NOAH logo
Forsiden > Dyrs rettsvern > Klage: Tillegg om forval… 1. okt 2008

Klage: Tillegg om forvaltningsmerking av rovdyr

I forbindelse med tillatelse til å forvaltningsmerke 10 bjørner, 10 jerver, 10 gauper, 10 mårhunder og 20 ulver for perioden 22/4-2008 til 22/4-2010, anmodes det om omgjøring samt utsatt iverksetting av vedtaket.

Det vises til vår klage av 27.06.2008 på vedtak fattet av Forsøksdyrutvalget, samt Mattilsynets endelige vedtak av 30.09.2008. NOAH finner det innledningsvis beklagelig at forholdene rundt behandlingen av klagen (den opplyste behandlingstid på 1-2 måneder) ble endret uten at NOAH ble informert, slik at klagebehandlingen ikke fikk tatt i betraktning det tilleggsskriv vi varslet ville komme. Følgen av dette er at vi ser NOAHs klage er behandlet mer i lys av andre parters innspill til klagen og delvis feiltolkning av denne, enn på basis av klagens eget innhold. I Mattilsynets svar er det lagt stor vekt på hva som defineres som forsøk i den forstand at det skal vurderes av FDU. NOAHs mening var imidlertid ikke at FDU ikke burde vurdere Direktoratet for Naturforvaltnings søknad, men at de ikke hadde grunnlag for å gi tillatelse til den aktivitet som kalles forvaltningsmerking. NOAH bestrider ikke at merking (unntatt enkel identitetsmerking) uansett årsak kommer inn under forsøksdyrforskriften § 2, og dermed skal vurderes av FDU. Mattilsynets svar til NOAH omhandler dermed i store trekk et punkt NOAH ikke bestrider. NOAHs ankepunkt var at FDU ikke med grunnlag i gjeldende regelverk kan la en slik vurdering munne ut i en tillatelse når det er snakk om forvaltning som formål. NOAH forstår lovverket dit hen at hensikten med en dyreforsøksprosedyre bør være meget sentral i vurderingen av om prosedyren kan tillates eller ikke. Formålet er ikke likegyldig i vurdering av en tillatelse til en prosedyre (jamfør dyrevernloven § 21). At formålet med en bruk av dyr ikke skal bestemme graden av vern av dyret, er etter vårt syn en helt annen vurdering. Disse punktene ønsket NOAH å bringe klarhet i før klagebehandlingen, gjennom dette skrivet. Nå ønsker vi imidlertid å appellere til Mattilsynet om å omgjøre sitt vedtak i lys av presiseringene i dette skrivet.

NOAH vil påpeke at vår klage av 27.06.2008 ikke må forstås dit hen at vi etterspør en overflytting av ansvar fra FDU til Direktoratet for Naturforvaltning(DN) i forhold til hvem som har kompetanse til å vurdere søknader om tillatelse til merking av ville dyr. Det blir selvsagt en uholdbar situasjon dersom DN skal kunne tildele seg selv rett til å benytte forsøksmetoder for forvaltning – hvorved man kunne tenke seg at DN i teorien fritt kunne tildele seg selv muligheten til å forske på ville dyr, bare det var definert som forvaltning. En slik forskjellsbehandling av DN i forhold til andre som ønsker å drive forskning på ville dyr er selvsagt ikke akseptabel. Det er heller ikke akseptabelt å ikke ha en kontrollinstans inne i bildet dersom man utøver operative inngrep og annen invasiv merking for forvaltning, men bare dersom man gjør det samme som ledd i forskning. Merking av ville dyr som ikke defineres som enkel identitetsmerking, jamfør forsøksdyrforskriften § 2, 3. ledd, krever tillatelse fra FDU for å kunne gjennomføres, da slik merking påfører mer enn ”helt forbigående lett smerte eller ubehag”. Operative inngrep og annen invasiv merking påfører helt klart dyret mer enn bare helt forbigående lett smerte eller ubehag, og dette må være avgjørende for at forsøksdyrforskriften kommer til anvendelse i dette tilfellet.

NOAH mener imidlertid at det foreligger slike feil ved det materielle grunnlaget for avgjørelsen at vi må opprettholde påstanden om at vedtaket er ugyldig.

NOAH anfører prinsipalt at FDU har lagt en feil lovforståelse til grunn for sin tolkning av hjemmelsgrunnlaget i forsøksdyrforskriften § 8 annet ledd. FDU finner at merking av konkrete ville enkeltdyr der hovedformålet er å løse lokale forvaltningsspørsmål knyttet til disse individene, og der hensikten med innfangingen og merkingen av bjørn, jerv, ulv, gaupe og mårhund og den planlagte gjennomføringen av dette, er av samfunnsmessig betydning, og at de generelle vilkår i forsøksdyrforskriftens § 8, første ledd derfor er oppfylt.

NOAH mener at FDU i sin lovtolkning ikke i tilstrekkelig grad har benyttet lovformålet som rettesnor for hva som kan innfortolkes i begrepet ”berettigede samfunnsmessige hensyn”. Lovformålet må være en tungtveiende tolkningsfaktor i den konkrete lovanvendelsen. NOAH viser til dyrevernloven § 2 som fremhever at ”det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikke kjem i fåre for å lida i utrengsmål”. Å merke ville dyr er i utgangspunktet et inngrep som ikke tar hensyn til dyrets ”instinkt og naturlege trong”. Videre vises det til at formålet med forsøksdyrforskriften, jamfør forskriften § 1, er at dyr ikke utsettes for ”unødig smerte og lidelse”. Disse formål setter grenser for tolkningen av vurderingstemaet ”samfunnsmessige hensyn”.

NOAH mener at det er svært vanskelig å se den samfunnsmessige nytten av forsøket – men at den eventuelle nytten er begrenset til nytte for få personer med særlige interesser innenfor begrensede områder. Når tiltaket innebærer påføring av potensielt betydelig smerte og lidelse, må samfunnsnytten være større for at forsøket kan tillates. Vi står her ovenfor en form for merkingsaktivitet som tvert imot er svært kontroversiell, og som det kun er særinteresser i samfunnet som har nytte av, og ikke samfunnet som sådan. NOAH viser til at den lidelse og ulempe dyrene påføres i dette forsøket er så åpenbare, at mothensynene som tilsier at merkingen likevel skal tillates, bør veie svært tungt for at lovens krav kan sies å være oppfylt. Dersom det skal ligge en reell interesseavveining til grunn for den vurdering som må gjøres før en kan gi en tillatelse, kan ikke en hvilken som helst gevinst for samfunnet, eller særinteresser i samfunnet, rettferdiggjøre denne formen for forsøk. Jo større lidelsen er før, under og etter forsøket, jo større må også nytteverdien være for at et slikt forsøk kan tillates etter loven. Det vises til de momenter i forhold til den lidelse dyrene påføres i forbindelse med merking, i vår klage av 27.06.2008.

NOAH vil tillegge at det også ligger samfunnsmessige hensyn (utover hensynet til de enkeltdyr som utsettes for forvaltningsmerking) i å ikke tillate merkingsprosedyrer med forvaltning som formål. Flere organisasjoner har uttalt seg kritisk om forvaltningsmerking i media: ” Vi er forpliktet til å verne om vår ville fauna og flora. Denne forpliktelsen er forankret i så vel etiske og naturvernmessig hensyn, som i Bernkonvensjonen og viltloven. Å plassere ville dyr i en elektronisk innhegning strider mot alle disse grunnleggende forholdene.” (Naturvernforbundet); ” Vi har fortsatt en vill fauna i Norge – en fauna som representerer et felles eie og en felles naturarv for hele det norske folk. Det er overhodet ikke ønskelig at deler av norsk fauna skal betraktes som husdyr og fotfølges av hensyn til landbruket.” (FVR); ” WWF vil ikke at ville dyr skal overvåkes og styres som en vanlig radiostyrt bil (…) Vi kan ikke henge radiosendere på rovdyr bare for at folk som ikke liker rovdyr til enhver tid skal kunne vite hvor rovdyrene befinner seg.” (WWF). Disse uttalelsene fra noen av de største miljøorganisasjonene i Norge er sterke indikasjoner på at store grupper i samfunnet i har interesser i at forvaltningsmerking ikke skal tillates. Disse samfunnsmessige hensynene er ikke nevnt i FDUs vurdering

Lovforarbeidene foretar videre en avgrensning mot de rent økonomiske/forretningmessige formål, og NOAH frykter at FDU nettopp subsumerer denne type formål under lovbestemmelsen og vurderingstemaet ”berettigede samfunnsmessige hensyn”. Dersom det foreligger andre ikke økonomiske interesser som tilsier at merkingen tar berettigede samfunnsmessige hensyn, etterspør NOAH en redegjørelse for det.

Som oppsummering mener NOAH at man i denne saken har presentert et nytt formål – forvaltning og spesifikt forvaltning av enkeltdyr – som formål det er rimelig å tolke inn under § 8 i forsøksdyrforskriften, uten at begrunnelse for dette foreligger.

Subsidiært mener NOAH at FDU har foretatt en vilkårlig vurdering i den skjønnsmessige vurderingen av om merkingen i dette tilfellet tar berettigede samfunnsmessige hensyn. NOAH kan vanskelig se at FDU har foretatt den interesseavveining i sin vurdering av om forsøk tar berettigede samfunnshensyn, som utvalget plikter. I sin lovtolkning av vurderingstemaet ”samfunnsmessige hensyn”, viser ikke FDU til hvilke etiske vurderinger eller ”cost – benefit” analyser utvalget har foretatt for å vurdere om formålet kan rettferdiggjøre at ville dyr blir utsatt for denne formen for forsøk. Etiske vurderingene, herunder om det er etisk forsvarlig å drive utstrakt kontroll med ville rovdyr som innebærer invasive merkeinngrep og påføring av smerte, i forberedelse til (jaging), utførelse av og avslutning av (avliving av dyr) forsøket plikter FDU å ta med i sin vurdering.

NOAH finner imidlertid ikke at hensynet til dyr er tatt med i FDUs vurdering av at det er et berettiget samfunnsmessig hensyn å merke ville dyr slik at det skal være enkelt å spore og drepe rovdyr som kommer, eller kan komme, i konflikt med menneskelige interesser. Eksempelvis finner vi ingen vurdering av utgraving og skyting av mor og unger i hiet som avlivingsmetode. På grunnlag av den begrunnelse FDU gir for sin tillatelse og DNs søknad, finner NOAH at FDU ensidig har vektlagt de samfunnsmessige hensyn som DN har presentert, uten å vurdere alternative metoder for å løse interessekonflikter mellom rovdyr og mennesker. NOAH viser til at spørsmålet rundt hvordan forvaltningen av rovdyrbestanden gjennomføres, herunder hvordan interessekonflikter løses eller forebygges, er et svært omstridt tema. Som nevnt er ikke merking av ville dyr bare svært kontroversielt i et samfunnsmessig perspektiv, det er også gode grunner for å fremheve at å ikke utføre forsøket med dette formålet, er et samfunnsmessig hensyn. At det på tross av dette kun er de hensyn som DN fremlegger i sin søknad som blir tillagt vekt og dermed rettferdiggjør denne ekstreme formen for inngrep ovenfor ville dyr, er etter NOAHs mening vilkårlig skjønnsutøvelse.

FDUs begrunnelse for å tillate merkingen av rovdyrene er i dette tilfellet «akutt behov for å forvalte enkeltindivider». FDU har i vedtaket enkelt slått fast at det ikke finnes mulighet til å erstatte bruken av dyr i dette forsøket (Replacement). Begrunnelsen for dette er selvsagt forsøkets formål; å gjennomføre en kontroll med så mange enkeldyr som mulig for å kunne ta ut de som begår ”skade”. Når formålet i seg selv på en slik måte marginaliserer relevansen av de tradisjonelle etiske retningslinjene for forsøk med dyr, de 3 R’ene (reduce , replace, refine) gir det en indikasjon på problemene ved å innlemme formålet i forsøksdyrforskriften § 8. Disse retningslinjene for å vurdere de etiske sidene ved et forsøk som det søkes tillatelse til, er for dette forsøket dermed falt ut som reelle, etiske retningslinjer, og FDU har som følge av dette i dette tilfellet foretatt en ensidig vurdering av forsøket uten en reell interesseavveining.

Atter subsidiært mener NOAH at FDU har tatt utenforliggende hensyn i sin vurdering av om det i denne saken foreligger slike berettigede samfunnshensyn at tillatelse kan gis. NOAH finner det svært betenkelig at FDU med dette vedtaket har tatt politisk stilling i en sak som verken har vært oppe til noen bred politisk debatt, eller har vært gjenstand for en høringsrunde der flere parter som er involvert i problemstillingen har hatt anledning til å uttale seg. NOAH er kjent med det politiske press FDU har vært utsatt for, og frykter at FDU i dette tilfellet har fattet sitt vedtak på grunnlag av politisk press. Dersom forvaltning som formål skal vurderes som god nok grunn til å godkjenne denne typen inngripen som tidligere var forbehold forskning, mener NOAH at dette er av største viktighet at denne endringen blir synliggjort, at relevante instanser får anledning til å protestere og at utfallet også kan bli at man ikke godtar endringen. En slik prinsipiell endring blir behandlet som nettopp en prinsipiell og substansiell endring i politikk, ikke som et enkeltvedtak.

Den uheldige usynliggjøringen av forvaltningsmerking som prinsipiell endring kommer også frem i Mattilsynets svar til NOAHs klage. I sitt svar sier Mattilsynet: ”Til tross for at dyrene kan komme til å lide under og etter disse inngrepene, er det av stor samfunnsmessig nytte å vinne kunnskap om våre ville rovdyr”. NOAH vil på grunnlag av dette presisere at vi ikke bestrider viktigheten av å vinne kunnskap om ville dyr gjennom forskningsprosjekter. NINA driver flere forskningsprosjekter for å øke kunnskapen om de ville artenes adferd og biologi, og det er ikke et slikt prosjekt NOAH har klaget på. Direktoratet for Naturforvaltning er ikke en forskningsinstitusjon, men får ved tillatelse til forvaltningsmerking adgang til å benytte forsøksprosedyrer i sitt arbeid med å gi fellingstillatelser. NOAH mener det illustrerer det problematiske ved den foreliggende tillatelsen til prosjektet at Mattilsynet fremlegger en annen begrunnelse (”vinne kunnskap om våre ville rovdyr”) for å opprettholde vedtaket, enn det selve formålet med prosjektet er (”løse lokale forvaltningsspørsmål knyttet til individer”).

NOAH viser avslutningsvis til at flere, både offentlige etater og organisasjoner, har etterspurt eller uttrykt ønske om en nærmere debatt om forvaltningsmerking og hvorvidt dette skal være lovlig eller ikke. Med andre ord er det flere parter som mener at dette er et tiltak som ikke har nødvendig hjemmel i lov, og at det derfor ikke kan tillates uten lovendring. NOAH anmoder på det sterkeste Mattilsynet om å omgjøre sitt vedtak.

Med hilsen
NOAH – for dyrs rettigheter

Siri Martinsen Ingvild Nybøe
veterinær jurist

Bli medlem