NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Kronikk: Mattilsynet,… 1. feb 2007

Kronikk: Mattilsynet, på godt og ondt

Toralf Metveitav veterinær Toralf Metveit

”Statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler” er den offisielle og omstendelige betegnelsen på den statlige megaetaten vi til daglig kaller Mattilsynet. At fisk i denne sammenheng ikke blir regnet som en del av dyreriket, og må nevnes eksplisitt, møter nok liten forståelse blant biologer og andre fagpersoner.

Personlig synes jeg Mattilsynets ansvarsområde burde begrense seg til å være en naturlig videreføring av det tidligere ONT (Det Offentlige Næringsmiddeltilsynet), hvor både SNT (Statens Næringsmiddeltilsyn) og KNT’ene (de kommunale tilsynsetatene) var integrert. Fylkesveterinær- og distriktsveterinærembetene kunne gjerne ha vært opprettholdt i en eller annen form.

Men tilbake til dagens Mattilsyn. Tilsyn og kontroll med råvarer, produksjon, distribusjon og salg er uhyre viktig og nødvendig i dagens samfunn. Det er nå en gang maten vi lever av, bokstavelig talt, og det i dobbel forstand for mange menneskers vedkommende.

Men ordet mat er lite relevant, når talen er om levende dyr i sin alminnelighet. Det skurrer for meg, rent språklig, når Mattilsynet som forvaltningsorgan skal se til at dyrevernregelverket blir etterlevd. Dyr er i utgangspunktet ikke mat, men levende vesener med egenverdi. Dette siste har norske myndigheter og politikere sluttet seg til. Jfr. Dyrevernmeldingen, som så dagens lys for et par år siden, og som nå danner basis for en ny dyrevernlov.

Dessuten, det gir et galt signal ut til publikum, når levende dyr, både matproduserende og ikke matproduserende, som eksempelvis hund, katt og ilder, forvaltningsmessig skal sortere under Mattilsynet. Dyr er så mye mer enn råstoff for mat. Samfunnets grunnleggende ansvar for at dyr blir behandlet anstendig og etisk akseptabelt er uomtvistelig og alment akseptert. Dette gjelder hver og en av oss som informerte enkeltpersoner, og ikke minst offentlige myndigheter. Etikk er å velge det akseptable, og ikke nøye seg med det aksepterte.

Mattilsynet, slik det er organisert i dag, skal se til at alle arter i sin alminnelighet, og de domestiserte i særdeleshet, har et velferdsnivå vi som kulturnasjon kan være bekjent av. Her synes jeg vi i særlig grad bør fokusere på produksjonsdyrenes ve og vel.

For å sette det hele på spissen. Ofte påfører vi dyrene sykdommer som et resultat av avl, foring, mangel på tilstrekkelig mosjon o.s.v. Det er et sørgelig faktum at alt for mange tilfeller av melkefeber, sterilitet, ketose og mer eller mindre kronisk enteritt er menneskeskapt, og altså en følge av ufysiologiske driftsformer. Vi mennesker har råderett over produksjonsdyrene fra fødsel til slakteri. Og det forplikter. En viss David Swing sa engang at etikk er vitenskapen om den menneskelige plikt.

Og nota bene. Etikk og jus er to forskjellige ting. Etter min vurdering er dagens pelsdyrhold juridisk i orden, men etisk uholdbart. Det samme ser i stor grad ut til å gjelde fjørfe- og fiskeoppdrettsnæringen.

Rimeligvis får Mattilsynet en god slump penger over statsbudsjettet hvert år. De fleste vil vel med rette hevde at beløpet er i minste laget, for å si det mildt. Å fordele de tildelte midler til de relevante underetater, må være en vanskelig oppgave. Da er det nok lett å ty til salderingsposter. Det er nok mange som frykter, og har fryktet at bevilgningen til dyrevernarbeidet kommer dårlig ut i budsjettsammenheng. En hører jo ikke sjelden om dyrevernnemder som har brukt opp budsjettet sitt i løpet av årets to første kvartaler. Og da kan en med god grunn spørre hvordan det lokale offentlige tilsynet fungerer resten av året.

Personlig kjenner jeg til at mange veterinærer og andre er frustrert over tingenes tilstand. En ting er at veterinærtittelen er en saga blott for kolleger ansatt i Mattilsynet. Det er ille nok. Veterinærer bør, som fagpersoner, ha et spesielt ansvar, nemlig å «verne dyrene», jfr. den tidligere veterinærlovens paragraf 1. Diverse avisinnspill, heri inkludert en kronikk i VG med overskriften «Dyrevern på vent», dokumenterer dette på en skikkelig måte. Innlegget er ført i pennen av kompetente personer ved Norges veterinærhøgskole, og skulle være seriøst nok.

Oppslaget i hovedstadspressen om at «1100 kyllinger frøs i hjel på landeveien» i desember 2005, opprørte mange, og viser at kontroll med dyretransporter bør prioriteres høyere. Det er ikke vanskelig å finne andre eksempler på at den offentlige dyreverninnsatsen bør intensiveres ganske ettertrykkelig. Næringens krav til lønnsomhet, har så alt for lett for å gå ut over hensynet til dyrenes ve og vel.

Jeg har tidligere tatt til orde for at Norge skal følge vårt nabolands eksempel og opprette en statlig separat og uavhengig etat. Svenskene kalte den «Djurskyddsmyndigheten», med et ansvarsområde «som gäller just djurskydd och inte djurhållning i allmanhet.» Siktemålet var å rette et fokus på tilsyn, oppfølging og evaluering av dyrevernet generelt. Nå er den politiske situasjon dessverre blitt annerledes med hensyn til dyrevernets status også der. Og det kan være verdt å merke seg at den Statlige ”Djurskyddsmyndigheten” ble nedlagt i samme stund som forbudet mot den svært kritikkverdige mink- og chinchillafarmingen ble trenert. Hvis man ikke vil satse på dyrevern, så har man heller ikke et eget tilsyn for det.

I Norge derimot, sies det fra offisielt hold at man satser på dyrevern og etisk behandling av dyr. Da bør det også være rom for å vise dette med å gi dyrevernet sin tilbørlige plass på det politiske kartet. Jeg slutter meg uten forbehold til Roald Amundsens kjente utsagn: «Hvor viljen er til stede, finnes alltid en vei.»

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem