Dyrs følelser – Leder nr. 2007/02 | NOAH - for dyrs rettigheter NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Dyrs følelser – Leder… 1. feb 2007

Dyrs følelser – Leder nr. 2007/02

av Siri Martinsen

Uansett om mennesket kaller seg ”det oppreiste”, ”det gaffelbrukende” eller ”det politiske”, så vet vi innerst inne at også vårt etternavn er ”dyr”. Vi vet at de andre artene er våre slektninger og ikke vesensforskjellige fra oss selv i evne til oppplevelse. Likevel har naturvitenskapen vært usedvanlig tungenem med hensyn til å ta dette faktum innover seg.

Som et uovervinnelig hinder for i det hele tatt å uttale seg om dyrs sinn, har begrepet ”antropomorfisering” , ”menneskeliggjøring”, ruvet over etologien. Ser man nærmere på begrepet har det lite vitenskapelig ved seg – det blir brukt som et skjellsord for å stoppe all diskusjon om dyrs følelser, og hindrer en informert vitenskapelig debatt om hvorvidt man har tolket deres følelser riktig.

”Antropomorfisering” er et begrep som stammer fra eventyrtradisjonen – brukt om den fortellerteknikk hvor dyr eller ikke-levende ting figurerte i rollene som mennesker. I vitenskapelig sammenheng har begrepet til tross for sin utbredelse, liten mening: Sier man at en anatom ”antropomorfiserer” når han beskriver dyr som har to øyne, et hjerte og en tunge? Åpenbart beskriver han menneskelige egenskaper, og han bruker dem på et dyr – for eksempel en hund. Likefull forteller han også sannheten. Selvsagt er menneskers og hunders øyne forskjellige. Men mennesker har øyne. Og hunder har øyne. Og i essens er disse øynene mer like enn ulike.

Det er ikke mer ”antopomorfisering” å beskrive fryd hos lekende føll og hengivenhet mellom to gamle katter som har stått hverandre nær gjennom et langt liv, enn det er ”equuifisering” eller ”felinisering” å beskrive glede eller vennskap hos mennesker. Even til sosial hengivenhet, evne til å føle glede er del av felles arvegods for alle dyr med en ”gamlehjerne”. Det ligger ingen mening i å innbitt påstå at man er eneeier av noe som så mange har så mye av.

For noen tiår siden ville bare den svært modige forsker våge å gå videre langs veien og utforske dyrs sinnsliv, mens såkalte skeptikere lurte på begge sider og viftet med ”antopomrofismen” som et pestbefengt laken. Flere av disse forskerne blir idag hedret for sin innsats – og NOAHs Ark presenterer noen av dem i dette nummeret.

Hvis man etter å ha satt seg inn i deres studier, fortsatt ikke innser at dyr kan føle glede og nysgjerrighet, eller at de ikke kan være sosialt viktige for hverandre, burde man begynne å bruke sine egne øynene – pusse støvet av dette anvendelige, men undervurderte, verktøy. Fotograf Steve Bloom har gjort nettopp det – og med hjelp også av kameralinsen foreviger han øyeblikk i dyrenes liv som formidler den rikdom av opplevelser som de erfarer.

Dessverre er det ikke etologisk kunnskap som styrer menenskers behandling av dyr: NOAHs Ark bringer denne gang historien om sjimpansen Ola – som i ti år har sittet innesperret i et trangt betongbur. Den ene prosenten som skiller menneskenes gener fra sjimpanenes har ingenting å gjøre med den lidelse han har følt i alle disse årene. NOAHs Ark belyser også høstjakten – den årlige forfølgelsen av de ville dyrene – og Mattilsynets tingliggjørende holdning til dyr. Menneskers handlinger mot dyr tyder ikke på at man egentlig forsår hva smerte og frykt innebærer – til tross for at hver og en av oss ganske sikkert har opplevd det selv flere ganger.

Det kan virke som om noen, tross kunnskapen vi har, innbilder seg at dyrs smerte likevel er en slags ”mildere variant”, fordi de så gjerne vil tvile på det de faktisk ser. Disse spørsmålstegnene om dyrs opplevelser som man drasser med seg som krokete krykker – er det egentlig tvil, eller er det rett og slett fornektelse? For vi bør se det i øynene; viljen til å tvile, kunne også fått mennesker til å tvile på hverandres opplevelser. Hvis alle bestemte seg for å utelukke noen annen – en viss gruppe, eller kanskje bare én person – fra det gode følende og tenkende selskap, så hadde de med ett trylleslag kunnet gjøre det. Det går alltid an å argumentere at man aldri kan vite sikkert hva noen annen føler eller hva som skjer i en annens hode, uansett om de skriker i smerte eller hopper av fryd. Et slikt uredelig trylleslag har vi med våre menneskelige lover og regler foretatt i forhold til dyrene – vi har definert fra dem det som rettmessig tilhørte dem – opplevelser og sinn – og hevder mot bedre vitende at disse egenskaper er vår eiendom alene. Idag vender etologene seg i stigende grad bort fra fordommene vårt samfunn har overfor dyr. Så må vi også våge å ta de praktiske konsekvensene av dette; å respektere at deres opplevelser er likeverdige med våre.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem