NOAH logo
Forsiden > Store rovdyr > Leder NOAHs Ark 2/2008:… 13. sep 2008

Leder NOAHs Ark 2/2008: Siste stasjon?

av Siri Martinsen

NOAH takket nylig ja til å delta i en rovdyrdebatt arrangert av avisen Nationen. Debatten fant sted på Elverum Jakt- og Fiske-dager, og man måtte ut med 120 kroner til den lokale jegerforeningen for å komme inn – disse forutsetningene satt rammen for hvilket publikum som fant veien til debattlokalet. Eller som Nationen uttrykte det; ”blant tilhørerne er våre mest engasjerte lesere”. På slutten av møtet reiser en røslig plasskrevende kar seg, og proklamerer at ulv og bjørn er det ikke rom for i Norge. ”Det beste hadde vært om alle villdyra ble buret inne bak gjerde”, sier han, og legger til at navngitte miljøvernere ”kunne bures inne der, de også, og gå og klappe ulvene”. Wøhøhøhø, sier salen. ”Reis dere alle som er enige med meg!” sier han og skuler rundt seg. Og salen reiser seg i et traust ”amen”.

”Rovdyrdebatten handler ikke om sauenæringen, men om livskvaliteten til folk i rovdyrområder”, sa en annen i salen på Elverum. Da mente han ikke økt livskvalitet ved en rik og levende natur, men senket livskvalitet ved at man følte seg fratatt rettigheter. Hvilke rettigheter? Rett til å sende jakthundene halsende etter skogens dyr uten at de tar igjen? Rett til å bruke skogene som beitemarker for dyr man selv skal ta livet av? Rett til å ferdes i naturen med forvissningen om at man ikke trenger å ta hensyn til om man møter andre dyr – for det blir alltid verst for dem? Vi mennesker vokser opp med forestillingen om at naturen tilhører oss, vi deler den opp i biter oss i mellom, selger og kjøper – og innenfor vårt system er disse plettene ”våre”.  Min hage. Min åker. Min skog. Mine blåbær. Min kantarell. Min elg. Min hare og rype. Min jord.

Så ser man et dyr som ikke er blant de eiendeler man vil ha på sin jord. Man ser andres poteavtrykk på egen jord: Dyr man ikke vil ”ha til noe” fordi de er verdiløse for ens formål. De definerer man som ”skadedyr”, ”udyr” – de er ikke ønsket på eiendommen. De har ikke livets rett på vår jord. Er ikke rovdyrdebatten egentlig en kamp om eiendomsrett – retten til alene å eie og bestemme over en natur som også andre bor i? Den retten bør vi ikke ha, men vi har alltid villet ha den. Og egentlig er det ikke bare rovdyrene, de uønskede fremmede, det går verst ut over – like ille er det for alle de som vi synes ”hører til” i vårt utvalg av eiendeler – de vi ”høster” eller ”aler opp”. Men med de uønskede fremmede kommer en annen dimensjon til – for i vår utryddelsestrang blir grådigheten kanskje enda tydeligere: Vi vil at jorden skal være bare vår.
Det er ikke bare på Elverum indignerte menn og kvinner snakker om dyr som inntrengere i deres selvsagte enemerker. Troen på at vi har en medfødt rett til å drepe dyr som irriterer oss (selv om vi kanskje også irriterer dem) finnes hos mennesker i alle miljøer. Men i de mest ihuga rovdyrfiendtlige kretser omfatter denne troen også en oppfatning om at vi har rett til å utrydde arter. Lokalpolitikerne på Elverum gjorde sitt til at denne absurditet skulle fremstå som normalen: Senterpartiet vil ikke ha ulv i Norge – den saken er det ikke tvil om. Fremskrittspartiets representant var overivrig etter å forsikre salen om at han ville om mulig enda mindre ha ulv i Norge, de få bjørnebinnene som man kanskje har på denne siden av grensen var etter hans mening for mange – men ”dessverre måtte man kanskje godta noen ynglinger av jerv”, men jaggu ikke så mange som idag. Verst av dem alle var likevel høyremannen – ”der ulven er, tolererer han ikke noe annet liv”, sa han i kampens hete. Men det kan hende han sa feil, og mente der ”en Hedmarks-politiker” er.

Til tross for at ulv, bjørn og jerv er kritisk truet og dermed totalfredet, og gaupe er definert som sårbar, har man hvert år en viss ”rovdyravgang” i Norge. ”Rovdyravgang” høres ut som tog-terminologi. Det høres ikke ut som jervunger som dras ut av hiet der mor desperat prøver å verne dem, gauper som kjemper for livet i en snare, bjørner som forfølges av hunder og mennesker uten sjanse til å slippe unna, eller ulveflokker som blir splittet og løper i panikk med helikopteret durende over seg uansett hvor de gjemmer seg.

”Rovdyravgang” sier ikke noe om de individuelle opplevelsene til dyrene som blir forfulgt. Men kanskje er ikke togterminologi helt upassende likevel. For er det ikke slik at toget snart har gått for vår sjanse til å vise at vi har evne til å leve sammen med, snarere enn å fortrenge, de andre dyrene?

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2008.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem