NOAH logo
Forsiden > Store rovdyr > Viggo Ree: Optimist –… 13. sep 2008

Viggo Ree: Optimist – tross vår ”tuklenatur”

Viggo Ree. Ill: NOAH

av Siri Martinsen, tegning: Viggo Ree/ ill: NOAH

Rovdyrdebatten. Det er obligatorisk å omtale den som ”opphetet”. ”Følelsesladet”. ”Betent.” Viggo Ree har fulgt rovdyrdebattens svingninger i 30 år, og har fortsatt beina godt plantet på skogsstien.

Er det noen som kan gi perspektiv i rovdyrdebatten, må det være biolog og billedkunstner Viggo Ree. Foreningen Våre Rovdyrs informasjonskonsulent har vært med siden de store rovdyrene ble fredet i Norge. Det kan ikke alltid ha vært så morsomt. Nærmest pliktskyldigst spør vi om han synes at noe også har gått bra?

– Å ja, i høyeste grad!!, utbryter han, med en entusiasme som sjokkerer den som de siste ukene har syltet seg ned i Nationens rovdyrarkiv som del av researcharbeidet til NOAHs Ark. – Vi må huske på hva som var utgangspunktet. Selv om det er mange triste meldinger om at dyr skytes, så er det faktisk stortingsvedtak om at ulv, bjørn, jerv og gaupe er en del av norsk natur. I flere hundre år hadde man bannlyst disse artene, myndighetene hadde vedtatt at de skulle utryddes. Og når man da gikk over til et helt nytt natursyn og fredet artene på 1970-tallet, kunne man ikke forvente at det skulle gå uten komplikasjoner med en slik forhistorie. På den tiden var bestandene veldig små i hele Skandinavia. Takket være våre naboland er de nå bygd opp igjen – delvis også i Norge. Selv om mange er deprimert over at Norge bidrar negativt i sammenhengen, så ser vi som har holdt på en stund at utviklingen er positiv i et langsiktig perspektiv. På midten av 1980-tallet var det flere organisasjoner som arbeidet for utrydding av ulven enn det var ulver i Skandinavia. Det siste tallet var tre…

– Du blir ikke så skremt over at Sp og FrP de siste årene har blitt tydeligere i utryddelses-politikken sin overfor f.eks. ulv?

– Senterpartiet har alltid vært klare på at de vil utrydde ulv – det var kanskje en liten sving-ning i en periode hvor de var med på å vedta Bernkonvensjonen, men stort sett har de sagt det rett ut. De skammer seg ikke over å stå frem som et faunarasistisk parti. FrP er interessant… Det er så mange ulike personer i styre og stell der, og ingen samlet politikk. Tord Lien får mye spalteplass akkurat nå på grunn av sine rovdyrfiendtlige utsagn, men jeg har truffet Siv Jensen og opplevde henne som positiv til rovdyr. I det lange løp tror jeg ikke gaphalsene vinner frem.

– Hvordan opplever du utviklingen i rovdyrdebatten?

– Debatten er som man kan forvente i et land som Norge, som har lang tradisjon i å bekjempe natur og dyreliv, og der rovdyrhatet har vært fremtredende. Jeg har grublet mye på hvorfor Norge er annerledes enn eksempelvis Sverige på dette punktet. Topografien i Norge har noe med det sterkt destruktive dyresynet å gjøre. Det at folk har bodd så karrig innunder berg og oppe i bratte bakker har ført til at man har måttet bekjempe naturkreftene på mange måter. Bekjempelse av rovdyrene har vært en del av denne «overlevelsespakka». Selv om forutsetningene har endret seg, så er det visse steder en inngrodd forestilling om at «alt skal være som før». Man tenker som forfedrene gjorde istedenfor å tenke ut i fra dagens situasjon. Dessuten er bosetningspolitikken i Norge basert på at det skal være menneskelig aktivitet i hver eneste krok – og da blir det vanskelig å kombinere dette med en levende natur. Men dette er bare i de miljøer som virkelig ønsker å holde på det gamle. I styret i Foreningen Våre Rovdyr hadde vi en periode tre bønder, og de fleste av våre medlemmer bor i Hedmark og Oppland. Holdningsundersøkelser viser at rovdyrene hele tiden kommer positivt ut både i bygd og by. Dette er hvis folk vel og merke får svare anonymt og i fred og ro. I offentlig debatt er folk redde for å få bråk med det iherdige mindretallet – de er redde for bygdemobben.

Tegning av rovdyr; Brunbjørn. Viggo Ree

Brunbjørn. Ill: Viggo Ree

– Hva er det verste utsagnet du har hørt i rovdyrdebatter?

– Etter en debatt på TV kom det et par karer og dyttet knyttnevene sine oppi nesa på meg, og kalte meg «landssviker og forræder». Det forteller jo litt om hvor spesielle synspunkter det kan bli, når de som støtter opp om stor-tingsflertallets vedtak representerer landsforræderi. Slike uttalelser må man bare trekke på smilebåndet av. I en annen sammenheng var jeg i debatt i Trysil og debattlederen presenterte meg for publikum som den som «sto for de mest ekstreme holdningene». Jeg svarte at hvis han mente det var ekstremt å støtte opp om lovlig fattede vedtak om biologisk mangfold, så hadde han rett – det var som om han ikke hadde fått med seg lovendringene på 1970-tallet.

– Former media debatten?

– Utlendinger som leser norske aviser må tro at Norge er befolket av rabiate rovdyrmotstandere, særlig på bygdene. Slik er det ikke, men media kjøper hele tiden konflikten. Så er det heltereportasjene. En TV-kanal presenterte nylig en dame på et bjørnejaktlag, og jeg har ikke sett på maken til forherligelse. Jeg kunne ha ringt journalisten og fortalt om 10-årige jenter som krabber opp mot ville bjørner for å fotografere dem fordi de har lært hvordan man lever tett på dyr, og vet at dette ikke er farlig. Det er mye mer imponerende etter min mening.

“For eksempel er jerven viktig for fjellreven. Men istedenfor å la jerven være der den hører hjemme, tukler man igjen, og skyter rødrever (…) Men det er ikke slik naturen skal være.”

Viggo Ree

– Da en svartbjørn rotet seg inn på en amerikansk senior-golf turnering, viste fotografiene smilende rolige golfere, men overskriften i norske medier var «Bjørn skapte panikk». Opprettholder media frykt-perspektivet?

– Ja, mediene later til å ville opprettholde frykten. Det er tydeligvis godt avisstoff. «Gaupe lusket 20 meter fra barnehage» – hele tiden beskrives nærheten til rovdyrene som noe skummelt, og skal antyde at det er hakket før et angrep. Noen venner av meg reiste til Sverige for å studere bjørn på midten av 1980-tallet, og ankom en liten grend. Da de kjørte innover i skogen ble de oppmerksomme på at en bil fulgte etter dem et langt stykke. Da de stoppet opp, gjorde sjåføren i den andre bilen også det. En beskjeden svenske gikk ut av bilen sin og sa: «Ursäkta at jag stör, men är inte ni nordmännen som arbetar med björn?» Nordmennene kunne bare bekrefte det. «Ja, jag ville bara berätta – om ni er interesserad – at just nu går det en björn och äter gräs på kyrko- gården», sa svensken. I tilfelle de var interessert, altså… Hadde det vært i Norge så hadde det blitt forsider i riksavisene.

– Du mener at norsk presse skiller seg ut i forhold til rovdyr-dekningen?

– Ja, andre ting i samfunnet som er farlig sporer ikke tilnærmelsesvis den samme fryktdebatten i Norge. Da den tragiske hendelsen skjedde med en jeger som i fjor ble drept av bjørn nær sin hytte i Sverige, ble det nyhets-oppslag. Men det ble ikke den type mediedebatt som vi fikk i Norge. Det var her, og ikke i Sverige, at det ble debatter i en rekke radio- og TV-kanaler. Og deretter forlangte flere en ny bjørnepolitikk i Norge… For øvrig viste politirapporten at dette tilfellet hadde ingredienser som mediene har omtalt i liten grad: Bjørnen hadde en skadet tann og hadde tidligere hatt et lårbensbrudd. Kanskje den var trafikkskadet? Nær hytta lå det slakteavfall etter elgjakten, hvilket trekker bjørn inn mot bebyggelsen. I tillegg hadde den drepte mannen ekstremt høy promille da ulykken inntraff. Og løs hund var dessuten inne i bildet. Dette er faktorer som samlet kan føre til farlige situasjoner. Rapporten er ikke viet mye spalteplass i norske medier, selv om det burde være av allmenn interesse å spre kunnskaper om hva som faktisk lå bak ulykken.

– Hvorfor vil man opprettholde frykten for akkurat rovdyr?

– Hos noen mennesker er frykten genuin, men andre kan man nok heller si later som om de er redde, for å bygge opp under dyrehetsen. Noen vil opprettholde myter og forestillinger og bruker de mest spekulative metoder. De har bare som mål å bli kvitt dyra. Og selv oppegående folk klarer ikke alltid å gjennomskue det, og lar seg rive med. Etter å ha vært uten store rovdyr i mange år, er det utrolig hvilke forestillinger folk spinner omkring disse dyrene. Så får man en kombinasjon av at mediafolk tror litt på forestillingene selv, på grunn av lite kunnskap, og at dramatikken faktisk selger. Viggo Johansen intervjuet ved en anledning Lars Monsen, og spurte dramatisk «hva hadde du gjort om du møtte bjørn?» – som om det var ensbetydende med å se døden i øynene.

“Etter å ha vært uvant med store rovdyr i mange år, er det utrolig hvilke forestillinger folk spinner omkring disse dyrene.”

Viggo Ree

– Er det forskjell på å forstå frykt og «forstå» hat – og er myndigheter og media flinke nok til å se forskjellen?

– Nei, de ulike følelsene blir ofte tatt for det samme. Genuin frykt er noe man kan snakke om, men det blir noe annet når man holder på frykten. Det blir fort en debatt om folks «rett» til å fortsette å være redde, mens det som ligger i bunnen ganske enkelt er et ønske om å bli kvitt rovdyrartene. Man bruker frykt som middel. Det blir en debatt på rovdyrmotstandernes premisser, som media og politikere svelger.

– Et stadig tema i debatten er antall rovdyr – det kan virke som om noen blander «minimumsmål» og «maksimumsmål»?

– Det som er viktig å forstå med bestands-tallene i Norge er at de ikke er satt ut i fra vitenskapelige prinsipper om hva som er leve- dyktige bestander. Tallene er resultat av politisk hestehandel – «får vi medhold for ditt og datt, så går vi med på å redusere antall binner i Norge med tre». Man bytter rovdyr mot andre politiske saker. Det samme er tilfelle med soneringstankegangen som i utgangspunktet er forferdelig. Du kan ikke opprettholde økosystemer på den måten, ved hele tiden å drive manipulering. Men mesteparten av Norge drives som et utmarksfjøs hvor man skal ha kontroll med alt mulig. Bestandstallene blir «hverken mer eller mindre»-tall. På den ene siden er det positivt at man under et visst minimum stort sett ikke tillater skyting av dyr. Men når man heller ikke skal ha ett dyr mer enn det fastsatte tallet, blir det en utrolig ressurs-krevende forvaltning og overvåkning. Det er selvfølgelig også helt unaturlig, bestander skal fluktuere naturlig i et levedyktig økosystem. Men det har vi ikke i dag – vi har en «tuklenatur». Dette opplegget blir også applaudert av mange jegere som vil ha en type natur der enkelte arter skal fremelskes i antall med tanke på fylling av egen dypfryser. Det kommer lite frem at andre dyr kan være avhengige av de store rovdyrene – for eksempel jervens betydning for fjellreven. Men istedenfor å la jerven være der den hører hjemme, tukler man igjen, og skyter rødrever for at ikke de skal konkurrere med fjellrev. Man går inn og tukler det til ett sted, så må man manipulere på skjevheter et annet sted. Men det er ikke slik naturen skal være, alle artene må jo få en sjanse til å leve og påvirke hverandre. Det er en trist utvikling når vi har en natur som vi må pirke på i minste detalj hele tiden. Men noen vil ha en sånn «tuklenatur» med manipulert dyreliv.

– Ser du noen særlige utfordringer i kampen for rovdyrene fremover?

– Jeg er sikker på at vernesiden har fremtiden på sin side. Norge kan tillate seg å holde på som man vil så lenge vi har råd til å sitte alene, men på sikt kommer det nok en hverdag hvor også Norge må lære seg å samarbeide – også om miljøavtaler. Men noe som er farlig i norsk rovdyrpolitikk i dag er at Landbruksdepartementet prøver å få kontroll over forvaltningen av de store rovdyrene igjen. Det er en kongstanke innenfor landbruksnæringen å få tilbake miljøforvaltningen. Det må vi forhindre – miljømyndighetene må ikke miste grepet og overgi rovdyrene til et næringsdepartement.

“Utlendinger som leser norske aviser må tro at Norge er befolket av rabiate rovdyrmotstandere, særlig på bygdene. Slik er det ikke, men media kjøper hele tiden konflikten.”

Viggo Ree

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2008.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem