NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Kronikk: Myndighetenes… 17. mai 2008

Kronikk: Myndighetenes holdninger til å redde dyr som lider

Bjarne Braastadav Bjarne O. Braastad, professor i etologi, Universitetet for miljø- og biovitenskap

Landbruks- og matdepartementet (LMD) og Mattilsynet har ansvar for dyrevelferd i Norge, dels via lover og forskrifter, og dels via det offentlige arbeidet som dyrevernsnemndene utfører. En ny lov om dyrevelferd har vært på høring.

Brukt riktig vil den nye loven kunne styrke dyras velferd på en rekke områder. Men uansett hvordan loven er formulert, vil det til syvende og sist være folks holdninger til dyrevelferd som er det avgjørende for hvordan dyra faktisk har det. Holdninger påvirkes av kunnskapsnivået. Derfor er også den nye kompetanseparagrafen (§ 6) i loven svært viktig. UMB har foreslått en klargjøring av denne paragrafen slik: «Dyreholder skal inneha tilstrekkelig faglig kompetanse til å sikre dyra en god dyrevelferd, samt sikre at andre personer som behandler dyra har slik kompetanse…»

LMD og Mattilsynet må ta ansvar for å bidra til holdningsendringer og kompetanseheving hos folk. Men dette krever at myndighetene selv viser at de har holdninger og kompetanse på et høyt nivå. Her har det offentlige dyrevernet vist en formidabel svikt. Jeg tror vi kan snakke om en systemsvikt som bør bekymre ledelsen i LMD. Systemsvikten omfatter en uheldig organisering av Mattilsynets dyrevernarbeid, manglende kompetanse i etologi og hvordan dyras velferd skal vurderes, manglende faglig oppfølging av dyrevernsnemndene, og en holdning om at en skal finne de billigste og enkleste løsningene, noe som igjen har sammenheng med uansvarlig lave budsjetter fra LMD.

Vurdering av dyrevelferd må ta utgangspunkt i en moderne definisjon av dyrevelferd: «Dyrevelferd er individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø.» Denne definisjonen er utviklet av Forskergruppe etologi og husdyrmiljø ved UMB som en videreutvikling av Donald Brooms kjente definisjon. Den er også nevnt i bakgrunnsdokumentet for den nye dyrevelferdsloven.

Eierløse katter – TTVARR/TNR-metoden

De dyra som lider mest av systemsvikten er eierløse katter, samt ville fugler og pattedyr som trenger hjelp i en kortere periode. Plikten til å hjelpe er hjemlet i den nye dyrevelferdslovens § 4. Internasjonalt er det omfattende erfaring med metoder der eierløse katter i byer og tettsteder innfanges, veterinærsjekkes, vaksineres, kastreres/steriliseres og vurderes for utsetting eller omplassering til nye eiere. Alvorlig sjuke dyr blir avlivet. Kastrater som utsettes bidrar ved sin økte territorialatferd til å begrense populasjonstettheten. Også i Norge er det noe erfaring med dette, basert på frivillige organisasjoner. Metoden det er snakk om kalles TTVARR (Trap, Test, Vaccinate, Alter, Rehome or Release) eller bare TNR (Trap, Neuter, Return). En egen internasjonal organisasjon markedsfører dette: SNIP International http://www.snip-international.org. UMB har foreslått at veterinærutgifter og driftsutgifter bør kunne dekkes av avgiften på fôr til selskapsdyr som er hjemlet i § 31 i ny dyrevelferdslov. Alternativt kan man legge en liten avgift på ID-merking av katter som går til dette formålet. Italia har i lang tid hatt en egen lov som hjemler slike offentlige bevilgninger direkte til den som hjelper dyr.

Hjelpesentre for katter

Jeg har gitt støtte til dyrevernorganisasjonene som tar opp kampen mot Mattilsynet, som vil stenge hjelpesentre for katter som ikke følger Forskrift om dyrepensjonater. Denne forskriften er altfor rigid og ivaretar ikke en totalvurdering av dyrets velferd slik den bør. Den bør derfor revideres. Seinere har Lovavdelingen i Justisdepartementet gitt organisasjonene medhold i at denne forskriften ikke kan brukes for hjelpesentervirksomhet. Det er min mening at det i stedet trengs en annen forskrift om hjelpesentre for dyr, slik at dyrevelferden ivaretas på beste måte og at det samtidig kan gis offentlig støtte til arbeidet.

Mattilsynet/dyrevernsnemnder legger som regel en ensidig vekt på hygiene når de inspiserer hjelpesentre, men også ved andre typer inspeksjoner i dyrepensjonater og i hjem med mange katter eller hunder. I stedet burde Mattilsynet legge en totalvurdering av dyras velferd til grunn. Hovedfokus må settes på hvordan det individuelle dyret egentlig har det. Dette krever en grundig innsikt i dyreartens atferdsbehov og evne til å vurdere dyras psykiske tilstand. Slik kompetanse mangler Mattilsynet i stor grad, i hvert fall i dyrevernsnemndene som foretar inspeksjonene.

Etter en karanteneperiode er det ikke nødvendig at katter på omplasseringssentre settes i enkeltbur, slik Mattilsynet ofte krever. En må isolere katter som angriper andre katter, men for øvrig går de aller fleste kattene godt sammen. Da får de også et mer naturlig og variert hjemmemiljø, noe som ikke minst er viktig for de kattene som kan omplasseres til et nytt hjem.

Hjelpesentre for ville fugler

UMBs høringssvar til lovforslaget omtaler også hjelpesentre for ville fugler, skrevet av prof. Geir Sonerud: I dag er det intet organisert mottak av skadde fugler i Norge, men noen få personer driver slik virksomhet på idealistisk grunnlag og har til dels lang erfaring i rehabilitering av fugler, spesielt rovfugl. Disse personene er dedikert i arbeidet, og oppnår en imponerende høy andel fugler tilbakeført til vill tilstand. Et slikt rehabiliteringsarbeid er svært tidkrevende, og medfører i tillegg personlige økonomiske utlegg.

Rehabilitering av skadde rovfugler er viktig for arter der bestanden er liten. Det vil også moralsk sett være riktig å rehabilitere rovfugler og andre fugler, siden årsaken til skaden nesten uten unntak er relatert til menneskets aktiviteter.

Få veterinærer har kompetanse på fugler. Derfor vil den høyeste fagkompetansen på selve rehabiliteringsarbeidet som oftest ligge hos ivaretaker. Forskrifter for håndtering og hold må derfor ikke utformes så strengt at virksomheten bare blir mulig for veterinærutdannet personell, og derfor i praksis vil opphøre. Det er viktig å skille mellom faglig krav til ren medisinsk behandling og faglig krav til den daglige håndteringen.

Hjelpeplikten

Det er vesentlig for å kunne praktisere paragrafen om hjelpeplikt at det utarbeides en forskrift som klargjør i hvilke tilfeller en kan iverksette behandling, hvordan en skal forholde seg, hvem som skal varsles, og når avliving er det beste alternativet. Det er spesielt viktig å sikre at ikke avliving for ofte brukes som det letteste alternativet. Det er derfor viktig at det lages en klar kobling mellom hjelpeplikt og hjelpesentre.

Mattilsynets kompetanse

Kompetansekravet i loven må selvsagt også gjelde personell i dyrevernforvaltning, inkl. dyrevernsnemndene. Jeg har lenge etterlyst overfor Mattilsynet en kompetanseheving når det gjelder hvordan en kan vurdere dyras psykiske helse. Mattilsynet bør tilsette 2-3 etologer som deltar i arbeid med utvikling av nye forskrifter til ny dyrevelferdslov, informasjonsarbeid, samt rådgivning overfor dyrevernsnemndene. Sammen med økte bevilgninger til tilsynets dyrevernavdeling, vil dette kunne føre til en omfattende, positiv utvikling av holdninger til, og kunnskaper om, dyrevelferd.

Professor Bjarne Braastad har publisert mer enn 250 vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler om dyrs adferd, og deltar i  Faggruppe 8 for “Dyrehelse og dyrevelferd” i Vitenskapskomiteen. Han har dessuten vært med i oppstarten av ideelle organisasjoner som «Norsk Huskattforening» og «Dyrene og vi».

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2008.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem