonen: De er opphisset, men innenfor rammen av å være innestengte og frustrerte.

– Elefanttrenere hevder at bruken av disiplin under opplæring er naturlig…

– Det er en misforståelse at elefanter ”disiplineres” i det fri. Hvis en elefantunge i en flokk gjør noe en annen elefant ikke liker, kan den bli jaget litt unna av matriarken. Men med en gang den skriker kommer hele flokken til og hengir seg til en forsoningsseremoni. De berører hverandre og lager de typiske buldrende lydene ved gjenforening. Dessuten er hierarkiet i en elefantflokk basert på størrelse – som igjen har sammenheng med alder. I sirkus skal en, i forhold til elefanten, bitteliten person dominere og kontrollere hver minste bevegelse – det er totalt unaturlig, og fysisk og psykisk trakassering er virkemiddelet.

– Mattilsynet ble vist NOAHs filmopptak som dokumenterte bruk av pisk og elefant-krok på norske sirkus, men uttalte at de ikke kunne ”se noe ulovlig”.

– Den tradisjonelle elefantkrok du finner i ethvert sirkus påfører elefantene smerte, og norsk lov forbyr, hvis vi følger ordlyden, smertefulle treningsmetoder. Det kan være lett å tro at et menneske med en liten ”pinne” ikke kan påføre en stor elefant noen vesentlig skade, men denne treningsmetoden med metallkrok er faktisk utviklet for å påføre smerte på spesielt følsomme steder på elefantkroppen. Elefanten ser robust ut, men deres hud er svært sensitiv.

– Er den fysiske mishandlingen det verste ved bruk av elefanter i sirkus?

– Elefantkroken er ille, men det verste er ikke smerten i øyeblikket. Hele grunnlaget for bruk av dyr i sirkus er at elefanten skal gjøre det vi mennesker vil akkurat når det passer oss. Ofte hevdes det at pisk og krok bare brukes som ”guide” for å ”vise” elefanten hvordan den skal bevege seg. Men hvorfor kan den brukes som ”guide”? Fordi elefanten vet at følgene av å ikke adlyde er smerte. Trenerne bruker kroken hver gang elefanten gjør noe de ikke ønsker – og det betyr stort sett så fort hun beveger seg. Hvis hun prøver å utforske noe, gå ett skritt frem – da stikkes kroken i siden på henne. Løfter hun hodet, stikker man elefantkroken bak øret og tvinger hodet ned. Hver eneste naturlige bevegelse kontrolleres. Dette er en konstant form for trakassering, og det resulterer i dyr som er mentalt ødelagte. En vill elefants reaksjon overfor smerte er voldsom. Når dyr i fangenskap ikke reagerer på samme måte er det ikke fordi de ikke føler det samme, men fordi de er mishandlet til resignasjon.

– NRK sendte nylig TV-serien ”Sirkusliv” – i en debatt med NOAH hevdet produsenten at han ”ville sett hvis det var noe galt” med elefantene – og det var det i følge ham ikke.

– Hvis noen er vant til å se dyr i bur og båser i andre sammenhenger, så blir det å stenge inne en elefant i en liten innhegning en ”normal” handling. Når man ser elefanten i denne sammenhengen, ser man ikke årevis med underkuelse gjennom fysisk og mental trakassering, og man ser ikke kontrasten og galskapen i å lenke fast et dyr som er ment å vandre ti-talls kilometer hver dag. Tror man at dyr i liten grad kan tenke, sørge eller lide – går man inn i den ”boksen” med forestillinger – da er det kanskje heller ikke noe galt å se ved en elefant som delvis lever på planet av en lastebil. Men ut i fra et evolusjonistisk syn er vi alle dyr – våre egne evner til tanker og følelser har en basis som også er til stede hos de andre. Vi vet at elefanter føler kjærlighet og sorg – deres sosiale struktur ville ikke fungere uten at individene var sterkt knyttet til hverandre. I dette perspektivet blir det vi gjør mot dem for underholdning helt uakseptabelt. Siste nummer av National Geographic har en 20 siders reportasje om dyrs sinnsliv, hvor omfattende og komplekst det er. Dette er kunnskap som begynner å spre seg, men alle besitter den ikke ennå.

 

Elefantunger leker. Foto: Joyce Poole.

– Det er et paradoks at sirkus og dyrehager hevder å spre kunnskaper om dyr…

– Som biolog må jeg si at man lærer langt mer om dyr ved å se filmer om deres naturlige liv enn ved å møte dem i fangenskap. Man lærer absolutt ingenting om elefanter ved å se dem i sirkus. Måten de utfører “tricks” på, deres opptreden, måten de forholder seg til hverandre på dersom det er flere enn en ensom elefant – ingenting av det jeg har sett i sirkus viser noen form for naturlig adferd. Sirkus gir tvert imot et helt galt inntrykk av elefanter som individer, som art og som sosiale dyr.

– Men er ikke direkte kontakt med dyr viktig for å utvikle respekt for dem?

– Jeg føler at den kontakten jeg har med vår border collie, Malita, er ekstremt verdifull for meg. Den gir meg samme opplevelse som jeg får i felten når elefantene stoler nok på meg til å komme frem og ta kontakt selv. Men denne type nærhet opplever man ikke med ville dyr som fremstilles for underholdningens skyld. Den kontakten kan vi få med dyr som kan leve med oss til daglig. Jeg synes at vi som foreldre må representere verdier som medfølelse og omtanke – og da bør vi ikke ta våre barn til sirkus hvor dyr ikke respekteres, men underkues.

For ti år siden bestemte Joyce og Petter seg for at kunnskapen fra elefantforskningen burde nå ut til et bredere publikum – nettopp for å bøte på den kunnskapsmangel som finnes. Prosjektet ”Elephant Voices” ble startet:

– Mens mange forskere velger å holde seg kun innenfor forskningsmiljøet, har vi valgt å kombinere våre kunnskaper for å spre informasjon om forskningsresultatene, forteller Joyce. Informasjon om forskningen og den globale innsatsen for å fremme elefantenes interesser finnes på www.elephantvoices.org.

– Etterhvert som vi ble bevisst på de mange sammenhengene hvor elefantenes interesser neglisjeres, så vi behovet for et slikt prosjekt: Forskningsresultater bør ikke bare leses av forskerne selv, de må ut til folk som har påvirk-ningsmulighet overfor elefanters liv, sier Petter, som før han skiftet karriere, har erfaring fra bl.a. ledelse, markedsføring og kommunikasjon.

Noen som kommer til å ha slik påvirknings-kraft er Mattilsynets Vitenskapskomité og norske politikere nå når listen over tillatte dyr i sirkus skal arbeides frem i løpet av våren.

– Det har vært vanskelig å nå frem med faglige argumenter i forhold til sirkusdyr – selv Rådet for dyreetikk utga en uttalelse hvor vekten lå på sirkus som ”kulturtradisjon”.

– Det har eksistert mange dårlige tradisjoner. I norsk sammenheng var det å dumpe farlig avfall på sjøen en slags tradisjon i tidligere tider – ofte fordi man ikke visste bedre. Men når vi vet bedre forandrer vi politikk og praksis – det er slik et samfunn utvikler seg. Vi vet i dag nok til å fastslå at et liv på sirkus er imot grunnleggende prinsipper for hvordan elefanter, verdens største landdyr, bør behandles, sier Petter.

– I Finland er elefanter i sirkus forbudt, i Sverige finnes forskrifter om minimumsinn-hegninger – og i Norge blir saken sannsynligvis avgjort i løpet av året. Hva håper dere på?

– Elefantene må ut av sirkuset. En slik avgjørelse vil gi et svært positivt og progressivt signal fra Norge i en tid hvor all kunnskap vi har om disse dyrene peker i retning av at fangenskap er et overgrep mot deres natur, avslutter Joyce.

__

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2008.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem