NOAH logo
Forsiden > Dyr i underholdning > Den nye arken 1. jan 1995

Den nye arken

Isbjørn i zoo.

av Aileen Hennes

I dag blir ca. 70 arter av dyr og planter utryddet, 115 000 hektar regnskog hogd ned, 68 000 000 tonn jord skyllet ut i havet, 17 000 tonn søppel dumpet i sjøen. Hver dag blir 250 000 mennesker født.

Ødeleggelsene vi som art påfører kloden daglig, er av et omfang det er vanskelig å forestille seg. Vi synes imidlertid å anta at på sett og vis er ting under kontroll. Man er mer eller mindre engasjert. Man håper at andre er engasjert nok, eller blir betalt nok, til å sikre verden og de fleste beboerne på kloden en noenlunde fremtid – man regner med at noen må kutte på kravene. Når man får høre at zoologiske hager kan redde inntil 2 000 truede arter føler man kanhende at det er grunn til optimisme…

Hvis det er noe virkelig skille mellom oss og andre arter, er det mest synlige, nemlig språket, det minst vesentlige. Man kan kommunisere uten språk. Man kan imidlertid ikke kommunisere utenomspråklig, eller med andre enn mennesker, om den menneskelige trangen til å måle, veie, identifisere, strukturere og kontrollere. Vi relaterer oss i langt høyere grad til stat og samfunn enn til naturen. Vi aksepterer en stadig innskrenket personlig frihet – for alle – i troen på det felles beste – for menneskers. Vi retter blikket mot vitenskapen for løsninger på samfunnsproblemer. Men er det riktig å påføre våre normer på dem som ikke kan oppleve verden slik vi ser den? Er det riktig å ta barna fra naturen og gi dem oss selv til fosterforeldre og våre institusjoner til hjem?

Det er en velkjent påstand at fremtidens bestander av ville dyr vil komme til å bli opprettholdt av dyrehager, og siden 80-årene er det kommet igang seriøse tiltak for å omsette dette i praksis. Internasjonale fora som IUCN (nå The World Conservation Union), naturvernorganisasjoner og zoologiske hager/akvarium har inngått et samarbeid, ofte til tross for sterke motsetninger i ideologi. The World Zoo Conservation Strategy (WZCS) er en paraplyorganisasjon for dyrehager som driver med oppdrettsprogrammer. Blant verdens 10 000 dyrehager/akvarier, har 1 200 en standard som tilsier at de kan delta i disse oppdrettsprogrammene; foreløpig deltar kun 400. Men da det er økonomisk fordelaktig å være medlem av WZCS, er det sannsynlig at flere dyrehager vil oppgi sin amatørstatus i løpet av det neste tiåret. Dette kan føre til en høyere velferdsstandard for dyrene som tilbringer sine liv i disse institusjonene, men om det vil føre til en forbedring for ville bestander, eller om de i det hele tatt vil overleve, gjenstår å se.

Blant programmene finnes det to typer: Ex situ conservation – som er oppdrett av ville dyr i fangenskap, og In situ conservation – som betyr fremhjelping av en stabil og genetisk holdbar bestand i det opprinnelige habitat. Idéelt sett skal disse to programmene bistå hverandre. Hver av dem fører imidlertid med seg spesielle problemer:

For ex situ programmene kan det vise seg at problemene er uoverkommelige, hvis meningen er at dyrene skal reintroduseres i sine naturlige omgivelser. Men for mange av dyrehagene og akvariene som deltar i ex situ oppdrett, er målet ene og alene å kunne fortsette sin virksomhet, også når det ikke lenger er mulig å hente «nytt genetisk materiale» fra naturen.

Arken

Idag er Arken ikke en båt, men et software program som blir brukt til å katalogisere dyr som er med i oppdrettsprogrammer, og syndfloden er ikke skapt av Guds vrede, men av ødeleggelser påført kloden ved menneskets hånd alene.

Alle dyrehager fører et mer eller mindre omfattende kartotek over dyrene de har. Slike data blir nå samlet under et datasystem: International Species Identification System (ISIS). Per i dag er det i overkant av 400 zoologiske hager som bidrar til dette systemet. Det finnes ex-situ oppdrettsprogrammer for i overkant av 300 truede arter. For hver art bidrar over 100 zoologiske hager, med dyr, med data og med sine eksperter. Ansvarlig for global koordinasjon av ex situ programmer er the Captive Breeding Specialist Group, som hører inn under the Species Survival Commission (SSC) av IUCN. Kriteria for at en art skal komme med i et oppdrettsprogram er et kompromiss mellom verneinteresser og de kommersielle interessene til zoologiske hager/akvarium. Øverst på listen kommer at arten hører med blant de mest truede, nest på listen kommer det at zoologiske hager må ha særskilt gode erfaringer med et dyreslag, videre at dyrene allerede finnes i tilstrekkelig antall i fangenskap, til å kunne starte et avlsprogram uten å hente inn flere dyr fra naturen. Kriterielisten favoriserer videre arter som holder en nøkkelrolle i sitt opprinnelige habitat, arter som holder en unik posisjon innenfor sin dyregruppe, og til slutt arter som tiltrekker publikum, og som derfor kan betegnes som dyrerikets ambassadører.

En fordel med disse programmene er at informasjon om trivsel, fóring, medisinering, o.l., som er en del av opplysningene hver dyrehage bidrar med, kan føre til økt forståelse for dyrenes behov når de er i fangenskap.

WZCS har regnet ut (1993) at det er plass til en halv million dyr i de nå deltagende dyrehager/akvarium. Gjennomsnitlig er det regnet ut at man trenger mellom 250 og 500 dyr, som ikke er i slekt med hverandre, per avlsprogram for å sikre en bestand av «høy genetisk kvalitet». Dette betyr at kapasiteten måtte økes med 900%, for å kunne drive ex situ oppdrettsprogrammer for en tredjedel av artene som pr. idag er truet.

Det er vanlig å rydde plass til dyr som skal være med i avl, i dyrehager/akvarier hvor oppdrettsprogrammer blir startet. Dyr som er med i programmet er håndplukkede. Det er ikke plass til «overflødige» dyr, som f.eks. underarter, hybrider eller innavlede dyr. Det er vanlig praksis i dyrehager å sørge for å ha noen «søte små unger» som publikumstrekkplastere, som f.eks. storsuksessen Julius i Kristiansand dyrepark; mange av disse telles imidlertid nå blant de overflødige.

I konserveringsiver blir også andre dyrearter ryddet ut av dyrehagene for å gjøre plass til avlsdyrene. Dette medfører at plassen avsatt til avlsdyr ofte ikke er skikket til dyrets behov. Men det største problemet er den manglende omtanke for skjebnen til de avdankede dyrene. Dyr som er overflødige i zoologiske hager eller akvarium, ender opp som forsøksdyr i laboratorier, som sirkusdyr eller som skyteskiver for lekelystne jegere i private «vilt»-parker, såfremt de fortsatt er salgbare.

I ex situ programmene er ingen hensyn tatt til andre dyr enn akkurat de som skal utgjøre den rene rasen og føre arten videre.

Kostnader ex situ versus in situ programmer
Kostnadene både i penger og i liv er store i ex situ oppdrett. F.eks. koster det $ 16 800 (85 000 kroner) å holde et neshorn i fangenskap i ett år, mens det koster $ 1 000 (i overkant av 5 000 kroner) å bevare et neshorn i sitt opprinnelige habitat – inkludert opprettholdelsen av hele økosystemet som neshornet er avhengig av og som er avhengig av neshornet. F.eks. er kostnadene for å drive Garamba nasjonalpark i Zaire $ 269 500 per år (1 400 000 kroner) – det er kostnaden for å holde 16 neshorn i fangenskap i samme periode. Garamba nasjonalpark utgjør et areale på 492 000 hektar og inneholder: 31 hvite neshorn, 4 000 elefanter, 30 000 bøfler, samtlige sjiraffer i Zaire, 14 andre klovdyrarter, 16 rovdyrarter, 10 apearter og 93 andre pattedyr – med andre ord et helt økosystem.

Høy dødelighet i forbindelse med å fange og transportere ville dyr til dyrehager/akvarier, er også en av kostnadene. Mellom 1984 og 1991 ble f.eks. 32 Sumatra-neshorn fanget og transportert til dyrehager. Av disse døde 9 under transport eller like etter ankomst. 5 av 20 sorte neshorn fanget i Zimbabwe i 1993 og transportert til dyrehager i Amerika, døde like etter ankomst. 2 av 2 sorte neshorn fanget i Zimbabwe og transportert til Australia døde, også i 1993.

I tillegg til kostnadene i dyreliv for å opprettholde en ex situ bestand, kommer vanskeligheten med å gjennomføre et vellykket avlsprogram i dyrehager. Dette byr på enda større vanskeligheter i akvarier hvor livsvilkårene er særdeles dårlig tilpasset dyrenes behov. Delfiner som lever en menneskealder i havet blir sjelden eldre enn 15 – 25 år i fangenskap, og antall suksessfulle fødsler er bare ca. 10% av antall spontanaborter og dødfødsler. Selv blant neshorn, som er regnet for å være en suksess i så henseende, er antall fødsler i dyrehager under halvparten av det man ser hos neshorn i Garamba nasjonalpark.

Driftskostnadene for in situ programmer er minimale i forhold til ex situ, derimot er problemene med menneskelig samarbeid nesten uoverstigelige. Truede dyrearter utgjør ofte en del av den menneskelige meny, jakt på dyr som kan omsettes til penger – døde eller levende – er et problem. Inkludert i in situ oppdrett er derfor utgifter til opplysningskampanjer og treningskurs for lokalbefolkning som skal drive programmene. Men det største problemet synes å være å motivere statsansatte til å tenke vernetanker, og til å sette dem ut i livet i strid med andre nasjonale hensyn, som inntekter fra utenlandsk storindustri.

Metapopulasjoner

Mange steder i verden er en arts habitat blitt så oppstykket at bestander er blitt splittet i små, lite overlevelsesdyktige grupper. Slik det f.eks. er tilfelle med den norske villreinbestanden. En bestand sammensatt av dyr fra in situ og ex situ oppdrettsprogrammer, i tillegg til små, spredte grupperinger av dyr som overlever i «lommer» av sitt opprinnelige habitat, er kalt en metapopulasjon. I tilfeller hvor det er mulig prøver man å lage «korridorer» mellom habitatene til de gjenlevende ville dyrene. Disse «korridorene» kjøpes gjerne av dem som driver oppdrettsprogrammet. Hvor slike «korridorer» ikke er tilgjengelige, transporteres dyr i perioder fra det ene habitatet til det andre for ikke å miste genetiske arveegenskaper.
Ole Bøkseth ved NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) informerer om at man har planer om å danne korridorer for ulv mellom Norge, Sverige og Finland, men at det foreløpig ikke eksisterer planer for en tilsvarende løsning for villreinbestanden.

Der finnes tilsammen 11 oppdrettsprogrammer spredt over kloden (se kart). Dyrehagen i Kristiansand er med i EEP (European Endangered Species Programme) og bidrar til et felles europeisk oppdrettsprogram med fem arter; panda, jerv, ulv, dvergflodhest og Prewalski-hest.

De beste forutsetninger for samarbeid mellom ex situ og in situ oppdrettsprogrammer, oppstår mellom dyrehager som er i nærheten av dyrenes opprinnelige habitat. Dette minsker bl.a. sykdomsfaktoren, som er et av de største problemene når det gjelder re-introduksjon av dyr fra fangenskap til naturen. I en levedyktig bestand vil det utvikles et immunforsvar i løpet av en generasjon, som videreføres ved morsmelk til neste generasjon. Hvis en bestand blir så liten at individuelle dyr sjelden møtes kan imidlertid dette føre til en svekking av gruppens immunforsvar. Dyr fra dyrehager har som oftest et svekket immunforsvar p.g.a. lite kontakt med artsfrender. Dødeligheten blant dyr som blir reintrodusert er fra 60 – 90%. I tillegg kommer faren for at dyrene kan bringe med seg sykdommer eller virus de har pådratt seg i fangenskap, som de viderefører til sine artsfrender.

Utdanning

Opprinnelig var dyrehagens funksjon å vise frem zoologiske kuriosa. På 70-tallet viste et synkende publikumstall at dette ikke lenger var tiltrekkende; folks bevissthet om dyr var blitt en annen, hovedsaklig p.g.a. naturprogrammer på TV. Det ble derfor havdet at dyrehagene også kunne bidra til økt forståelse av dyr og natur; at de tilhørte utdanningssektoren.

«Utdanning betyr en tilsiktet frembringelse av en ønsket mental tilstand innenfor ikke anstøtelige moralske rammer». (R.S.Peters, Ethics and Education, 1968)

Noen mennesker vil hevde at det er umoralsk å holde ville dyr i fangenskap og at den kunnskap man eventuelt kan tilegne seg på denne måten derfor er ugyldig. Men selv om man valgte ikke å ta et moralsk standpunkt, er det vanskelig å se hva man kan tilegne seg av kunnskaper, ved å betrakte et dyr som er tatt ut av sin opprinnelige sammenheng; et dyr som er berøvet muligheten til å omgås andre arter, og i mange tilfeller andre dyr av sin egen art – et dyr som vil tendere til å oppføre seg unormalt, blant annet på grunn av psykose.

Stephen Bostock, utdannings-offiser ved Zoologisk have i Glasgow, forsvarer bruken av ville dyr til utdanningsformål på følgende tre måter i sin bok «Zoos and Animal Rights» (Routledge 1993):

1) «Det kan benektes at dyr er tilstrekkelig lik mennesker til at man kan gjøre moralske sammenligninger.»

2) «Det kan hevdes at dyr som blir holdt i fangenskap er i god form, og har det kan hende bedre enn de ville ha hatt det i sine naturlige omgivelser.»

3) «Man kan lett dokumentere fordelene for mennesker – og i en viss grad for andre dyr – ved å holde ville dyr i fangenskap. Det er nok å nevne understøtting av vernetanken, vitenskap og utdanning, samt rekreasjon og underholdning.»

For dem som er familiære med dyrerettighetsbevegelsens terminologi er den første påstanden et klart uttrykk for artssjåvinisme. Ifølge samme terminologi bør dyrene gis sin naturrettsmessige anledning til å leve sine liv i frihet. Lik, «tilstrekkelig lik», eller ulik mennesket – hvert eneste dyr har en plass i tilværelsen, og oppgaver å fullføre som er like genetisk forutbestemte som våre.

Å hevde at dyrene har det bedre i fangenskap enn i naturen, er å påstå at mennesket er allmektig; at vi er bedre enn naturen.

Til slutt innrømmer imidlertid Bostock at det egentlig dreier seg om vårt nyttehensyn; våre fordeler. Dette er hvordan vi velger å benytte oss av de fordeler vi har ved å holde dyr i livslangt fangenskap:

Gjennomsnittlig tilbringer besøkende i dyrehager 19 sekunder pr. «utstilling». Ved burene til de mest populære dyrene, slik som pandabjørnen i Washington var gjennomsnittstiden 5 minutter, mens løvene ble beskuet i gjennomsnittlig 1 minutt og aper i 46 sekunder. Reptiler ble gjennomsnittlig beskuet i 8 sekunder hver. Både London Zoo og Køln Zoo hadde et betydelig oppsving i publikumsantall da de holdt «Dinosaur utstillinger» nylig. Magdeburg Zoo i Tyskland fikk økt antall besøkende da de åpnet en ny lekepark tilsvarende Kardemommeby i Kristiansand Dyrehage. (Undersøkelser fra London og Washington Zoo (1993).)

Det menneskelige underholdningsbehovet blir tydeligvis dekket, men det er lite som tyder på at man lærer noe om dyr og natur ved å besøke en dyrehage eller et akvarium. For disse institusjonene kan begrep utdanning bety alt fra skilt med særdeles mangelfull informasjon om dyrene og deres habitat, til rene sirkusoppvisninger. Aldri nevnes det noe om hvor menneskene burde ha sin plass i naturen… Det er i dyrehagenes/ akvarienes interesse at vi oppfatter oss selv som forbrukere, at vi synes det er vår naturlige plass å betrakte dyrene bak gjerder, glass eller gitter. Med andre ord at vi fortsetter å betrakte de andre dyrene som sjelløse ting; utstillingsobjekter. «Jeg har vært der, sett det, og kjøpt T-skjorten», er tilstrekkelig respons. Hadde det blant publikum vært tilstede en empati med dyrene, en følelse av at det er p.g.a. meg at dyret ikke får delta i livets goder, så ville man med rette kunne kalle det en «understøtting av vernetanken» – men da ville det også bety slutten på zoologiske hager.

Regelverk

Det finnes ikke noe internasjonalt regelverk for driften av dyrehager. I beste fall har man nasjonale retningslinjer. I Norge har man retningslinjer for arealet som skal brukes til dyrepark, men tatt i betraktning det nylig opprettede Polar Zoo i Bardu, som det ble gitt tillatelse til å opprette ved siden av et militært øvningsområde, kan retningslinjene ikke betegnes som seriøse. Et utkast til et Europeisk regelverk foreligger, men ingenting har skjedd med dette siden 1992. I 1984 ble imidlertid regelverket for import av delfiner og hval til Europa og innad i Europa, forsøkt strammet opp. Det ble kun lov å importere disse sjøpattedyrene med formål å bruke dem i vitenskapelig forskning, til undervisningsformål eller i oppdrettsprogrammer.

CITES – The Convention on International Trade in Endangered Species er det beste vi har, det gjør det ulovlig å importere/ eksportere truede dyrearter. 120 nasjoner, inkludert Norge, har underskrevet avtalen – og den begynner å bli kjent for andre enn de spesielt interesserte. Dette regelverket ønsker imidlertid WZCS å få tilpasset til driften av oppdrettsprogrammene. Det de arbeider for er et spesialregelverk for dyrehager og andre institusjoner som har oppstallingsplass til dyr i ex situ oppdrett, slik at det skal bli lettere å eksportere/importere ville dyr.

Motstandere av et slikt spesialregelverk er bl.a. W.S.P.A. (World Society for the Protection of Animals) og BFF (The Born Free Foundation), som ønsker å se listen over truede dyr utvidet, regelverket til CITES oftere overholdt, og alvorligere konsekvenser for de som bryter reglene. De mener for eksempel at en dyrehage som ulovlig importerer et vilt dyr bør bli fratatt muligheten til fortsatt drift.

De to organisasjonene samarbeider for å drive konservasjon i retning av in situ programmer, og i størst mulig grad gå bort fra ex situ oppdrett. I en begjæring til dyrehager har de foreslått en pakt for en mer etisk drift, som bl.a. vil forplikte dyrehagene/akvariene til å redegjøre for fødsler, (naturlig, ved inseminasjon eller ved embryonisk forplantning), dødsfall (naturlig, ved uhell, sykdom eller avlivning), og all flytting av individer enten til andre institusjoner eller til privateie.

Konklusjon

Det inngår helt klart stor profesjonalitet i denne formen for konservering. Uansett hva man i prinsippet måtte synes om dyrehager, er det mange som gjør en innsats for dyrene også fra det ståstedet. Blant dem er nylig avdøde Gerald Durell, forfatter av mange inspirerende bøker om dyr, og grunnlegger av Jersey Zoo. Han var blant de første til å se omfanget av naturødeleggelsene, og startet egne programmer for gjenreising av naturen allerede på begynnelsen av 70-tallet. Han opprettet The Jersey Wildlife Preservation Trust (JWPT), som har suksessfulle in situ oppdrettsprogrammer bak seg i 14 forskjellige land, og som også driver ex situ oppdrett. Jeremy Mallinson ved JWPT har imidlertid gitt klar beskjed om at den foreslåtte pakten til WSPA og BFF ikke vil bli akseptert av dem, da den etter deres mening innebærer at zoologiske hager må opphøre.

