NOAH logo
Forsiden > Store rovdyr > Norges grep i rovdyrpoli… 4. sep 2008

Norges grep i rovdyrpolitikken

Rovdyr: Ulv i jerngrep

av Siri Martinsen, ill: NOAH

Da 6 ulvevalper ble født for første gang på to år i Norge, visste hele landet hvor de holdt til fra de var 8 uker gamle. Diskusjonen om deres liv går høyt, bevæpnede rovdyrmotstandere står klare til å skyte og flokkens eksistens balanserer på en tynn linje opptegnet på et kart.

Rovdyr; gaupe skutt.

Det ble i jaktåret 2007/2008 tatt livet av 5 ulver (hvorav 2 på lisens og 1 som ”skadedyr”), 12 bjørner (hvorav 4 på lisens og 6 som ”skadedyr”), 78 jerver (hvorav 26 på lisens og 47 som ”skadedyr”) og 69 gauper (hvorav 50 i kvotejakt). (Kilde: mail til NOAH fra Direktoratet for naturforvaltning aug. 2008)

Norsk rovdyrpolitikk handler om å ha kontroll. Man skulle tro at kontroll over utrydningstrusselen ville være det viktigste, når ulv listes som «kritisk truet», bjørn og jerv som «sterkt truet» og gaupe som «sårbar». Men i stadig større grad virker det som om det er hvert enkelt dyr man vil ha kontroll over. Det brukes store ressurser på å forske på og overvåke de individer av artene ulv, bjørn, gaupe og jerv som finnes i Norge. Man prøver å vite nøyaktig hvor mange enkeltdyr som finnes av hver art – for ulven er hvert individ kartlagt. Man vet hvem av dem som lever i grupper, par eller alene. Man kjenner DNA-profilen til flere av dem og man har en database over hvor dyrene har beveget seg. Hva betyr menneskenes iver etter kunnskap om rovdyrene for rovdyrene selv?

Hvorfor vil man vite?

I utgangspunktet kan forskning på ville rovdyr se ut som et positivt tiltak: Desto mer man vet om de truede artene – desto bedre kan man beskytte dem. «Uten radiomerking av ulv, hadde vi ikke fått vite at minst halvparten av dødeligheten sannsynligvis skyldes ulovlig jakt», sier rovdyrforsker Petter Wabakken til NOAHs Ark. «Problemet med ulovlig jakt er for tida klart største trussel mot ulvens eksistens i Skandinavia. Radiomerking gjorde oss i stand til å vite nøyaktig når ulvene døde, og vi kunne konstatere at de ikke døde av skabb eller annen sykdom slik vi ellers ville ha trodd.» Ved hjelp av forskningen har man også konstatert at bjørnebestanden bare var ca. en 10-endedel av det man trodde før forskningen begynte – og i Norsk Rødliste er dermed bjørnen klassifisert som sterkt truet.

Men kunnskap om leveområder og adferd kan brukes både til å beskytte rovdyrene og til å forfølge dem. I 2007 merket Direktoratet for naturforvaltning hannen i et ulvepar i den hensikt å finne ut om paret befant seg i et område hvor det ville være lettere å åpne for tillatelse til å skyte dem. Dette var første tilfelle av såkalt «forvaltningsmerking» i Norge.

Fra forskning til forfølgelse?

Rovdyr: radiomerket jerv.

Radiomerket jerv med bukimplantat. Foto: Bjørn Brennbakken

Merking av dyr har til nå foregått i forskningens navn. Radiomerkede dyr har også blitt jaktet på, og det faktum at de har vært merket til forskning, har gjort dem til lettere jaktbytte. Men ikke før i år annonserer myndighetene at de vil bruke forskningsverktøyene målrettet som ledd i nedskyting av dyr. Våren 2008 sendte Direktoratet for naturforvaltning søknad til Forsøksdyrutvalget (FDU) om forvaltningsmerking, og fikk tillatelse til å merke 10 bjørner, 10 jerver, 10 gauper, 10 mårhund og 20 ulver i løpet av en toårsperiode. NOAH klaget på vedtaket og klagen blir i skrivende stund behandlet. Direktoratet har vært åpne med at slik merking blant annet skal brukes til å lede jegerne til dyrenes hi, og forfølge individer under jakt, og NOAH mener derfor at FDU ikke har mandat til å gi tillatelse: «Merking av ville dyr med det formål å holde dem under kontroll og oppsikt i forbindelse med forvaltningen av rovdyrbestanden, herunder det formål å avlive «problemdyr» og eliminere «uønskede» arter i norsk fauna, kan vanskelig sies å være omfattet av begrepet «forsøk» slik det er definert i loven. Det egentlige formålet er her ikke kunnskapen man tilegner seg, men hensynet til statens ønske om å kontrollere og overvåke ville dyr. Et slikt hensyn omfattes ikke av lovens krav om at et tiltak må dreie seg om tilegnelse av kunnskap.»

Det finnes, i følge Direktoratet for naturforvaltning, 19-26 ulver, 33-55 bjørner (hvorav 6-12 stasjonære binner), ca. 362 jerver og 409-439 gauper i Norge per år 2008. (Kilde: www.miljostatus.no, www.nina.no og www.dirnat.no per aug. 2008). Foto: Roger Aasback

Også andre organisasjoner er kritiske til forvaltningsmerking – Naturvernforbundet har karakterisert det som «å plassere ville dyr i en elektronisk innhegning». Er forskerne selv bekymret for at forskning og forvaltning nå vil bli sammenblandet, og at forskningens rykte vil lide? «Problemet er at folk flest ikke skiller mellom forskning og forvaltning – forvaltningsmerking vil bidra ytterligere til sammenblanding, og det synes jeg er synd», sier Wabakken. «Samtidig har jeg nå brukt 20 år på å forklare denne forskjellen – uten at jeg synes det har hjulpet. Politikere som selv har vært med å ratifisere verneplaner på Stortinget, snakker med en helt annen stemme til sine lokale velgere – da er det hakk i plata om hvor negativt det er med rovdyr og at man må skyte mer. Når de selv ikke vil fremstille saken mer tosidig, og forklare hvorfor de stemmer vern på Stortinget, er det lettvint å rette skytset mot forskerne. Som rovdyrforsker i Norge har jeg valgt å ikke ta politisk stilling, men blir likevel stilt til ansvar for vedtak som politikerne har gjort – hvor mye verre sammenblanding det kan bli når forvaltningsmerkingen starter, vet jeg ikke», sier han.

Inngripen for kontrollens skyld

Rovdyr: Radiomerket ulv i dyreforsøk.

Det er per august 2008 3 ulver, 3 jerver og 18 gauper i Norge som er radiomerket av NINA.  Av bjørner er ingen merket av NINA, men bjørner i Norge kan være merket i Sverige.  (Kilde: www.nina.no)  Foto: Bjørn Brennbakken

Forskning på ville dyr har måttet tåle kritikk for inngripende metoder – helikopterinnfanging, snarer og feller, øremerker, radiohalsbånd og radiosendere innoperert i kroppen synes å være en påvirkning dyrene har det bedre uten. Når man ikke lenger kan argumentere for at ulempene for dyrene oppveies av fordelen ved å få bedre beskyttelse, men merkingen tvert imot medfører at dyrene blir til lettere bytte, vil høyst sannsynlig aksepten for merking av ville dyr dale.

I følge NINAs protokoll for innfanging blir ulv, bjørn og jerv bedøvet fra helikopter, mens gaupe også blir fanget i boksfeller og snarer – alle metodene er stressende. Fotografene og jegerne Bjørn Brennbakken og Geir Skillebæk kritiserer i en høringsuttalelse til ny dyrevernlov, merking av ville dyr. De¨ gir flere eksempler på konsekvenser av merking; en jerv døde da operasjonssåret gikk opp etter innsetting av implantat; en jerv døde etter sårskade fra radiohalsbånd; en gaupe fikk halsbåndet i munnen og døde; en ulv døde av stress ved remerking; en gaupe døde av forstoppelse på grunn av implantat. «Det prates gjerne om hvor få dyr som dør i forbindelse med merking, men det kan oppleves mye ubehag uten at dyret dør. Selv har jeg filmet en ulv som klør seg kontinuerlig i ett og et halvt minutt på halsbåndet, jeg har sett hvordan ulver har blitt stresset og flyktet når helikopteret henger over området deres, og fra Sverige er det rapportert et tilfelle hvor en jerv rev opp bukhulen på seg selv etter å ha fått implantat. Et jerveimplantat er ca 9 x 3 cm, og radiolog Hans Engan fra Tynset Sykehus har pekt på at vi faktisk ikke vet hvordan dyr reagerer på å ha fremmedlegemer i kroppen over tid. En jervevalp i det området jeg er oppsynsmann ble fanget inn og remerket med et nytt implantat 1,5 måneder etter det første… Da har man gjort dyrene til forsøksdyr ut til fingerspissene. Når man nå skal elektronisere norsk fauna for å gjøre det mer bekvemt å få kontroll, synes vi det er på tide å ta en etisk debatt», sier Skillebæk.

Rovdyr: Ulv og ulvevalp.

– Vi mennesker påvirker ofte dyrenes adferd bare ved ”å være der”, sier etolog Bekoff.

Petter Wabakken forsvarer merking i forskningsøyemed: «Vi er interessert i at ulvene vi studerer skal være så uberørte av det vi gjør som mulig. Vår inngripen medfører ulemper, men også fordeler for dyrene. Bjørneprosjektet – som har holdt på lengst med helikoptermerking – har den minste tapsprosenten i verden, under en prosent. Det er riktig at ulvene blir stresset når vi flyr innpå dem, men vi snøsporer på forhånd og avbryter et eventuelt merkeforsøk hvis forholdene ikke er gode. Det ser for oss ikke ut som om ulvene tar mye notis av halsbåndet – likevel prøver vi å bruke det minst mulig. Vi har i lengre tid brukt ikke-invasive metoder som sporing og er nå over i en fase hvor vi bruker mer DNA-analyser fra avføring», sier Wabakken, og legger til at han i sine prosjekter ikke bruker implantater.

Rovdyr; gaupe i snøen.

Snarere enn vern, er det en kontroll-politikk som drives overfor rovdyrene. Foto: Lars Krempig

Ulve- og koyoteforsker og professor i etologi Marc Bekoff ved Colorado Universitet mener at merking påvirker dyrene mer enn vi hittil har trodd: «Vi mennesker påvirker ofte dyrenes adferd bare ved «å være der». Det er en rekke eksempler på at merking har negativ effekt – vånd med radiosendere med vekt på over 10% av kroppsvekten mistet sosial status; revunger hadde lavere overlevelse i en måned etter merking hvis radiosenderen var over 6 % av kroppsvekten; og mungoer som ble innfanget flere ganger for merking begynte å innskrenke sin arealbruk. Man bør ta høyde for at dyrene kan bli negativt påvirket av det man gjør selv om man ikke oppdager åpenbare adferdsendringer. Vi mennesker er overalt, og vi trenger oss inn i dyrenes liv – som forskere bør vi alltid velge den minst inngripende metoden», sier Bekoff til NOAHs Ark. Imidlertid er det ikke forskningsetikken som er hovedfaren for ville norske rovdyr fremover. Mens forskerne hevder å trappe ned radiomerkingen, vil forvaltningen sørge for at antall merkede dyr går drastisk opp.

Fredet – hva betyr det?

Når forvaltningen nå tar i bruk høyteknologi for å få ytterligere kontroll på rovdyrene, kan man spørre hva det egentlig innebærer å være fredet rovdyr i Norge. Til tross for total-fredningsstatus for ulv, bjørn og jerv tas det livet av flere av disse dyrene hvert år. Også gaupe som er listet som «sårbar» drives det jakt på. Stortinget har bestemt «minstemål» for antall fødsler av de truede artene: Hvert år skal tre ulver, 39 jerver, 15 bjørner og 65 gauper føde sine unger. Det ville være logisk å anta at disse minstemålene nettopp er minstemål, men hvis de nås innenfor et lokalt område, tillates såkalt «lisensjakt».

Rovdyr, skutt bjørn.

”Klagene våre blir behandlet flere måneder etter at bjørnen er skutt og begravet.” Norges Naturvernforbund

Dette betyr at rovdyr skytes for å «forhindre skade på husdyr» hvis «bestanden er levedyktig» – d.v.s. hvis minstemålet er lokalt oppnådd, selv om det i landet som helhet ikke er født det antall unger som Stortinget har vedtatt. Det tillates også å drepe dyr selv om minstemålene heller ikke er oppnådd lokalt – «skadefelling» kalles det når jaktlag organiseres for å ta livet av enkeltindivider av truede rovdyr. «Skadefelling» skiller seg fra nødverge nettopp i at man forfølger dyret. Tillatelse til «skadefelling» blir gitt hvis det i et område er drept husdyr og man antar at et fredet rovdyr står bak. Ofte søkes det om «skadefelling» før det er gjort noen «skade» – bare fordi et dyr befinner seg et sted man ikke vil det skal være. I et høringsforslag som den nye landbruksministeren har tatt initiativ til, foreslås det nettopp å gjøre det lettere å skyte dyr «før de gjør skade». Da skal fredede dyr kunne skytes hvis man tror de kommer til å spise ubevoktede husdyr.

Rovdyr: Bjørn som titter over en sten

“Alle nordiske land har forpliktelser til å bevare bestander av alle arter som har tilhold i deres territorium” Bernkonvensjonens sekretariat til Norsk direktorat for naturforvaltning

Selv med dagens ordning kan et fredet dyr bli definert som «skadedyr» og bli skutt uten å ha tatt livet av husdyr – hvis de «viser liten skyhet/unormal adferd». Bjørner som undersøker menneskeskapte anretninger – søppelkasser, telt o.l. – risikerer å bli skutt på grunnlag av denne bestemmelsen. Det er et stadig påtrykk fra lokale rovdyrmotstandere om å få raske fellingstillatelser. Men fellingstillatelser er forvaltningsvedtak det skal gå an å klage på – det skal være mulig for interesser som representerer dyrene å argumentere for at det finnes andre løsninger enn kuler og krutt på eventuelle konflikter. NOAH har sendt en rekke klager på fellingstillatelser og «skadedyruttak», men det er ofte vanskelig å forsvare rovdyrene. Naturvernforbundet kommenterer at «klagene våre blir behandlet flere måneder etter at bjørnen er skutt og begravet».

Tilbake til de seks ulvevalpene som følges med argusøyne i Rendalen, synes det som et tidsspørsmål når flokken blir oppløst av jegere. Er det noe man skal forvente for en totalfredet art? Det er ikke et samlet Norge som står bak forpliktelsen om å verne de totalfredede dyrene. Iherdige mindretallsgrupper presser på for at flest mulig individer av de berørte artene skal bli skutt – og presset fører til at «minimumsmål» nærmest er blitt til «maksimumsmål» for antall rovdyr-individer som får leve i landet. Det argumenteres til og med åpenlyst for at ulven skal totalutryddes fra norsk jord, man vil «dele» artene mellom flere land – i praksis la Sverige og Finland «bevare» ulven, slik at Norge kan utrydde den. I et brev fra Bernkonvensjonens sekretariat til Direktoratet for naturforvaltning er det imidlertid understreket at ethvert land har klare forpliktelser til å bevare alle truede arter, og at disse forpliktelsene ikke er «overførbare» til andre land. Sekretariatet så seg nødt til å presisere at alle nordiske land har forpliktelser til å bevare bestander av alle arter som har tilhold i deres territorium, uten hensyntagen til bevarings-tiltak som blir gjennomført av naboland.

Frie ville dyr…

Rovdyr: En ulv som er skutt.

Det er forskriftsfestet nøyaktig i hvilke kommuner ulvene kan befinne seg innenfor ”ulvesonen”. Med slike livsvilkår er det lett å ”tråkke feil” på kartet – og dermed bli skutt.

Snarere enn vern, er det en kontroll-politikk som drives overfor rovdyrene, hvor antall individer som får leve og yngle reguleres hardt av både lokale og nasjonale myndigheter. Deres frihet begrenses også på flere måter – det er ikke minst strenge regler som gjelder for deres bevegelse: Bjørner får kun lov til å bevege seg i fem «soner» – i hver sone er det forskriftsfestede grenser for hvor mange bjørner som kan føde unger. Selv om man vet at det er naturlig for særlig hannbjørner å vandre langt, kreves det gjerne skyting hvis man ser enkeltbjørner i områder der det «ikke skal være bjørn». Ulven er det hardest pressede dyret også når det gjelder bevegelsesfrihet – de 20-30 individene som finnes i landet kan kun bevege seg innenfor en smal sone bestående av et grenseområde langs Hedmark og Østfold. Det er forskriftsfestet nøyaktig i hvilke kommuner ulvene kan befinne seg innenfor den såkalte «ulvesonen». Med slike livsvilkår er det lett å «tråkke feil» på kartet – og dermed bli skutt. Ulvens mulige leveområder har innskrenket seg over de siste 20 årene fra å være hele midt- og sør-Norge da soneringen begynte, til den tynne stripen inn mot Sverige idag.

Valp av ulv.

Nysgjerrig ulvunge.

Også dyrenes adferdsfrihet innskrenkes. Lav toleranse overfor dyr fører til at deres adferd defineres som «unaturlig» for å legitimere skyting av enkeltindivider. I år har to bjørner blitt skutt fordi de viste «unormal» nærgående adferd – en av bjørnene undersøkte et telt i skogen. Men er dyr «nærgående» og «unaturlige» bare fordi de viser nysgjerrighet overfor menneskeskapte ting? «Uten å uttale meg om enkelttilfeller, vil jeg være forsiktig med ordbruken «unaturlig». Rovdyr kan være nysgjerrige, og bjørner som av og til viser seg for folk er ikke nødvendigvis «unormale». Særlig unge bjørner på våren kan oppfattes som nærgående hvis de beiter nær åker. Det er den samme adferden som harer har om våren – de trekker mot kulturlandskap. Dette betyr ikke at bjørnene har «unormal adferd» i forhold til mennesker», sier Petter Wabakken, som er delaktig i det skandinaviske bjørneforsknings- prosjektet. Her har bjørnens adferd overfor mennesker blitt undersøkt i situasjoner der mennesker (forskere) oppsøker bjørn; ingen angrep skjedde i 818 møter mellom bjørn og forskere. Kun hvis den er skadet, vil en bjørn opptre farlig, konkluderer forskerne.

Direktoratet for naturforvaltning skriver: «I Norge har vi et prinsipp om at ingen eier det levende viltet. I dette prinsipp ligger også en anerkjennelse av viltets egenverdi, og rett til eksistens.» Det er vanskelig å se hvordan dette etterleves når rovdyrenes bevegelsesfrihet, adferd, ungefødsler og blotte eksistens kontrolleres og reguleres med jernhånd. Visse interessegruppers ønskedrøm er at alle individer av disse artene skal sperres inne i dyrehager eller bære radiosendere som gjør dem tilgjengelige for nedskyting hvis de oppfører seg på måter eller beveger seg på områder som ikke behager menneskene. Da er vi farlig nær det fremtidsmareritt hvor vi ikke lenger kan si at det finnes frie ville dyr…

Kilder: «Ulvevalper fotografert ved Rendalen», nationen.no, 08.07.08; «Bjørnejakt», nationen.no, 02.08.08; «En ulv er merket i grensen av forvaltningsområdet for ynglende ulv», www.rovviltportalen.no, 22.03.07; www.naturvern.no, Nyheter 28.02.08 og 08.04.08; «Brekk vil felle flere rovdyr», nrk.no, 22.06.08; Forskrift om forvaltning av rovvilt, 01.04.2005, Miljøverndepartementet; Brev fra Bernkonvensjonens sekretariat til Direktoratet for naturforvaltning, 17. juni 1996; Vedtaksbrev fra FDU til Dir. for Naturforvaltning, 02.05.2008; Kart over ulvesoner, www.fvr.no; www.bearproject.info; «Biomedical Protocol for Free-ranging Brown Bears, Gray Wolves, Wolverines an Lynx», Arnemo & Fahlman, NVH, 2007.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2008.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem