– Man tar ikke så ofte notis av duer, jeg gjør heller ikke det, sier Monna Tandberg. Hun har møtt NOAHs Ark til en samtale om dyr – for tross et travelt liv ved teateret, hvor dyrenes verden ofte er perifer og usynlig, har hun alltid hatt et øye for nettopp denne verdenen. – Denne duen var annerledes, fortsetter hun. – Fuglen satt i veikanten, og jeg tenkte ”de pleier jo ikke bare sitte slik”, den ble skremt av bilene, men kom tilbake igjen. Da jeg så nærmere etter oppdaget jeg en overkjørt, død due som lå i asfalten, og den andre duen satt ved siden av. Det var så rørende, bildet av duen som satt ved den døde maken. Det var denne døde duen som den andre virkelig var glad i, hadde knyttet seg til, og som den hadde mistet. Vi stopper sjelden opp for å se på dyrenes verden, men det er slike små, tilfeldige bilder som forteller oss at dyrene også har sitt liv, uavhengig av om vi ser det eller ikke.
Monna Tandberg er en av Norges mest elskede skuespillerinner – for sin innsats fikk hun ifjor St. Olavs orden, og kan nå også kalle seg ridder… Og visst passer tittelen: Hun er som ridder-idealet fra eventyrene; beleven og vennlig, men også modig – og alltid på de svakes side.
«Det opprører meg hvordan menneskers reaksjon på dyrs lidelse ofte er fullstendig feilplassert – som for eksempel tyrefekting hvor mennesker hojer og ler, og rett og slett ikke ser lidelsen til oksen.»
– Bare fordi vi mennesker har en hjerne som kan finne opp våpen betyr det ikke at vi har rett til å fortrenge dyrene, sier hun bestemt. – Det opprører meg hvordan menneskers reaksjon på dyrs lidelse ofte er fullstendig feilplassert – som for eksempel tyrefekting hvor mennesker hojer og ler, og rett og slett ikke ser lidelsen til oksen. Men selv dagligdagse små episoder sier noe om hvordan dyr er skjøvet ut av ”det gode selskap”; hvordan vi mennesker overser dyrene, ikke gjengjelder deres vennlighet. Tenk deg en familie som har skaffet seg hund først og så fått barn – man ser hunden gå der i bånd langs vognen mens menneskene nærmest ikke merker den lenger, unntatt når de rykker i båndet og kjefter. Hunden skotter opp på menneskene sine, forstår ikke hva som har hendt, blikkene sier ”hva er det mennesket mitt vil?”. De venter så hengivent, de er så oppmerksomme på oss og vil så gjerne være ønsket. De er så nydelige mot oss, og da har vi mennesker bare å være nydelig igjen, synes jeg!
Monna Tandberg har, som hun sier, ”vært forferdelig glad i dyr” siden hun var liten. Men ikke alle tar konsekvenser av sin medfølelse like tidlig som hun gjorde:
– Jeg sluttet å spise kjøtt da jeg var 16 år. Det hadde sammenheng med at min onkel var garver – han reiste rundt og kjøpte huder fra slakterier. En sommer skulle jeg være med ham på denne runden, og fikk se hvordan hester, griser og kuer ble slaktet med ulike metoder. Slakteriene var nydelige og velstelte, det var ikke det at det var noe å si på dem…
Jeg skvetter til, for ”nydelig” er ikke det ordet som først slår en om et slakteri, i alle fall ikke ”nydelig” i samme forstand som en hengiven hund… Men visst har hun rett – det vi gjør mot dyr pynter vi på, det skal gjøres pent og tilforlatelig. For Monna Tandberg hjalp ikke den ”nydelige” overflaten:
– Uttrykket å hyle som en stukken gris forsto jeg plutselig hva betydde. Dyrene skjønte hva som foregikk, det er klart de skjønte det. Hele mitt hjerte sa til meg at jeg ikke orker å være med på dette, ikke orker å spise dyr. Det var en rystende opplevelse. I utgangspunktet ble jeg faktisk med på turen fordi jeg var glad i dyr og skulle få se så mange dyr… Men det ble jo litt annerledes, smiler hun.
– Den gang var det et uvanlig valg?
– Ja, men nå er det flere og flere som ikke vil spise kjøtt. Det er jo litt rart også at det er slik: man produserer ikke mat direkte, men lar maten først gå gjennom et dyr. Det har til og med blitt et verdensproblem at man gjør det på denne måten.
– Hvorfor tror du det er lettere for noen å distansere seg overfor dyrenes opplevelser enn å ta dem inn over seg?
«Vårt forhold til dyr har mye med oppdragelse å gjøre.»
– Jeg tror det har med mangel på fantasi å gjøre – at man ikke klarer å se verden fra en annens synspunkt. Som ved jakt; det å skyte et dyr for sin egen rekreasjon som en slags lek, og ikke sette seg inn i hva det vil si for dyret – å bli skadeskutt og ikke klare å gå eller spise. Jeg begriper ikke jakt, at det skal være noe ”fint” og ”spennende”. Når folk står frem med at de har vært i Afrika og skutt løver og elefanter, synes jeg det nærmer seg idioti.
– Tror du evne til innlevelse i dyr og skuespillerkunst hører sammen?
– Jeg har ikke tenkt på det, men det er kanskje noe i det. Når det er ens yrke å sette seg inn i hvordan andre har det, leve seg inn i andres opplevelser – da ligger det nær å også kunne se verden fra dyrenes perspektiv.
– Hva skal til for å lære seg empati?
– Vårt forhold til dyr har mye med oppdragelse å gjøre. Bare en liten ting som at barn jager fugler – det gjør de jo fordi det er moro å se dem fly. Men foreldrene må fortelle at man ikke skal skremme dyr, at dyr også har følelser – akkurat som de forteller barnet at de ikke skal stikke sin lekekamerat i øyet.
– Man tar med barn på sirkus for at de skal se dyrene, hva lærer man gjennom det?
«Det var en bjørn der som var temmet til å kjøre bil, og jeg måtte gå fra forestillingen for jeg bare gråt. Det var så forferdelig å se den presset inn i vår verden for å more oss.»
– En gang for lenge siden da jeg reiste forbi et sirkus, så jeg en gammel utslitt elefant lenket i kjetting på tre ben. Dyr i sirkus er bare trist, og barn klarer ofte å oppdage dette selv. Jeg går aldri på sirkus med dyr, og ikke i dyrehager heller. Men da vi reiste til Moskva med forestillingen “Et Dukkehjem”, ble ensemblet tatt med på det berømte russiske sirkus. Det var en bjørn der som var temmet til å kjøre bil, og jeg måtte gå fra forestillingen for jeg bare gråt. Det var så forferdelig å se den presset inn i vår verden for å more oss. Jeg må innrømme at jeg nesten synes det er deilig å høre om elefanter som går amok i sirkus, blir rasende og river av seg lenkene – at dyrene av og til faktisk tar igjen!
– I flere land er det nå snakk om å gi aper rettigheter som rett til liv og frihet fra å bli brukt i dyreforsøk. Bør dyr ha lovfestede rettigheter?
– Jeg synes det er flott hvis dyr kan få slike rettigheter. De burde jo egentlig ha de samme grunnleggende rettighetene som oss selv – de skal ha det like bra på jorden som vil ønsker å ha det. De har krav på respekt for sin annerledeshet.
– I norsk lov er dyr definert som ting, eiendom…
– Er de det? Vi burde heller kalle dem samboende – vi lever jo sammen med dem.
– Hvordan får vi et godt samboerforhold med dyrene?
«Uttrykket å hyle som en stukken gris forsto jeg plutselig hva betydde. Dyrene skjønte hva som foregikk, det er klart de skjønte det.»
– Vi må skjønne at dyr kan føle like mye som oss selv, at de er like mye verdt som oss. Og det skader heller ikke å vite hva man spiser – vite at fårikål er det samme som små lam. Det synes jeg man godt kan fortelle også til barn. Barn har ofte et ønske om positiv kontakt med dyr – vi må bygge på det. Min far som bodde på gård, hadde som liten en kylling som lekekamerat. Den fulgte ham overalt, de var ganske enkelt gode venner. Så en dag serveres kyllingen til middag, det var så klart et stort sjokk. Vi kan få et nært forhold til alle typer dyr, vi må bare tillate oss å utvikle dette forholdet.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2008
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