Det er klart vanskeligere for dyrevernet å inngå samarbeid med dyrehager og akvarier, enn det er for miløorganisasjoner som tilsynelatende arbeider mot de samme mål som dyrevernet, men ofte med en motivasjon som er basert på egennytte.

Avhandlingen «Dyrehagenes og akvarienes rolle innen global konservering», WZCS, 1993, gir en kompromissløsning mellom naturverninteresser og dyrehagenes interesser: «Hver art oppfyller uerstattelige funksjoner og bevaringen av enhver art er bevaringen av muligheten for gjenreising av naturen og for fremtidige og hittil uante muligheter for menneskelig utnyttelse».

Det tilsynelatende tillitvekkende ved uttrykket «gjenreisning av naturen» fortoner seg imidlertid noe mindre tillitvekkende sett i sammenheng med fortsettelsen om de «uante muligheter for mennesklig utnyttelse». Scenarioet som fremstår ved disse ord er goldt: det inneholder parfymeflasker med civet- eller muskolje, hvalolje til bl.a lubrikasjon av våpen, galle til medisin, støttenner og selpeniser til seksuelle opphisselsesmidler, pels- og skinnkåper, sko og håndvesker, troféer, dyr på tredemøller, dyr i lenker, kastrerte kjæledyr i små værelser, dyr med klør og tenner fjernet, dyr på tallerkener, dyr krokhengt etter munnen , dyr i feller, skadeskutte dyr, harpunerte dyr og millioner på millioner av dyr i bur…. Kan det virkelig være «hittil uante muligheter for menneskelig utnyttelse av dyr?»

Avhandlingen er et nøye utarbeidet dokument, en masterplan for artenes overlevelse, eller for å gjenta deres egne ord: en gjenreisning av naturen. Kanskje ikke alle artene, og ikke hele naturen, men de og det som interesserer menneskene mest – og litt attåt, som en konsesjon til spesielt verneinteresserte. Det innbilte scenarioet inneholder naturparker «hvor genetisk holdbare bestander blir overvåket og regulert for sitt eget beste». Det inneholder rekreasjonsområder «hvor mennesker og dyr kan lære hverandre å kjenne» – på menneskenes premisser. Verden vil inneholde noen få økosystemer – som enslags bevilgning eller ettergivende politikk fra storkonsern og regjeringer – disse økosystemene vil holdes i live som i en jernlunge. Science fiction? Er 50-årenes science fiction ikke vår virkelighet?
Er ikke make-up som skal beskytte mot ultraviolette stråler fra en dødelig sol noe vi så på som science fiction for bare noen få år siden? Kunne vi på 50-tallet innbille oss at kuene ville yte 3 ganger så mye melk innen noen ganske få år p.g.a. genetisk manipulering? Kunne vi innbille oss «super-reven» som produserer kjempesvære skinn, men som nesten ikke kan gå? Og er det ikke science fiction at akkurat nå transplanterer man organer fra friske dyr til mennesker hvor organene ikke lengre fungerer?

Det går bra for mennesket, problemer oppstår og vi løser dem. Vi sier at vi ønsker å skape en verden med «rikt mangfold», men det er ord som skjuler tankene: Tankene om mennesket i sentrum – tanken om mennesket med all makt! Vi kommuniserer med ord som aldri før, vi organiserer, kontrollerer og manipulerer: vi skaper en verden for mennesket. De andre skyves ut i periferien og – umerkelig – blir de borte…

Kilder: Animal Welfare Institute, The Zoo Inquiry, «Zoos and animal rights» av Stephens Bostock, World Zoo Conservation Strategy, The Whale and Dolphin Conservation Society, diverse brosjyrer fra zoologiske hager – spesielt AZA (sammenslutning av zoologiske hager og akvarier i U.S.A.).
___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1995.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem