NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Seminar: Mattilsynet… 1. jan 2006

Seminar: Mattilsynet som forvalter av Dyrevernloven

av veterinær Siri Martinsen/NOAH på møte med Mattilsynet og ulike interessentgrupper, 2006.

NOAH presenterer vårt syn på organiseringen av dyrevern i Mattilsynet.

Prinsippiell skepsis

Dyrevern- og dyrerettighetsorganisasjonene var skeptiske til Mattilsynet som forvalter av Dyrevernloven allerede i starten. Begrunnelsen var åpenbar: Allerede i etatens navn signaliseres det at hovedfokus ikke er levende dyrs interesser, men forbrukerens interesser for bl.a. de produktene som lages av dyr etter deres død.

Ved å definere dyr som ”mat” sendes det et sterkt ideologisk signal fra myndighetene til befolkningen. Det er et signal som av mange oppfattes som ulogisk og malplassert, for hvem vil f.eks. finne det naturlig å kontakte Mattilsynet hvis de ser at noen mishandler hundene sine? Men det er allikevel et sterkt signal som skaper og manifesterer holdninger – om at dyr først og fremst er mat, først og fremst er forbruksvare. De dyrene som inngår i kjøttproduksjon synes å være det sentrale fokus for et slikt tilsyn – allikevel tingliggjøres de, og det er tydelig at produktene av dem er det helt sentrale. Andre dyregrupper marginaliseres, og virker mer eller mindre malpalsserte i et Mattilsyn – slik som sirkusdyr, hjemløse familiedyr og forsøksdyr.

Selv om ideen om et felles tilsyn for alt som har med matproduksjon å gjøre kunne være fremtidsrettet nok, er det ikke dermed sagt at det å innlemme ansvaret for ”dyrevern” i et slikt tilsyn var fremtidsrettet. Ved å gjøre dette har man behandlet dyrevern som et marginalt undertema innenfor landbruk/havbruk – innenfor matproduksjon. I realiteten har man rasjonaliserert bort dyrevern som en egen viktig politisk sak. Dette er ikke i tråd med den økte interesse for temaet, nasjonalt og internasjonalt. Innenfor Mattilsynet ser man at dyrevern er blitt fremstilt som en naturlig del av matvareindustriens internkontroll – som en annen side av begrepet ”matkvalitet”. Dette er naturligvis en for snever fremstilling – vern av dyr strekker seg utover dyrehelse, utover tiltak som er økonomisk gunstige i dyreproduksjon.

Dyrevern er et eget politisk felt såvel som et eget forskningsfelt. Det bør løftes frem og styrkes som en viktig oppgave i seg selv under et eget tilsyn – i tråd med samfunnsutviklingen ellers på området. Stadig flere mennesker oppfatter dyrevern som et viktig felt – på linje med miljøvern – som jo ikke er gjemt bort som en del av f.eks. olje- og energidepartementet/ samferdselsdepartementet/ helse-ogsosialdepartementet el.l. , men som rettmessig har sitt eget departement fordi det er et viktig tema i seg selv og fordi mennesker genrelt bryr seg om hvordan vi behandler miljøet. På samme måte oppfattes det i stigende grad som et viktig emne i seg selv hvordan vi behandler andre levende vesener.

Alt dette er innvendinger som ble gjort kjent for myndighetene fra første stund. Som svar på disse innvendingene fikk vi forsikringer om at dyrevern ville bli løftet frem og prioritert av tilsynet – det viktigeste måtte jo være hva som ble gjort , ikke selve navnet, ble det sagt.

Dyrene nedprioritert

Jeg vil gi et par eksempler på hvorfor vi mener at de prinsippielle invendingene har minst like stor relevans idag som for et par år siden, og hvordan det dessverre har vist seg i praksis at et Mattilsyn med en tydelig profilering av forbrukerhensyn/matsikkerhet, ikke er velegnet til å ivareta dyrevern:

1) Man fryktet at et “Mattilsyn” med mange ressurskrevende oppgaver utenom dyrevern, økonomisk og tidsmessig vil nedprioritere dyrevern. Man fryktet at  når ressurser til tilsyn og tiltak som gjelder levende dyr ikke blir tydelig skilt fra andre budsjettposter, blir de heller ikke prioritert.

Dette har vist seg å slå til med all mulig tydelighet. Dette gjelder både stukturelt og ”i krisesituajsoner”. Strukturelt har Mattilsynet et titalls ansatte på dyrevern sentralt – men disse er også belemret med flere andre oppgaver som ikke er direkte knyttet til dyrevern. Som en kontrast har svenske Djurskyddsmyndigheten 60 ansatte , som ikke brukes til annet enn dyrevern.  Den svenske Djurskyddsmyndigheten bevilget ifjor et tosifret antall millioner til forskningsprosjekter som vil skape bedre dyrevern – i Norge bevilger man ikke nok penger til det daglige dyrevernarbeidet – man har f.eks. ikke nok betalt arbeidskraft i Forsøksdyrutvalget (det innrømmes at dette er en salderingspost).

Men aller tydeligst ble situasjonen når det oppsto ekstra arbeid i forbindelse med vårens matsikkerhets-saker. I enhver sak man nå henvender seg til Mattilsynet om – det være seg sirksdyr, pelsdyr, etc, får man beskjed om at arbeidet ikke er påbegynt slik som planlagt pga ”fugleinfluensa og e-coli”. Det er blitt søkt om å skyve på tidsfristen om oppfølign av dyrevernmedlingen ”pga fugleinfluensa og e-coli”. Saksbehandlere som i utgangspunktet var satt til å behandle dyrevernsaker har blitt tatt ut til å arebide med ”fugleinfluensa”. Denne unnskyldningen for at fremdriften i dyrevernarbeidet lider, fremstilles som akseptabel. Det fremstilles som en selvsagthet at tilsynet som skal mestre alle oppgaver fra kosmetikksikkerhet og  vannkvalitet til tilsyn av pelsdyrfarmer og dyrebutikker – naturligvis må legge et helt område – dyrevern – brakk pga to episoder i forbindelse med mattrygghet. Det forventes av tilsynet forståelse for at intensivt arbeid i ett av ansvarsområdene bidrar til lite eler ingen aktivitet på andre ansvarsområder. Konkurransen mellom ansvarsområdene dyrevern og matsikkerhet kan ikke bli mer tydelig. For å illustrere at dette ikke er en selvsagt situasjon, ringte jeg idag Djurskyddsmyndigheten for å forhøre meg om arbeidet med dyrevernlovgivning var blitt skadelidende i Sverige pga fugleinfluensa-arbeid. Svaret var nei. Det er Jordbruksverket som tar hånd om smittevernet – den felles informasjonstelefonen for publikum ble bemannet fra deres side. Djurskyddsmyndigheten bidro med 10 av sine 60 ansatte i 50 % stilling for å samarbeide med andre etater når det gjaldt fugleinfluensa – men da som rådgivere på saker relatert til dyrevern, for at ikke man skulle iverksette tiltak som gikk ut over dyrevelferden (slik man etter svensk lov kan hvis man har en smittesituasjon).

Dyrevern er blitt nedprioritert i praksis i Mattilsynet. Det er ingen selvfølge at det SKAL være en slik konkrransesituasjon mellom disse to sakene.

«Irrelevante» dyr?

2) En annen bekymring man hadde i forbindelse med Mattilsynet, var at visse dyregrupper skulle falle utenfor. I et Dyreverntilsyn ville alle dyregruper hatt sin naturlige plass,  man ville ha håp om en  konsekvent utvikling innenfor politikken rundt dyreetiske spørsmål – slik at alle arter på likt nivå bl.a. kan nyte godt av ny etologisk kunnskap.

Vi ser også dessverre at flere dyregrupper faller mer eller mindre utenfor dyrevernforvaltningen. Med så sterk fokus på ”mat” og landbruk, har flere dyregrupper blitt liggende i et vakum hvor ansvarsfordeling er uklar.

Dette gjelder tildels ville landpattedyr og fugler – i forbindelse med oljesølkatastrofer f.eks. eller jakt. Det gjelder sjøpattedyr og fisk – som nå sorterer under fiskeridepartementet som ikke har tradisjon for å forvalte dyrevernloven.

Man ser også at hjemløse dyr ofte faller utenfor et offentlig dyrevernansvar – har Mattilsynet et overordnet dyrevernansvar for store bestander av hjemløse dyr, primært katter, eller er dette et privat ansvar?

Selv dyregrupper som Mattilsynet åpenbart har med å gjøre, kan falle utenfor på den måten at det ikke er mulig å finne riktig ansvarsperson for dem i Mattilsynet – sirkusdyr er et slikt eksempel.

Inhabil forvaltning

3) Man fryktet også at det ville bli en form for intern interessekonflikt/inhabilitet når samme tilsyn behandler fremdrift innenfor dyrevern og behandler næringsinteresser. Et tilsyn for dyrevern bør prioritere nettopp hensyn til dyr, og bør kunne ha mulighet til å fremme dyrevernkrav der disse er i konflikt med næringsinteresser/ forbruksinteresser. Dette er vanskelig for et ”Mattilsyn”.

Interessekonflikten var tydelig i forbindelse med arbeidet med dyrevern og fisk i opppdrett. Fiskeridepartementet er øverste forvalter av dyrevern her. Selv om Mattilsynet arbeidet mye med fisk og det har vært engasjerte medarbeidere på nettopp dette området, har nærheten til nettopp Fiskeridepartementet blitt en belastning i forhold til å kunne foreta reelle endringer for dyrevern – eksempelvis ble det innblanding fra øverste hold i forbindelse med fiske i merder. Her sto vitenskapelige vurderinger fra Mattilsynets saksbehandlere mot fiskeriministerens fra før av klart utrykte interesser for å kunne støtte en bestemt næringsdrivendes interesser – og fisken tapte så klart. Er dette riktig bruk av ressurser og kunnskap? Bør dyrevernregelverk kune slås så lett til bakken av politiske næringsinteresser innenfor overordnet etat, at en debatt ikke engang er mulig?

Ulogisk tilsyn

4) Vi fryktet også at folk ikke ville forstå hvor ansvaret for dyrevern nå lå, fordi  Mattilsynet ikke reflekterer klart at dyrevern hører til under tilsynet. Også dette viste seg å stemme – da antall henvendelser til dyrevernorganisasjoner som egenltig skulle gått til Mattilsynet er mange. Denne forvirringen er imidlertid er mindre problem, enn det faktum at Mattilsynet i navn og praksis signaliserer at vern av levende dyr er nedprioritert i forhold til matsikkerhet, forbruksinteresser og næringsinteresser.

Bli medlem