NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Kronikk: Når er dyremish… 1. feb 2005

Kronikk: Når er dyremishandling lovbrudd?

Har dyr rettmessig krav på et liv uten lidelse og undertrykking? Vi skal være snille mot dyr, det er del av vår felles barnelærdom. Moralen er at svake skapninger trenger vår omsorg, og ikke skal påføres pine i unødig grad.

av Guri Larsen

Lidelsespåføring som legal handling

Dyrevernloven forvalter denne moralen. Det offisielle syn på dyr og hvordan de skal behandles speiles både i Dyrevernloven og i offisielle reaksjoner på anmeldt dyremishandling. Status som følende vesener har ikke dyr i den norske loven, slik de fikk i EUs regelverk i 1998. Dyrene har evne til å lide, slår den norske loven fast, om enn indirekte: De skal behandles slik at de ikke lider i utrengsmål (Dyrevernloven §2). Men loven gir ikke dyr rett til et liv uten lidelse.

Hvor god beskyttelse gir da loven dyrene mot lidelsespåføring? På samme måte som for all annen vold og mishandling, er også det som oppfattes som dyremishandling avhengig av fortolkninger og lovbruddsdefinisjon. Den sosiale sammenheng lidelsespåføringen skjer i, og forholdet mellom voldsutøver og offer, avgjør om lidelsespåføringen defineres som lovstridig eller ikke. Forskjellen er at dyr kan påføres lidelse uten at det alltid defineres som lovbrudd. Dyremishandling stiller i en kategori for seg – tvetydigheten er enda større her enn for vold mot mennesker. I motsetning til moralen som gjelder mennesker i mellom, er det både legalt og del av den allmenne moral at dyr kan påføres lidelse – både intendert og uten ond vilje. Å påføre dyr i fangenskap lidelse, er uunngåelig, det erkjennes også av landbruksmyndigheter. Dyrs opplevelse av lidelse og smerte er ikke bestemmende for hva som regnes for brudd på dyrevernlovens bestemmelser. Bare påføring av unødig lidelse er lovstridig. Lidelsen er gradert. Det store moralske sprang mellom hvordan dyr og mennesker skal behandles, kommer klart til uttrykk her.

Hvor mye smerte kan dyr påføres som legal handling? Det sier ikke loven noe om. Hva som defineres som mishandling og hvor grensen går for den unødige lidelsen, avgjøres i de konkrete tilfellene av skjønnet til lovens kontrollører. At det er ulike oppfatninger om hva dyr må tåle av mishandling, kommer fram i min studie om anmeldt dyremishandling i Oslo-området: Flertallet av anmeldelsene henlegges både av Oslo politidistrikt og av Dyrevernnemnda i Oslo, Asker og Bærum. Anmeldere ser dyrs lidelse der dyrevernlovens kontrollører oftest ser akseptabelt dyrehold. Også skjønnet blant lovens håndhevere varierer i den forstand at tilsynelatende lik type mishandling får ulikt resultat: henleggelse eller enten administrativt vedtak fra den sivile nemnda eller politireaksjon

(Larsen, 2003).

Hvorfor er bare påføring av den såkalte unødige lidelsen definert som lovbrudd? En vanlig måte å tolke dyrevernlovens lidelsesbegrep (Frøslie 2000), er at lidelsespåføring er nødvendig når dyrs lidelse er en nødvendig forutsetning for å oppnå et berettiget mål. I følge Frøslie må dyr i landbruket tåle lidelse for å sikre en konkurransedyktig husdyrnæring her i landet. Mishandlingsdefinisjoner er knyttet til dyrs plass i samfunnet og økonomiske interesser i dyreholdet. Frøslie definerer slik nødvendig lidelsespåføring som rettmessig lidelse – altså som lovlydig handling. I følge offisiell dyreetikk kan dyr påføres lidelse bare målet er godt nok og ikke kan oppnås på andre måter. Hensynet til dyrenes lidelse må vike, samfunnsinteresser og økonomi har forrang.

Samfunnsnyttig lidelsespåføring

Lovbruddsdefinisjoner speiler samfunnsmoral så vel som samfunnsinteresser.

Slik også med dyrevernlovens lidelsesbegrep. Dyrevernlovens tvetydige lidelsesbegrep speiles i mitt materiale av anmeldt dyremishandling i Oslo-området (Larsen, 2003). Det er ikke dyrs lidelse eller voldens alvorlighet som avgjør om anmeldt dyremishandling oppfattes som lovstridig av politiet og Dyrevernnemnda. Ett gjennomgående mønster ved reaksjonspraksisen, særlig til politiet, er for det første at reaksjoner i hovedsak gis til privatpersoner som mishandler sitt kjæledyr. Alle politianmeldte bedrifter, næringsvirksomhet og offentlig myndighet går fri selv om lidelsespåføring er dokumentert av veterinær. Det som kan defineres som institusjonell dyremishandling tas ikke like alvorlig som privatpersoners mishandling. For det andre ser det ut til at type dyr spiller inn i politiets vurdering: Ingen anmeldelser av mishandling av dyr i næring fører til reaksjon selv om skade på dyret er dokumentert. Størst hjelp fra politiet får hunder som vanskjøttes. For det tredje ser det ut til at politiet har et skjerpet blikk på dyreeiere som kan defineres som samfunnets utstøtte (arbeidsledige, sosialklienter,tidligere straffede, rusmisbrukere). Kjennetegn ved anmeldte ser ut til å bety mer enn dyrets skade: Et forholdsvis stort antall utstøtte får reaksjon for dyremishandling, også når det anmeldte forhold er mindre alvorlig enn i henlagte saker.

Dersom rettsvern i denne sammenheng betyr å ta dyrs lidelse alvorlig, kan det hevdes at kjæledyr har bedre rettsvern enn dyr i næringsvirksomhet. Min studie tyder på at dyr som lever tett sammen med mennesker, kjæledyra og spesielt hunden, har større sjanse til å bli tatt hånd om når de lider enn dyr som brukes i næringsinteresser.

Formulert som en generell samfunnsmoral kan det hevdes at godt dyrehold oppfattes forskjellig alt etter dyrs samfunnsmessige nytte. Hjemmets kjæledyr har utfra deres manglende betydning i den samfunnsmessige produksjon bedre vern mot lidelse enn landbruksnæringens dyr. Det industrialiserte dyrehold kan med dyrevernloven i ryggen gi dyra et liv som påfører dem lidelse. Forestillingen om dyrs natur som kvalitativt forskjellig fra mennesket gjør det mulig å behandle dem på måter som passer mennesket. Denne type tenkning har samme ideologiske røtter som raseideologi og sosialdarwinisme: Enkelte raser er biologisk overlegen andre raser. Samme type ideologi som rangerer folkeslag i under- og overlegenhetsforhold, enten det er kulturelt eller biologisk begrunnet, blir også rettferdiggjøring for å utnytte og undertrykke dyr. Dyr kan utsettes for grov vold og drap i stor skala, også som legal handling; også på systematisk vis der myndigheter kan være ansvarlig – det som kan kalles strukturell vold. Aldri før i historien har så mange dyr blitt holdt i fangenskap som i dag, og aldri før plages og pines dyr i et slikt omfang som i dag – både i det industrialiserte dyrehold, medisinsk forsøksvirksomhet, utrydding av ville dyr, dyr i underholdningsindustrien osv. At samfunnsvernet er overordnet dyrevernet speiles da også i min forskning om registrert dyremishandling i Oslo-området.

Guri Larsen er forsker ved Institutt for Kriminologi, Universitet i Oslo. Hun har utført en undersøkelse om politiets oppfølging av vold mot dyr, og representerer tre dyrevernorganisasjoner – deriblant NOAH – som vara-representant i Rådet for Dyreetikk.

Litteratur:

Frøslie A: At dyr ikke skal lide i “utrengsmål”. Om dyrevernlovens hovedparagraf. I Føllesdal, Andreas (red): Dyreetikk. Fagbokforlaget, 2000;

Larsen G: Dyrevern eller samfunnsvern? Dyremishandling som lovbrudd og lovlydig handling. Unipub forlag 2003

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2005.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem