NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Vold avler vold 1. sep 2011

Vold avler vold

av Siri Martinsen, redaktør

Vi mennesker som lever i trygge omgivelser føler oss gjerne ukrenkelige. Vi tenker ikke tanken at noen skal kunne ta vårt liv uten at omverdenen tar den minste notis. Men mennesker er ikke ukrenkelige. Er vi overlatt til noen som mener at deres makt gir dem rett, ikke frykter noen konsekvenser av det de gjør og dessuten ønsker å skade oss, så er vi også krenkbare. Slik er det for voldsofre selv om de lever i et rettssamfunn. Slik er det for mennesker i samfunn hvor retts-systemet har brutt sammen eller ikke gjelder dem. Og slik er det for dyr i våre menneskeskapte samfunn.

Vold mot mennesker vekker avsky. Men ikke all vold mot mennesker – noen menneskers lidelse går ikke innpå oss like mye som andres. Ofte har det med nærhet å gjøre – de nærmeste, de som er lik oss, deres lidelse berører – og skremmer – ofte mer. Vold mot dyr kan også utløse forferdede reaksjoner – men ikke all vold mot dyr og ikke vold mot alle dyr. Også her er det vold mot de vi kjenner best, de som kunne vært våre egne familiedyr, som gjerne gir de største reaksjonene. Noen former for vold utløser vår empati, mens andre former for vold er det som om vi nesten ikke ser.

I dette NOAHs Ark ser vi nærmere på empati med dyr – og resultater av det motsatte; vold mot dyr. Vi ser også på sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker – spesielt når det gjelder den volden som egentlig er ulovlig.  Ordtaket «Vold avler vold» er gjerne basert på forestillingen om at volden slår tilbake på den som utøver den. Men voldsbruk kan også avle mer vold i utøveren selv – og voldsspiralen begynner ikke sjelden med dyr som ofre.

NOAH har hatt kontakt med mange politikamre gjennom våre etterhvert tallrike anmeldelser av dyremishandlings- og vanskjøtselssaker. Vårt inntrykk er ikke positivt i forhold til politiets forståelse av viktigheten av å ta dyremishandling alvorlig. Vi har fått svar som at dette er saker som kommer «nederst i bunken». Nederst. Ikke engang før sykkeltyverier eller butikknasking? Vi har fått beskjed om at disse sakene tar man bare hvis man ikke har «noen andre saker å jobbe med». Ingen andre saker. Betyr det at vi må vente på dagen det ikke engang er noen som har glemt bilbelte i politidistriktet? Vi har fått svar om at «dyrevernsaker henlegges». Henlegges. Er det en egen skuff for dyremishandlingssaker som rangerer under selv papirresirkuleringen i viktighet? Vi har også fått beskjed om at ungdommer som har tent på dyr levende egentlig er «kjekke gutter» og at det derfor ikke ble noen reaksjon på lovbruddet. Og vi har fått meddelt at det å drepe dyr på smertefulle måter, beskrive det overfor åpen mikrofon og publisere fotografier av det, ikke kan straffeforfølges – på grunn av bevisets stilling. I korte trekk har NOAH fått klart inntrykk av at noen blant lovens lange armer mener dyrevelferdsloven bare er til pynt.

Samtidig som det er sterke reaksjoner i samfunnet på at dyremishandlingssaker ikke tas på alvor av rettsvesenet, er det også mange som uttaler seg som om det er slik det skal være. Politiet skal ikke «bruke tid» på slike saker. Til og med politikere som har tatt til orde for «dyrepoliti» har uttalt at dette ikke skal koste skattebetalerne noe og ikke skal «belaste» det «virkelige» politiets ressurser. Det er ikke den første saken hvor politikere lover seg bort uten å være villige til å bruke ressurser, men det illustrerer forestillingen av at dyr – og vold mot dyr – ikke er verdt å bruke penger på. Samtidig er så godt som alle enige om at dyr «så klart ikke skal lide». Hvis man som samfunn mener noe med dette – hvis man mener at dyrevelferdsloven er en likeverdig lov som andre viktige lover – da vil det bety at man også må bruke ressurser på den. Da kan det ikke være en uvirkelig visjon at det «virkelige» politiet tar dyremishandlingen på alvor.

Hva er politikere redd for når man vil forsikre at skattekroner ikke skal gå til å beskytte noen av de mest sårbare i samfunnet? Hva er politikamre redd for når de vil forsikre oss om at de lar voldshandlinger mot noen av de mest forsvarsløse gå upåaktet hen? Hvordan kan selv den største skeptiker til å bruke penger på dyr, se for seg at samfunnet blir bedre når vold mot dyr forblir ustraffet og neglisjert? Ser man på voldsforskningen, så tyder den ikke overraskende på at det er omvendt…

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2011.

Bli medlem