NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Kulturell og språklig… 23. feb 2010

Kulturell og språklig legitimering av spesiesisme

Ragnhild Sollundav Dr.polit. Ragnhild Sollund

I Havana så jeg, på en tur gjennom en fargerik gate, et syn som har forfulgt meg i mange år. I en dyp brønn med et gitter over, så jeg nederst i brønnen en stor havskilpadde. Den hadde knapt plass til å bevege seg, og det er et under at den kunne overleve. Mat ble sluppet ned til den. Dens liv var redusert til ren eksistens, langt fra det liv den en gang hadde hatt i havet. Ondskapen den var utsatt for lar seg vanskelig forstå, men jeg skal gjøre et forsøk ved å peke på mer allmenne forklaringer på dyremishandling.

Spesiesisme kan både betegne ideologi og diskurs om skillet mellom menneskelige og ikke- menneskelige dyr. Analogt til rasismens og seksismens tidligere legitimering av forskjellsbehandling knyttet til fenotypiske trekk og kjønn, impliserer spesiesisme allment sosialt aksepterte normer som både er resultater av, støtter og reproduserer undertrykkende praksiser, hvor ”de andre” ikke-menneskelige arter gjøres til objekter. Som ved rasisme og seksisme legitimerer faktisk og fiktiv fysisk forskjell også forskjellsbehandling, som opprettholdes og legitimeres gjennom diskurs og benektelse.

Nærhet, likhet og gjenkjennelse forsterker identitet, empati og solidaritet, mens forskjell brukes for å konstruere og opprettholde sosial avstand. Slik tidligere tiders kranieforskning ”dokumenterte” hvite menns ”rase- og kjønnsmessige” overlegenhet, gjør fysiske forskjeller at mennesker ikke tar innover seg dyrs smerte. Det er vanskelig å ”lese” en kanins eller en laks’ smerte, og høner har få sosiale utløsere som får mennesker til å føle omsorg, som f.eks. et barns høye panne. Troen på at forskjellen mellom mennesker og andre dyr er så stor, har sitt utgangspunkt i Descartes mekanistiske verdensbilde, som anså at dyr var maskiner. Uten sjel kunne de heller ikke ha bevissthet eller følelser. Når dyret skrek var det sand i maskineriet. Dette verdensbilde legitimerte og legitimerer fortsatt dyreforsøk, ifølge f.eks. Tom Regan og Josephine Donovan.

Mange dyr brukes i atferdsforsøk av psykologer. Fordi de observerer at dyr likevel ikke er så forskjellige fra mennesker, er det svært viktig å understreke en fiktiv forskjell ved å unngå å ”antropomorfisere” dyret, d.v.s. å tillegge det ”menneskelige” egenskaper. Språket tilslører hand-lingers sanne karakter og kan i tillegg rede grunnen for mishandling. En måte å gjøre dette på i forsøk er ved å sikre at språket som brukes ikke henviser til noe som kan gjenkjennes som ”menneskelige” egenskaper, f.eks. det å føle redsel og smerte. I dyreforsøk, som understøttes av en kjempeindustri som produserer materiell til dette formål, kan man heller bruke uttrykk som ”utslukning”, i praksis tortur med utsultning, tørsting og/eller elektriske støt, eller ”delvis forsterkning”- når man bare av og til tilfredsstiller de forventninger man har lært dyret at det skal ha, f.eks. til fôring.

Når man kaller dyr for ”det” i stedet for han eller hun, understrekes avstanden til dyrene hvor de ikke ses som individer men som gjenstander. Forskere dreper ikke laboratoriedyrene sine. De ”avslutter” dem, ”ofrer” dem eller ”får dem fra hånden” ifølge Brian Luke. En kvinnelig stipendiat på en forsøksgård i Heggedal, sa en gang til meg at minken og reven, når de drepes ved å få en strømførende stav inn i anus, for så å bli flådd, ”pelses”. Slike eufemismer er utbredt for å maskere forkastelige praksiser og gjøre dem akseptable.

Menneskers forbruk og mishandling av dyr har støtte i en kulturell legitimitet som bygger på religion og filosofi. Også Aristoteles har her bidratt ved sin hierarkisering av mennesker og dyr, hvor dyr, kvinner, arbeidere og slaver er de mindreverdige andre, som er til for å stå til tjeneste for den frie mann som derimot er hersker over og står i motsetning til naturen. Thomas Aquinas mente som Aristoteles at dyr har en sjel på en skala mellom planter og mennesker, men siden dyr ikke har fornuft kan de heller ikke være menneskers neste. Aquinas mente derfor at dyr ikke kan ha moralske rettigheter utenom i kraft av å være menneskers eiendom. På samme måte tilkjennes ikke dyr rettigheter i kraft av seg selv i mange lands dyrevernlovgivninger, men kun som eiendeler. En filosof som i dag argumenterer for menneskers rett til å bruke dyr er Carl Cohen, som mener at siden dyr ikke har moral, kan de heller ikke ha rettigheter. Dermed er de disponible for menneskers anvendelse.

Likeledes legitimerer kristendommen både avstand til og overgrep mot dyr, idet den som Aristoteles ser Guds skaperverk som hierarkisk organisert. Mennesker er på toppen med rett til å bruke dyrene, selv om de også er forpliktet til å hjelpe dyr, på samme måte som det at dyr skal ivaretas gjenspeiles i en rekke religioner. Likevel knyttes dette ofte til at det vil gå utover mennesker selv hvis de behandler dyr dårlig, fordi det vil kunne påvirke menneskers karakter på en negativ måte som igjen går utover andre mennesker. Gode handlinger mot dyr derimot vil påvirke mennesker til å utvikle medfølelse og barmhjertighet. Dyr skal dermed ikke ivaretas for sin egen del, men for menneskers og blir igjen objekter.

Dyr mishandles og drepes daglig i en slik grad at denne virksomheten utgjør en sentral del av de fleste menneskers hverdag og forbruk, knyttet til mat, klær, medisin, kosmetikk og underholdning. Når dette kan pågå til tross for dyrevernlovgivning og religiøse påbud om at dyr skal ivaretas, kan det også knyttes til benektelse og fysisk og sosial avstand.

De færreste kjøttspisere har satt sine føtter i et industrielt husdyrhold eller på et slakteri. Når dyrene som drepes presenteres som vakumpakkede fileter i frysedisken minner de lite om levende, følende individer med evne til å planlegge sin egen fremtid. Dyrene mennesker forholder seg til, plasseres i forskjellige sosiale sfærer, hvor noen, våre kjæledyr, har rettigheter og får omsorg, mens andre, som dyr som brukes til pels og kjøtt, plasseres i en annen sosial sfære hvor rettigheter og omsorg ikke finnes. Hvordan kan noen påstå at et dyrs vern er ivaretatt hvis det først tortureres og deretter dør en brutal prematur død i et slakteri? Da slakterier begynte å vokse frem på 1800-tallet ble de bevisst lagt unna der folk ferdes, og denne fysiske avstanden forsterker muligheten for å benekte det som foregår. En undersøkelse fra SIFO fra 2003 dokumenterte således at de fleste som spiser kjøtt ikke ønsker å tenke på at kjøttet engang var del av et levende dyr. Hvis det hadde stått opphakket, død ku på tilbudsplakaten heller enn kjøttdeig, er det jo også mulig dette ville redusert kjøpetrangen.

Samtidig er de industrielle kompleksene som f.eks. kylling- og kalkunfarmer og slakterier utgjør, arenaer som fremmer dyremishandling, fordi dyrene vanskelig kan sees som individer og utspille sosiale egenskaper i en slik sammenheng. Dette kan illustreres av en rettssak som fant sted i England mot to ansatte på en Bernard Matthews kalkunfarm, hvor de hadde brukt én kalkun som kølle og en annen som ball. Det paradoksale er at her, hvor kalkunene er oppdrettet til å bli så store og tunge at de ikke kan reprodusere seg naturlig og knapt bevege seg, i mørket for å forhindre aggresjon som følge av trangboddheten, og hvor nebbene og tærne klippes av dem, blir disse to brutaliserte arbeiderne stilt for retten for dyremishandling, mens kalkunfarmen går fri. Ved å stille dem for retten opprettholdes en illusjon om at dyr har et vern, slik Dyrevernlovgivningen også bidrar til. Gjennom den legitimeres det meste av dyre-mishandlingen, mens kun en liten del gjøres illegitim.

Dr.polit. Ragnhild Sollund er forsker II på Nova. Hun har skrevet flere bøker på migrasjonsfeltet, bl.a. om forholdet mellom politiet og etniske minoriteter. Hennes siste bok (red.) er «Global Harms: Ecological Crime and Speciesism», en antologi om miljøvern og dyrs rettigheter.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2008.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem