NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Reinkarnasjon 1. jan 1992

Reinkarnasjon

Burhøner

Foto: NOAH

av Aileen Hennes

Det uler og blafrer i lysstoff-rørene, som ville de skinne med full styrke, men bare etter noen få sekunder slår de seg til tåls med å gi ut et rødlig skjær.

Det er morgen for annen gang i løpet av et døgn her i bur- hønseriet. Jeg setter igang å kakle med mine medsøstre – Gud bevares – vi er jo alle høner og skal legge vårt «daglige» egg. Det første triller allerede ned den skrå nettingen, jeg spriker med bena og lar det forbi. Som sedvanlig blir jeg hakket for min velvilje. «Stjal du egget mitt, ditt naut?» Selvfølgelig hakker jeg tilbake, men dog med en viss overbærenhet, for jeg kjenner begrepet tid og er istand til å vurdere rasjonellt. Jeg må le litt når jeg tenker; at her sitter jeg, bløt og fjærkledd, med full artium og svulst på ene egglederen. Ingen har fortalt meg at det er noe iveien med meg, men man gjennomgikk da noe av de feminine plager i det hine liv også, dessuten leste jeg engang noe om burhøner hvor det visstnok var nevnt at svulst på egglederne var en alminnelig plage blandt dem – skjønt – hvem vet – kvinner sies det jo er sterkt tilbøyelig til hypokondri og da er det bare logisk å konkludere at kunne jeg ikke stole på meg selv som kvinne kan jeg vel enda mindre ta meg selv alvorlig som høne. Rullebåndet, som samler inn eggene, triller trutt foran buret, jeg er presset hårdt imot nettingen og det verker i bena hvor jeg klamrer meg til skråplanet. Forsøker å nå maten. Jeg er av den typen som all- tid må ha en matbit før jeg legger egget – trøstespising pleidde man kalle det… I maten får jeg antibiotika og 20% av min egen og mine venninners avføring. 20% bør da hvem som helst kunne akseptere, jeg aksepterte såvisst langt utover det i mitt forrige liv, men til gjengjeld var livet tålelig og gjennomsnittlig langt. Vårt gode samfunn er bygget på aksept. Ååååå – bevare meg vel – her kommer det – gyllent og blodig – jeg vipper litt med stjerten og forsøker å få festet en fjær som hilsen til mannen i mottagelsen. Jeg har alltid vært omtenksom og er stolt av å kunne si at selv her har jeg bevart et snev av det evig kvinnelige – så mye kan vel neppe sies om noen av de andre hønene.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1992.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem