NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Portrettintervju med… 1. feb 1993

Portrettintervju med Sonia Løchen.

Svane

av Aileen Hennes

Det motsatte av synd er ikke dyd, men kjærlighet

«Jeg har laget ordtaket selv», sier Sonia stolt. Hun er 85 år, og den største inspirasjonskilde dyrerettighetsbevegelsen har hatt i Norge. Gjennom hundrevis av leserinnlegg i landets aviser har hun lært seg kunsten det er å uttrykke seg i kortfattethet. Hensikten har vært å unngå redaktørenes skjødesløse «klipping» av stoffet, som noen ganger kan være langt mer frustrerende enn ikke å få et innlegg på trykk i det hele tatt.

«Jeg har mistet troen på menneskeheten, men ikke på individet. Når jeg er nedtrykt er det den eneste lise jeg har å kunne tenke på folk som Mor Theresa, Albert Schweitser, Fridtjof Nansen og Frans av Assisi, som betraktet dyrene som sine søsken.» Ordene hennes ringer ut i rommet, mens hun fester blikket på hver og én av oss NOAH folk som sitter og drikker vin av hennes mange pokaler. Hun har vært Norgesmester i fekting. Nå innprenter hennes blikk med sylskarp intensjon betydningen av å være individ.

«Tenk for deg selv,» sier blikket. Sonia er ikke villig til å etterlate seg et eneste prinsipp eller grunnregel til dem som vil bli hennes arvtagere. Hun sier som Buddha: La den som kan og vil inspireres.

Hun har drevet Norsk Liga for Dyrs Rettigheter i flere decennier. Organisasjonen er del av International League for Animal Rights med hovedsete i Paris. Fra et lite kontor på Bislet har hun drevet sitt internasjonale dyrevernarbeide på fransk, engelsk og selvfølgelig norsk. Allerede på 70 tallet samarbeidet hun med International Fund for Animal Welfare, Greenpeace, Animal Welfare Intitute i Amerika, Sea Shepherd, S.O.S., som er Brigitte Bardots organisasjon i Frankrike, m.fl.. Dette kontaktnettet har NOAH overtatt.

«Jeg har alltid hatt en fantastisk selvtillit. Jeg burde selvfølgelig ha blitt akademiker, om ikke annet så for dyrenes skyld, slik at folk ville høre på meg når jeg talte dyrenes sak. Men det overordnede for meg har vært mine følelser og dem har jeg alltid stolt på.»»

Hun har ikke mye til overs for den nasjonale selvgodhet. Sonia var i mange år den eneste som protesterte mot selfangsten her i landet: «Jeg kan ikke tenke meg noe mer motbydelig enn menn som går inn i en fødestue og begynner å slå ned for fote, små vesener som ikke har nubbesjangs til å komme seg unna. Og brutaliteten mot mødrene, som må se at ungene blir drept og flådd, mens de selv får spark og slag med hakapik´en over neseregionen og andre steder på kroppen. Det er sadisme og uverdig som uttrykk for en nasjons kultur. Men vi kaller både sel- og hvalfangst «en fin gammel kystkultur som vi ikke må miste.»

«Nei, la meg si høyt og tydelig i dette intervjuet at vi har et korrupt Fiskeridepartement. For ikke å snakke om den behandling selfangstinspektør Lindberg har fått. Dømt av norsk høyesterett for å ha ærekrenket menn som ikke burde ta ordet «ære» i sin munn. Nei, jeg stoler hverken på regjeringen eller rettsvesenet.»

Da hun som 71 åring demonstrerte mot selfangsten i Ålesund , sammen med bare utlendinger, fikk hun en bøtte isvann helt over seg. «Men en dame kom og besøkte oss på hotellet om aftenen ga en hundrelapp til saken og uttrykte sin støtte til oss, men hun turte ikke demonstrere fordi hun bodde i Ålesund.»

«Jeg tror etterhvert at jeg kan si at jeg kjenner mennesker og jeg er ikke redd for å si at noen av dem er dårlige,» sier hun med erfaringen til én som ble torturert av gestapo».

Kjærlighet. «Det har ikke vært meg forundt å skaffe meg egen familie. Men kjærligheten til livet opphører ikke ved slike personlige skjær i sjøen.»- Sonia er katolikk. Hennes naturdyrkelse er ikke panteistisk som så mange nordmenns, men både religiøs og privat. Det er en dyp og hellig medfølelse med alt levende. Det er en varhet, som forteller den som innehar den om hvordan andre har det. Sonia, kunne gjerne ha vært en fugl, av karakter like gjerne en høk som en due, men en fugl med oversikt over alt som beveger seg på bakken.

«Det er ikke tvil om at kirken, både den katolske og den lutherske, opprettholder en intolerans som nærmest er gammel-testamentarisk. Jesu budskap i det nye testamentet er en altomfattende kjærlighet. Med en slik kjærlighet kan der ikke være plass for intolerans hverken mot andre raser, kvinner, homofile, vegetarianere eller dyr.»
Da hun var 74 giftet Sonia seg med en innvandrer, som ikke kunne få oppholdstillatelse på noen annen måte. «Ja, jeg gjorde det som protest mot det sneversyn som preger vår innvandringspolitikk og som en håndsrekning til ham. Rasisme er vel det nedrigste jeg kan tenke meg!»

Sonia har observert mens hun har gitt kjærlighet. Hun har arbeidet som sosialarbeider i fengsler, blandt uteliggere og prostituerte: «Jeg som kom fra en borgerlig familie ante jo ikke noe om slikt.» Der er ikke tvil om Sonias «borgerlige bakgrunn» men hun kan aldri la være å nevne den.
Hennes medfølelse er genuin, men hun fastslår at bare dyr og barn kan sies å være «uskyldige». «Det er umulig å utrydde lidelsen, den følger livet som en skygge. Vi voksne må ta det som kommer, men dyr og barn må skånes for de forstår det ikke.»

Blandt bildene på veggen i hennes værelse, malerier av landskap og religiøse motiver, portrettfotografier av dyr og mennesker, er ett hun ber oss om å ta ned. Det er et fotografi av et barnehode som hviler i hennes hånd. «Er det ikke en bedårende liten skapning?» spør hun oss, som en hvilken som helst gammel bestemor ville ha gjort. «Men er det ikke rart,» sier hun en liten stund etterpå når bildet er kommet på plass igjen, «at det skal være så provoserende om jeg skulle si det samme om en selunge?»

«Og for all min kjærlighet til naturen og til fjellet i særdeleshet så har jeg altså prestert å ende opp i en by hvor folk klager over at måkene bråker og at duene skiter. Nei, man burde ikke bli for gammal…»

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1993.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem