NOAH logo
Forsiden > Store rovdyr > Innlegg: Jakta og dyrene 22. nov 2007

Innlegg: Jakta og dyrene

Gjennom blodige bilder har jegerne også denne høsten formidlet sine jaktopplevelser.  Men det virker som at de i sin gledesrus over jakta overser det som for andre er åpenbart: At det er grunnleggende galt å realisere seg selv på andres bekostning, gi seg selv gleder og opplevelser ved å ta det samme fra andre og føle at man lever ved å berøve andre livet. De overser også det faktum at andre kan reagere negativt på bildene de selv er så stolte av å vise frem, og at mange opplever ”høstens vakreste eventyr” som høstens verste mareritt.

Årets jakt har vært preget av begivenhetene i Sverige.  Jegerne, som med sine avanserte våpen har følt seg usårlige, er selv blitt angrepet.  Dette har utløst debatt om vi har plass til 20 ulver og 25-50 bjørner.  Dyr tillates ikke å forsvare sitt liv og sitt revir, de skal godvillig la seg drepe eller holde seg på ærbødig avstand, selv om våpnene smeller og jakthundene slippes løs på dem.

Fakta viser at vi har lite å frykte av rovdyrene, men snarere bør passe oss for jakta.  Ett menneske dør i snitt av vådeskudd annethvert år.  Og sau i utmark møter sine verste fiender i form av flått og fluemark.  Tall fra 2003/2004 viser at knapt 3000 av de 130.000 sauene som årlig dør på beite blir dokumentert tatt av rovdyr, de øvrige erstatningene skjer på bakgrunn av skjønn. Sauenes lidelser er for øvrig næringens ansvar, på samme måte som jegerne bærer ansvaret for jakthundene som slippes løse i skogen.

Det er mye kritikkverdig ved jakt. Relasjonene mellom dyr respekteres ikke, eksempelvis kan en elgku bli fraskutt tvillingkalvene år etter år, mens hun selv får leve som ”produksjonsdyr”.  Mangel på eldre hanndyr medfører forskjøvet kalvingstidspunkt og flere småkalver som går vinterens harde prøvelser i møte, i verste fall morløse.  Forskning viser at hjortebukken har mindre enn 10 % sjanse til å bli eldre enn 4 år.  NINA har slått alarm om at rypebestanden ikke tåler jakttrykket, og sjøfugl, storfugl og hare er i tilbakegang mange steder. Men i stedet for å stanse småviltjakta, øker jegerne predatorkontrollen og utlyser konkurranser som premierer flest skutte rovdyr, ofte i strid med skuddpremieforskriften.

Beskrivelser av ettersøk gir et innblikk i ufattelige lidelser.  Funn av bein, lungevev og mageinnhold på skuddplassen sier noe om hvor skuddet har truffet, om det har slått av en fot, knust kneskål eller kjeve, revet over spiserør eller trengt inn i lungene eller magen. Selv hardt skadde dyr kan flykte lenge for ettersøket.  Ifølge ettersøksundersøkelsen fra Møre og Romsdal 2004, blir bare ca. 45 % av de skadeskutte dyrene funnet. Skudd mot dyr i fart gir 5 ganger større fare for skadeskudd, og oppgis av ettersøksundersøkelsen som den viktigste årsaken til skadeskyting.  Manglende sporfunn ved slik jakt vanskeliggjør også ettersøket.  Selv om det advares mot å skyte på dyr i bevegelse, er drivjakt utbredt.

Småviltjakta medfører stor risiko for skadeskyting.  Studier av ryper funnet under høyspentlinjer viste at halvparten hadde hagl i kroppen.  En dansk undersøkelse viser 32 % skadeskyting på grågås, 20 % på rev og 6 % på rådyr.  Det er også verdt å merke seg at norske jegerne lar hunder rive i hjel skadeskutt rev, etter samme prinsipp som den nå forbudte engelske revejakten.

Ingen eier de ville dyrene, heller ikke jegerne. Det er uakseptabelt at 5 prosent av befolkningen tillates å drepe nærmere en million dyr hvert år, skadeskyte og invalidisere titusener og forvalter vekk arter så naturen blir fattigere for alle.  Døden er skremmende for mennesket, men dessverre så lett å utdele de som ikke har det privilegium å tilhøre vår egen art. Selv om dyrene deler følelser, sanser og opplevelser med oss, ønsker man ikke å se på dem som våre like.  Det ville umuliggjøre de overgrep som gjøres mot dem.

Jenny Berg-Rolness
NOAH – for dyrs rettigheter

Bli medlem