NOAHs Ark har som hovedtema denne gang hvordan språket påvirker både våre holdninger og handlinger overfor andre skapninger.
Vi mennesker trenger ord. For uten ord klarer vi ikke å forholde oss til verden rundt oss. Hadde de andre dyrene levd sine liv uten vår innblanding, da hadde ikke de trengt noen språklig anerkjennelse fra oss. Men når det nå er slik at vi blander oss inn i deres liv, er det av den aller største betydning for dem at språket vi bruker om dem faktisk erkjenner hvem de er. Det er av betydning at ordene våre reflekterer dyrenes opplevelser og liv slik at vi selv forstår hva det er snakk om.
En kommentar fra etologiprofessor Marc Bekoff i dette nummeret viser hvordan en dyreforsker ved hjelp av én form for språk kan forholde seg til sin egen hund på en måte som gjør at hunden behandles som et familiemedlem, mens en annen type språkbruk i arbeidet gjør at han kan forholde seg til “forsøksdyr” som om de ikke var følende skapninger. Da reflekterer ikke språket den virkelighet vi og de andre dyrene opplever, men blir et redskap for å forsvare handlinger vi ellers finner det vanskelig å forsvare.
«Noen ord bør man kanskje heller smake på, og se om man ikke burde smaksette dem med annet innhold – når noen hevder at “dyrevelferden for pelsdyr er akseptabel” bør man stille spørsmål ved hva de egentlig legger i ordet “dyrevelferd.»
De farligste ordene er de som egentlig skal være fine. “Dyrevelferd” er et slikt ord. Jeg har for lenge siden fått det i halsen. Helt siden egg-, melk- og kjøttindustrien sammen med pelsbransjen laget nettstedet dyrevelferd.info, har dette ordet hatt en foruroligende klang. Nå finner vi det også i “dyrevelferdsloven” og adferdsforskere nøler ikke med å bruke det om situasjonen til pelsdyr og andre dyr i bur. “Velferd” er i ferd med å bli en språklig gardin som dyrenes opplevelse av fangenskapet skal skjules bak.
Vi som arbeider for dyrs rettigheter kjemper med nettopp ord – noen av dem burde vi kanskje sette i halsen oftere, og gjerne harke opp og spytte ut. Når man skriver at “viltet ikke må beskattes”, da skal man lure på hva i all verden det er man snakker om – for vil man si noe om ville dyr, så bør man si det ut i fra deres synsvinkel. Noen ord bør man kanskje heller smake på, og se om man ikke burde smaksette dem med annet innhold – når noen hevder at “dyrevelferden for pelsdyr er akseptabel” bør man stille spørsmål ved hva de egentlig legger i ordet “dyrevelferd”.
«Velferd er i ferd med å bli en språklig gardin som dyrenes opplevelse av fangenskapet skal skjules bak.»
Men dette NOAHs Ark handler ikke bare om ord. Det handler også om bilder – slik som fotoreportasjen fra et slakteri, som for øvrig NOAH snart skal stille ut. Slike bilder kan forhåpentligvis få de fleste til å sette både skjønnmalende ord om kjøttindustrien og selve kjøttet i halsen. Et annet billed- og film-materiale som gjorde ord overflødige, var dokumentaren om norsk pelsdyroppdrett som nylig ble vist på TV2. Billedkunstnere og forfattere strides gjerne om hvorvidt et bilde sier mer enn tusen ord eller et ord sier mer enn tusen bilder – men i kampen for dyrs rettigheter trenger vi både de velformulerte ordenes og de slående bildenes hjelp.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2008
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
