NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Norske pelsdyrs skjebne… 1. jan 2000

Norske pelsdyrs skjebne i rettssystemet

av Hilde Aga Brun

I over ett år har striden om pelsdyrenes skjebne pågått i det norske rettssystemet. En stadig sterkere opinion ser på pelsdyrhold som dyremishandling, og Dyrebeskyttelsen Norge ønsket i 1998 å prøve lovligheten av mishandlingen.

På papiret ser den norske dyrevernloven ut til å ivareta dyrenes interesser. Det står blant annet at dyr ikke skal lide unødig, videre at de skal ha “fullt tjenelig tilhaldsrom der det er stor nok plass …”. Dyrebeskyttelsen Norge mente på bakgrunn av dette at pelsdyroppdrett måtte være ulovlig. På pelsfarmene sperres streifdyr som rev og mink inne i nettingbur på under en kvadratmeter. De lider og blir drept for et unødvendig luksusplagg. Men hverken herreds- eller lagmannsretten var enig: etter det norske rettssystem er dyr ting uten rettigheter, og hensynet til om dyr lider kommer langt ned på listen over kryssende hensyn. Dyrebeskyttelsen har anket saken til høyesterett.

Dyrebeskyttelsen gikk 7. – 8. desember 1998 til rettssak mot to pelsbønder: Kåre Wilberg i Nordkisa og Bård Arild Bråten fra Dal. Det er ikke mulig å gå til sak mot næringen som helhet, derfor ble to tilfeldige enkeltpersoner valgt.

For Dyrebeskyttelsen vitnet bl.a. etologiprofessorene Donald Broom fra England og Per Jensen fra Sverige, samt representant for Rådet for Dyreetikk, Cecilie Marie Mejdell.

Sammenfatning av Dyrebeskyttelsens anførsler:
Rev og mink lever på store områder i frihet. Mink er også avhengig av å leve i nærheten av vann. Begge dyr har hi. Dyrene beholder sine instinkter i bur, men får ikke utløp for dem. Dyrene har ingen mulighet til å dekke naturlige behov. Landbruksdepartementets Råd for Dyreetikk konkluderer med at pelsdyrnæring bør avvikles om man skal legge vekt på dyrenes ve og vel. Det er allerede forbud i andre land i Europa. Andre tekstiler ivaretar vårt behov for varme. Pelsproduksjonen er betydelig redusert de siste 30 årene.

Sammenfatning av pelsbøndenes anførsler:
Dyrebeskyttelsen har et markeringsbehov. Lovgivende myndighet og regjering ønsker og støtter næringen. Det finnes ikke vilje til bekjempelse av pelsdyrhold på Stortinget. Det gjelder å ivareta en tradisjon i Norge. At næringen er ny, bør ikke være avgjørende. Næringen er viktig for å opprettholde bosetting i distriktene. Søksmålet er en undergraving av demokratiet.

Fra rettens bemerkninger:
“Dyr har ikke rettigheter i vårt rettssystem. De regler som er gitt for å beskytte dyr er etisk/moralsk begrunnet, og gir et uttrykk for menneskets naturlige medfølelse med og ansvar for medskapninger. Men de etisk/moralske hensyn er ikke enerådende. De må balanseres mot menneskets interesser i å utnytte dyrene til egne behov … Det må foretas en interesseavveining for å avgjøre hvor langt mennesker kan gå på dyrenes bekostning … Lovgivers nedre grense finnes i § 2, “dyrene må ikke komme i fare for å lide i utrengsmål” … I lovforarbeidene var fremhevet bl.a. at man hittil ikke vet så meget om dyrepsykologi, og ikke vet nok om hvordan tap av frihet virker på dyr … I buranlegg som Wilbergs og Bråtens er pelsdyrenes, rev, mink og ilder, bevegelsesfrihet og muligheter ellers for å leve etter `naturgjeven trong` sterkt begrenset.”

Retten henviser til lovforarbeidene som sier at: “Komitéen finner det ikke realistisk å trekke så stramme grenser for unødig lidelse at slikt dyrehold (pelsdyrhold) blir forbudt.»

Den 23. desember 1998 ble dom avsagt i saken. Retten kom til at ingen av de saksøkte pelsdyroppdretternes drift var i strid med dyrevernloven § 2, og må anses som lovlige virksomheter i så henseende. Dyrebeskyttelsen Norge tapte, og ble også pålagt å erstatte pelsbøndenes saksomkostninger.

Dyrebeskyttelsen anket dommen og hovedforhandling ble holdt på Eidsvoll 1. til 4. november 1999. Partene møttes og ga forklaring, sju vitner ble avhørt og befaring foretatt på farmen til Kåre Wilberg.

Dyrebeskyttelsen opprettholdt sine anførsler:
Det erkjennes at farmerne driver i tråd med pelsdyrforskriften, men forskriften er i strid med dyrevernloven. Dyrebeskyttelsen Norge vektlegger forskningsrapporter: i 1974 da loven ble vedtatt visste man mindre om dyrepsykologi enn i dag. Nyere forskning viser at rev og mink ikke har det bra i pelsdyroppdrett.

Pelsbøndene anførte:
De driver forskriftsmessig, og herredsrettens dom er riktig og premissene grundige og veloverveide. Bransjen burde få honnør for å gå i spissen for dyrs velferd.

Den 15. desember 1999 ble dom avsagt i Eidsivating Lagmannsrett.

Utdrag fra lagmannsrettens merknader:
“Lagmannsretten legger til grunn at pelsdyroppdrett av rev og mink skjer på en måte som er i strid med dyrenes opprinnelige og grunnleggende behov … Skadelig adferd som dreping av eget avkom og halebiting kan skyldes frustrasjoner hos dyrene, det samme gjelder stereotypier … En rekke sakkyndige vitner er ført, men etter lagmannsrettens syn er det ikke fremkommet noe entydig svar på hvordan pelsdyrenes velferd er … Retten er likevel enig i at dersom en kun la en etisk betraktning til grunn for vurderingen av pelsdyroppdrett, så ville en slik virksomhet vanskelig kunne aksepteres … Et sentralt spørsmål er om domstolene på denne bakgrunn kan overprøve tidligere vurderinger som er foretatt av lovgiver så lenge de faktiske forhold ikke er endret – i hvert fall ikke til det verre. Det er på det rene at det uansett skal svært mye til før det kan skje … Domstolene må være tilbakeholdne med å gripe inn på områder lovgiver tidligere har vurdert og tatt særskilt stilling til. Det gjelder spesielt på områder hvor det foreligger store interessemotsetninger … i nærværende sak i realiteten vil være spørsmål om å være eller ikke være for en hel næring, som får offentlig støtte og er viktig i distriktspolitisk sammenheng. En slik samfunnsmessig vurdering vil først og fremst være av politisk karaktér.”

Dyrebeskyttelsen Norge vant ikke frem med anken, og ble også dømt til å betale saksomkostninger. Saken er imidlertid anket til Høyesterett.

Kilder ; Rettsbok Eidsvoll herredsrett sak nr. 98 – 351 A og 98 – 352 A og Eidsivating lagmannsrett ankesak 99 – 00306 A og 99 – 00307 A.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2000.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem