NOAH logo
Forsiden > Dyr i underholdning > Dyr i sirkus – forførend… 1. jan 1996

Dyr i sirkus – forførende, men falskt

av Siri Martinsen

«There is something biologically immoral about keeping animals in enclosures where their behaviour pattern, which has taken millions of years to evolve, can find no expression.»
Desmond Morris

Den tiltrekkende lukten av sagmugg og dyrekropper, som forteller at like rundt hjørnet finnes fremmede, fascinerende vesener: kameler, lamaer, elefanter… Er dette den pirrende følelsen som tross bedre vitende trekker folk til sirkuset for å vise sine barn fastlenkede dyr ikledd klovnehatter og strutteskjørt?

Hadde ikke luktesansen og nostalgien døvet de andre sansene, ville vi ikke bare sett sirkusdyrenes fantastiske fremtoninger, vi ville også sett lenkene deres, blyloddene og de mørke containerbilene… Vi ville ikke bare hørt musikken i manesjen, vi ville også hørt piskeslagene som styrer deres liv; rundt og rundt i evig underkastelse… Og vi ville hørt tausheten deres, når de står side ved side bak sirkusteltet, og venter på ingenting…

Vi vet med sikkerhet at disse dyrene ikke ble skapt til å sitte fastlenket i containere eller til å stå på hodet i en manesje. Men hvem er de egentlig, og hvordan kan vi se på dem at de ikke trives med artistlivet? Trening av sirkusdyrene foregår stort sett i det skjulte. Derimot kjenner vi livet deres i trange, ørkesløse omgivelser. Og sammenligner man med deres egentlige natur, forstår man at disse dyrene knapt har det bedre enn dyr i landbrukets trange bur og båser.

Elefanten – fra storfamilie til glattcelle

Både de afrikanske og asiatiske elefantene lever i flokker av hunndyr og unger. Hunngruppene ledes av en gammel, erfaren matriark. Hannene danner løsere grupper utenfor flokken. Elefanten kan bli opptil 70 år. Elefantlivet i det fri er fullt av kompleksiteter og utfordringer. Det sosiale gruppelivet er svært viktig. Når et nytt barn fødes, samles alle i flokken rundt det, kjærtegner ungen med snablene og hjelper den på beina. Moren er meget omsorgsfull og barna får morsmelk i to år. Etterhvert lar hun imidlertid de entusiastiske ungelefantene skjemme bort ungen, og skjønner selv forskjell på virkelig rop om hjelp og dagligdags sutring. Barna «dier» også yngre hunnelefanter, uten å få melk, tilsynelatende for hyggens skyld. Andre aktiviteter for elefantbarn er leking i mudder, løping mellom bena til de andre elefantene og gjørmebad. Det hender allikevel at eldre ensomme mødre må forlate sine barn, for selv å overleve. Men det skjer også at en fremmed flokk adopterer en forlatt unge, eller at adopsjon skjer innenfor en flokk, hvis en hunn dør. Adoptivungen blir tatt like godt vare på som egne barn, og forårsaker like store redningsaksjoner hvis den f.eks. faller i et vannhull. Også når døden nærmer seg, viser elefanter omsorg for hverandre; en eldre elefant som ligger for døden, blir ofte passet på av et par yngre elefanter som har stått den spesielt nær. Et slags farvel-rituale utføres når elefanten er død; den dødes kropp og støttenner kjærtegnes med snablene. Elefantenes liv består i stor grad av vandring, på leting etter vann eller spiselige trær. De står sjelden stille. De sover bare et par timer i døgnet; de indre organene ødelegges om de ligger for mye bare på en side. Elefanter er dessuten kjent for å lage redskaper av tre, som f.eks. kløpinner. Ikke overraskende har elefantene et stort kommunikasjonsregister. Lyd er bare en del av dette, men en viktig del: de bruker infralyd over avstander på mange kilometer. Dette er samme type lyd som hvaler benytter – og er ikke hørbart for menneskers ører. Selv etter kort adskillelse, vil medlemmer av en flokk hilse hverandre intenst, med både lyd og signaler.

I fangenskap er imidlertid det mest tydelige signalet elefantene gir oss, stereotyp vagging fra side til side med hode og kropp. Eller rasling med lenkene, av irritasjon eller kjedsomhet. Et sint eller irritert dyr vil ha ørene foroverbøyd og snabelen krøllet oppover. For et dyr som i så stor grad er i bevegelse, er konstant fastlenking i noen meters kjetting en stor påkjenning. Ensomhet, det å ikke kunne danne en flokk, er også frustrerende for dyret. I sirkuset kan heller ikke elefanten dekke sin følsomme hud med gjørme, blader eller vann; dens egen form for stell ville få den til å se «ustelt» ut i menneskeøyne. De minimale containerne på noen få tilmålte kvadratmetre som sirkuselefanter bor i, tilbyr ingen mentale eller fysiske utfordringer for et dyr som evolusjonsmessig har utviklet en stor evne – og et behov – for å bruke hodet til å løse problemer som dukker opp. Man kan innbille seg at utfoldelsesmulighetene gis via sirkusnumrene. Men hverken det å spille på munnspill, stå på hodet eller sitte på en krakk, har noen som helst mening for en elefant… Tvert imot kan øvelser hvor dyret tvinges til å stå på to ben etc. være meget belastende, og slite ut elefanten over lengre tid. Pidestallene som brukes når elefanter læres å stå på forbena, får dem til å bli stående når de først er blitt reist opp, av frykt for å falle. Dette er også en måte å «lære» på…

Elefanten kan være et farlig dyr. Er man åpenlyst ondskapsfull mot dem over lengre tid, kan de legge en for hat. Da kan «ulykker» forekomme hvor elefanten angriper treneren – dette har skjedd ved flere sirkus i Europa. Det finnes imidlertid mer sofistikerte måter å kontrollere og undertrykke et slikt dyr. Smerte- og ubehagstimuli, som ikke elefanten – og langt mindre publikum – direkte forbinder med treneren, finner svært ofte sted. Elefantkroken er et uunnværlig instrument i temmingen av en elefant. Den utsetter følsomme punkter på dyrets kropp for trykk. Bak ørene og bak forbena, er punkter som elefanten helst ikke vil bli berørt på – og dermed mål for elefantkroken. Elefanttrenere har laget oversikt over følsomme punkter på elefantkroppen, som gir resultater ved trening. I sirkus kamufleres gjerne elefantkroken i en dusk, eller den byttes etterhvert ut med en pisk.

Kamelen – fra stepper til stolper

Kameldyrene har levd i fangenskap i flere tusen år. I sydlige strøk brukes de av mennesker slik hester blir brukt i nord; for bæring og riding. Dromedarer (en pukkel) finnes nå bare i domestisert tilstand, mens topuklet kamel fortsatt lever fritt i Gobi-ørkenen og Mongolia. Dromedaren trives kun i varme og tørre strøk og finner seg ikke til rette med fuktig klima. Topuklet kamel er mer tolerant overfor væromslag, men tåler sterk varme dårligere.

En kamelflokk kan bestå av ca. 30 individer. Flokken kan ha forskjellig sammensetning. En voksen hann tolererer unghanner som er opptil 2 år i flokken. Men hvis disse lekeslåss med hverandre i paringstiden, er lederhannen raskt på plass for å få dem til å roe seg ned. Kameler er hjemmekjære; selv om det er bedre beite andre steder, vil de helst vende tilbake til sine vante beiter. Hunnkameler drar gjerne tilbake til det stedet hvor de fødte sin første kalv. Likevel har kameler evne til å huske spesielt gode beiter eller brønner – og oppsøker disse. De blir også knyttet til flokkmedlemmene. Hvis kameler tvangsskilles av mennesker, skriker de høyt. Skilles mor og barn, kan de rope til hverandre i flere dager. Kameler som har blitt skilt fra flokken, har vendt tilbake til vannhullet for å vente på flokk-kameratene i flere dager, selv om det ikke fantes mat der. Slagsmål forekommer sjelden. Men i paringstiden slåss hannene med en aggressivitet som er uvanlig for hovdyr. Kameler oppviser en rekke spesielle adferdstrekk som er knyttet til paringslek. Noen dager etter fødselen vender kamelmor med den nyfødte tilbake til flokken. Ettåringene er mest interessert i den nye kalven. I ca. ett år drikker kalven melk av moren. Moren slikker ikke sin nyfødte, slik mange andre pattedyr gjør. Isteden begynner mor og barn etterhvert å «kysse» hverandre. Kamelbarn leker gjerne med hverandre og med andre dyrearter hvis anledningen byr seg. De fortsetter også å lekeslåss når de blir voksne. Kameldyr er spesielt tilpasset sparsom ørkenvegetasjon, og bruker mye tid på matsøk.

I fangenskap er dromedaren kjent for å ha «dårlig humør». Den topuklede kamelen skal være roligere og mer medgjørlig – men blir lettere skremt. Kamelen har sterke tenner og kjever, den kan gripe et menneske i hodet, riste til og forårsake store skader. Bøker om dyretemming oppfordrer til alltid å vise forsiktighet, selv med tamme kameler. Observasjoner av tamkameler som har utfoldelsesmuligheter i halv-frihet, viser imidlertid at kameler kan leke med og legge seg ved siden av mennesker, etter eget ønske. I sirkuset holdes kameler på samme måte som hester; bundet til en stolpe. Sirkuset tilbyr ikke disse langbeinte steppedyrene noen virkelig form for mosjon. Og de har heller ingen flokk å forholde seg til.

Lamaen – slipper heller ikke unna

Lamaen er Sør-Amerikas svar på kamelen. Guanacoen er den ville varianten av lamadyr – lama og alpakka er de to temmede artene som stammer fra denne. Lamadyr lever i grupper på 4-10 hunner og én hann. Det ser ut til at hannen har hovedansvaret for flokken. Hvis han blir drept, rømmer ikke hunnene, men samler seg om ham og prøver å «dytte» liv i ham. Hunnen får én unge, som dier i 3 måneder. Ungene er meget aktive og lekne. Hannungene forlater flokken når de blir voksne. Ville lamadyr er svært forsiktige, og flykter ved minste tegn på fare.

I sirkus finner man som oftest enkeltlamaer, noe som må være uutholdelig for et så flokkorientert dyr. Lamaen kan skrike høyt hvis bevegelsesfriheten blir hemmet, selv om den ikke utsettes for noe fysisk smertefullt. En skrikende lama betyr derfor ikke nødvendigvis slag og spark. Men det betyr uansett at lamaen finner selve frihetsberøvelsen svært ubehagelig… Både lamaer og kameler kan «spytte» ut mageinnhold hvis de blir irritert.

Hesten – også et flokkdyr

Ville hester finnes fortsatt i Mongolia – andre steder i verden kan tamhester ha rømt og dannet ville flokker. Hester lever gjerne i grupper med en hingst og 10 -20 hopper. Men de kan også leve i en større flokk. Alle som har studert en hesteflokk på beite, vil huske dem som frihetselskende dyr, som har oppriktig glede av å løpe med hverandre og rulle seg i gress og jord. Man kan også se at de etablerer spesielle vennskapsbånd innenfor flokken. En flokk som blir overlatt til seg selv, vil dessuten bruke mye tid på å gresse.

Vi er så vant til å se hester i fangenskap; i rideskoler, på dressurstevner, på travbanen – og i «hesteballetten» på sirkus. For mange vil en hest uten tøyler, sal eller andre tvangsinnretninger, virke unormalt… Vi er også vant til å se «sure» hester og ponnier – dyr som legger ørene bakover og viser tenner. Men en sur hest, er en hest som ikke trives. Faktum er at svært mange hester lever et liv som ikke tilfredsstiller deres basale adferdsbehov. For alle flokkdyr, som f.eks. hest, kamel og lama, er nettopp flokken noe av det viktigste i livet. Artsfrender som snakker samme språk, er vesentlig. Mennesker kan nok være en del av denne flokken – men det er krevende: En flokk binder deg nemlig ikke alene til en stolpe etter å ha kommandert deg rundt i en ring et par timer – en flokk lever sammen med deg…

Langbeinte løpere som både hest, kamel og lamadyr bruker mye tid i sirkuset til bare å stå og vente, det meste av bevegelse foregår i kontrollerte former. De som eier en hest og vil den vel, lar den få noe frihet til å løpe fritt hver dag. Turnerende sirkusdyr har ikke mulighet til slik frihet, de blir transportert, står bundet, trenes og opptrer – før de må avgårde igjen. Enkelte hester som vandrer rundt i boksen i mangel på nok mosjon, kalles «boksvandrere». Naturlig nok kan ikke sirkushester som står bundet tvangsvandre…

Gresseteres spisevaner kan også forårsake problemer for dem i fangenskap. De er skapt for å samle mat store deler av døgnet, og når de hverken har mulighet til dette eller andre erstattende aktiviteter, hender det de tyr til stereotypisk «krybbebiting» og luftsvelging.

Det er et tankekors at mennesker har behov for så mange tvangsinnretninger for å omgås hesten. Det finnes selvsagt hesteeiere som kjenner sin hest godt, og som kan leie den fri eller ri den i bare grimen. Men hester i høyere dressur, sirkus inkludert, blir utsatt ikke bare for bitt og sal, men gjerne for dobbeltbitt, innspenningsreimer, sporer, pisk etc. Alt dette forårsaker ubehag og tidvis smerte – og hestens bevegelser styres ved at den prøver å unngå dette. Tvang er «nødvendig», for å unngå farlige situasjoner i numre hvor mange hester på liten plass eller i stor fart, skal utføre avanserte kunster. Hvis hesten blir redd, får panikk og vil «løpe ut», må man ha et maktmiddel, slik at den har større interesse av å unnslippe ubehag og adlyde, enn av å unnslippe en usikker situasjon.

Sjøløven – skapt for havet

California-Sjøløven lever i saltvann og på strender i California og på Galapagos, hvor de fanger småfisk og blekksprut til mat. Store flokker av sjøløver, hanner og hunner, gamle og unge, holder sammen hele året. De sover tett sammen, og er generelt sosiale og nysgjerrige dyr. Når paringstiden nærmer seg, vandrer de til yngleplassen. Hannene ankommer først for å plukke ut revir. Så kommer hunnene og ungene. 7-8 hunner samler seg hos hver paringsdyktige hann, som forsvarer dem ivrig. Snart føder hunnene en unge som de ammer i 10 måneder. Noen dager etter fødselen parer de seg på nytt. De små barna våger seg ut i vannet etter bare 10 dager, og er svært lekne og aktive. På Galapagos har man sett at også hannene tar hånd om barna.

En enslig sjøløve vil trolig mistrives. En eller flere sjøløver stuet sammen i et lite basseng i en container er også naturstridig. Allikevel er det dette som er situasjonen på sirkus. Sjøløver må kunne svømme lengre avstander, uten å stoppe opp foran en vegg etter annenhver meter. Men man kan ikke transportere en hel strand med tilhørende sjø – derfor får det greie seg med et kummerlig containerbasseng. Er sjøløvene urolige eller passive, er det tydelige tegn på mistrivsel.

Duen – mer enn et symbol

Sirkus har av og til fugler med i manesjen – duer er de vanligste. Duer lever i flokker, små grupper eller parvis. Noen duer holder sammen i parforhold lenge, noen for kortere perioder, mens andre er mer «rastløse». Kurtise er viktig for duene, de kan holde på lenge med å imponere hverandre. Hunnen legger to egg i reiret, og begge foreldrene passer på ungene i oppveksten. Byduens og tamduens stamforeldre var klippefugler – derfor liker de å bygge reirene sine under husgesimser og andre «klippelignende» steder.

Basale adferdsbehov for en fugl innbefatter bevegelse/flyving, sosial kontakt med artsfeller og eventuelt reirbygging. Lys og luft er også viktig. I sirkus oppbevares duer i bur – her har de det omtrent like rommelig og tilfredsstillende som en burhøne i eggfabrikken. Lys og luft er det også ofte dårlig med inne i transportcontainerne. Tegn på mistrivsel er bl.a. passivitet. Man bør også være oppmerksom på om fuglene har fått vingefjærene stekket (klippet) for å forhindre dem i å fly bort. Noen dueraser er avlet opp spesielt for å være dekorative, f.eks. med oppstående hale (påfuglduen) – disse er mindre flinke til å fly. Duer er forøvrig tilpasningsdyktige dyr, som f.eks. sørger for å få i seg mat nesten uansett situasjon. Det skal mye til før de virkelig ser elendige ut. Men denne evnen til å overleve, betyr ikke at de trives i et mørkt, trangt bur uten flymuligheter.

Kenguru – fra nattens mørke til sirkuset lysflom

Kenguruer kommer fra Australia. De bor i varme, tørre områder. Om dagen ligger de i skyggen; hviler under busker og støvbader. Den aktive delen av livet utspinner seg om natten – eller når det er kjølig og vått. Kenguruer liker artsfrenders selskap, og man ser dem gjerne i store flokker. Dette er imidlertid tilfeldige samlinger av dyr, som består av flere mindre grupper. Stabile grupper er ikke nødvendigvis vanlig. De kan bestå av 1-20 individer – det vanligste er 2-4, d.v.s. familiegrupper. En hann i en slik flokk sloss ikke mot andre hanner som oppsøker ham. Kenguruer er generelt fredelige og rolige dyr. Slossing er sjelden – de lekebryter heller. Frykt uttrykker de med høye hostelyder og banking med bakbeina. Når kenguruer først flykter fra en fare, flykter de langt, ved hjelp av de sterke bakbeina og den kraftige halen. De er under evolusjonært press for å bevege seg raskt og effektivt, fordi de må tilbakelegge lange avstander for å finne egnede grener og planter til mat. Etter hvert har det blitt et vesentlig adferdstrekk ved disse dyrene å bevege seg raskt og over store avstander. Kengurubarn fødes på en spesiell måte, de krabber opp i pungen til moren mens de ennå ligner fostre og utvikler seg videre der. Hvis moren i en stor flokk mister barnet sitt, hopper begge rundt, roper og leter etter hverandre. Men blir hun forfulgt og utslitt, hender det at hun må kaste ut ungen og flykte alene.

Man skulle tro at disse nattdyrene fikk være i fred for menneskelig utnytting. Men siste nyhet på norske sirkus er den «boksende kenguruen». I Norge må kenguruen gå konstant med lenke rundt halsen. Oppbevaringsstedet er transportvogn, som for resten av sirkusdyrene. Hvis kenguruens eier påtar seg den vanskelige oppgaven det er å være «flokk-kamerat», er det mest kritikkverdige at dyret ikke får den bevegelsesfrihet fysiologien dens krever.

Hunder og andre «kjæledyr» – uskyldig lek?

Det kan virke uskyldig når en hund lærer seg å gå på to ben eller hopper villig gjennom en ring. Men så fort penger er med i bildet, er det ikke lenger dyret som er i sentrum, men det dyret kan prestere og tjene inn… Ikke alle hunder venner seg uten problemer til støyende og forvirrende omgivelser som et sirkus. Heller ikke alle er i stand til å utføre det sirkuset krever av dem. Hva skjer med alle de enkeltindividene som aldri kan venne seg til hundrevis av publikumere, støyende klapping, musikk og blinkende lys? De blir skremt for resten av livet, hvis de i det hele tatt får noe liv etterpå. Noen sirkushunder kan leve sammen med trenerne sine, dette har naturligvis store fordeler. Men mange hundetropper lever i bur utenfor manesjen. Da hjelper det lite at de viser entusiasme når de slippes ut av burene for å opptre; å oppbevare en hund i bur, er et overgrep mot dens sosiale og aktive natur.

Det vi ikke ser

Sirkusfolk hevder gjerne at all trening foregår med konstant oppmuntring og belønning – og at straff i verste fall betyr tilsnakking med mørk stemme. Det sies også at brutal trening nok kan ha forekommet, men ikke nå lenger, og i hvert fall ikke Norge… Flere av dyrenumrene som vises på norske sirkus er imidlertid importertfra andre land. Man behøver ikke å gå lenger enn til England, før man finner dokumentasjon på at treningen av sirkusdyr er basert på slag, spark og annen form for mishandling – i tillegg til den omtalte belønningen. Når man omgås potensielt farlige dyr som man skal ha under total kontroll og i tillegg kreve unaturlige prestasjoner av, kommer man vanskelig bort fra å bruke fysiske maktmidler. Mang en hundeeier har opplevd å måtte ta en overmodig unghund i nakken. Men når man har med elefanter og kameler å gjøre hjelper det lite å ta dem i nakken, da må det sterkere midler til for å befeste sin posisjon. Spørsmålet er om det er riktig å tvinge dem til slik underkastelse for at de skal underholde oss…

En annen treningsmetode som brukes er å belønne dyrene med mat. Men et dyr som er mett og fornøyd vil ikke bokstavlig talt stå på hodet for en matbit. Derfor kan det lønne seg å sulte sirkusdyrene i perioder, for å få dem til å lære.

Engelske dyrevernere er blant de første som har greid å avsløre sirkusets fascinerende illusjoner. Det er antageligvis derfor at ca. 200 engelske «kommuner» har forbudt sirkus med dyrenumre/ eksotiske dyr. Men også i Finland har man innsett det uetiske i å bruke dyr (i det minste fremmedartede dyr) som middel til menneskers underholdning. Den finske dyrevernlov slår fast at «På sirkus og på andre sammenlignbare tilstelninger er det ikke lov å bruke aper, elefanter, rovdyr, seldyr, nesehorn, flodhest, pungdyr, rovfugler, strutsefugler, krokodilledyr eller hovdyr. Det kan allikevel brukes hunder og tamkatter, sjøløver, ponnier, tamhester – og esler.» Den norske dyrevernloven (§ 15) har egentlig forbud mot å vise frem dyr offentlig. Sirkus har dessverre fått dispensasjon fra dette forbudet.

Sirkuset er fantasiens og det utroliges verden. Og det er nettopp fri fantasi at dyr som elefanter, kenguruer og kameler trives med å leve i lenker eller transportvogner. Og det er utrolig at voksne mennesker smilende lar seg lure av glitter og sukkerspinn, og frivillig drar en ny generasjon barn med seg inn i sirkusteltet – for å lære dem at dyr er til for å more mennesker, og at det er fullstendig normalt å se en elefant med ballettkostyme stå på hodet i en manesje…

Kilder:
Norges dyrevernlov; skriv fra Oslo Kommunale Dyrevernnemd v/ distriktsveterinær Haugerud, 6/5/92; Animals Defender «Circus Madness»-kampanje; RSPCAs hefte om dyr i sirkus;, «The Rose-tinted menagerie» av William Johnson, 1990, Heretic books, London; «The trials of Life» av David Attenboough, Collins, London 1990; «Se på dyrene», Desmond Morris, Gyldendal Norsk forlag, 1990; National Geographic; «Restraint and Handling of Wild and Domestic Animals», Murray E. Fowler, Iowa State University Press, 1995; «ZOO – dyrenes liv», Gyldendal Norsk Forlag 1977; Jord- och skogbruksministeriets beslut om anvending av djur på sirkus och vid annan dermed jämförbar föresställning,nr 667, tillegg til veterinälagstiftningen i Finland, del 1; Byfuglenes Interessegruppe v/ Simen Østensen; «Handbook of Marine Mammals», Ridgeway and Harrison, Academic press, 1981; «The Camel – its evolution, ecology, behavior, and relationship to man» av Gauthier-Pilters and Innis Dagg, University of Chicago Press, 1981; «Kangaroos» av Frith and Calaby, Hurst & company, 1969.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1996.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem