NOAH logo
Forsiden > Store rovdyr > KLAGE PÅ VEDTAK OM… 10. jul 2018

KLAGE PÅ VEDTAK OM KVOTE FOR LISENSFELLING AV ULV

NOAH – for dyrs rettigheter (NOAH) og Foreningen Våre Rovdyr (FVR) (videre som klagerne) påklager med dette vedtak om kvote for lisensfelling av ulv innenfor og utenfor ulvesonen i region 4 (Akershus, Oslo, Østfold) og region 5 (Hedmark) i 2018/2019. Rovviltnemndene i region 4 og region 5 (rovviltnemnda) har vedtatt kvote for lisensfelling av 12 ulv utenfor ulvesonen, samt alle individene i de 3 helnorske revirgruppene Slettås, Hobøl og Mangen innenfor sonen (foreløpig inntil 17 dyr) med den hensikt å ta livet av alle dyr i disse revirene.

Innledningsvis vil klagerne uttrykke følgende bekymringer:
– Måten det omtalte vedtaket ble fattet av rovviltnemndene i region 4 og 5 er svært bekymringsfullt. Vi mener at det ikke er i samsvar med god forvaltningsskikk eller med §§ 17 og 25 i forvaltningsloven dersom et utkast til vedtaket som kan ha store konsekvenser for det norske naturmangfoldet slik at nesten 30% av ulver registrert i Norge planlegges å drepes, legges på bordet samme dag som vedtaket fattes. Det gir ingen mulighet til å gjøre seg kjent med bakgrunnen av vedtaket eller å fremme kunnskapsgrunnlaget og argumenter som taler mot et slikt omfattende uttak av ulv. Vi mener at dette blant annet fører til at flere interessegrupper, blant annet beboere som ønsker å ha ulv i forvaltningsområder av regioner 4 og 5, fratas muligheten til å komme med innspill eller utfordre kunnskapsgrunnlaget og argumentene som et slik vedtak bygges på. Dette strider mot prosessuelle garantier for å komme med innspill og muligheten til å faktisk påvirke resultatet av vedtak som kan medføre store miljøkonsekvenser, jf. miljøinformasjonsloven, Århus-konvensjonen og rettspraksis av den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
– Vedtaket til rovviltnemndene bryter kraftig med sekretariatets (faglig ekspertise) innstilling, som anbefalte at det ikke utføres lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen. Dette viser at flertallet i rovviltnemndene ikke ønsker å følge faglig tilrådning, men ta politiske omkamper om egen ideologi/overbevisning.
– Klagerne ser det som svært kritikkverdig at rovviltnemnda viser seg i de siste årene å bruke taktikken hvor fellingskvoten settes på et urimelig og ubegrunnet høyt nivå, presumptivt med håp om at Klima- og miljødepartementet (KLD) som et „lojalt forvaltningsorgan“ vil justere fellingskvoten til et mer «akseptabelt» nivå slik at det fortsatt kan felles et betydelig antall dyr. En slik tilnærming er sannsynligvis ikke motivert av vilje til å få konfliktnivået ned, men er preget av manipulasjon og misbruk av makt som er betrodd til nemndene.
– Klagerne er svært bekymret over utviklinger i de siste to årene hvor anvendelse av prinsippet om differensiert forvaltning er blitt brukt på en måte som er meget konfliktdrivende og skaper mistillit mot regional og sentral rovviltforvaltning. Når det gjelder områder utenfor ulvesonen, da er prinsippet blitt anvendt som selvstendig grunnlag til å felle dyr med begrunnelse at det ikke skal være ulv utenfor ulvesonen, og samtidig, når det gjelder områder innenfor ulvesonen hevder noen politikerne at ulvesonen skal ikke være et ulvereservat. Det medfører at betydningen av prinsippet av differensiert forvaltning svekkes i en slik grad at hele revirer og flokker av ulv som ikke har forårsaket noen skade, vedtas utryddet. Det bærer et farlig preg av bøying av rettslige krav til egne næringsmessige og politiske mål, og går over de rettslige grensene for beskyttelse av vill natur som er fastsatt etter Bern-konvensjonen.

Klagerne mener at vedtaket strider mot nasjonal og internasjonal lov – §§ 4, 5, 8, 9, 10 og 18 i naturmangfoldloven, Grunnlovens § 112 og artikler 2, 6 og 9 i Konvensjon om vern av ville europeiske planter og dyr, og deres naturlige leveområder (Bern-konvensjonen) av følgende grunn:
– vilkåret om at lisensfelling ikke truer bestandens overlevelse er ikke oppfylt, jf. nml § 18 andre ledd, og vurdering/begrunnelse knyttet til dette vilkåret oppfyller ikke kravene i nml §§ 8, 9 og 10;
– vilkåret om offentlige interesser av vesentlig betydning i § 18 første ledd bokstav c i nml, ift. lisensfelling av ulveflokker Slettås, Mangen og Hobøl innenfor ulvesonen, er ikke oppfylt, og vurdering/begrunnelse knyttet til dette vilkåret oppfyller ikke kravene i nml § 9 og forvaltningsloven §§ 17 og 25;
– vilkåret om andre tilfredsstillende løsninger er ikke oppfylt, jf. § 18 andre ledd i nml, og vurdering/begrunnelse knyttet til dette vilkåret oppfyller ikke kravene i nml § 9 og forvaltningsloven § 25.

Noen generelle bemerkninger
Innledningsvis vil klagerne påpeke at selv om norsk rovviltpolitikk har to formål, er vern av naturen et overordnet mål som i tilfelle av konflikt med andre hensyn generelt må prioriteres. Denne forståelsen av prioriteringen kommer tydelig frem fra naturmangfoldloven (nml) , viltloven § 1 og Melding til Stortinget (2015-2016) «Ulv in norsk natur. Bestandsmål for ulv og ulvesone» (Meld.St.21) . Den bekreftes også av internasjonale avtaler som er juridisk bindende for Norge.

Naturmangfoldloven § 7 slår fast at lovens §§ 8 til 12 skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet. I tillegg må tiltaket være forholdsmessig, som innebærer at tiltaket er den mest passende i situasjonen (dvs. at det ikke er noen annet tilfredsstillende tiltak). Føre-var-prinsippet og forholdsmessighetsprinsippet er retningsgivende prinsipper for forvaltning ved utøvelse av skjønn. Dessuten må skjønn utøves på en måte som er forståelig (forvaltningsloven § 25 første ledd) og basert på kunnskapsgrunnlaget (nml § 8).
NOAH vil også gjøre oppmerksom på dyrevelferdsloven § 3 som sier at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Videre skal dyr behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Ved utøvelse av forvaltningsmyndighet er rovviltnemnda bundet av det hele regelverket som gjelder i Norge, dvs også dyrevelferdsloven. NOAH påpeker at respekt for dyr er en samfunnsmessig verdi som er viktig ikke bare fra dyrenes perspektiv, men også fra perspektivet til mennesker. Kommentarene til dyrevelferdsloven opplyser i forhold til formålet av dyrevelferdsloven at «Menneskers interesse i god dyrevelferd og respekt for dyr er samtidig et sidehensyn som også er relevant. Dette kan ses i lys av at dårlig behandling av dyr kan «oppskake» eller virke støtende på mennesker. God dyrevelferd kan dessuten betraktes som en viktig verdi i vår kultur og som et samfunnsgode».

1. Vilkåret om at lisensfelling ikke truer bestandens overlevelse er ikke oppfylt og vedtaket er fattet i strid med kravene i nml §§ 8, 9 og 10

Klagerne mener at rovviltnemnda ikke har vist i vedtaket at vilkåret om at fellingen ikke truer bestandens overlevelse er oppfylt, fordi:
– det er forutsatt i vedtaket at selve oppnåelsen av bestandsmålet for ulv ville oppfylle vilkåret om at fellingen ikke truer bestandens overlevelse uten noen drøftelse;
– vedtaket unnlater å vurdere den samlede belastningen av felling og andre viktige aspekter som ulovlig felling, bestandsutviklinger i Sverige, den høye innavlsgraden av den sørskandinaviske ulvebestanden, osv.;
– vedtaket unnlater å vise hvordan den vedtatte fellingen ville påvirke utvikling i ulvebestanden i Norge i lys av § 5 i naturmangfoldloven og tatt i betraktning av at ulven er kategorisert som kritisk truet på norsk rødliste og oppført i vedlegg II av Bern-konvensjonen; bl.a. mangler vedtaket kunnskapsgrunnlaget for å fastsette et forsvarlig handlingsrom for felling av ulv slik at Norge ville oppfylle sine internasjonale forpliktelser om delt ansvar for en levedyktig sørskandinavisk ulvebestand på kort og lang sikt.

a) Oppnåelse av bestandsmålet er ikke i seg selv tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret om at uttak ikke truer bestandens overlevelse

Etter nml § 18 andre ledd skal vedtak om uttak av fredet vilt, jf. nml § 18 første ledd, treffes bare hvis uttaket ikke truer bestandens overlevelse. Ifølge vedtaket anses dette vilkåret oppfylt dersom «Med Koppang-paret tatt ut gjenstår det 7 av parene» og at «Det ville være ganske usannsynlig om ingen av disse parene har fått valper denne våren».
Klagerne mener at vedtaket unnlater å vise hvordan oppnåelsen av bestandsmål for ulv vil sikre at overlevelsen av den norske eller sørskandinaviske ulvebestanden ikke trues av en så omfattende felling verken på kort eller lang sikt. Klagerne viser her til brev av Justisdepartementets lovavdeling, datert 15. desember 2016, «Lisensfelling av ulv» der lovavdelingen har understreket at «Bernkonvensjonen tillater imidlertid ikke at en styrer etter et bestandsmål uavhengig av konvensjonens vilkår for felling. Tilsvarende gjelder … naturmangfoldloven».
Nylig var det Oslo tingrett som i sin kjennelse av 21. november 2017 kom til at nasjonale bestandsmål er politisk bestemt og at det utgjør både en rettsanvendelsesfeil og saksbehandlingsfeil å koble lovens vilkår til Stortingets bestandsmål uten nærmere drøftelse.

I denne forbindelse vil klagerne minne om at opprinnelig ble bestandsmålene satt ikke som maksimumsmål, men ment til å fastlegge grensen der nedgangen av en bestand ikke skulle krysses. Også politiske føringer må ta hensyn til krav fastsatt i lover og internasjonale konvensjoner som betyr at dersom Stortingets vedtak ikke er i samsvar med lovens formål, da bør det tilsidesettes av forvaltningsmyndigheter, siden den utøvende makten i slike tilfeller først og fremst må være lojal mot lover og internasjonale forpliktelser. Det betyr ikke at Stortingets vedtak om rovviltforvaltning ignoreres, men at de tas med som en viktig kilde ved vurdering av hvorvidt felling vedtas og av fastsettelse av fellingskvote, men ikke som et rettslig bindende mål uten hensyn til lovfestede krav og internasjonale avtaler. Det vil si at dersom kunnskapsgrunnlaget tyder på at 4-6 ynglinger ikke medfører en økning i bestanden som tilsvarer Norges forpliktelser om delt ansvar for en levedyktig sørskandinavisk ulvebestand, da bør et større antall av ynglinger sikres.

Klagerne mener at det å holde en rovviltbestand ned til bestandsmålet kan ikke være et mål i seg selv. Det påpekes også i Stortingsmeldingen (St. Meld. nr.21 (2015-2016)) at et «eksakt» bestandsmål (som fungerer som maksimumsmål) vil risikere å være i strid med Bern-konvensjonen, særlig når det settes lavt:

-Et eksakt bestandsmål gir lite handlingsrom til forvaltningen, og det vil kunne oppleves som konfliktfylt hvis bestanden er over målet samtidig som det ikke foreligger et juridisk grunnlag for å gi tillatelse til uttak.”
-Det er svært vanskelig å gjennomføre en forvaltning av biologiske systemer hvor man til enhver tid skal ligge eksakt på målet.”
-Et bestandsmål uttrykt som et minimumsmål vil være bedre tilpasset det juridiske grunnlaget som blant annet setter som vilkår at formålet med felling skal være å avverge skade. … Dessuten vil en forvaltning med minimumsmål være bedre tilpasset forpliktelsene i Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven, samt det faktum at ulv har status som kritisk truet på Norsk rødliste for arter.”

Klagerne vil understreke at det ikke er noen hjemmelsgrunnlag i Bern-konvensjonen til å anvende felling med hensikten å begrense bestandsutbredelse av arter som er oppført i vedlegg II av Bern-konvensjonen som ulven er. Det er en feil forståelse av naturmangfoldlovens formål og Bern-konvensjonens relevante bestemmelser, særlig artikler 2, 6 og 9, ved å vise til bestandsmålet som et mål som bestanden skal reguleres ned til. Bruk av unntakene i artikkel 9 i den hensikt å drive forvaltningsmessige inngrep for å motvirke vekst i bestandene er utelukket for ulv og andre arter på vedlegg II av Bern-konvensjonen. Tvert imot anmoder Anbefaling nr. 163 (2012) av Stående Komité konvensjonspartene om å ønske vekst i bestandene velkommen: «In that context, welcome the natural expansion of large carnivores’ populations especially where this may help a population to reach a satisfactory conservation status and/or improve its genetic variability.»
Selv om § 18 i nml gir hjemmelsgrunnlag til å gjøre unntak fra den strenge beskyttelsen av truede arter som er oppført i vedlegg II av Bern-konvensjonen, bør det være utelukket at man påberoper seg unntak i en slik utstrekning at det blir en generell politikk for forvaltning av ulv. En slik praksis utgjør en grov misbruk av handlingsrommet gitt av naturmangfoldloven og Bern-konvensjonen og er dermed ulovlig, især tatt i betraktning at ulv er truet både i Norge og i Sverige og den sørskandinaviske ulvebestanden lider av høy innavl.
Klagerne mener at mangel av en drøftelse i vedtaket om hvordan fellingen ikke truer bestandens overlevelse på kort og lang sikt utover å henvise til bestandsmål for ulv, utgjør rettsanvendelsesfeil som medfører at vedtaket er ugyldig. Manglende begrunnelse og manglende kunnskapsgrunnlag utgjør også saksbehandlingsfeil som har virket bestemmende i vedtakets innhold som medfører at vedtaket er ugyldig.

b) vedtaket unnlater å vurdere den samlede belastningen ulvebestanden utsettes for og å ta hensyn til bl.a. ulovlig felling, bestandsutviklinger i Sverige, den høye innavlsgraden av den sørskandinaviske ulvebestanden, jf. § 10 i nml

Klagerne fremstiller følgende aspekter som burde ha vært tatt med i vurderingen av den samlede belastningen ulvebestanden i Norge utsettes for:
– Ulvebestanden lider fortsatt av høy innavl (en genetisk viktig ulv felt i oktober 2017)
– Ulvebestanden i Sverige har ikke vokst, men heller gått noe tilbake
– Høy dødelighet av ulver sist vinter (to hele flokker tatt ut i Norge og alfadyr forsvant i 13 av ulverevir eller -flokker)
– Fellingskvoten utgjør en uakseptabelt høy andel (30%) av den norske ulvebestanden

Høyere innavl i den sørskandinaviske ulvebestand enn antatt
Det er ingen forandring når det gjelder innavslgraden for den sørskandinaviske ulvebestanden. Den gjennomsnittlige innavlsgraden for familiegrupper i Skandinavia er 0,23 som er uforandret siden 2016, til tross for at det ble registrert noen friske genetiske tilskudd til bestanden i vinter. Det betyr at det gjennomsnittlige slektskapet mellom lederulvene i revir med yngling er tilnærmet lik søskenrelasjoner i en mindre innavlet ulvebestand.
Ifølge Meld.St.21 (2015-2016) er det dokumentert at den høye innavlsgraden i den skandinaviske ulvebestanden påvirker kullstørrelsen negativt pga. skadelige egenskaper som lav fertilitet (s. 25). Klagerne ønsker å påpeke konklusjoner fra to vitenskapelige studier som omhandler størrelse og genetiske situasjon av den sørskandinaviske ulvebestanden:

«Our results indicate that criteria for long-term genetic viability are not met for the current Fennoscandian wolf population. In order to meet such criteria, local population sizes as well as migration rates between subpopulations need to increase.» (Laikre et al, 2016)
«Finally, the high rate of congenital anomalies that Scandinavian wolves suffer … is a manifestation of poor population health that would be mitigated by larger population size and increased immigration, insomuch as they would mitigate the genetic deterioration that is almost certainly the cause of many of these anomalies. For this reason, instituting a public harvest of wolves designed to limit abundance at this time is almost certainly inconsistent with the conservation goal of a healthy wolf population, insomuch as limiting abundance would exacerbate genetic deterioration, at least until the time when rates of natural immigration are great enough to support the population’s genetic health and the conservation status is favourable.» (Raikkönen, 2013)
I den nye undersøkelsen om genetikken av den sørskandinaviske ulvebestanden som ble publisert i januar 2018 i Nature Ecology & Evolution er det også uthevet at «Inbreeding (mating between relatives) is a major concern for conservation as it decreases individual fitness and can increase the risk of population extinction». Undersøkelsen understreker ekstrem innavl hos skandinaviske ulver – den nye metoden brukt til å måle innavl (helgenomsekvensering) har vist at skandinaviske ulv er gjennomsnittlig mer innavlet enn det kommer fram nå man ser kun på stamtavleinformasjon. Studien viste også at noen immigranter fra østfra var preget av innavl:
«Small populations are particularly vulnerable to extinction due to demographic stochasticity, reduced genetic variation and inbreeding depression. … The demonstration of inbreeding and relatedness among immigrants has important implications for population viability and the design of management programmes. In the case of the Scandinavian wolf population, having inbred and related immigrants means that animals are on average more inbred than it appears based on pedigree information alone … This emphasizes the importance of immigration into the population to limit inbreeding and inbreeding depression. It also highlights the importance of taking the genetic status (that is, the degree of inbreeding and relatedness arising from a finite population size and population fragmentation) of a larger metapopulation into account.“
Klagerne kan ikke se at denne nye informasjonen om den høye innavlsgraden har blitt tatt med i vurderingen av bestandens overlevelse verken på kort eller lang sikt. Det er bekymringsfullt at norske myndigheter som er ansvarlige for forvaltning av ulv ikke nytter det tilgjengelige kunnskapsgrunnlaget for en langsiktig planlegging av hvordan man kan nå en levedyktig ulvebestand i Skandinavia (og andelen av Norges ansvar for dette), men er ivrig til å påberope seg kunnskapsgrunnlaget dersom det er nødvendig for å rettferdiggjøre felling som ”kunnskapsbasert”. Vi vil særlig gjøre oppmerksom på at kunnskapsgrunnlaget knyttet til ulvenes genetikk (som er mer knyttet til den langsiktige levedyktigheten av ulvebestanden) og konsekvensene det burde ha for forvaltningen, er blitt systematisk tilsidesatt i fellingsvedtak om ulv (dette kommer tydelig fram når man leser tidligere fellingsvedtak, men ble bekreftet også av Miljødirektoratets Terje Bø under rettssaken på Oslo tingrett i april 2018). Dette er ikke akseptabelt og betyr at myndigheter bevisst nekter å ta et langsiktig perspektiv i forvaltning av ulv, som bør være en absolutt forutsetning for fellingsvedtak, særlig hvis fellingen er så omfattende som det er vedtatt av rovviltnemnda.
I fjor vurderte Miljødirektoratet utviklingen av den norske delen av ulvebestanden og dens overlevelse ut ifra referanseverdier satt av Naturvårdsverket i Sverige (som medregner 40 ulver fra Norges side). For det første har den Europeiske Kommisjonen bestridt disse referanseverdiene som ikke kunnskapsbaserte ved å henvise til andre studier som anbefaler høyere referanseverdier. For det andre foreligger det ingen avtale mellom Sverige og Norge som fastsetter at Norge har oppfylt sine internasjonale forpliktelser ved å sikre at det i det minste finnes 40 individer av ulv i Norge – noe som medfører at bruk av disse tallene for setting av fellingskvoter i Norge mangler legitimitet.

Klagerne mener derfor at Naturvårdsverkets vurdering ikke kan legges til grunn for å gjøre en vurdering av ulvebestandens overlevelse eller levedyktighet i Norge. Hvis Norge tilfredsstiller å ta ansvar for å beholde kun 40 individer av ulv i Norge, da betyr dette at kategorisering av ulv som kritisk truet ikke har noen betydning for norske myndigheter. Det er ytterligere bevis om at forvaltningsvedtak som tar utgangspunkt i Naturvårdsverkets referanseverdier ikke er kunnskapsbasert.

I vurderingen av vilkåret om overlevelse av ulvebestanden ift. ulvenes genetikk, er det nødvendig å ta med det faktum at det ble felt en genetisk viktig ulv under lisensfelling i Stor-Elvdal i Hedmark og at det ble utryddet hele to ulverevirer Osdalen og Julussa i vinteren 2018. I tillegg til 19 ulv fra disse revirene ble det felt ytterligere 9 ulver under lisensfelling i 2017/2018. Dette utgjør totalt 28 ulv som ble drept under lisensfelling.
Når det gjelder felling av ulv innenfor ulvesonen, er det viktig å ta med at også revirene og familiegrupper som ikke anses genetisk viktige er en del av den sørskandinaviske ulvebestanden og kan ikke skytes bort med en antagelse om at nye ulver snart vil komme i det samme området og at det med dette ikke oppstår noen betydelig skade til ulvebestandens evne til å overleve. For det første: Selv om Miljødirektoratet tok utgangspunktet i denne tankegangen ved sin faglige tilråding i fjor (uttrykt av Terje Bø under rettssaken i april 2018), har en slik tilnærming intet kunnskapsbasert grunnlag, siden det er en tett kobling mellom størrelse av ulvebestand og genetikken av ulv. For det andre mener NOAH at en slik syn på naturen er svært forkastelig og ikke i samsvar med generelle oppfatninger av ville dyr i samfunnet. Folk flest i Norge ser på ulv ikke som ressurs og bærer av viktig genetisk informasjon, men som levende vesener med tette bånd mellom foreldredyr og ungene sine og andre medlemmer i flokken. NOAH poengterer at dette synet om rovdyr som ressurs som lett kan erstattes, heller ikke er i samsvar med § 3 i dyrevelferdsloven som understreker at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Respekt for dyr er en samfunnsmessig verdi som er viktig ikke bare fra dyrenes perspektiv, men også fra perspektivet til mennesker. Kommentarene til dyrevelferdsloven opplyser i forhold til formålet av dyrevelferdsloven at «Menneskers interesse i god dyrevelferd og respekt for dyr er samtidig et sidehensyn som også er relevant. Dette kan ses i lys av at dårlig behandling av dyr kan «oppskake» eller virke støtende på mennesker. God dyrevelferd kan dessuten betraktes som en viktig verdi i vår kultur og som et samfunnsgode».

Vedtaket har ikke vurdert den samlede belastningen ulvebestanden utsettes for, jf. § 10 nml
Klagerne mener at den samlede belastningen av lisensfelling er ikke tilstrekkelig vurdert, jf. § 10 nml. Klagerne vil gjøre oppmerksom på at hvis rovviltnemndas vedtak om lisensfelling av ulv innenfor ulverevirene og utenfor ulvesone opprettholdes, skal mer enn 30% av hele bestanden som finnes i Norge utryddes (hvis man regner med ulver som har tilhold på begge sider av riksgrensen mot Sverige med faktor 0,5). Det inkluderer ikke kvotene som rovviltnemndene i andre regioner allerede har vedtatt eller vil vedta i kommende ukene.
Høy dødelighet av ulv hvor flere lederdyr har forsvunnet
Det er kjent at ulovlig avliving utgjør en stor trussel mot den skandinaviske ulvebestanden og det er uttalt i Meld.St.21 at «Ulovlig avliving er den klart viktigste dødsårsaken for ulv, og står for drøyt halvparten av dødeligheten i den sør-skandinaviske bestanden». Ifølge Meld.St.21 er det i den skandinaviske ulvebestanden en årlig dødelighet på 20% hos lederdyrene i en flokk, slik at sannsynlig ungeproduksjon vil være langt lavere. Ulovlig jakt er sett helt bort ifra i vedtaket.

Petter Wabakken har under rettssaken i Oslo tingrett i april 2018 uttalt som vitne at det etter vinterens telling er sporløst borte 13 alfadyr. I fem ar revirene er både hannen og hunnen borte. I tre revir er et dyr forsvunnet. De aktuelle revirene er blant annet Aurskog i Akershus, Hobøl i Østfold og Østmarka i Oslo, samt et grenserevir ved Fulufjell på svensk side av grensa til Trysil.
Etter klagernes mening utgjør ulovlig avliving av ulv i en så omfattende utstrekning en reell fare for overlevelsen av ulvebestanden i Norge og i Skandinavia. Dette gir stor grunn til å være føre-var, da alfadyr er helt sentrale for stabilitet i ulvefamilier. Ved å avlive lederdyret i et revir eller en familieflokk ødelegges den etablerte sosiale strukturen i flokken. Det vil i sin tur minske evnen til andre medlemmer av flokken til å overleve. Dyr som levde i et revir nå er tvunget til å vandre ut og blir dermed streifende. Med dette øker risiko for angrep av beitende dyr utenfor ulvesonen (som en følge vil disse utvandrede ulvene lett bli skutt under skadefelling). Rovviltnemndene kan derfor ikke kun ta utgangspunkt i fjorårets familiegrupper og ta som en selvfølge at disse fortsatt er intakte og vil få valpekull neste år.
Ulvebestanden i Sverige har ikke vokst i de siste tre årene

De tre siste vintersesongene har antall familiegrupper vist en nedgående trend. Fra vintersesongen da ulvebestanden var størst i 2014-2015 til siste sesong i 2017-2018 har antallet registrerte familiegrupper totalt i Skandinavia sunket fra 49 til 41, en reduksjon på 16% for 3-årsperioden. Antall individer av ulv har minsket med 14% i Sverige sammenlignet med i fjor. Siden 2014/2015 har ulvebestanden i Sverige minsket med ca 26%. I Sverige har det blitt registrert 39 døde ulver i perioden 1. oktober – 31. mars 2018.
På grunn av disse negative utviklingene i den svenske delen av ulvebestanden er det ikke vedtatt noen lisensfelling av ulv i 2018/2019 i Sverige. Sjokkerende nok, kjører rovviltnemnda i regioner 4 og 5 full fart og har vedtatt å ta ut hele to familiegrupper og en revirmarkerende par hvor det i alle tre har blitt påvist yngling i 2017.
Forskerne har ikke funnet noen åpenbar naturlig forklaring på nedgangen. Dette viser klart at selv om det foreligger detaljert informasjon om de eksisterende ulvene, er det begrenset vitenskapelig forståelse av mulige årsaker til reduksjon eller svingninger i ulvebestanden. Ulovlig drap av ulv er vanskelig å oppdage og mistenkes å være betydelig mer utbredt enn antatt inntil nå.

Vedtak er i strid med føre-var-prinsippet, jf. § 8 nml
Det er uttalt i Meld.St.21 at «I små populasjoner kan tilfeldigheter som rammer enkeltindivider få store konsekvenser for bestanden».
På grunn av mangel på en forvaltningsplan om langsiktig overlevelse av den skandinaviske ulvebestanden i Norge og de relaterte usikkerhetene med hensyn til hvordan levedyktigheten av bestanden skal sikres på lang sikt er kravet til kunnskapsgrunnlaget henholdsvis større (jf. § 8 nml) enn det ville være hvis det var en slik plan vedtatt. Derfor har rovviltnemnda også en større plikt til å vise hvordan den langsiktige overlevelsen sikres ved andre tiltak. Klagerne mener at rovviltnemnda ikke har synliggjort noen tiltak som skal sikre at fellingen ikke medfører fare for overlevelse og levedyktighet av ulvebestanden i Norge.
De ovenfor belyste forholdene tyder klart på at føre-var-prinsippet bør tillegges langt større vekt enn forvaltningsmyndighetene har gjort i tidligere år. Nemnda har også anvendt føre-var-prinsippet for snevert. Utrolig nok mener nemnda at dette prinsippet kommer til anvendelse i situasjoner hvor man ikke har tilstrekkelig kunnskap tilgjengelig og konkluderer med at det ikke er et slikt tilfelle i den foreliggende saken. Etter vår oppfatning bør prinsippet komme til anvendelse også i tilfeller der kunnskapsgrunnlaget om konsekvenser av felling på ulvebestanden på lang og kort sikt ikke er kjent.

c) Vedtaket unnlater å vise hvordan den vedtatte fellingen ville påvirke ulvebestanden i Norge i lys av at ulvebestanden er kategorisert som kritisk truet på norsk rødlista og i lys av formålsbestemmelsene i nml §§ 1 og 5 og Bern-konvensjonens artikkel 2

Paragraf 5 i nml fastsetter som forvaltningsmål for arter at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Tilsvarende har IUCN spesialistgruppen for ulv uttalt at «Wolf reduction should never result in the permanent extirpation of the species from any portion of its natural range» (§ 6, Revised Declaration of Principles for Wolf Conservation).
Vedtaket viser ikke til noen tidsramme for å bringe ulv ut av statusen som kritisk truet, heller ikke er det en plan som beskriver andre måter for hvordan målet i § 5 vil bli nådd. Dette innebærer at økologiske mål blir satt til side til fordel for ikke-økologiske hensyn, og oppfyllelsen av forpliktelser i nml § 5 blir utsatt til en ubestemt fremtid. Klagerne vil understreke at forpliktelsen i § 5 nml innebærer å gjøre tiltak for å forbedre bevaringsstatusen, slik at ulv ikke lenger ville være kritisk truet i Norge. Norge har denne forpliktelsen overfor det internasjonale samfunnet, på grunnlag av Bern-konvensjonens artikkel 2.
Det er heller ikke i samsvar med naturmangfoldloven §§ 1 og 5 å holde en bestand av en kritisk truet art på et lavt nivå slik at det ikke kunne komme ut av statusen av kritisk truet. I det minste bør det komme fram i en forvaltningsplan hvordan og i hvilken tidsramme bestandsstatusen av arten forbedres. Som sagt ovenfor, foreligger det ikke noen slik forvaltningsplan for ulv i Norge.
For øvrig mangler vedtaket kunnskapsgrunnlaget for å fastsette et forsvarlig handlingsrom for felling av ulv slik at Norge ville oppfylle sine internasjonale forpliktelser om delt ansvar for en levedyktig sørskandinavisk ulvebestand på kort og lang sikt.

d) Det bør ikke tillates lisensfelling av ulv utenfor ulvesonen
Klagerne mener at det ikke bør åpnes for lisensfelling av ulv utenfor ulvesonen i 2018/2019. Praksisen som faktisk allerede har medført nulltoleranse for ulv utenfor ulvesonen kan ikke forsvares å være i samsvar med Bern-konvensjonen. I tillegg til hva er blitt sagt ovenfor, bl.a om den samlede belastningen og at det ikke skal felles ulv for å regulere bestanden ned før vi har en levedyktig bestand av ulv i Norge og så lenge ulven er oppført i vedlegg II av Bern-konvensjonen, vil vi tilføye at ved å felle alle ulver som vandrer utenfor ulvesonen, gis det ikke rom for vandring, noe ulvebestanden er helt avhengig av for å overleve. Generelt så mener vi at ulver må tillates å vandre nettopp fordi det er den eneste måten å tilføre nye gener og sørge for at det er en mulighet for enslige foreldre å danne nye par slik at revirene kan holde seg stabile. På den måten så unngår man med stor sannsynlighet unødige angrep på beitedyr.

I tillegg kommer det svært alvorlige at det i liten til ingen grad tas hensyn til genetisk verdifulle dyr. Senest i 2018 ble to ulv skutt med viktige gener (Tunturi). Likeledes ble det skutt 2 dyr i 2017 som også bar viktige gener. Dette var ulver som Sverige hadde fulgt tett og prøvd å beskytte – inntil de vandret inn i Norge og ble skutt. Det er en uholdbar situasjon og en særdeles uforsvarlig forvaltning. Lisensfelling av ulv utenfor ulvesonen setter ulvebestandens overlevelse til fare, siden det er for høy sannsynlighet at genetisk viktige dyr skytes.
Akutte skadesituasjoner som kan oppstå bør håndteres i økende grad med forebyggende tiltak (NOAH viser her til brev sendt til KLD tidligere i år med konkrete forslag og tilhørende vitenskapelige artikler).
Klagerne mener derfor at der ikke bør tillates lisensfelling verken innenfor eller utenfor ulvesonen, siden det ville true bestandens overlevelse på lang og kort sikt.

2. Vedtak om lisensfelling av tre ulveflokker innenfor ulvesonen oppfyller verken vilkåret om offentlige interesser av vesentlig betydning i § 18 første ledd bokstav c i nml eller vilkåret om skade ift. Slettås-reviret, jf. § 18 første ledd bokstav b i nml

Generelle merknader
Slettås-reviret finnes i sin helhet innenfor ulvesonen (Hedmark) og består av syv dyr. Mangen-reviret finnes i sin helhet innenfor ulvesonen (Akershus/Hedmark) og består av 5-6 ulv. Hobøl-reviret finnes i sin helhet innenfor ulvesonen (Østfold) og består av 4 dyr.
Klagerne vil uttrykke sin indignasjon over at et slikt forslag legges på bordet i det hele tatt. Det ser ut at rovviltnemndas formål er å skyte borte så mange ulver som mulig, uavhengig om det finnes noen materiell grunn for det. De materielle grunnene virker heller som søkte enn virkelige. For eksempel mangler vedtaket til og med begrunnelse for felling av Mangen-reviret og Hobøl-reviret. Det er ikke gitt noe materielt grunnlag for felling av disse revirene. Dette tyder på at rovviltnemnda ikke har forstått sin rolle som regionalt forvaltningsorgan, har grovt misbrukt myndigheten sin som skaper mistillit og som er svært konfliktdrivende.
Terskelen for felling av alle de tre revirene skal være høy ifølge prinsippet om differensiert forvaltning.
Det vises til prinsippet om differensiert forvaltning i Meld.St.21: «I de områdene som er prioritert for beitedyr er det lav terskel for å ta ut rovdyr som kan gjøre skade. I områdene som er prioritert for rovdyr skal landbruket tilpasses rovdyrenes tilstedeværelse gjennom forebyggende tiltak og omstilling fra sauehold til andre typer landbruk, som for eksempel melkeproduksjon. I slike områder er terskelen for å ta ut rovdyr som gjør eller kan gjøre skade høy.”

Klagerne vil likevel understreke at administrative grenser fastsatt i rovviltforskriften og presisert i regionale forvaltningsplaner er veiledende ved skjønnsutøvelse og kan ikke anvendes som selvstendig grunnlag til felling. Klagerne vil påpeke at ulvesonen utgjør kun 5% av hele Norge og derfor er det viktig å sikre at en streng beskyttelse av ulvene opprettholdes innenfor denne sonen. Dette medfører at handlingsrommet for å ivareta andre samfunnsinteresser enn samfunnets interesser for naturmangfold og truede arter er svært begrenset.

Klagerne ber KLD om å sette foten ned og sikre en forsvarlig og kontinuerlig anvendelse av prinsippet om differensiert forvaltning. Det bør fortsatt gjelde en høy terskel for felling av ulver innenfor ulvesonen uavhengig av hvorvidt bestanden er over bestandsmålet eller ikke. Hvis det ikke finnes noen materiell grunn til å gjøre unntak fra det generelle forbudet mot å felle ulv, da bør ulven ikke felles. I denne betydningen kan ulvesonen nok oppfattes som et reservat i betydningen en beskyttelsessone for en truet art. Ellers vil hele forvaltningen som er basert på differensiert forvaltning, miste sin legitimitet. Praksisen som faktisk allerede har medført nulltoleranse for ulv utenfor ulvesonen kan ikke forsvares å være i samsvar med Bern-konvensjonen, men hvis dette toppes av praksis som senker terskelen til felling innenfor ulvesonen slik at bestandsmål istedenfor lovens krav blir styrende for fredning av ulv, da har norske myndigheter tøyd grensene utover det som kan oppfattes lovlig etter naturmangfoldloven og Bern-konvensjonen. Det er kun skarve 5% av Norges landareal som er tildelt ulven. Da bør det være et absolutt minimum at ulven får leve i fred i disse begrensede områder.
Siden det ikke er mulig å forstå ved å lese vedtaket hva er det rettslige grunnlaget til felling av revirene Mangen og Hobøl, mener klagerne at denne delen av vedtaket er ugyldig, jf. forvaltningslovens § 25 og 41. Derfor vil klagerne ikke håndtere nærmere spørsmålet om lovligheten av vedtaket om felling av disse to revirene.
Det er helt uakseptabelt og sterkt i strid med naturmangfoldloven §§ 1, 5 og 18, Grunnloven § 112, og artikler 2, 6 og 9 i Bern-konvensjonen å åpne for lisensfelling av tre hele ulverevirer innenfor ulvesonen.

Ulempene knyttet til beiting på innmarksbeite
Klagerne er uenige i at de generelle ulempene knyttet til beiting på innmarksbeite som de er fremstilt i vedtaket, kan gi grunnlag til felling av ulv innenfor ulvesonene, jf. offentlige interesser av vesentlig betydning etter nml § 18 første ledd bokstav c. Klagerne minner om at Stortinget har i 2004 delt opp hele territoriet i ulvesonen og sone som er prioritert til beitenæringen. På denne måten har Stortinget allerede fattet en beslutning om hvor interesser knyttet til beitenæring skal prioriteres og hvor disse interessene skal tilpasses. Dermed har Stortinget allerede gjennomført avveiingen i henhold til beitebruk som samfunnsinteresse. Stortinget har i Meld.St.21 uttalt:
Stortinget har bestemt at prinsippet om en tydelig soneforvaltning av rovvilt skal legges til grunn i rovviltforvaltningen. Dette innebærer at man skal forvalte rovdyr og beitedyr så adskilt som mulig. For å nå dette målet har man delt inn landet i områder prioritert for rovvilt og områder prioritert for beitedyr. I de områdene som er prioritert for beitedyr er det lav terskel for å ta ut rovdyr som kan gjøre skade. I områdene som er prioritert for rovdyr skal landbruket tilpasses rovdyrenes tilstedeværelse gjennom forebyggende tiltak og omstilling fra sauehold til andre typer landbruk, som for eksempel melkeproduksjon. I slike områder er terskelen for å ta ut rovdyr som gjør eller kan gjøre skade høy. Stortinget besluttet i 2004 at forvaltningsområdet for ynglende ulv (ulvesonen) skulle omfatte Østfold og Oslo samt deler av Akershus og Hedmark. Dette utgjør ca. 5 % av Norges landareal.
Rovviltnemnda har ikke vist til noen dokumenterte negative påvirkninger knyttet til ulempene ved beiting på innmarksbeite som spesielt rammer bønder i områder hvor de tre ulveflokkene finnes. For øvrig foreligger det ikke en tydelig sammenheng mellom antall rovdyr og reduksjon i antall sau. I de siste 25 årene (1991-2016) har sauetallet på Vestlandet minket, selv om det ikke er bestander av store rovdyr der. I regioner med mål om bestander av store rovdyr har det samlede sauetallet økt de siste tiårene – i de 7 regionene (2‒8) med mål om bestander av store rovdyr har sauetallet økt fra i samme periode, samt i region 5 (Hedmark) med mål om yngling av alle de fire store rovdyrene, har antall sau vært relativt stabilt. Den største økningen i antall sau finner man i Region 3 (Oppland) som har mål om yngling av gaupe og jerv. NOAH vil separat og i parentes bemerket, her også stille spørsmålstegn over hvor ønsket et økt sauetall er – gitt miljøutfordringene ved økt konsum av særlig rødt kjøtt, samt dyrevelferdskonsekvensene av et høyt sauetall både relatert til de store ikke-rovdyrrelaterte tapene på beite, helseproblemene med høytproduserende søyer og forholdene for dyrene i vinterhalvåret (bl.a. med manglende arealkrav). Rovviltnemnda bestrider for øvrig heller ikke at storfe i mindre grad er utsatt for ulveangrep.
Det vil nødvendigvis alltid være ulv i ulvesonen, så er det ikke mulig å unngå skader på beitedyr – såfremt man ikke legger større vekt på forebyggende ikke-letale tiltak. Ulvefamilier er faktisk bedre egnet til å skaffe seg mat ved å felle ville hjortedyr. Sau og storfe er foretrukket av enslige streifende ulver som lettere bytte enn større ville dyr. Derfor virker det ikke formålstjenlig å felle hele flokker av ulv ut ifra hensyn til beitenæring – det kan i verste fall ha motsatt effekt slik at det kommer flere streifende enslige ulver inn i området på søk etter mat (som da oftere blir beitedyr).
Klagerne vil påpeke at det finnes andre tilfredsstillende løsninger som kan imøtegå disse ulempene, særlig i lys av den nye støtteordningen for kommuner med ulverevir som trådte i kraft fra 1. juli 2017. Ordningen gjelder for kommuner i fylkene Hedmark, Akershus og Østfold som har ett eller flere ulverevir og gir kommuner med ulverevir midler til ny næringsutvikling, tjenestetilbud eller andre tiltak som er relatert til ulv.
Klagerne kan ikke se at ulempene knyttet til beiting på innmarksbeite gir noen grunnlag til lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen, jf. nml § 18 første ledd bokstav c.

Om byrdefordeling
Rovviltnemnda har henvist til Forvaltningsplan for rovvilt i Hedmark hvor det nevnes byrdefordeling, dvs utskifting av konfliktfylte familiegrupper slik at ikke de samme områdene skal opprettholde familiegrupper over lang tid. Det kommer verken frem i forvaltningsplanen eller i vedtaket hva som er ment med «lang tid» eller hvordan Slettås-reviret (eller de andre omtalte revirene) oppleves som konfliktfylt(e).
Terskelen for at en interesse kvalifiseres som offentlig interesse og for øvrig som en offentlig interesse av vesentlig betydning er høy innenfor ulvesonen. Klagerne er av den oppfatning at det ikke er i samsvar med naturmangfoldloven § 18 å begrunne en offentlig interesse av vesentlig betydning med en så generell og vag interesse som byrdefordeling. Slett ikke alle i disse områdene ser på flokkene som en byrde – det er ikke godtgjort verken at flertallet i områdene mener de er en byrde eller hvilket belegg de som eventuelt mener det har for å hevde dette. Der er i vedtaket verken blitt synliggjort eller tatt hensyn til alle de stemmene som vil ha ulv i områdene hvor de nå finnes, tatt i betraktning også Grunnlovens § 112 som grunnlovfester enhvers rett til mangfoldig natur i Norge og at det ivaretas på lang sikt slik at kommende slekter også kan oppleve en mangfoldig natur. For de som er bekymret for og opptatt av naturmangfold vil felling av ulv oppleves som en stor byrde. Hvordan de ulike oppfatningene av byrde egentlig er, og i hvor stor grad den ene eller andre part har belegg for å oppleve henholdsvis tilstedeværelse eller felling av ville dyr som en byrde, er ikke utredet. Det vil alltid finnes personer som ikke vil leve med ulv eller andre rovdyr, men det er verken rettferdig, konfliktdempende eller bærekraftig å la forvaltningen være styrt kun av de ulvefiendtlige holdningene. Det er forvaltningsorgans oppgave å utrede en sak så grundig som mulig, jf. § 17 i forvaltningsloven. Det har ikke vært gjort her. Vi mener at rovviltnemnda kan med dette bebreides for en alvorlig svikt i bruk av sitt forvaltningsmandat.

I forbindelse med byrdefordeling vil klagerne påpeke at siden Hedmark ligger i et område som grenser til Sverige hvor hovedparten av den skandinaviske ulvebestanden finnes, er det ikke sannsynlig at området blir ulvefritt, da nye ulver fra øst snart vil gjeninnta området. Dette faktum er opplyst også i Klima- og miljødepartementets behandling av klager på rovviltnemndas vedtak om lisensfelling av ulv i2016. I «Avgjørelse av klage på vedtak om kvote og område for lisensfelling av ulv i region 4 og 5 i 2017» den 20. desember 2016 er det uttalt:
”Erfaringer fra Sverige viser også at i ulverevir hvor det åpnes for felling av revirmarkerende par rekoloniseres disse relativt raskt av andre ulver.”
Det er dessuten uttalt i forvaltningsplan for rovvilt i region 5 at «I Hedmark er det krevende å oppnå helt rovviltfrie områder, gitt de vedtatte bestandsmålene og den geografiske nærheten til Sverige. Rovviltet vil naturlig bevege seg på kryss og tvers av de administrative inndelingene.»

Derfor vil felling ha kun kortsiktig «effekt» og er ikke et passende tiltak ut fra prinsippet om differensiert forvaltning som forutsetter at innenfor ulvesonen skal andre forebyggende tiltak vektlegges. NOAH mener dette er meningsløs skyting av dyr, og påfører dyrene meningsløs – og dermed unødig – lidelse (jf. dyrevelferdslovens forarbeider).
NOAH mener at det å skyte borte hele familier av ulv bare for at de skal bli erstattet av nye familier andre steder innenfor sonen, gir uttrykk for et syn på naturen og dyrene som er svært forkastelig og ikke i samsvar med generelle oppfatninger av ville dyr i samfunnet. Folk flest i Norge ser på ulv ikke som ressurs som kan lett erstattes, men som levende vesener med tette bånd mellom foreldredyr og ungene sine og andre medlemmer i flokken. NOAH poengterer at dette synet heller ikke er i samsvar med § 3 i dyrevelferdsloven som understreker at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Respekt for dyr er en samfunnsmessig verdi som er viktig ikke bare fra dyrenes perspektiv, men også fra perspektivet til mennesker. Kommentarene til dyrevelferdsloven opplyser i forhold til formålet av dyrevelferdsloven at «Menneskers interesse i god dyrevelferd og respekt for dyr er samtidig et sidehensyn som også er relevant. Dette kan ses i lys av at dårlig behandling av dyr kan «oppskake» eller virke støtende på mennesker.
Klagerne fremholder at det ikke er i samsvar med naturmangfoldloven §§ 5, 14 og 18 å begrunne en offentlig interesse av vesentlig betydning med en så generell og vag interesse som byrdefordeling. Det er kun skarve 5% av Norges landareal som er tildelt ulven. Da bør det være et absolutt minimum at ulven får leve i fred i disse begrensede områder.

Om skadepotensialet / skadeomfanget
Uavhengig av hensyn til byrdefordeling, må vilkårene for felling av ulv etter nml § 18 og Bern-konvensjonen artikkel 9 fortsatt oppfylles. Klagerne mener at disse vilkårene ift. Slettås-reviret ikke er oppfylt.

Rovviltnemnda hevder at skadepotensialet basert på økende antall av familiegrupper og flere ungulver som er på vandring (pga. «enkelte regioner overoppfylles av ulverevir») utgjør skader av «et visst omfang». Rovviltnemndas uttaler seg om at «Desto tettere revirene etableres i ulvesonen, jo sikrere er det at nye ulver, på vandring, må finne seg områder som ikke er beregnet for disse dyrene».
Klima- og miljødepartementet har behandlet det samme spørsmålet i «Avgjørelse av klage på vedtak om kvote og område for lisensfelling av ulv i region 4 og 5 i 2017» den 20. desember 2016:
” Det ser ikke ut å være direkte sammenheng mellom antall sau erstattet og ulvebestandens utvikling, hverken sammenliknet med den totale Skandinaviske bestanden eller med helnorske familiegrupper og par (inklusive og eksklusive grenserevir). Det er også usikkert om flere familiegrupper innenfor ulvesonen vil medføre økt skadepotensiale i tilgrensende områder i Norge med henvisning til økt utvandringspotensiale. Forskningsdata så langt viser at hoveddelen av unge ulver som fødes i østre deler av bestanden (Sverige) vandrer vestover, og at hovedparten av utvandrende ulver fra vestre deler av bestanden (Norge) vandrer østover. Generelt trekkmønster er mot kjernebestanden, selv om dette ikke er uten unntak. Genetiske analyser på 65 døde ulver i Norge i perioden 1. oktober 2011 til 30. september 2016 viser, etter fratrekk av 4 ulver (2 finsk-russiske immigranter, 1 ikke individbestemt, og 1 med ukjent fødselsrevir), at 83 % hadde opprinnelse i helsvenske og grenserevir. Av de 54 som ble felt på skadefelling, nødverge, lisensfelling og ulovlig felling utenfor ulvesonen i samme periode, var 78 % født i svenske revir og ytterligere 11 % hadde opprinnelse i grenserevir. (…)

Etter prinsippet om geografisk differensiering, er felling av ulv et viktig skadeforebyggende virkemiddel utenfor ulvesonen. Innenfor ulvesonen skal andre forebyggende tiltak vektlegges, og terskelen for felling skal være høy. Både innenfor og utenfor ulvesonen skal det vurderes om det finnes andre tilfredsstillende tiltak enn felling som kan brukes for å stanse eller forebygge skade. Hovedparten av bufe innenfor ulvesonen beiter innenfor inngjerdet innmark eller utmark, hvilket har bidratt til at antall dyr skadd eller drept av ulv innenfor ulvesonen generelt sett er lavt. Det er ikke realistisk at skader fra ulv vil kunne elimineres helt, selv ved bruk av felling som skadeforebyggende virkemiddel. Erfaringer fra Sverige viser også at i ulverevir hvor det åpnes for felling av revirmarkerende par rekoloniseres disse relativt raskt av andre ulver.”
Det er ikke gitt noen informasjon i vedtaket om at spesielt ulver som vandrer ut fra Slettås-reviret forårsaker skade av «et visst omfang» innenfor ulvesonen eller utenfor den.

Ifølge en nylig publisert (2017) undersøkelse gjennomført av Høgskolen Innlandet (Wabakken, Maartman, Eriksen og andre) om skadehistorikk og skadepotensiale i forhold til ulvens spredningsmønster er det ovenfor omtalte mønsteret bekreftet av data samlet inn på feltet. Undersøkelsen belyser:
«Av ulvene som innvandrer til potensielle skadeområder i Sør-Norge er langt de fleste født i Sverige. Dette gjelder spesielt ulver som innvandrer til Sør-Norge utenfor Hedmark og ulvesonen; her var 53 av 56 innvandrende ulver svenskfødte, tre var født i grenserevir og ingen av dem kom fra de totalt 41 valpekullene påvist i helnorske revir med tilknytning til ulvesonen. Ulver født i helnorske revir øst for Glomma vandret nesten alltid østover til våre naboland. Kun én av 40 ulver som i en 20-årsperiode er avlivet i Norge ved skadefelling eller nødverge i beitesesongen var født i et helnorsk ulverevir med tilknytning til ulvesonen. Vi konkluderer derfor med at antall ynglende ulver i helnorske revir synes å ha minimal betydning for skadeomfanget på sau i sør-norsk utmark så lenge ynglingene skjer i tilknytning til ulvesonen. Storfe finnes på utmarksbeite både innenfor og utenfor ulvesonen, men tettheten er lav, og det samme gjelder skadeomfanget både innenfor og utenfor sonen.»

Rovviltnemndas uttalelser om «overoppfylling av ulv» som medfører at flere streifende ulver vandrer fra helnorske ulvefamilier utenfor ulvesonen finner dermed ikke noen støtte i kunnskap. Tvert imot – etter ulveforsker Wabakken kan territorier med ulv virke heller som et «gjerde» mot dyr fra den andre siden av grensa og hvis man tar vekk de territoriene åpner det for mer innvandring og skadeomfanget kan i verste fall øke. Når det gjelder felling av ulv i en flokk eller uttak av hele flokker, har en annen studie foreslått at selv om slik felling reduserer størrelsen av flokken (eller bestanden), kan den sosiale forstyrrelsen som oppstår som følge av uttak av reproduktive individer føre til en økning i antallet flokker i området. Det er bevis fra andre forskning at lokale forhold, ikke antallet av rovdyr, spiller en nøkkelrolle for å redusere omfanget av tap til rovdyr.
I denne forbindelse vil klagerne også vise til i dagens realitet hvor til tross for felling av to store ulveflokker Julussa og Osdalen i januar i år har man ikke lykkes å unngå skader forårsaket av streifende ulv i sommer, tvert imot kan skade på sau ha økt som følge av felling, slik også forskning advarer om.

Klagerne mener at rovviltnemnda ikke har vist at det oppstår noe skadepotensial «av et visst omfang» knyttet til Slettås-reviret eller de andre revirene som kan begrunne felling av ulv innenfor ulvesonen. Derfor er vilkåret om skade ikke oppfylt, jf. nml § 18 første ledd bokstav b.

Om helse- og sikkerhetshensyn og andre offentlige interesser
Rovviltnemnda viser i vedtaket til flere «temaer», men drøfter nærmere kun de som er nevnt ovenfor.
Klagerne påpeker at det ikke er tilstrekkelig til å nevne alle mulige hensyn som brukes til å begrunne felling uten noen nærmere drøftelse, jf. 25 og 41 i forvaltningsloven. Det er understreket i selve flertallsmerknader (Innst. 257 L (2016-2017)) som rovviltnemndas vedtak bygger på at ved vurderingen av offentlige interesser skal det foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Rovviltnemnda har ikke foretatt noen konkret vurdering. Derfor vil klagerne heller ikke gå nærmere inn på noen av de listede hensynene i vedtaket. NOAH viser her til vår klage fra i fjor hvor noen av de hensynene er blitt tatt opp.
Rovviltnemnda har ift. Slettås-reviret sagt at «GPS-målinger fra 3 uker vinteren 2017 kan ikke rokke ved de opplevelser og erfaringer som lokalbefolkningen har høstet gjennom skiftende årsperioder og over mange år, ikke bare i Slettås». Det er vanskelig å mene noe om innholdet av denne setningen, siden det ikke er presisert om disse opplevelsene og erfaringene er belastende, i hvilken grad og om det har medført noen negative helsemessige konsekvenser. Klagerne vil likevel påpeke at undersøkelsen som ble gjennomført av Høgskolen Innlandet i samarbeid med Skandulv i januar-mars 2018 omfattet en periode på 160 og 301 døgn for medlemmer av henholdsvis Slettåsflokken og Osdalsflokken, og GPS-posisjonene ble undersøkt av 7 personer til sammen 67 dager i felt i perioden 7. februar – 2. mars 2017. Det er også viktig å ta med at forskere kom til at «mat trolig er en avgjørende faktor for ulvenes arealbruk» og at «Fordelingen av elg i vinterkonsentrasjonsområder nært hus, men også tilgang til menneskeskapte åteplasser og dyp snø i høyden synes på denne årstiden å forklare mye av ulvenes forflytningsmønster».

Klagerne mener at hvis undersøkelse ikke fant noen uvanlig ved adferd til ulvene i Slettås-reviret, da er det ingen grunn til å konkludere med at disse ulvene er mer nærgående enn noen andre ulver ville være. Siden det er snakk om et område som ligger innenfor ulvesonen, da er det mest sannsynlig at også nye ulver som ville komme i området, ville oppføre på samme måte.
Klagerne mener at verken helse- og sikkerhetshensyn eller andre hensyn nevnt i vedtaket gir noe grunnlag til lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen, jf. nml § 18 første ledd bokstav b.
Klagerne legger til grunn at det ikke er noen hjemmelsgrunnlag til å vedta lisensfelling innenfor ulvesonen.

3. Vedtaket unnlater å vurdere andre løsninger enn lisensfelling

Ifølge naturmangfoldloven § 18 kan uttak av vilt bare gjøres hvis formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte. Særlig innenfor forvaltningsområder for rovvilt skal det legges langt større vekt på å finne alternative løsninger til felling.
Klagerne vil vise her til uttalelsen av Lovavdelingen til Justis- og Beredskapsdepartementet om lisensfelling av ulv fra 15. desember 2016:
” (…) det etter naturmangfoldloven § 18 andre ledd stilles strengere krav om å finne andre løsninger innenfor ulvesonen enn utenfor ulvesonen. … Forutsetningen er imidlertid at differensieringen er lojal mot konvensjonens formål og innebærer en rimelig avveining mellom vernebehovet på den ene siden og kostnadene og ulempene ved å oppstille de samme krav om alternative tiltak for et større eller mindre område på den andre siden.”
I forbindelse med den offentlige interessen knyttet til næringsvirksomhet vil klagerne understreke at spesielt i ulvesonen bør andre økonomiske aktiviteter som ikke medfører felling av ulv, bli fremmet. I forbindelse med andre økonomiske aktiviteter som bedre kan tilpasses til nærvær av rovdyr vil klagerne vise til f.eks. økoturisme. For øvrig har regjeringen introdusert en ytterligere støtteordning for kommuner med ulverevir som trådte i kraft fra 1. juli 2017. Ordningen gjelder for kommuner i fylkene Hedmark, Akershus og Østfold som har ett eller flere ulverevir. Ordningen gir kommuner med ulverevir midler til ny næringsutvikling, tjenestetilbud eller andre tiltak som er relatert til ulv.

Klagerne vil understreke at effektiv konfliktdemping ikke bare dreier seg om å få ned den faktiske skaden, men å øke toleransen for tilstedeværelsen av rovdyr. Dette bør innebære aktivt engasjement på lokalt, regionalt og sentralt nivå for å øke forståelse og aksept for ulv og andre rovdyr, og som også vil hjelpe med å håndtere problematikken rundt opplevelse av frykt og utrygghet blant deler av lokalsamfunnet.
Klagerne vil gjøre oppmerksom på at flere nylig publiserte undersøkelser har kommet til at skyting av ulv ikke er det mest effektive virkemiddelet til å forebygge fremtidige skader forårsaket av ulv. NOAH har sendt en oversikt av denne kunnskapen med anbefalinger om bruk av ikke-letale løsninger for norske forhold til KLD i mars i år. Vi vil vise her til to studier:
Undersøkelsen gjennomført i Spania kom til den konklusjonen at felling av ulv er kontraproduktiv fra skadehåndterings- og bevaringsperspektiv. Studien anbefalte å sette fokus på bedre dyreholdpraksis (ubeskyttede husdyr er mer utsatt for predasjon). Studien baserte seg på flere nye vitenskapelige publikasjoner og konkluderte med at felling av bestander av store rovdyr er uberettiget av vitenskapelige grunner. Videre undertrykker felling visse egenskaper i rovdyr og endrer dermed rovdyrenes rolle i økosystemet. Forskerne påpekte dessuten at gjennomføring og utfall av forvaltningstiltak rettet mot store rovdyr bør vurderes av etiske grunner.
Undersøkelsen publisert i januar 2018 i PLoS ONE «Killing wolves to prevent predation on livestock may protect one farm but harm neighbors» antyder, basert på resultatene fra feltforskning, undersøkelser og analyser av tidligere forskning, at skyting av ulv som forvaltningstiltak burde stanses, fordi skadene som dette forårsaker på ulv og husdyr ikke oppveies av fordeler. Analysen antyder at eventuelle potensielle gunstige effekter av letale inngrep lokalt ville bli «kompensert» av skadelige virkninger for nærliggende gårder i samme området. Hvis de små, lokale forbedringene ble ansett som biologisk, etisk eller økonomisk viktige for en gård, ville man også måtte innrømme de tilknyttede kostnadene til nærliggende gårder og den biologiske, etiske og økonomiske betydningen for disse gårdene. På grunnlag av det foreliggende beviset kunne studien derfor ikke konkludere med at felling som forebyggende forvaltningstiltak hadde den ønskede effekten av å hindre fremtidige tap av husdyr. I stedet oppdaget studien en potensiell spill-over-effekt av de-predasjon fra en gård (der ulvene ble felt) på nærliggende gårder.

Det er ikke foretatt noen vurdering av andre tilfredsstillende løsninger i vedtaket og derfor oppfyller vedtaket ikke vilkåret om at fellingen bare kan tillates hvis formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte, jf. § 18 andre ledd i nml.

Konklusjon

Klagerne legger til grunn at vedtaket strider mot nasjonal og internasjonal lov – §§ 4, 5, 8, 9, 10 og 18 i naturmangfoldloven, Grunnlovens § 112 og artikler 2, 6 og 9 i Bern-konvensjonen, og ber Klima- og miljødepartementet om at vår klage tas til følge og at vedtaket i sin helhet erklæres ugyldig pga.:
– rettsanvendelsesfeil ift. mangel av en drøftelse i vedtaket om hvordan fellingen ikke truer bestandens overlevelse på kort og lang sikt utover å henvise til bestandsmål;
– de materielle vilkårene om lisensfelling av 12 utenfor ulvesonen og tre ulveflokker – Slettås, Mangen og Hobøl – innenfor ulvesonen, med den hensikt å ta ut alle dyr i disse revirene, er ikke oppfylt;
– saksbehandlingsfeil ift. mangelfull utredning og mangelfull begrunnelse knyttet til §§ 8, 9 og 10 i nml, som har virket bestemmende på vedtakets innhold og resultat, jf. forvaltningslovens §§ 17, 25 og 41.

Bli medlem