NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Skapelse, menneskeverd… 1. feb 1996

Skapelse, menneskeverd og dyreverd

Jan Rantrud

Av og til hører man kristne hevde at Bibelen oppmuntrer mennesker til å herske over og utnytte dyr. Jan Rantrud, teolog og amanuensis i kristendomskunnskap ved Norsk Lærerakademi-Lærerhøgskolen i Bergen, argumenterer i denne artikkelen for at Bibelen tilkjenner dyrene både verdi og rettigheter.

Det Bibelen sier om mennesket og dets plass i skaperverket gjør at vi godt kan tenke minst en gang til på måten vi begrunner menneskeverdet på.

Noen kristne blir anfektet, ja bortimot fornærmet over TV-programmer og populærvitenskapelig litteratur som fremstiller mennesket som en dyreart. Mange har en standardinnvending mot dette som går ut på at mennesket er enestående i skaperverket fordi det besitter spesielle sjelelige og åndelige kvaliteter som skiller det fra alle andre skapninger. Ofte uttrykkes dette ved å si at mennesket har en udødelig sjel. Dette er såpass problematisk at det er verd å se litt nærmere på.

Sjel og ånd

De bibelske ordene for Sjel og Ånd er på hebraisk henholdsvis Nefesj og Ruach, og på gresk henholdsvis Psychee og Pneuma. De er brukt i Skriften på mange forskjellige vis, noen ganger slik som i vår dagligtale, og noen ganger på måter som vi best kan oversette med Pust, Livspust, Liv, Ånde og tilsvarende begreper. Eksempelvis betyr det hebraiske Ruach mange ganger ganske enkelt Vind. Dessuten er det slett ikke entydig om de bibelske tekstene gir best grunnlag for å si at vi har en sjel eller er en sjel. Vi skal la akkurat dette ligge nå, og heller se på en annen, mindre omtalt men desto viktigere side ved dette. Er det bare mennesket som er eller har ånd og sjel i de bibelske tekster?

Skapelsen

Ser vi på skapelsesberetningene i Bibelens to første kapitler og urhistorien fram til kapittel 9, er det gjerne ett vers som trekkes fram for å vise menneskets enestående stilling. Kapittel 2 vers 7: «Gud Herren formet mennesket av jordens støv og blåste livets ånde inn i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel/levende skapning.» Vi ser at de to bibeloversettelsene (NB-88 og Bibelselskapets NO-B5) divergerer litt her, men det trenger vi ikke bry oss så mye om. Begge har gode grunner for å oversette samme ord med henholdsvis Sjel og Skapning. Det vi skal bry oss om, er hva som her i dette verset er enestående for mennesket. Dessverre er det slik at de som leser hebraisk og gresk har lettere for å se det enn andre, men følgende steder fra begynnelsen av 1.Mosebok viser at alt som sies om ånd, sjel og livsånde hos mennesket sies også på akkurat samme vis om dyr og fugler: 1:20, 21, 24, 30, 6:17, 7:4, 15, 22, 9:10, 12, 15, 16. Dette er vesentlig, og helt i samsvar med resten av Bibelen. Alt som kan sies om sjel og ånd som bestanddeler i, eller egenskaper hos mennesket, sies også om dyr.

Adam

Det hebraiske ordet Adam oversettes i våre bibler med Menneske eller Mann, og av og til som egennavn. I l.Mos 2:7 ligger forklaringen i et hebraisk ordspill. Ordet for jord/mark er Adamah, derfor kalles mennesket Adam, fordi det er tatt av jorden/marken. Bibelutgavene har markert dette ved foklarende fotnoter. Men det som ikke går så lett fram av en oversettelse, er at det samme ordet – Adamah, som altså har gitt opphav til menneskets navn, også brukes på akkurat samme måte i vers 19 om dyr. Der står det at Gud hadde formet alle markens dyr og himmelens fugler av Adamah. Det samme gjelder de ordene som er brukt for å markere kjønnsforskjellene. Oversettelsene bruker henholdvis Mann og Kvinne om mennesker og Hann og Hunn om dyr. Men grunntekstens ord er akkurat det samme. Det vi ihvertfall må kunne si så langt, er at menneskets eksklusivitet i skaperverket ikke er så markert i Bibelens grunntekst som det ofte ser ut til i oversettelsene.

Av jord er du kommet…

Men det står noe mer om menneskets formingsmateriae i 2:7. Mennesket ble laget av støv fra jorden (Jord fra marken i Bibelselskapets utgave). Og til samme støv/jord skal det vende tilbake sier vers 19. Det hebraiske ordet som her er brukt er AFAR. Og akkurat dette er enestående for mennesket, både her og i mange andre bibeltekster. Skapelseshistorien sier altså at det eneste som skiller oss fra dyrene når det gjelder våre bestanddeler, er noe rent fysisk, nemlig støv/jord!

Det legemlige skiller

Dette er meget tydelig bekreftet andre steder. I historien om hvordan Adam første gang møtte Eva i 2;18-24, er det Kjøtt og Ben han kjenner igjen hos henne til forskjell fra alle dyrene han har sett. Det er meget vesentlig at Bibelen her ikke sier noe som helst om sjel eller ånd. Vi ser dette også i det utsagnet Paulus kommer med i 1.Kor 15:39. Legg merke til hva han der sier er forskjellen på mennesker, dyr, fugler og fisk.

Skapt i Guds bilde

Det er viktig at vi har dette i mente når vi ser på forskjellen på mennesker og alle andre skapninger ifølge Bibelen. Vi finner den i skapelsesberetningens første kapittel vers 26, 27 og 28. Hva betyr det at mennesket, og bare mennesket, er skapt i Guds bilde, som et avbilde/ liknelse? Det er mye å si om det, men vi bør ikke uten videre gi slipp på den rå, direkte betydningen av ordene. For de sier ganske enkelt at mennesker likner på Gud! Dette er ikke anstøtelig, men helt vesentlig for vår bibelforståelse. Det er noe fysisk, ytre, legemlig som forener Gud og mennesker. Klarest og dypest er det uttrykt i inkarnasjonslæren. Selve ordet Inkarnasjon, som er hentet fra 2.Joh vers 7, betyr «Ikjøttpåtakelse» kommet i kjøtt. Jesus var Guds inkarnasjon – Gud kommet i kjøtt, ikke hans inspirasjon! Andre religioner kan gjerne si at Jesus på en spesiell måte hadde fått Guds Ånd, bare kristendommen sier at han var Guds inkarnasjon. Gud ble mennesket Jesus og ikke en okse, kalv eller noe annet dyr fordi det sant menneskelige, det som forener mennesket og Gud, finnes i det legemlige, det som skiller mennesker og dyr. Derfor var det en så ufattelig horribel synd å lage en gullkalv og si at den representerte den gud som førte Israelsfolket ut av Egypt, 2.Mos kap 32. Og derfor sier Johannes at det er selve Antikrist som fornekter inkarnasjonen. Og derfor har bibelsk tro og religion aldri anerkjent noen hellige dyr, bare levende, naturlige medskapninger med samme slags sjel og ånd som oss!

Råde og herske

Men det ligger opplagt noe mer i den bibelske tale om menneskets opprinnelige gudbilledlighet. Vi ser det av ordet om at mennesket skulle råde og herske over alle andre skapninger. Det er et litt langt studium gå inn i den fulle betydningen av disse uttrykkene, men det er illustrerende at det brukes eksempelvis om hvordan en arbeidsformann forholder seg til de arbeiderne han har ansvaret for, som i 1.Kong 9: 23. Det er grunn til å se hele bildet under ett, d.v.s. både gudbilledligheten og råderetten, som parallell til hvordan orientalske konger satte opp et bilde av seg selv i de områder de gjorde krav på. Bildet representerte herskeren, og alle måtte vise lydighet mot hans råderett. Uttrykkene bilde og liknelse som bærer av betydningene likhet og representasjonsansvar er nok det som også ligger bak i 1.Mos 5:3. Adams sønn Set liknet på sin far, og skulle som arving råde over alt som var hans.

Det uttrykket ihvertfall ikke sier, er at mennesket fikk lisens av Gud til å utnytte eller misbruke skaperverket etter eget forgodtbefinnende. Vi skal forholde oss til skaperverket på samme måte som Jesus forholdt seg til oss overfor Gud, og på samme måte som en forvalter er ansvarlig overfor eieren. I Edens hage skulle mennesket leve på samme vegetariske diett som dyrene. De hadde ingen lisens til å drepe dyr for kjøttets slyld. Og heller ikke for klærnes skyld. Adam og Eva klarte seg som kjent uten klær. I syndefallets verden har vi lov til å leve som andre rovdyr, d.v.s. drepe dyr for vårt eget livsoppholds slyld. Men det er viktig at Bibelen meget tydelig sier at vi ikke har denne rett uten videre. Blodet – livet, sjelen i alt levende tilhører alltid Gud, og er egentlig tabu for mennesker, både i Den gamle og Den nye pakt. 1.Mos 9:4 (3.Mos 17) og ApGj 15:20 og 29.

Gudsforholdet

Så må vi si noe oppsiktsvekkende om vårt og våre medskapningers gudsforhold. Det vil si, det er oppsiktsvekkende bare fordi det er så lite forkynt og lært i vår tradisjon. Vi skal ta utgangspunkt i to begreper som er vesentlige for vårt gudsforhold, Velsignelse og Pakt.

Velsignelse

Den første velsignelsen i Bibelen er ikke uttalt over mennesker, men over dyr! 1.Mos 1:22 sier at Gud velsignet sjødyrene ved direkte tiltale. De hebraiske uttrykkene gjør det klart at Gud her taler direkte til dyrene. Og det er den samme velsignelsen som menneskene litt senere får. Teksten mer enn antyder at også landdyrene faller inn under den første delen av velsignelsen over menneskene. Vi bør ikke glemme dette når vi møter spørsmålet om den etiske berettigelsen av å utrydde dyrearter som Gud har velsignet til å bli mange og fylle jorden. Hvis vi forakter en velsignelse, bør vi være meget klar over hva vi får isteden! Og vi bør holde samme tanke fast og lese 1.Mos 6 :19-21. Noah fikk beskjed om å ta alle slags dyr i arken og sørge for dem. Ikke bare rene og for oss nyttige dyr, men også unyttige, farlige og «ekle» dyr!

Pakt

Og vi bør legge merke til at den første og grunnleggende pakt i Bibelen er inngått med dyrene sammen med oss, 1.Mos 9:15 -17. Og dette er ikke noe enestående, og slett ikke noe unntak i Skriften. Når profeten Hosea skal beskrive den nye, evige fredspakt Gud i framtiden vil gjøre med sitt folk er det en pakt som også gjelder dyr, fugler og alskens skapninger – Hosea 2:18. Som kristne tror vi at det er denne pakt vi både lever i og håper på. Men vi stiller oss selv utenfor den derson vi ikke anerkjenner våre paktsfeller!

Ansvar og rettigheter

En bibelsk pakt innebærer at de som får del i den dermed får et bestemt gudsforhold. Og det innebærer alltid ansvar, plikter og rettigheter. Vi bør derfor vente å finne akkurat det vi ser eksempelvis i 1.Mos 9:5, og 2.Mos 21:28f (sammenlign med vers 12). Også dyr kreves til regnskap av Gud dersom de bryter hans grunnleggende lover. Og Bibelen er slett ikke fremmed for å fortelle om hvordan dyr kan få direkte pålegg og oppdrag fra Gud om å gjøre hans vilje. Se 1.Kong 17:4. Det helbraiske verbet som er brukt for å si at Gud befalte ravnene å bringe Elia mat, er nettopp det verbet som brukes om et religiøst pålegg, bud, folpliktelse. Likeledes vil bare den som har lagt seg til en meget bibelfremmed tankegang finne det underlig at Gud talte direkte til et sjødyr og ga det en befaling – Jona 2:11.

Sabbatsbudet i 2.Mos 20:10 er blitt kalt den første menneskerettighetserklæring. Dette er godt sagt i den forstand at budets hovedinnhold er å beskytte arbeidere og tjenestefolk mot å bli grenseløst utnyttet av sine arbeidsgivere. Alle har rett til en fridag av syv! Men det er mer enn en menneskerett, for det gjelder også dyr. Vi legger merke til at i teksten nevnes arbeidsdyr før fremmede tjenestefolk. Og vi bør huske at dette står som en konsekvens av Guds store frelseshandling i gammeltestamentlig historie, utfrielsen fra trellekåret i Egypt. Også israelittenes husdyr var med i toget ut av Egypt og gjennom Rødehavet 2.Mos 12:38.

Slike bibelsteder leder opp til tanken om at selve paktens dypeste mening – frelsen – også gjelder alle som har fått del i pakten. Salme 36:7 sier det i direkte ordelag. Det hebraiske verbet for Frelse her er det samme som danner stammen i navnet Jesus. Derfor bør vi ikke være forbauset over at apostelen Paulus kan uttrykke seg som han gjør i siste versdel av Koloss 1:23. (Se også Markus 16:15). Vi hører ytterst sjelden dette forkynt slik det faktisk står, men det sier mer om forkynnelsen enn om den bibelske teksten. I den forbindelse bør vi også lese hvordan profeten Jesaia beskriver de gjennopprettete paradis-forhold mellom mennesker og dyr i bl.a. Jes 11:6-8. Man kan vel godt si at akkurat her er det bildetale, men bildene er ikke tilfeldige!

Menneskeverd og etikk

Hva sier alt dette om Bibelens menneskesyn og etikk? Hvis vi skal tale om etikk og menneskeverd slik vi gjør det eksempelvis i abortsaken, har vi ingen bibelsk troverdighet dersom vi ikke tar det totale bibelske bildet med. Her bør vi la Jesu ord undervise oss. Flere steder, som i Matt 6:26,10:29-31, 12: 11-12 taler han om hvor mye mer verdt mennesker er enn dyr. Disse ordene bør vi lese nøye, for de sier at en som ikke ville berge en sau på sabbaten, heller ikke ville kunne forventes å berge et menneske. Prinisppet er det samme som i liknelsen om talentene i Matt 25. Den som ikke er tro i det små, er det heller ikke i det store. Den som ikke anerkjenner dyrs verdi, anerkjenner heller ikke menneskers verdi! Vi kan bruke et moderne bilde. En tusenlapp er mer verd enn et kronestykke. Men tusenlappen har bare verdi i den grad kronestykket har det. Gir vi kronestykket nullverdi, har tusenlappen det også. Tusen ganger null er og blir null. Vi kan si det slik at Bibelen taler om et verdihierarki i skaperverket som følger mønsteret i skapelsesberetningen.

Småkryp – store dyr – mennesker. Det betyr at man kan ikke snakke om menneskeverd uten at vi anerkjenner alle skapningers verdi. Akkurat dette ser vi tydelig bekreftet flere steder. Les Habakukk 3;17, Jona 4:11, 5.Mos 22:6-7 og 25:4.. Mishandling av dyr er under Herrens straffedom. Gud hadde medynk med dyrene i Ninive. Det er synd å frata dyr muligheten til å formere seg videre. Arbeidsdyr skal ikke plages ved å frata dem retten til å spise. Og vi kan minne igjen om velsignelsen over dyr og deres rett til sabbatshvile. Overser vi alt dette, har vi ingen rett til å snakke om menneskeverd!

Har Gud virkelig sagt…

Det er oppsiktsvekkende og anstøtelig at mye av det ovenstående er fornektet og fortiet i våre sammenhenger. Der hvor Bibelen begrunner menneskeverdet i alle skapningers verdi, presenterer vi ofte vrengebildet. «Vi må ikke verne dyr mer enn mennesker», «Det er vel og bra med naturvern, men hva med menneskevern?» Slike utsagn er jo tildels sanne, men ikke mer sanne enn de som fulgte det første spørsmålet som fornektet Guds vilje; Har Gud virkelig sagt…? Hvis vi driver en kile inn mellom oss selv og andre skapninger når det gjelder verdi og Gudsforhold, gjør vi nemlig nøyaktig det samme som slangen gjorde. Vi splitter. På gresk kalles den som splitter Diabolos – Djevelen. En bibelsk måte å uttrykke det på ville være: Vi anerkjenner alle Guds skapningers verdi. Så stor verdi at vår egen blir meget stor. Derfor kan vi si at vår egen herlighet er lite ringere enn englenes. (Salme 8).

Hva har det ført til?

Jeg er stygt redd for at vi nå høster fruktene av det vi har forkynt. Vi har vist oss troløse i det små, og har mistet vår troverdighet hos Gud i det store. Vår moderne kristne og kirkelige tradisjon har forholdt seg på en ynkelig og troløs måte til det vi med munnen bekjenner i den første trosartikkel. Da natur- miljø- og dyrevernbevegelser var nye, reagerte kirken med sur og tverr avvisning. I det siste har den riktignok delvis kommet snublende etter, men i mellomtiden har sekulære mennesker tatt opp det merket vi har sviktet. Paulus sier noe om hva dette kommer av i Rom 2:14-15. Men vi har fornektet Skaperen og forvrengt hans hellige vilje når vi i praksis har gitt hans skapninger nullverdi. Jeg tror ikke det er tilfeldig at knapt noen lenger gidder å høre på kristne i hjertesaker som abort og eutanasi. Har vi mistet troverdigheten hos Gud, fortjener vi den ikke hos mennesker.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1996.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem