NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Toralf Metveit: Pionéren 24. feb 2010

Toralf Metveit: Pionéren

Toralf Metveit

av Siri Martinsen, foto: Øivind Pedersen

Da Toralf Metveit som nyutdannet veterinær i 1962 begynte å engasjere seg for dyr, fikk han formanende telefoner fra eldre kollegaer. I år ble han den første veterinær som ble utnevnt til æresmedlem av Norges Veterinærforening på grunn av sitt dyrevernengasjement.

Gjennom snart 50 år har Toralf Metveit vært en aktiv forkjemper for dyrs rettigheter. Han var den første norske distriktsveterinær som ble vegetarianer av hensyn til dyr, og har bidratt sterkt til å fremme debatt om dyrs status inn-enfor veterinærstanden. Som dyrevernorganisasjonenes representant har han også gjennom 15 år talt dyrenes sak i Rådet for Dyreetikk. NOAHs Ark vil vite hvordan det hele begynte?

– Det begynte egentlig da jeg kom ut i praksis. Jeg var med på kalvinger, og det var ofte drastisk behandling av både kua og kalven. Hvis det gikk galt, var ofte hovedpoenget å «redde» slakteverdien på kua, mindre å lindre dyrenes smerte. Jeg begynte å tenke over at smerte, som vi jo alle vet hva er, må være like ille for en ku som føder som for en menneskemor under fødselen. En fødsel er en stor påkjenning. Smertefølelsen er den samme for alle pattedyr. Jeg begynte å tenke mer over det at vi sperrer mange dyr inne på livstid. Jeg tenkte at det kan ikke være noe ekte liv for et dyr, det er en fangetilværelse. Jeg begynte rett og slett å reflektere.

“Jeg begynte å tenke mer over det at vi sperrer mange dyr inne på livstid. Jeg tenkte at det kan ikke være noe ekte liv for et dyr, det er en fangetilværelse.”

– Så det var faktisk praksisen som distriktsveterinær som fikk deg til å reflektere over dyrs rettigheter?

– Ja, jeg hadde alltid vært glad i dyr – derfor ville jeg bli veterinær. Jeg tenkte meg ikke at produksjonsdyrene bare var et middel til å produsere kjøtt og melk, men hadde en forestilling om at menneskene skulle ta vare på dyrene, at jeg som veterinær skulle hjelpe dem. Men jeg opplevde at vi ofte fungerte som teknologer som skulle hjelpe bonden til å produsere animalske produkter på en mest mulig økonimsk gunstig måte. Jeg reagerte også på dyreforsøkene i studiet, men jeg var ennå ikke så våken at jeg turde sette det på spissen og nekte dem. Men jeg begynte å tenke mer og mer på det at vi mennesker tross alt bare er et pattedyr, en art blant mange. Hvilken rett har vi til å utnytte andre pattedyr, og holde dem slik at de ikke får leve ut sine behov? Vår kultur er basert på undertrykkelse av dyr. Dette har blitt verre og verre i takt med at vi ønsker bedre økonomi. Det gikk over tid, men det ble stadig mer klart for meg at måten vi behandler andre dyr på ikke var etisk holdbar. Mange mener det er en tykk rød strek mellom mennesker og de andre dyrene, men slik jeg ser det er dette den verste feilen vi begår: Vi er alle pattedyr, og vi er alle i stand til å føle smerte.

– Når var det du sluttet å spise dyr?

– Jeg begynte å tenke over det som distriktsveterinær, i det små. Det kunne være utfordrende sosialt. Man ble jo bedt inn til folk, etter å for eksempel ha behandlet kua for ketose eller mastitt. Og for gårdbrukerne hang det liksom ikke helt i hop at distriktsveterinæren sa «nei, takk» til kjøtt… Men etterhvert kunne jeg ikke kompromisse med mine holdninger til dyr lenger. Når jeg først hadde bestemt meg så var det ikke snakk om; jeg måtte bare ta det standpunktet at jeg kan ikke være med på måten vi behandler dyr på. Etter at jeg var distriktsveterinær, jobbet jeg også på slakteri en periode – det var nødvendig for å kunne bli byveterinær og få litt fastere arbeidstider. Det var ikke så lett… Slakterioppholdet var det virkelig ikke greit å komme seg igjennom – å se dyrene komme inn og oppleve hvordan de ble behandlet.

“For gårdbrukerne hang det liksom ikke helt i hop at distriktsveterinæren sa «nei, takk» til kjøtt… Men etterhvert kunne jeg ikke kompromisse med mine holdninger til dyr lenger.”

– Du gjorde mer enn å endre deg privat?

– Jeg skrev noen innlegg i «Dyrevennen», heftet til foreningen «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse». Og siden det ikke var så vanlig at veterinærer engasjerte seg, ble jeg invitert til landsmøte, valgt inn i styret – og etter noen år ble jeg faktisk formann. Det var heller ikke så lett: På den tiden hadde ikke dyrevernorganisasjonene den store respekten innenfor veterinærstanden. Det er helt annerledes nå – dere og andre har bidratt til å løfte dette frem på en helt annen måte. Dengang ble arbeid for dyrevern dessverre sett ned på, og at en veterinær skulle blande seg med det, ble sett på som uhørt. Men jeg trodde på saken, og prøvde så godt jeg kunne å få inn artikler i Veterinærtidsskriftet. Det var en del som reagerte på at slike tanker skulle få innpass i veterinærstanden, det var ikke vanlig, og jeg fikk flere telefoner og hentydninger om at jeg ikke burde blande meg med «følelsesmennesker».

– Du fikk med andre ord direkte oppfordringer fra eldre kollegaer om at du ikke burde engasjere deg i dyrevern?

– Ja, jeg gjorde jo det. Fra en veterinærdirektør fikk jeg beskjed om at jeg burde «dempe meg». Det var ikke noe hyggelig – for jeg ville også gjerne være en god kollega, jeg ville ikke være illojal eller ukollegial. Og jeg holdt fast ved at dette var en sak for veterinærene, hvis ikke vi som visste mest om dyr skulle tale deres sak, hvem skulle det da?

– Og i år ble du æresmedlem i Veterinærforeningen nettopp på grunn av ditt dyrevernengasjement… Verden går fremover?

– Ja, jeg ble veldig overrasket og glad. Det har kostet meg mye å differensiere meg fra flertallet, det er alltid mye lettere å bare være enig med de andre. Jeg opplever det som en milepæl at Veterinærforeningen har valgt å gi en utmerkelse for dyrevernengasjement slik de nå har gjort, og håper det kan bety noe for vektleggingen av dyrevelferd innenfor veterinærstanden.

– Veterinærforeningen har også vedtatt at «dyrevelferd» skal være et av yrkets kjerneområder. Når følte du at denne endringen begynte å komme?

– Det er mange veterinærer som hele tiden har gjort en stor innsats for dyr i det stille, men blant de mer fremtredende meningsbærerne og det offisielle veterinærvesenet så har det dessverre vært en treghet i å ta innover seg etiske dilemmaer i vår behandling av dyr. Nå er dyrevern og dyrevelferd blitt mer honnørbegreper, og det kom for fullt på 90-tallet. Men organiseringen av veterinærvesenet på den måten at Landbruksdepartementet skal være vårt departement, føler jeg fortsatt er et stort problem. At et næringsdepartement skal ha ansvar for de som behandler dyr, og også selve dyrevelferdsloven, er for meg helt galt. Mitt håp er at dette en gang kan forvaltes av et næringsnøytralt departement, slik som Miljø- eller Justisdepartementet.

“Slakterioppholdet var det virkelig ikke greit å komme seg igjennom – å se dyrene komme inn og oppleve hvordan de ble behandlet. “

– Hva er din reaksjon på vedtaket om at veterinærforeningen vil avvikle pelsdyroppdrett?

– Uttalelsen kom sent, men det var veldig fint at den kom, og at den da var så tydelig. For en del år siden var jeg pådriver for et vedtak mot burhønsdrift og pelsdyrhold, og dette var også viktig selv om det ikke var like tydelig. Dette er en modningsprosess som har foregått gjennom flere år i foreningen.

I tillegg til å arbeide for dyrs rettigheter i veterinærforeningen og som formann for dyrebeskyttelsesforeninger, har Metveit vært styremedlem i World Society for Protection of Animals – og ikke minst dyrevernorganisasjonenes representant i Rådet for dyreetikk. Hvordan ser han på arbeidet i Rådet?

– Det var ikke alltid lett… Men jeg håper jeg har sådd noen frø. Rådet for Dyreetikk består av representanter fra næringen – de ulike landbruksorganisasjonene og læreinstitusjonene som Norges veterinærhøgskole og Landbruks- høgskole. Når etikkrådet er sammensatt slik, så fører det naturlig nok til at det ofte blir flertall for det bestående. Jeg måtte av og til ty til sær-uttalelser istedenfor å slutte meg til flertallsuttalelsene. Hvis jeg ser tilbake er det uttalelsen om pelsdyroppdrett som jeg ser aller mest positivt på. Vi har taushetsplikt fra møtene, men jeg kan si at den var ikke helt lett å få til. Den kom til mye takket være lederen Svein Åge Kristoffersen, som er professor i etikk, og var med på å trekke inn de etiske perspektivene. Uttalelsen er ikke helt etter mitt hjerte, for jeg ville ha foreslått å kutte ut tvert, men jeg jenket meg litt, slik at vi fikk en fellesuttalelse hvor vi foreslo «avvikling på sikt». Det syntes jeg var såpass bra at jeg også kunne stå for det.

– Er det en sak som du har brent særlig for i alle disse årene?

– Min filosofiske grunntanke er at vi ikke kan behandle dyr som vi gjør, fordi dyr har samme evne til å oppleve smerte som oss – det er ingen tykk rød strek mellom vår art og de andre. Jeg har arbeidet med de fleste saker – pelssaken er jo i en kategori for seg. Men det jeg har arbeidet mest med er nok likevel dyrene i landbruket. Det siste påfunnet for å få landbruksdyrene til å yte mer er kloning, en grusom praksis som i prosessen fører til mye lidelse. Jeg burde egentlig være veganer, jeg har dessverre ikke vært konsekvent på det. Man underholder businessen med melkeproduksjon dersom man kjøper produktene, og melkeproduksjonen har gått helt av skaftet. Ved avl og fôring har de utviklet dyr som produserer mye mer enn de har fysiologisk evne til, og det resulterer i sykdommer. Vi påfører faktisk kuene produksjonssykdommer med vitende og vilje for at vi skal få billige produkter. Det er noe veterinærene og landbrukets folk burde ta veldig alvorlig.

“Jeg opplever det som en milepæl at Veterinærforeningen har valgt å gi en utmerkelse for dyrevernengasjement slik de nå har gjort.“

Bli medlem